lørdag 7. september 2013

Iron Erna

Jeg har ikke sett så mange artikler i utenlandske medier om det norske valget. Sett utenfra er valgene i Tyskland og Australia mer interessante, men noen analyser av Norge har det vært. Og det er ikke slik at utenlandske journalister strever med å forstå hvorfor velgerne vil kaste en en så vellykket regjering i et så vellykket land som Norge, slik noen norske medier antyder. I dagens Europa blir man jo ikke akkurat forbauset når en sittende regjering taper et valg.

De kommentarene jeg har lest om det norske valget viser faktisk en god forståelse av hvorfor det blir et norsk regeringsskifte etter valget på mandag. The Economist skrev i forrige uke i en artikkel om "A resurgent rigtht" at:

"Despite a brief recovery for the centre-left government earlier this month the polls point firmly to defeat for the prime minister, Jens Stoltenberg, in elections on September 9th. His likely successor will be Erna Solberg, whose Conservative Party favours tax cuts and more spending on infrastructure and education as opposed to extending the welfare state."

For et par dager siden hadde Financial Times en lengre artikkel om det forestående regjeringsskiftet i Norge i artikkelen "Erna Solberg syes victory in Norway elections" der Ernas vei til makten sammenlignes med Angela Merkels seier over Gerhard Schröder i det tyske valget i 2005. Der tapte også en sittende og personlig populær sentrum-venstre statsminister mot en sentrum-høyre utfordrer som kom fra et annet sted i landet enn den tradisjonelle makteliten. I intervjuet i Financial Times oppsummerer Erna hva en ny regjering i Norge vil gjøre når den tar over: 

“As long as we are one of the most expensive countries to produce in, we should focus on cutting costs that directly and indirectly weigh on business,” she says. Her priorities for her first 100 days will, she adds, be focused on education – in particular improving science and mathematics teaching – cutting queues in healthcare, and investment in infrastructure." (...) “The future of Norway isn’t about competing on being the cheapest but the most innovative. We have an expensive welfare state and the only answer to continue that way is to become more competitive, especially on knowledge,” she says.

Men, som Financial Times skriver er ikke "Iron Erna" lenger et dekkende kallenavn for verken den personlige profilen eller den politiske agendaen:

"But perhaps her toughest hour came after the last elections in 2009 when the Conservatives were relegated to third place and many expected her to resign. She faced her critics down and after big gains in 2011 local elections her nickname had changed to “Erna-Stjerna”, Erna the star"