mandag 24. juni 2013

Om å kunne telle til 2100

Lørdag hadde Maria Berg Reinertsen en kommentarartikkel i Morgenbladet av den typen som gjør det verdt å betale abonnementet. Kommentaren er et eventyr basert på Alf Prøysens gamle fortelling om Geitekillingen som kunne telle til ti, men den er modernisert innholdsmessig og har fått navnet: "Verdien av deg og av meg - Historien om samfunnsøkonomen som kunne telle til 2100".

De innvidde skjønner da at dette handler om hvordan man beregner verdien av en arbeidsinnvandrer. I stedet for ulike dyr er båten fylt av ti karakterer med mer eller mindre menneskelige trekk:

"Nå har årene gått, sosialøkonomen har skiftet tittel til samfunnsøkonom, og de andre dyrene har, takket være utdanningsrevolusjonen, fått mer menneskelige trekk. I dag er båten, i tillegg til samfunnsøkonomen, befolket av en tannlege, en syk og pleietrengende, en hjelpepleier og en gjennomsnittsnordmann, en asylsøker fra Afrika, en polakk, en amerikanerinne, en aksjemegler bosatt på Tjuvholmen og en økonom fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)."

Fortellingen står støtt på egne ben, og trenger i grunnen ingen ytterligere forklaring fra meg, men det er naturligvis litt fristende å å kommentere et par ting likevel. Jeg mener det må være helt legitimt å diskutere strategier for hvordan vi kan skaffe den kompetanse til Norge som det er etterspørsel etter i norske virksomheter. Ikke alle som vil til Norge har en slik kompetanse som er anvendbar i et land med veldig høyt kostnadsnivå og der det er få muligheter for de som bare har grunnskole. Det må vi ta konsekvensen av i innvandringspolitikken.

Det er derfor fullt mulig å diskutere hvordan arbedisinnvandring på kort sikt kan bidra til større samfunnsøkonomisk  lønnsomhet ved å stimulere til at det kommer flere med utdanning og kompetanse som bidrar til å øke norsk produktivitet og ikke redusere den. Men som Maria Berg Reinertsen så elegant påpeker går det noen grenser for hva man kan regne seg frem til. Å beregne lønnsomheten til en gruppe tredjegenerasjons arbeidsinnvandrere i år 2100 tilhører definitivt det spekulative.

Maria Berg Reinertsen er også innom et annet viktig poeng i sin lille fortelling. Det er at det til flere bransjer i Norge hentes arbeidskraft utenfra som ikke tjener mer eller betaler mer skatt enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det jo fristende å tenke at de bidrar til at den gjennomsnittlige levestandarden øker mindre enn den ellers ville gjort. Problemet med et slikt resonnement er at det forutsetter at alternativet er at jobben i stedet blir tatt av en norsk person som tjener mer. I praksis henter bedrifter arbeidskraft utenfra fordi det ikke er mulig å få tak i kvalifisert arbeidskraft i Norge, i hvert fall ikke til en kostnad som gjør det mulig å fortsette å drive lønnsomt. Eller som Maria Berg Reinertsen skriver i sin fortelling:

"- Hva med polakken?, spurte passasjerene. - Heller ikke han var lønnsom, sa samfunnsøkonomen. For arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa har lavere lønn enn nordmenn generelt. – Ja, er ikke det hele poenget?, sa aksjemegleren. – For bedrifter lønner det seg kanskje å ha folk med lav lønn, men ikke for staten, for mindre lønn gir mindre skatt, svarte samfunnsøkonomen. Og så hev de polakken over bord."

Arbeidsinnvandring bidrar i noen bransjer til at den norske lønns- og prisveksten skjer litt langsommere enn den ellers ville gjort. Det er positivt. Dessuten gjør arbeidsinnvandring det mulig å bygge flere boliger og bedre veier, og løse flere oppgaver i helse-, omsorg- og tjenestesektoren. Å kalle dette ulønnsomt for samfunnet er nokså meningsløst når alternativet for mange virksomheter er enten langsommere vekst, at oppgaven ikke løses i det hele tatt eller, i verste fall, at virksomheten må legges ned.