lørdag 15. juni 2013

Kapitalismen virker

At kapitalismen er helt overlegen alle andre økonomiske systemer når det gjelder evne til innovasjon og vekst er det ikke lenger mye diskusjon om. Alle er enige om det. Det kapitalismens gjenværende kritikere i stedet hevder er at den skaper flere fattige og øker forskjellene i verden. Alle som tror det er noe i påstanden om at det blir flere fattige i verden av mer kapitalisme og mer frihandel gjør lurt i å lese The Economists lederartikkel "The world's next great leap forwards - Towards the end of poverty" fra to uker siden.

Ikke bare har bladet en utmerket lederartikkel, men det er også en lengre briefing om temaet fattigdom, med tittelen "Poverty - not always with us". Vi blir minnet om at det i 1990 var slik at 1,9 milliarder mennesker i verden, tilsvarende 43 prosent av verdens befolkning, levde for mindre enn 1 dollar dagen, FNs grense for ekstrem fattigdom. Dette enorme fattigdomsproblemet i verden gjorde at FN, som en del av sine tusenårsmål, satte som målsetting at antall personer i ekstrem fattigdom skulle halveres innen 2015. Målet ble nådd fem år før tiden.

Det er nå 1,1 milliarder, 21 prosent, av verdens 7 milliarder mennesker, som lever under denne fattidomsgrensen. Et det mulig å redusere antallet med ytterligere en milliard de neste 20 årene slik at det ikke lenger er noen som lever i så ekstrem fattigdom? Ja, mener The Economist, men av ulike grunner er ytterligere reduksjon vanskeligere å få til. Den ene grunnen er at endringer i Kinas økonomiske politikk har mesteparten av æren for reduksjonen fram til nå, mens flertallet i den resterende milliarden ekstremt fattige i verden i all hovedsak bor i India og Afrika. The Economist skriver:

"China is responsible for three-quarters of the achievement. Its economy has been growing so fast that, even though inequality is rising fast, extreme poverty is disappearing. China pulled 680m people out of misery in 1981-2010, and reduced its extreme-poverty rate from 84% in 1980 to 10% now. That is one reason why it will be harder to take a billion more people out of extreme poverty in the next 20 years than it was to take almost a billion out in the past 20. Poorer governance in India and Africa, the next two targets, means that China’s experience is unlikely to be swiftly replicated there."

En annen grunn til at det blir vanskeligere nå er at veldig mange flere i forrige runde befant seg rett under fattigdsomsgrensen og at det derfor ikke skulle så mye til for å dytte dem over. Briefingen forklarer hvorfor det blir vanskeligere å dytte den siste milliarden over grensen. Flere av disse er langt unna denne grensen, som nå er 1,25 dollar. Mange bor i land med helt dysfunksjonelle politiske systemer, der det er vanskelig å få til særlig effektive politiske tiltak for sikre eiendomsrett og skape en bærekraftig markedsøkonomi. Andre bor i mellominntektsland der landet er blitt rikere, men der fattigdommen er et resultat av ekstrem ulikhet innad i landet. I begge tilfeller har tradisjonell stat til stat-bistand til staten begrenset effekt fordi pengene ikke kommer dit de trengs.

Hvorfor er så kapitalisme og frie markeder så viktig for å løfte flere ut av ekstrem fattigdom? Fordi det i følge briefingen i The Economist er slik at to tredjedeler av fattigdomsreduksjonen mellom 1990 og 2010 kan tilskrives effekten av økonomisk vekst. Utviklingslandenes økonomier har i gjennomsnitt vokst med 6 prosent årlig de siste 20 årene, hele 1,5 prosentpoeng mer enn i perioden 1960-90. Det har nær sammenheng med at planøkonomi og proteksjonisme i en rekke land er byttet ut med markedsøkonomi, gjennom privatisering av ineffektive statsbedrifter, fjerning av hindringer for bedriftsetableringer og private investeringer, fjerning av toll og subsidier, innmelding i WTO - og mange andre tiltak som har gjort økonomiene mer kapitalistiske.

Men The Economist minner oss også på at mens økonomisk vekst er den viktigste forutsetningen for å løfte flere mennesker ut av fattigdom, er det også av stor betydning at ulikheten innad i landet ikke blir for stor. Vekst fungerer bedre i land der det samtidig gjøres noe for å la hele befolkningen ta del i velstandsutviklingen, blant annet i form av utdanning og helsetjenester, enn i land der ulikheten øker når veksten kommer:

"Growth alone does not guarantee less poverty. Income distribution matters, too. One estimate found that two thirds of the fall in poverty was the result of growth; one-third came from greater equality. More equal countries cut poverty further and faster than unequal ones. Mr Ravallion reckons that a 1% increase in incomes cut poverty by 0.6% in the most unequal countries but by 4.3% in the most equal ones."

Hovedkonklusjonen er at frihandel og kapitalisme virker. Man må liberalisere markeder for at fattige mennesker skal ha mulighet til å bli rike, men man må også sørge for at hele befolkningen får mulighet til å slippe til. Eller som The Economist oppsummerer i en mellomtittel: Markets vs. misery.