onsdag 26. juni 2013

Noen tanker om Education at a Glance

OECD har nettopp publisert en ny indikatorrapport som sammenligner ulike sider av utdanningssystemene i OECD-området, det vil si forholdsvis velstående land, inkludert Norge. Rapporten heter Education at a Glance 2013 og er på totalt 435 sider, proppfull av tabeller og grafer. Her er mye materiale å ta tak i for de som er spesielt interesserte, men det er også lett å miste helheten i alle detaljene.

På de fleste områder er det ikke slik at Norge skiller seg kraftig ut, verken i positiv eller negativ retning. Men etter å ha lest raskt i gjennom synes jeg i hvert fall det er tre problemstillinger som dekkes her som er politisk utfordrende for Norge.

Første utfordring er frafall i høyere utdanning. Jeg har blogget om det høye frafallet tidligere. Som forventet er frafallet i Norge i den høye enden av skalaen også sammenlignet med stort sett alle andre land. Nå er det naturlig at ikke alle som starter et studieprogram fullfører det de har begynt på. Noen velger å bytte studier, andre får seg jobb. Men et totalt frafall på over 40 prosent vitner om både dårlig rådgivning og ressurssløsing samlet sett. OECD-rapporten sier på side 66:

"On average across the 18 OECD countries for which data are available, some 32% of tertiary students did not graduate from a programme at this level of education. In Hungary, New Zealand, Norway, Sweden and the United States, more than 40% of those who enter a tertiary programme do not graduate at the tertiary level of education (either tertiary-type A or tertiary-type B) in contrast to their counterparts in Denmark, Finland, France and Japan, where less than 25% do not graduate."

Andre utfordring er hva slags avkastning høyere utdanning gir den enkelte og samfunnet. Her har OECD gjort et omfattende stykke arbeid for å finne ut hvor lønnsomt det er å ta utdanning, og hvordan dette varierer mellom ulike land (begynner på side 126 i rapporten). Slik jeg leser grafene kan det virke som det i Norge er slik at yrkesfaglig utdanning i videregående skole gir forholdsvis høy privatøkonomisk gevinst, særlig for menn (noe som sikkert har med kjønnsforskjeller i valg av yrkesutdanninger), mens den privatøkonomiske ekstragevinsten ved å ta høyere utdanning er lavere i Norge og i andre land med forholdsvis sammenpressede lønnssystemer, som Danmark og Sverige.

I følge en tabell på side 132 i rapporten er nåverdien av høyere utdanning for en mann i Norge 62 000 dollar utover verdien av å ta videregående skole. I Tyskland er den ekstra nåverdien av høyere utdanning 140 000 dollar. En interessant diskusjon rundt dette er om vi går glipp av noen samfunnsøkonomiske gevinster som kommer når flere tar høyere utdanning (fordi utdanning bidrar til lavere ledighet og høyere skattebetaling) fordi for eksempel et høyt skattenivå og progressivt skattesystem begrenser de privatøkonomiske gevinstene. 

Tredje utfordring er lønn og arbeidstid for lærere i grunnskole og videregående skole. I følge de tre tabellene på side 399 er norske lærere blant de som underviser færrest timer i OECD. I barneskole og ungdomsskole underviser lærere litt over 40 prosent av den totale arbeidstiden, i videregående skole rund 30 prosent. I noen OECD-land er denne prosentsatsen som brukes til undervisning dobbelt så høy.

Samtidig viser det seg at norske lærere ikke er så veldig godt betalt sammenlignet med lærere i andre land (tabellene på side 388-392). Jeg synes dette må være et godt utgangspunkt for en diskusjon med lærerne og deres organisasjoner om en pakkeløsning. En pakke som innebærer høyere lønn for lærere, men der forutsetningen for dette er en ny arbeidstidsavtale som åpner for større fleksibilitet og at mer at tiden kan brukes til undervisning av elever. Så kan man jo begynne å fundere på hvordan en slik pakke må se ut for at den skal oppnå målsettingen.