Befolkningens utdanningsnivå

Det kom nok en interessant utdanningsstatistikk fra SSB i dag. Den forteller hvordan utdanningsnivået i befolkningen har økt de siste årene og hvordan utdanningsnivået varierer mellom befolkningen generelt og innvandrere, mellom ulike aldergrupper og mellom folk i ulike norske kommuner.

For å ta utviklingen over tid først. Denne tabellen viser at det i 1985 var slik at 45,8 prosent av befolkningen bare hadde utdanning på grunnskolenivå. Denne andelen er redusert til 28,2 prosent i dag. I 1985 hadde 10,2 prosent en kort høyere utdanning, mens 2,8 prosent hadde en lang høyere utdanning på minst fire år. I 2012 hadde dette økt til henholdsvis 22,1 prosent og 7,7 prosent. Fordi andelen unge som tar høyere utdanning fortsetter å være høy vil utdanningsnivået øke ytterligere i årene som kommer.

Tallene viser at andelen innvandrere med høyere utdanning er høyere enn andelen i den øvrige befolkningen. Av innvandrerne vi kjenner utdanningsnivået til har hele 14 prosent en lang høyere utdanning, mens tilsvarende tall i den øvrige befolkningen er 7 prosent. Også i forhold til de korte høyere utdanningene er det en litt høyere andel av innvandrerne som har dette som sitt høyeste utdanningsnivå enn i den øvrige befolkningen.

Mest interessant er det å se på de geografiske forskjellene i Norge. Det er enorme ulikheter mellom kommunene. I Bærum har 48,9 prosent av innbyggerne høyere utdanning. I Værøy i Nordland er andelen 11,3 prosent og i Torsken i Troms 11,9 prosent. Gjennomsnittet for alle norske kommuner er 29,8 prosent med utdanning på universitets- eller høyskolenivå, men i mange mindre norske kommuner ligger denne andelen under 20 prosent. I øvre ende av skalaen finner vi fire store kommuner der over 40 prosent av befolkningen har høyere utdanning: Oslo, Bærum, Asker og Nesodden.

Det er for øvrig også en egen tabell som viser utdanningsnivået i Oslos bydeler og der ser vi enda høyere tall. I et par av bydelene i vest har over 60 prosent av innbyggerne høyere utdanning, men også bydeler som Sagene, Grïnerløkka og Nordre Aker har over 50 prosent med høyere utdanning. Og i Gamle Oslo har 46,7 prosent høyere utdanning, et tall som er på samme nivå som Bærum og Asker.

En ting vi ser veldig tydelig i disse tallene er at det er lurt for en by å ha et universitet hvis den vil ha en befolkning der en høy andel har høyere utdanning. Vertskommunene for universitetene våre har gjennomgående et langt høyere utdanningsnivå i befolkningen enn andre kommuner, også kommuner som ligger i nærheten. En rask gjennomgang av tallene viser følgende andel med høyere utdanning i universitetsbyene våre: Oslo 46,6 prosent, Bergen 37,6 prosent, Trondheim 39,4 prosent, Tromsø 36,9 prosent, Bodø 32,6 prosent, Stavanger 39,8 prosent, Kristiansand 32,5 prosent, Grimstad 30,1 prosent og Ås 39,4 prosent.

Så kan man naturligvis innvende at det ikke er noe problem at små kommuner langt unna universitetsbyene ikke har flere innbyggere med akademisk utdanning. De har uansett ikke et arbeidsmarked som etterspør slik kompetanse og det kan ikke være et mål i seg selv å ha innbyggere med lengst mulig utdanning. Og på et plan er jo det helt riktig, mye av den ujevne fordelingen av akademikere i norske kommuner skyldes etterspørselen i arbeidsmarkedet.

Problemet er at omstilling og innovasjon i alle bransjer pleier å handle om å erstatte lite kompetanseintensive jobber med teknologi, ved å automatisere prosessene, eller å erstatte lite kompetanseintensive jobber med mer kompetanseintensive jobber, ved å endre bedriftens plass i verdikjeden og gjøre noe man kan ta bedre betalt for. Når bedriftene blir konfrontert med slike omstillingsutfordringer er det en stor fordel å være en by eller en kommune der tilgangen på arbeidskraft med høy utdanning er stor. Da trekker man lettere til seg andre med høy utdanning. Og man trekker til seg bedrifter på jakt etter kloke hoder som kan hjelpe dem løse nye nye utfordringer.