Entreprenørskap i Sør-Troms

Flere bilder av Morgans Skip hos Gratangen kommune

Onsdag var jeg i Gratangen kommune, en liten og spredt befolket kommune helt sør i Troms fylke. Der besøkte jeg to av mine favoritt-entreprenører, Lars Utstøl og Astrid Høgmo. Som personer er de definitivt del av en globalisert verden, de er flinke til å hente inspirasjon fra mange ulike steder,  og er fulle av kreativitet og fremtidsoptimisme. Prosjektene deres bærer preg av at de har bestemt seg for at utkantens problemer egentlig er muligheter som venter på at noen tar tak i dem.

Det mest synlige uttrykket for denne kreativiteten er Morgans Skip på Lille Jamaica ved innseilingen til Gratangen, som i følge nettsiden er verdens største mobile treskulptur. Den er laget av Calle Örnemark som har latt seg inspirerere av Kaptein Morgans fregatt Oxford som han seilte med i Karibia på 1600-tallet. Ved denne skulpturen blir det arrangert festivaler, kulturarrangementer og fester. Og dette er bare et av flere innovative reiselivskonsepter de jobber med for å få fart i turismen i området.

Hovedgrunnen til at jeg tok turen til Gratangen var ikke reiseliv, men det at Lars og Astrid holder på med  noen av landets mest innovative prosjekter innenfor det å drive utdanning. Distrikts-Norges største problem i dag er å få tak i den kompetansen som skal til for å utvikle et vekstkraftig kunnskapsbasert næringsliv og levere offentlige tjenester av høy nok kvalitet. Små grendeskoler sliter med å tilby undervisning på et høyt nok faglig nivå i flere fag. Når ungdommen blir eldre må de flytte fra hjemstedet for å ta høyere utdanning,. Mange velger å ikke komme tilbake på grunn av lite mangfold i arbeidsmarkedet hjemme. Og for de som skaffer seg jobb på hjemstedet er det få praktiske muligheter til å ta videreutdanning uten å slutte i jobben og flytte.

Disse problemene har Lars og Astrid tatt tak i. Studiesenteret.no har vokst seg stadig større i over 10 år og bruker teknologi og nettverksorganisering til å tilby høyere utdanning til studenter i over 100 norske kommuner. Studiesentret tilbyr et fleksibelt undervisningsopplegg som er tilpasset voksne mennesker som er i vanlig arbeid. Det gjør de gjennom opplegg som gjerne består at en kombinasjon av nettbaserte studier og noen samlinger til faste tidspunkt på det lokale studiesenteret i kommunen, der man bruker videokonferanseteknologi til å overføre en forelesning eller diskutere i en gruppe.

Jeg tror at denne type fleksible undervisningsopplegg, der man bruker teknologi til å gi tilgang til høyere utdanning til folk som er i arbeid, vil vokse kraftig i årene som kommer. Man trenger ikke bo i distrikts-Norge for å ha glede av et slikt tilbud, det er ofte like vanskelig i en by. Utfordringen er å få til gode samarbeidsrelasjoner med universiteter og høyskoler som er interessert i å tilpasse det de leverer av innhold til denne målgruppen som er i arbeid. Kanskje er det like realistisk å skaffe innhold fra utenlandske samarbeidspartnere som har kommet lenger når det gjelder å tilpasse seg til grupper som trenger stoffet presentert i en mer fleksible form enn et produkt som krever fremmøte i et auditorium.

Jeg var med på et seminar i en ny satsing som heter Skoleverket.no, et nettverk av grunnskoler der lærerne samarbeider om å tilby undervisning på tvers av skolene. Et godt eksempel er undervisning i fremmedspråk som spansk, tysk eller kinesisk, som kan tilbys på skoler som tidligere ikke hadde denne muligheten. Skolene som deltar har også hatt musikkundervisning live fra Manhattan School of Music. Seminaret på Nord Gratangen skole ble avholdt i et klasserom på skolen, med både ungdomsskoleelever, lærere, foreldre og andre interesserte til stede, og ble gjennomført med hjelp av samhandlingsteknologi som gjorde at mange kunne delta via videokonferanse fra 8-10 andre steder i landet.

Skolen i Nord Gratangen er et godt eksempel på utfordringen. Bygget er stort, men i dag er det bare omkring 30 elever igjen, så det er blitt bestemt at denne offentlige skolen skal legges ned, Det har ført til at det her, i likhet med mange andre små steder som er i samme situasjon, er planer om å opprettes en montessoriskole i stedet. Men det alene løser ikke de faglige utfordringene en liten skole i utkanten har. Ved å utnytte læringsressursene i skoleverket.no kan en slik skole tilby et langt bedre skoletilbud enn det som er vanlig i små skoler. Teknologien finnes og er blitt brukervennlig. Utfordringen er å organisere seg slik at man tar i bruk de mulighetene som finnes.

Ingeniørmangel

Mandag kunne vi lese på forsiden av Dagens Næringsliv og i flere andre medier at Norge mangler 10 000 ingeniører. Tidligere oppslag har beregnet ingeniør- og ikt-mangelen til 16 000, til tross for at det utdannes flere ingeniører enn for noen år siden. På lørdag kunne vi imidlertid lese en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet av direktør Inge Lise Blyverket i arbeidsgiverorganisasjonen "Virke", der konklusjonen er at for mange unge nå tar høyere utdanning i Norge. Hun skrev:

"I debatten hevder mange at vi står overfor to store utfordringer: Langt flere enn i dag må ta høyere utdannelse - gjerne på mastergradsnivå - og helst innen realfag. Dette baserer seg på en mangelfull analyse. I Norge og Europa er det størst behov for arbeidskraft med såkalt middelutdannelse, ikke høyere utdannelse. Det vil i praksis si yrkesfaglig utdannelse på videregående nivå eller fagskoleutdannelse"

Så går hun videre og prøver å argumentere for at Norge utdanner mer enn nok kandidater med høyere utdanning, også innen realfagene. Dette er - for å si det litt forsiktig - en merkelig anbefaling å komme med fra en arbeidsgiverorganisasjon i et land som har verdens høyeste kostnadsnivå, og der vi er nødt til å satse på å gjøre både eksisterende og nytt næringsliv mer kunnskapsintensivt enn før dersom vi skal ha mulighet til å konkurrere med land med mye lavere kostnader.

Mange bransjer etterspør naturligvis også flere ansatte med fagbrev, og det er innslag på TV-nyhetene stadig vekk om både mangel på kokker, på bussjåfører og på håndverkere innenfor byggfagene. Jeg har også stor tro på at fagskolene vil spille en enda viktigere rolle fremover med sine ettårige og toårige profesjonsutdanninger tilpasset utviklingen i arbeidsmarkedet. Men det er helt uansvarlig å ta til orde for at dette skal skje på bekostning av en satsing på høyere utdanning, ikke minst på mastergrads- og doktorgradsnivå.

Skulle noen være i tvil om at det virkelig er et behov for mer arbeidskraft med høyere utdanning vil jeg anbefale noen gode og ganske ferske analyser. Første dokument det kan være lurt å ta en titt på er NAVs bedriftsundersøkelse 2012, som er gjort våren 2012, der NAV kartlegger behovet for arbeidskraft i ulike bedrifter, på tvers av bransjer og regioner. De skriver:

"Hele 80 prosent av virksomhetene som har rekrutteringsproblem svarer at det skyldes for få kvalifiserte søkere til stillingene. Basert på disse svarene er mangelen på arbeidskraft estimert til å utgjøre 36 700 personer i vår. (...) Ingeniører og ikt-medarbeidere er den yrkesgruppen hvor mangelen er størst. I alt mangler virksomhetene nå 8 000 personer innen disse yrkene. Det er særlig mangel på ingeniører og sivilingeniører innen petroleum og geofag. Mangelen på helse-, pleie- og omsorgsarbeidere er også stor, og størst er mangelen på sykepleiere."

Hovedpoenget i rapporten er at bedriftene ikke får tak i den kompetansen de trenger, spesielt folk med høyere utdanning innenfor relevante områder, som ingeniør- og helsefag. Her er det knapphet på kvalifiserte kandidater som er problemet, ikke at vi utdanner for mange. Dette understrekes av et annet dokument jeg vil anbefale, Norsk Industris konjunkturbarometer 2012. De har et eget kapittel om mangel på ingeniører og sivilingeniører i industrien (side 62) og skriver

"Utviklingen de siste tiårene har vært at industrien har blitt stadig mer ingeniørtung. Dette har aksellerert de siste årene. I dag har over halvparten av de sysselsatte i medlemsmassen til Norsk Industri høyere utdanning. Brorparten av dem er ingeniører eller sivilingeniører. På 1990-tallet ville tallene sett helt annerledes ut. Denne generelle utviklingen i industrien, og særlig veksten i offshore leverandørindustri, har ført til større etterspørsel etter ingeniører og sivilingeniører. Flere av Norsk Industris medlemsbedrifter sier de kunne ansatt flere hundre sivilingeniører på dagen, om de hadde vært tilgjengelige."

Det kan være lurt å lese hele dette kapitlet om kompetanse i Norsk Industris konjunkturbarometer. Det gir en god analyse av hvordan denne såkalt "tradisjonelle" industrien har endret karakter og er blitt både svært teknologiintensiv og svært kunnskapsintensiv. Grafen over viser hvordan ingeniøretterspørselen i dag er sterkest i de sterkeste industrifylkene med aktivitet vendt mot olje og maritim sektor, Hordaland, Buskerud Rogaland og Trøndelag. Den internasjonale konkurransen gjør at denne utviklingen vil fortsette med uforminsket styrke.

For mange av disse industribedriftene er kunnskapstjenestebedriftene i Abelia, innen ikt, konsulentvirksomhet og anvendt forskning, de viktigste samarbeidspartnerne de har når de driver innovasjon og omstilling, og skal vokse inn i nye markeder. Det kan umulig være behov for færre med høyere utdanning i Norge når både en mer kunnskapsintensiv industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor etterspør stadig flere med høyere utdanning.

Jeg vil også anbefale bloggen til Morten Dæhlen, den nye dekanen på MatNat-fakultetet på Universitetet i Oslo. Han har i flere blogginnlegg i det siste vist hvordan vi gjør for lite når det gjelder rekruttering til realfagene, og kommer med flere gode anbefalinger til kunnskapsministeren. Det er ikke slik at flere tar full fordypning i realfag i videregående skole. Problemet er at det er færre enn før, og at dette reduserer rekrutteringsgrunnlaget til ingeniør- og realfagene i høyere utdanning. Han skriver:

"I perioden fra 2008 til 2012 har antall elever som har tatt full fordypning i matematikk (R2) i videregående skole gått ned fra 6930 elever til 5532 – en reduksjon på over 20%. Tallene for de som har tatt full fordypning i fysikk har i samme periode gått ned fra 4603 til 3553 – en reduksjon på nærmere 23%. (...) Til tross for at vi er inne i en periode med en relativt kraftig økning i ungdomskullene får vi altså en nedgang i antall elever som kvalifiserer seg til en utdanning innen realfagene, og en særlig kraftig nedgang i antall elever som tar full fordypning i matematikk og fysikk. Dette er intet mindre enn kritisk da etterspørselen etter arbeidskraft med realfagskompetanse er økende og stedvis betydelig større enn hva utdanningssystemet kan tilby."

Morten Dæhlen har også studert det lille heftet Fakta om Utdanning 2013 fra Statistisk Sentralbyrå for å se på utviklingen det siste tiåret i det totale antallet studenter i høyere utdanning som tar realfag og teknologiske fag. I år 2000 var det 36.173 av totalt 186.002 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 19.5% av den totale studentmassen i Norge. I 2011 var det 39.403 av totalt 235.840 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 16.7% av den totale studentmassen. Andelen har med andre ord gått ned i en tid der arbeidslivet etterspør stadig flere høyt utdannede realister og teknologer.

Jeg mener det er viktig å ha med seg et viktig perspektiv til, utover det vi kan analysere oss frem til av etterspørsel etter kompetanse i bedriftene nå - og mer langsiktige etterspørselstrender basert på fremskrivninger av næringsstruktur. Det er at den viktigste råvaren i en kunnskapsøkonomi er kunnskapen hos de ansatte. Når det såkalte tradisjonelle næringslivet skal transformeres og bli mer kunnskapsintensivt slik at det tåler det norske kostnadsnivået og vi samtidig vil ha mange nye forskningsbaserte kunnskapsbedrifter, må vi skaffe oss både flere entreprenører og flere høyt utdannede kunnskapsarbeidere, selve råvaren i en velfungerende kunnskapsøkonomi.

Manchester United verdt $3 milliarder

Forbes Magazine

En gang i året pleier Forbes Magazine å kåre verdens 50 mest verdifulle sportsklubber. Da de laget forrige liste i sommer var Manchester United på topp, med en verdi på 2,23 milliarder dollar, foran det spanske fotballaget Real Madrid, baseballaget New York Yankees og det amerikanske fotballaget Dallas Cowboys.

I august ble Manchester United børsnotert på New York Stock Exchange, slik at man nå vet klubbens markedsverdien helt presist. Torsdag i forrige uke endte aksjekursen på over 17 dollar, noe som gjorde at Forbes kunne skrive at dette er den første sportsklubben i verden med en markedsverdi på over 3 milliarder dollar. Rett etter børsnoteringen i august hadde aksjekursen en svak utvikling, men så langt i år har det, godt hjulpet av nye sponsoravtaler og gode sportslige resultater, gått svært bra for aksjonærene i United.

Hvilke idretter er det så man bør satse på hvis man er opptatt av å bygge en stor formue? Der er svaret ganske enkelt. Selv om fotball med rund ball er godt representert høyt på listen, med klubber som Manchester United, Real Madrid, Barcelona og Bayern Munchen, er det den amerikanske versjonen av fotball som dominerer fullstendig. Klubbene i NFL har hele 32 av de 50 plassene på listen Forbes presenterte i sommer over de mest verdifulle sportsklubbene. Forbes skriver:

"The future looks even brighter for all NFL teams thanks to a new labor agreement, as well as a new round of TV contracts. (...) The NFL inked extensions to its TV deals with CBS, ESPN, Fox and NBC last year. The nine-year deals (ESPN is for eight years) start with the 2014 season and are worth $5 billion a year collectively, a 62% bump on the prior contracts. The average NFL team is worth $1.04 billion."

På topp 50-listen finner vi tillegg til 7 fotballag og de 32 amerikanske fotballklubbene, også syv baseballklubber, med New York Yankees i spissen. to Formel 1-lag (Ferrari og McLaren) og to basketballklubber (Los Angeles Lakers og New York Knicks). Men størst av alle er som sagt Manchester United, med en markedsverdi på 3 milliarder dollar, eller omkring 16 milliarder kroner. Sammenligner vi med selskapene på Oslo Børs er dette omtrent som verdien til Aker Gruppen eller Kongsberg Gruppen, og godt over markedsverdien til Storebrand. Fotball kan faktisk være god butikk.

David Camerons to taler

UK-forsiden på The Economist

I forrige uke holdt David Cameron to store taler som hadde som mål å definere Storbritannias plassering og rolle i det internasjonale samfunnet. Talene beskrev hvilke verdier og prinsipper han legger til grunn og hvilke politiske prosjekter han mener det nå haster å gå i gang med. Jeg synes han klarte jobben svært godt.

Den første og mest omtalte talen holdt Cameron på onsdag. Den handlet om Britain and Europe (manus her, video her) og inneholdt et løfte om en folkeavstemning om Storbritannias fortsatte medlemskap i EU innen utgangen av 2017, noe The Economist kalte "unøvendig risikabelt". Men både The Economist, Angela Merkel og flere andre har senere vært påfallende dempet i sin kritikk av Cameron, sannsynligvis fordi de liker mye av det han faktisk sier om behovet for reformer i EU dersom EU skal være et godt svar på fremtidens utfordringer.

Selv om man i media lett kan få inntrykk av det motsatte, var talen til David Cameron et sterkt prinsipielt forsvar for EU, både som idé og som institusjonelt samarbeid. Han begynte med å snakke om EUs viktige rolle som fredsbygger i Europa, minnet om at britene i sin natur er "øyboere" som alltid er mer praktiske enn emosjonelle i sitt forhold til europeiske institusjoner: ("For us, the European Union is a means to an end – prosperity, stability, the anchor of freedom and democracy both within Europe and beyond her shores – not an end in itself.") Og gikk deretter over til å beskrive de fem prinsippene han mener EU bør bygge på i det 21. århundret. Første prinsipp er sterkere samarbeid i EU for å bedre konkurranseevnen. Cameron sa:

"At the core of the European Union must be, as it is now, the single market. Britain is at the heart of that Single Market, and must remain so. But when the Single Market remains incomplete in services, energy and digital – the very sectors that are the engines of a modern economy – it is only half the success it could be. It is nonsense that people shopping online in some parts of Europe are unable to access the best deals because of where they live. I want completing the single market to be our driving mission. I want us to be at the forefront of transformative trade deals with the US, Japan and India as part of the drive towards global free trade. And I want us to be pushing to exempt Europe’s smallest entrepreneurial companies from more EU Directives."

Det andre prinsippet Cameron vil at EU skal bygge på i fremtiden er økt fleksibilitet. Ikke alle land som er medlemmer bør behøve å være med i eurosonen eller i Schengen, og Cameron tar et oppgjør med at traktatens formulering om at "en stadig tettere union" skal være et mål i seg selv. Cameron argumenterte deretter for at makt i større grad skal kunne flyttes til medlemsstatene, ikke bare motsatt vei. Fjerde prinsipp er ansvarliggjøring av EUs besluttende organer gjennom åpenhet og gjennomsiktighet. Og femte prinsipp er at endringer for å få orden på eurosonen må være rettferdige både for de som er innenfor og de som er utenfor.

Nå har noen norske EU-motstandere fått det for seg at Storbritannia har blitt en slags alliert i deres proteksjonistiske prosjekt. Leser man talen vil man se at det David Cameron tar til orde for er det stikk motsatte, han vil ha mer indre marked, mer frihandel og flere tiltak for å øke den samlede konkurranseevnen i EU. David Cameron er nok den lederen i EU som er tydeligst i sin omtale av EU som et frihandelsprosjekt og prosjekt som skal styrke Europas konkurranseevne gjennom mer marked. Og Cameron sier helt eksplisitt at han ikke ønsker noen norsk EØS-løsning eller noen sveitsisk bilateral relasjon til EU, fordi hans mål er at Storbritannia forsatt skal være med i EU og ha innflytelse:

"There are some who suggest we could turn ourselves into Norway or Switzerland – with access to the single market but outside the EU. But would that really be in our best interests? I admire those countries and they are friends of ours – but they are very different from us. Norway sits on the biggest energy reserves in Europe, and has a sovereign wealth fund of over 500 billion euros. And while Norway is part of the single market – and pays for the principle – it has no say at all in setting its rules: it just has to implement its directives. 

The Swiss have to negotiate access to the Single Market sector by sector. Accepting EU rules – over which they have no say – or else not getting full access to the Single Market, including in key sectors like financial services. The fact is that if you join an organisation like the European Union, there are rules. You will not always get what you want. But that does not mean we should leave – not if the benefits of staying and working together are greater."

David Camerons andre store tale i forrige uke havnet litt i skyggen av EU-talen, men har noe av den samme grunnleggende tematikken om hva det internasjonale samfunnet bør samarbeide mer om. Den holdt han på World Economic Forum i Davos på torsdag (manus her, video her). Den handlet ikke så mye om EU, men om hvordan man må arbeide internasjonalt for å få et mer rettferdig skattesystem der det ikke kan være slik at noen bedrifter må betale mye skatt, mens andre klarer å lure seg unna. Dette problemet vil han prioritere når britene nå skal ha formannskapet for kommende G8-møte. Og til kritikere som mener Cameron med dette har blitt anti-næringsliv, minnet han om at felles spilleregler og konsekvent håndhevning av reglene er en forutsetning for å være næringslivsvennlig:

I know some people might be thinking: he’s talking about cracking down on tax avoidance, making companies be more transparent – doesn’t this sound like an old-fashioned, anti-business, bash the rich, tax success agenda? Absolutely not. This is a resolutely pro-business agenda. I am about the most pro-business leader you can find. I yield to no-one in my enthusiasm for capitalism. It’s an economic system that has generated more wealth, unleashed more human potential, and reduced more grinding poverty than any in history. 

I do not believe that one person’s wealth, fairly gained through free exchange in an open market, is the cause of another person’s poverty. I will have no truck with those who want to demonise the successful, to level-down rather than to build up, or those who continually seek to turn ‘profit’ into a dirty word. But I also passionately believe that if you want open economies, low taxes and free enterprise then you need to lay down the rules of the game – and be prepared to enforce them.

Selv om de to talene handler om ulike temaer innenfor internasjonalt samarbeid og kan virke veldig forskjellige, tror jeg det sentrale er det praktiske politiske perspektivet de har felles, der de overordnede institusjonelle samarbeidet kobles til en vilje til konkret handling. For David Cameron og britene er ikke EU noe mål i seg selv, EU er bare viktig så lenge organisasjonen er relevant i forhold til å løse de konkrete problemene vi har foran oss. Jeg mener det er et fornuftig perspektiv og at det er mye bra å si om Camerons tale, selv om han naturligvis spiller høyt når han inviterer til folkeavstemning:

Bortgjemte musikalske perler (11)

"Every litt bit hurts" er laget av Ed Cobb og var i 1964 en forholdsvis stor hit for Motown soul-sangerinne Brenda Holloway. Sangen er senere covret av flere andre artister, blant annet Aretha Franklin, Gladys Knight, Petula Clark og Alicia Keys. Litt mer overraskende er det kanskje at The Clash har laget en svært bra cover av låten, med Mick Jones på vokal:



Akkurat når denne sangen ble spilt inn av The Clash er det ikke helt greit å vite, for den ble ikke utgitt på noen plate mens bandet fortsatt eksisterte. Det eneste stedet den finnes er på samleboksen Clash on Broadway som kom i 1991, flere år etter at bandet var oppløst. Plasseringen sangen har fått på den boksen, der sangene er med i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, tyder på at den ble spilt inn samtidig som tippelalbumet "Sandinista".

Gjør det selv - bioteknologi

Kan bioteknologi noen gang bli gjort tilgjengelig for vanlige borgere på samme måte som PCer har gjort informasjonsteknologien tilgjengelig for alle?  I følge Ellen Jorgensen er dette alt i ferd med å skje, blant annet fordi kartlegging av den genetiske koden er blitt så mye billigere. Hun leder Genspace, en biolab der vanlige borgere kan gå og eksperimentere med bioteknologi, på en kontrollert og sikker måte. Her er Ellen Jorgensen i foredrag på TED nylig:



Genspace holder til i Brooklyn New York og er et non-profit laboratorium der både barn og voksne kan lære mer om bioteknologi og løse ulike nyttige og underholdende oppgaver der bioteknologiske verktøy kan brukes. På Genspace sine websider beskriver de seg slik:

"Genspace is a community organization dedicated to promoting science literacy at the grassroots level, particularly in the new DNA-based technologies of synthetic biology, genomics and genetic engineering. We work outside of traditional settings, serving both adults and students and providing a safe supportive environment for hands-on exploration of biotechnology by the general public."

I følge Ellen Jorgensen er det etablert laboratorier som ligner på Genspace og driver med DIY bio flere andre steder i verden også, blant annet i Europa. Jeg tror dette er et område der vi foreløpig bare har sett begynnelsen på en utvikling som vil få stor betydning for både enkeltpersoner, helsevesen og næringsliv.

Olje og tallblindhet

Det er både positive og negative sider knyttet til det å være en så stor oljeprodusent som Norge. Jeg tilhører dem som mener det er flere fordeler enn ulemper. Å tenke seg at Norge ville klart seg bedre om vi ikke hadde funnet olje virker nokså fjernt. Og selv om den såkalte "tosporsøkonomien" skaper noen problemer for enkelte andre deler av næringslivet, er det mange som drar nytte av det høye aktivitetsnivået og teknologiutviklingen i oljesektoren.

Oljesektorens store etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse har også en blandet effekt. Den øker kostnadene for annet næringsliv, men det bidrar også til at omstillingen fra lavproduktive til høyproduktive virksomheter i næringslivet går langt raskere og mer smertefritt enn mange andre steder i Europa. Dessuten er oljenæringen både kunnskapsintensiv og teknologiintensiv, og bidrar godt til verdiskapingen i annet næringsliv, blant annet i norske it-bedrifter, konsulentvirksomheter og forskningsinstitutter.

En bekymring jeg imidlertid synes det er grunn til å ha når det gjelder omfanget av norsk oljevirksomhet er at den ser ut til å ha en uheldig virkning på tallforståelsen vår, og skaper forvirring om hva som er mye. En milliard er for eksempel 1000 ganger mer enn en million, og er fryktelig mye penger. Anslaget for oljeinvesteringene i 2013 er på 208 milliarder kroner, en økning fra 180 milliarder i 2012 og 146 milliarder i 2011. Det er en så sterk vekst og så store tall at det er fare for at man blir helt tallblind. og slutter å forstå hva som foregår. (Faguttrykket for tallblindhet, matematikkens svar på dysleksi, er i følge Wikipedia dyskalkuli og blir beskrevet som "vanskeligheter med å forstå størrelsen av abstrakte mengder.")

La meg ta tre relativt ferske eksempler, et negativt og to positive for bransjen, fra gjennomføringen av noen store prosjekter som knapt har hatt medieomtale i det hele tatt.

En stor negativ sak, men som i forhold til størrelsen på problemet har fått forbausende lite omtale i riksmedia, er den nye Yme-plattformen som pryder forsiden på Teknisk Ukeblad over. Dette er egentlig et gammelt felt som er ble bygget ut i 1996 og nedstengt i 2001, men nå skulle gjenåpnes med en helt ny plattform til 4,8 milliarder kroner. Den har i stedet kostet 14 milliarder. Problemet er, slik Stavanger Aftenblad beskriver i artikkelen "En grøsser fra Nordsjøen", at plattformen ikke ser ut til å tåle været i Nordsjøen. Derfor er plattformen forlatt før den i det hele tatt er tatt i bruk og risikerer å ende opp som skrapmetall. Å forlate en innretning det har kostet 14 milliarder kroner å bygge er ganske spesielt, særlig når en tenker på at det spesielle skattesystemet på sokkelen gjør at skattebetalerne betaler mesteparten av regningen. Jeg vil tro at regningen fort kan bli en del større også.

En enda større sak målt i penger, men en positiv nyhet, er utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet utenfor Nord-Norge. I følge E24 er prosjektets budsjett 60 milliarder kroner, noe som gjør det til det 8. største feltet på norsk sokkel gjennom tidene, på linje med Aasgard-utbyggingen. Bare Troll. Ekofisk og Gullfaks har vært vesentlig dyrere målt i løpende kroner. Aasta Hansteen-feltet skal bygges ut med verdens største Spar-plattform med et skrog som er 200 meter høyt, nesten dobbelt så høyt som Oslo Plaza. Dette er et stort og teknologisk svært krevende industriprosjekt i internasjonal toppklasse, og et viktig prosjekt for Nord-Norge. Det skulle man ikke tro når man leser den minimale mediedekningen.

Tredje eksempel er en virkelig gladnyhet. Det handler om prosjektet Teknisk Ukeblad kåret til Årets ingeniørbragd 2012 (der jeg var med i juryen), et gasskompresjonsanlegg på havbrunnen ved Åsgardfeltet som dekker et areal stort som en liten fotballbane )70 x 40 meter) og er 20 meter høy. Det er Statoil og Aker Solutions som står bak denne teknologien for å øke gassmengden som kan utvinnes fra Åsgardfeltet kraftig. Med dette anlegget tar man også enda et skritt i retning av å flytte alt som er på en oljeplattform ned på havbunnen. Investeringen er på omkring 15 milliarder kroner og den økte gassmengden som skal utvinnes tilsvarer 280 millioner fat olje. Hvis alt går etter planen skulle dette gi et solid overskudd og mye penger i statskassen.

En Yme-plattform til 14 milliarder eller et gasskompresjonsanlegg på havbunnen på Åsgard til 15 milliarder kan kanskje virke lite i forhold til de totale oljeinvesteringene på over 200 milliarder, men det kan være greit å minne om at det er like mye som bevilges til politiet og påtalemyndigheten i 2013 (13,6 mrd) og nesten dobbelt så mye som Norges Forskningsråds årlige budsjett. En Aasta Hansteen-utbygging til 60 milliarder kroner er dobbelt så mye som vi bruker på universiteter og høyskoler i Norge i 2013 (27,5 milliarder) og også betydelig mer enn staten bruker i året på vei og jernbane (35,4 milliarder) og forsvaret (42,2 milliarder). Det kan være greit å bruke noen slike sammenligninger for å forstå hvor store tall det er snakk om i olje-Norge.

Litt komisk fra Aasrud

Hvis Fornyingsminister Rigmor Aasrud var korrekt sitert i Dagens Næringsliv dagen etter NHOs årskonferanse for litt over en uke siden (dessverre bare på papir), argumenterer hun for at it-næringen i fremtiden vil få samme plass i norsk økonomi som oljevirksomheten har i dag. Det er fint at Aasrud har tro på norsk it-nærings rolle og muligheter, men når hun fremstiller det som om regjeringens politikk er i ferd med å føre oss dit, er det både feil og litt komisk.

Særlig komisk er det når hun i følge DN trekker frem det norske skattenivået, høy kjøpekraft og en aldrende befolkning som forhold "som gjør at Norge har en unik mulighet innenfor denne bransjen". Det er mulig Aasrud ikke er klar over det, men de fleste land vi konkurrerer med har et lavere skattenivå enn Norge. Og i den grad en aldrende befolkning er en fordel når det gjelder en ikt-næring, er mange andre land i samme situasjon. At høy kjøpekraft er en fordel når befolkningen skal kjøpe nettbrett og smarttelefoner er riktig, men dette er hardware som lages i utlandet og som ikke skaper noen sterk norsk it-næring. Det er nemlig forskjell på å designe og utvikle varer og tjenester og å konsumere dem.

It-næringen og oljeindustrien har flere ting felles. Blant annet er de begge kunnskapsintensive og innovative næringer som konkurrerer om å tiltrekke seg unge talenter, særlig de som er dyktige innen realfagene. Det er dessuten et tett samarbeid mellom disse næringene fordi oljeindustrien er inne i en stor omstilling der ikt får en stadig mer sentral plass i de løsningene som gjør at oljeselskapene finner mer olje, produserer mer olje fra feltene de finner og utvikler integrerte og fjernstyrte driftsløsninger på tvers av feltene. Uten hjelp fra en avansert it-næring og en svært it-intensiv leverandørindustri ellers, der mye av kompetansen finnes i Norge, ville det vært umulig å ha en så konkurransedyktig oljevirksomhet i Norge.

Men det er også en hel del viktige forskjeller mellom oljesektorens plass i norsk økonomi og den plassen it-næringen har. En del av dette skyldes rammebetingelser. For at ta noen av de viktigste:

For det første har myndighetene alltid vært opptatt av at vi må være helt sikre på at vi forvalter den enorme oljeformuen vi har fått i gave på en god måte for hele samfunnet og har derfor laget en omfattende pakke av reguleringer, konsesjonsregler og incentiver som stimulerer høye investeringer på sokkelen. Oljebransjen har til og med sitt eget departement. Skattesystemet er innrettet slik at staten selv tar en stor del av investeringene og tar selv en stor risiko, både på oppsiden og nedsiden, gjennom skattesystemet. En komponent i dette skattesystemet er de spesielle skattereglene for "oljemygger" som gjør at de også har glede av at staten tar store deler av investeringene, selv om de ennå ikke er i skatteposisjon. Det er ikke laget noen tilsvarende rammebetingelser som er særskilte for it-bransjen, som for eksempel et skatteincentiv for "it-mygger" eller andre små forskningsbaserte bedrifter med vekstpotensiale.

For det andre er det en betydelig forskjell på den offentlige forskningsatsingen mellom de to bransjene. Norske myndigheter har, med rette etter min mening, satset tungt på forskningsprogrammer som er relevante for olje og gassindustrien. Vi har dessverre ikke sett noen tilsvarende offentlig satsing på ikt-forskning, selv om det foregår mye ikt-forskning finansiert av i næringslivet i Norge. Fordi it-næringen er spesielt kompetanse- og forskningsintensiv, ville det være veldig logisk å satse på å løfte forskningsinnsatsen i denne bransjen dersom Aasruds ambisjon er at ikt-næringen skal bli vår nye oljenæring. Men det har ikke skjedd. Aasruds Fornyingsdepartement (FAD) er blant de som bruker svært lite penger på å finansiere forskning.

For det tredje kunne man stimulert utviklingen av norsk it-næring ved å ta tak i de innovasjonsutfordringer og -muligheter som finnes i offentlig sektor, og der ikt er en viktig del av løsningsbildet. Oljeformuen er en gave til landet i form av naturressurser. Det å utvinne dem krever investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon, og kan i grunnen bare løses hvis det også finnes et kunnskapsbasert og internasjonalt konkurransedyktig næringsliv i Norge som flytter grensene for hva som er mulig. Eldrebølgen er en gave til landet i form av mennesker som blir stadig eldre. Det å tilby gode helse- og omsorgstjenester med en stadig eldre befolkning krever også investeringer i infrastruktur, forskning og innovasjon dersom vi skal klare jobben. Og den kan bare løses hvis det finnes et kunnskapsbasert næringsliv i Norge som flytter grensene for hva som er mulig. Men så langt er det ingen stor norsk satsing på innovasjon innenfor norsk helse- og omsorgssektor.

Rigmor Aasrud er statsråd i det departementet som i selve navnet sier at oppgaven er å "fornye" offentlig sektor. Hun kan derfor bidra sterkt til å stimulere norsk ikt-næring, og gjøre ambisjonsnivået mer likt det man har for oljebransjen, hvis hun vil. Men foreløpig er det ingen ting i politikken som tyder på at dette er noe mer enn et litt komisk utspill.

Outsourcing, offshoring og reshoring

Here, there and everywhere er en kjent sang laget av The Beatles i 1966, men i denne sammenhengen handler det om outsourcing og offshoring, og måten bedrifter organiserer virksomheten sin på tvers av landegrenser. Det er The Economist som nok en gang har laget en svært leseverdig special report over mange sider, og i tillegg oppsummerer konklusjonene i en lederartikkel med den megetsigende tittelen Welcome Home.

Artiklene tar utgangspunkt i et par eksempler på at bedrifter flytter arbeidsplasser, som tidligere var outsourcet til lavkostland, tilbake til USA. Det ene eksemplet er Lenovo som skal produsere Thinkpad-PCer i North Carolina, den første produksjonen av PCer i USA på mange år. Lenovo er for sikkerhets skyld en kinesisk bedrift som for for noen år siden kjøpte IBMs PC-virksomhet, men som flytter produksjon fra Kina til USA. Det andre eksemplet er General Electric som skal flytte en rekke outsourcede it-prosesser fra New Dehli i India til Michigan i USA, og slått fast at de skal knytte flere slike funksjoner tettere opp til konsernledelsen.

Er vi vitne til en ny trend der strømmen snur og at det som tidligere ble "offshoret" nå skal "reshores" tilbake til hjemlandet? Svaret er i følge The Economist: Tja, i den forstand at man ikke kan svare et enkelt ja eller nei  på spørsmålet. Det er litt ulike faktorer som trekker i forskjellige retninger. Og det er slett ikke sikkert at de jobbene som flyttet ut er de samme som de som kommer hjem igjen. Dessuten er det er forskjell på USA og Europa og det er forskjell på varer og tjenester, men felles for mye av dette er at automatisering, digitalisering og software påvirker antall arbeidsplassene og innholdet i jobbene mer enn outsourcing har gjort, i følge The Economist.

Hovedgrunnen til at man vurderer offshoring til lavkostland annerledes nå enn bare for noen få år siden, og at noe til og med hentes hjem, er at kostnadsforskjellen har blitt mye mindre. Lønnsnivået i India og Kina har, heldigvis for de som jobber der, hatt en sterk vekst, mens industriarbeiderlønninger i USA har stått mer eller mindre stille. Når det i tillegg er slik at kampen for å få tak i kompetente ansatte er knallhard, og det er veldig mange i India og Kina som skifter jobb ofte, blir det mer attraktivt enn før å produsere i USA. I avsnittet om "Coming home" har The Economist en del interessante eksempler og analyser rundt dette, men de slår samtidig fast at det er grunn til en viss nøkternhet i konklusjonene.

Når vi ikke allerede nå skal slå fast at flyttingen av arbeidsplasser fra vesten til Asia er over og at alle gradvis vil komme tilbake, er det flere gode grunner til dette, sier The Economist. For det første vil det også med mindre lønnsforskjeller mellom lavkostland og høykostland fortsatt være slik at man legger virksomhet nær markedene sine, for å redusere transportkostnader og komme i bedre inngrep med kundene i produktutviklingen sin. Og de fleste fremtidige kundene bor som kjent i Asia, slik at vi må regne med at mange jobber lokaliseres dit også i fortsettelsen, av markedsmessige grunner.

For det andre er det ikke sikkert at noe som skjer i USA også må skje i Europa. Europeiske bedrifter har i mye mindre grad outsourcet tjenester eller offshoret produksjon (noe som kan være en del av forklaringen på at krisen i Europa er større), slik at det heller ikke er så mange jobber som kan flyttes hjem og skape nye arbeidsplasser.

For det tredje er det ikke nødvendigvis slik at et lavere antall offshorede jobber i Kina og India automatisk gir like mange flere jobber i USA eller Europa. Mange av de minst kompetanseintensive jobbene innenfor både industri og tjenesteproduksjon er blitt erstattet av teknologi, for eksempel en industrirobot eller et stykke progravare som tar seg av automatisert kundeservice på nett. Automatisering og digitalisering, som the Economist har noen gode eksempler på, gjør det lettere å "reshore" dit man la ned virksomheten for noen år siden, men det er fordi teknologien man investerer i koster det samme uansett hvilket land man er i. Det blir ikke flere industriarbeidsplasser av å erstatte arbeidskraft i Kina med industriroboter i USA

Og for det fjerde, og det er kanskje det viktigste, så har den globale konkurransen om å tiltrekke seg arbeidsplasser og næringsliv flyttet seg inn i de forsknings- og kunnskapsintensive delene. Automatisering, digitalisering og innovasjon gjør at overskuddet av folk uten høy nok kompetanse øker, mens det er et økende behov for høyt utdannede kunnskapsarbeidere. Det er et lands evne til å bygge opp, tiltrekke seg og beholde tilstrekkelig kompetanse som vil drive en "reshoring". Og i denne konkurransen om å ha tilstrekkelig kapasitet når det gjelder forskning, innovasjon og utdanning av kunnskapsarbeidere har både Kina og India tenkt å delta for fullt. The Economist skriver i siste del av dette spesialbilaget at:

"In a recent report on global manufacturing, McKinsey said that in the near future the world is likely to have too few high-skilled workers and not enough jobs for low-skilled workers. Companies’ decisions on where to locate will increasingly be driven by where they can find the skilled workers they need. In 2011 a survey of 2,000 American companies found that 43% of manufacturing firms took longer than six months to fill some of their vacancies. The United States has a particular problem because it is producing too few college graduates and too many high-school dropouts. In Japan, four-fifths of companies have problems finding technicians and engineers. As a result, many firms will be unable to reshore because they cannot find workers with the right skills."

Det er mye man kan være bekymret for her i landet, for eksempel høye kostnader. Men hvis denne analysen er korrekt bør vi være aller mest bekymret for at vi ikke trekker til oss enda flere kunnskapsarbeidere fra utenfor Norge og for at skolen vår og universitetene våre ikke holder den kvaliteten som er nødvendig for å produsere fremtidens arbeidskraft - både innenfor viktige yrkesfag og akademiske fagdisipliner som er etterspurt i arbeidslivet. Norges er dyrest. Er man dyrest har man ikke noe annet valg enn å også være best, hvis man har tenkt å konkurrere.

Nettbrett tynt som papir

Queeens University i Ontario, Canada og bedriften Plastic Logic har laget en prototype på et nettbrett som er like tynt og fleksibelt som et stykke papir. Og i stedet for kjører alle applikasjonene sine på et brett, er PaperTab laget slik at flere skjermer virker sammen. Queens University skriver på nettsiden sin at:

"Watch out tablet lovers – a flexible paper computer developed at queen’s university in collaboration with plastic logic and intel labs will revolutionize the way people work with tablets and computers. The papertab tablet looks and feels just like a sheet of paper. however, it is fully interactive with a flexible, high-resolution 10.7” plastic display developed by Plastic Logic, a flexible touchscreen, and powered by the second generation intel® coretmi5 processor. instead of using several apps or windows on a single display, users have ten or more interactive displays or “papertabs”: one per app in use."

Det er som en ser i videoen under fra Plastic Logic en forholdsvis tidlig prototype, men man ser at den virker som den skal: Dette er nok en teknologisk utvikling vi kommer til å høre mye mer om fremover.

 

Kampen om telefonkiosken

Det har vært mange protester mot forandringer opp igjennom historien som i ettertid har vist seg å være nokså meningsløse fordi konsekvensene man var redd for aldri ble noe problem. Jeg skal ikke forsøke meg på å kåre en vinner i konkurransen om den mest absurde protesten mot forandring, men den jeg selv husker best var et innslag på Dagsrevyen på 90-tallet da et lokalsamfunn bestemte seg for at Telenor ikke skulle få ta vekk telefonkiosken deres. De lenket fast telefonkiosken med kjettinger til fire digre steiner slik at den ble umulig å fjerne.

Litt research på nettet forteller at denne telefonkiosken står der fortsatt. Stedet er Bjørke i Ørsta kommune, med 225 innbyggere, og året var 1997. De som lenket fast telefonkiosken brukte den neppe så ofte selv. Det hadde helt sikkert fasttelefon og sannsynligvis også mobiltelefon. Man kunne forstått at noen protesterte mot å miste en telefonkiosk i 1987, men i 1997 var mobiltelefoner blitt såpass utbredt i Norge, etter at GSM var lansert i 1993, at telefonkioskene ikke ble brukt lenger. Fra å ha hatt 6000 telefonkiosker på det meste i Norge, sluttet Televerket å produsere telefonkiosker i 1995 og de fleste ble fjernet. Men av kulturpolitiske grunner ble det besluttet å frede 100 telefonkiosker over hele landet.

Den eksplosive veksten i antall mobiltelefoner og mobilabonnementer på 90-tallet er en viktig del av norsk velstandsutvikling. Myndighetene er opptatt av måle hvor mange som har tilgang til en viktig ny tjeneste i perioden der den når ut til stadig flere. I mellomkrigstiden målte Statistisk Sentralbyrå utbredelsen av lyspærer, komfyrer og vannklosetter. På 1970-tallet var det tv-apparater. På 90-tallet var det mobiltelefoner. Men på et tidspunkt er det plutselig slik at alle har det, og det blir en uviktig indikator.

Publikasjonen "Nøkkeltall om informasjonssamfunnet" fra 2004 slo fast at: "Ved utgangen av 2004 var det flere mobiltelefonabonnement enn personer i Norge." Grafen på  side 50 viser at det fra å ha vært under 500 000 mobilabonnenter i Norge i 1993 var kommet opp i 2 millioner allerede i 1997. Telefonkiosken som skulle være selve symbolet på en nødvendig samfunnsinfrastruktur og et kommunikasjonsverktøy norske bygder var helt avhengige for å ha kontakt med resten av verden, var plutselig blitt en museumsgjenstand på grunn av en teknologisk utvikling som skapte et mye bedre alternativ.

En av  telefonkioskene som ble fredet var den som ble lenket fast i Bjørke. Den har fått navnet Prillar-Guri og har også en egen blogg laget av lokale entusiaster. Historien om denne etter hvert så berømte telefonkiosken fikk enda et nytt kapittel i 2009 da Lina Eide og NRK kom på besøk og laget et innslag til "Norsk attraksjon" der de gjenskapte  kampen om telefonkiosken på Bjørke i 1997:

Er innovasjonstakten lavere enn før?

På forsiden av siste nummer har The Economist bilde av et helt vanlig vannklosett. Spørsmålet de stiller der og i en lederartikkel inne i bladet er ganske enkelt om vi noen gang vil finne opp noe like nyttig igjen: "Will we ever invent anything this usefull again?" Problemstillingen oppsummeres slik i lederartikkelen:

"Governments, universities and firms together spend around $1.4 trillion a year on R&D, more than ever before. Yet nobody recently has come up with an invention half as useful as that depicted on our cover. With its clean lines and intuitive user interface, the humble loo transformed the lives of billions of people. And it wasn’t just modern sanitation that sprang from late-19th and early-20th-century brains: they produced cars, planes, the telephone, radio and antibiotics. Modern science has failed to make anything like the same impact, and this is why a growing band of thinkers claim that the pace of innovation has slowed."

Selv om dagens PCer, smarttelefoner, flatskjermer og genteknologi er imponerende saker, spørs det om de er like viktige drivere av økt produktivitet som elektrisiteten, bilen, telefonen og vannklosettet for 100 år siden. Vi investerer stadig mer i forskning og innovasjon, men blir det gradvis mindre effekt av disse investeringene? Hvis det virkelig er slik at innovasjonstakten i dag er lavere enn den var for 100 år siden så har det store konsekvenser for sysselsetting og velstandsutvikling. Dette er en debatt som også tas opp i boken Race Against the Machine, en bok jeg blogget om i fjor og som The Economist også omtaler i sin hovedartikkel "Has the ideas machine broken down?"

Drøftingen er svært interessant og svaret er ikke opplagt. The Economist konkluderer likevel med at den underliggende endringstakten i dag er høyere i dag enn for 100 år siden, blant annet på grunn av den enormt raske teknologiske forbedringshastigheten i mikroprosessorer, båndbredde og annet ikt-utstyr og programvare. Moores lov predikerer en vesttakt der ytelsen blir doblet minst annenhvert år. Når vi ikke opplever at innovasjonstakten og forbedringene er like raske som før, kan det i følge The Economist ha med flere ting å gjøre.

For det første er det slik at effekten av teknologisk innovasjon kan gå litt i rykk og napp. Fordi det er en underliggende eksponenttell vekst, virker de første fordoblingene i ytelse veldig beskjedne, mens det over tid blir stadig større effekt (slik det var med belønningen til han som oppfant sjakkspillet og skulle ha et riskorn for første rute på brettet, to for andre, fire for tredje osv. Allerede på syvende rad skal han ha hele verdens årlige produksjon av ris i belønning). På et tidspunkt når man en "kritisk masse" i form av lav nok pris og høy nok ytelse til at det setter i gang en kjedereaksjon av forbedringer.

For det andre virker noen sektorer mer resistente enn andre mot produktivitetseffekter av ikt-investeringer. Mens ikt-næringen selv, og etter hvert også industri, varehandel, transport og andre næringer effektiviserer som et resultat av mer bruk av teknologi, er det vanskeligere å se slike effekter innenfor helse, omsorg og utdanning. Og fordi disse sektoren blir stadig større, bremser manglende innovasjon her den gjennomsnittlige innovasjonstakten i hele samfunnet. Men slik behøver det ikke å være i fremtiden. Det er nettopp i innretningen og organiseringen av velferdstjenester noen av de mest spennende innovasjonsmulighetene ligger.

Høyere lønn og billigere varer

At Norge for tiden er selve lykkelandet i internasjonal sammenheng er det vel neppe særlig tvil om. Hvor mye som skyldes flaks og hvor mye som skyldes dyktighet kan man diskutere, men resultatet er i hvert fall en levestandard som ligger blant de aller høyeste i verden og en lønnsvekst på minst fire prosent i året over flere år.Til tross for dette har vi omtrent ingen prisstigning. Ja, i følge Aftenposten faller prisene på mange viktige varer og tjenester.

Aftenpostens artikkel er basert på denne tabellen fra Statistisk Sentralbyrå som viser prisendringer fra desember 2011 til desember 2012 på ulike varer og tjenester. Mens gjennomsnittlig prisvekst er på 1,4 prosent dekker dette en fascinerende stor variasjon mellom ulike varer og tjenester. Mens mobiltjenester ble 6,2 prosent billigere ble restaurantbesøk 3,8 prosent dyrere og posttjenester 6 prosent dyrere.

Så kan man jo spørre seg om hvordan det kan være slik at lønnsveksten kan være så mye høyere enn prisvesten i Norge når vi vet at lønn har så stor betydning for bedriftenes kostnader og konkurranseevne. Svaret er at lønn betyr mye, men norsk lønnsnivå betyr ikke like mye for alle. Det er særlig to strategier man kan velge for å frikoble prisene på det man selger fra den norske lønnsveksten. Vi ser gode eksempler på begge i denne statistikken, og noen er sannsynligvis også en form for kombinasjon:

For det første importerer vi lavere priser i form av høy import av billigere varer produsert i utlandet. Dette gjelder særlig mobiltelefoner og annet teleutstyr, der prisfallet har vært på hele 9,2 prosent. Også annen elektronikk, verktøy til hus og hage, husholdningsapparater og klær har falt i pris siste året. Detter er varer som i liten grad produseres i Norge, slik at vi ikke har arbeidsplasser som rammes av den stadig sterkere konkurransen, mens vi nyter godt av de lavere prisene. Samme type effekt ser vi for feriereiser som har falt 2,1 prosent i pris siste året.

For det andre kan man investere i mer teknologi og automatisere produksjonen. Ved å produsere mer med færre ansatte blir virksomheten mer teknologi- og kapitalintensiv og mindre arbeidsintensiv, noe som også bidrar til å frikoble prisveksten fra den norske lønnsveksten. Det beste eksemplet på dette i statistikken er teletjenester, der prisene har falt med 6,2 prosent siste år. Dette er en sektor der det investeres mye i ny infrastruktur for tiden, dels for å levere stadig raskere og bedre tele- og medietjenester på nettet og dels for å henge med i priskonkurransen. Det som er litt overraskende at en stadig mer automatisert finanstjenestenæring ikke opplever tilsvarende prisnedgang, men hadde en prisvekst på 5,4 prosent.

Mest overraskende av alt er det kanskje at matvarer har en prisnedgang på 0,2 prosent. Det er ikke fordi norske bønder og slaktere har gått ned i lønn, men ser ut til å skyldes en kombinasjon av de to tidligere nevnte effektene i andre deler av verdikjedene. Importert mat blir billigere på grunn av økt konkurranse, på samme måte som andre importerte varer blir billigere. I tillegg ser det i følge Aftenposten ut som produktiviteten i dagligvarehandelen øker, sannsynligvis som en kombinasjon av investeringer i teknologi og andre innovasjoner. Det gjør at prisene til forbrukerne har gått ned til tross for høyer priser i leddene foran butikkene.

I gleden over at inntektene våre vokser mens mange varer blir billigere, kan det være greit å minne om at det ikke må fortsette slik i all evighet. Grunnen er enkel: En veldig viktig bidragsyter til den importerte prisnedgangen (og at norske arbeidsplasser blir utkonkurrert i de samme bransjene), er en kronekurs som det siste året har styrket seg med i gjennomsnitt 3,7 prosent mot andre valutaer. Høyere kronekurs fører til billigere importvarer, men er skadelig for de delene av næringslivet som konkurrerer på pris internasjonalt. Og siden vi lever av vårt arbeid og det vi selger, og ikke av å kjøpe ting på salg, er det grenser for hvor frikoblet priser og lønninger kan bli.

Historien om visuelle effekter

I 1902 sendte Georges Méliès et romskip rett i øyet på mannen i månen. Det var i filmen "A trip to the Moon", og helt siden da har visuelle effekter vært en viktig del av filmhistorien. I dette korte foredraget, som er hentet fra nettstedet TED.com forteller Don Levy om hovedprinsippene bak bruken av visuelle effekter, og viser noen gamle og noen ganske ferske eksempler fra filmhistorien for å illustrere hvor langt den teknologiske utviklingen har kommet:

Energi og kunnskap

Jeg pleier av og til å si at uansett hva spørsmålet er så er svaret vanligvis kunnskap. Det er mulig det er å overdrive litt, men forbausende ofte er det slik at når vi diskuterer temaer som tilsynelatende handler om andre ting enn kunnskap og kunnskapspolitikk, så viser det seg at kjernen i problemet som skal løses forutsetter en satsing på ny kunnskap eller mer kunnskap.

Slik var det også i dag på NHOs Årskonferanse 2013, der temaet var energi og energipolitikk. Der er det mange interessante temaer å diskutere som tilsynelatende ikke har med kunnskapspolitikk å gjøre, for eksempel hva vi skal gjøre med Norges store kraftoverskudd i årene som kommer (skal vi bygge nye kabler for å eksportere den eller skal vi bygge ny industri innenlands som skal bruke overskuddkraften til å smelte aluminium og eksportere ren norsk energi i fast form? Eller kan vi gjøre begge deler samtidig?). Men også slike veivalg handler om kunnskap, på flere måter.

For det første må naturligvis energipolitikken være mest mulig kunnskapsbasert og utnytte kunnskapen og forskingen vi har om hvordan fremtidens teknologier og løsninger vil se ut. For det andre, og det er nok enda viktigere, så vil en norsk energiklynge ha større frihetsgrader til å velge nye strategier dersom den har investert tilstrekkelig i kunnskap og kompetanse til å klare vanskelige omstillinger av teknologisk eller markedsmessig art. Det som særlig slo meg i løpet av dagen var hvordan stort sett alle bedriftene som var på scenen, og som jobber med noen av energibransjens aller mest krevende fremtidsutfordringer i ulike deler av verdikjeden, sa at det aller viktigste for deres fremtid er investeringene samfunnet gjør i kunnskap og forskning.

Den lille paneldebatten mellom Helge Lund i Statoil, Svein R. Brandtzæg i Hydro og Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft var prisverdig klar på behovet for å styrke oss på alt fra realfagskompetanse i skolen til det å ha universiteter i toppklassen. Særlig Helge Lund understreket dette. Og Eva Dugstad fra IFE, som vi også er så heldige å ha som styremedlem i Abelia, hadde en flott gjennomgang om hvorfor verdensledende anvendte forskningsmiljøer i Norge er nødvendige bidragsytere til både innovasjon i eksisterende næringsliv og nye bedrifter i energisektoren.

Årskonferansen hadde også besøk av Elisabeth Harstad fra DNV Kema i Nederland. Hun har tidligere ledet Abelias forskningsutvalg og argumenterte for strategiske forsknings- og teknologisatsinger, der også Norge må bidra, for å løse Europas energi- og klimautfordringer. Også Siemens, Snøhetta og Rainpower var på scenen og snakket om hvordan Norge bør ha ambisjoner om å være globalt ledende på smart energi, det vil si både smart energiproduksjon, smarte nett og smarte anvendelser av energi, der vi bruker kunnskap og teknologi til å unytte ressursene bedre. Alle disse foredragene kan de som ikke hadde anledning til å være til stede i dag se på video på NHOs konferansesider.

Og selve høydepunktet man i hvert fall burde få med seg er Hanne Serine Finstad og hennes unge forskere i Forskerfabrikken, som hjelper nye generasjoner teknologer og forskere, og lærerne deres, til å få enda mer kunnskap om fysikk, kjemi og biologi.

Gammel Dansk blir norsk

Etter at konkurransemyndighetene i Danmark og Tyskland har sagt sitt, har vin- og spritprodusenten Arcus fått kjøpe opp De Danske Spritfabrikker med tilhørende merkevarer Aalborg Akvavit, Brøndums, Gammel Dansk og Malteserkreuz. Prisen er omlag 755 millioner kroner og selger er Pernod Ricard, en annen utenlandsk bedrift, så utenlandsk eierskap er man i grunnen vant til å ha.

Det at Gammel Dansk blir norsk er selvfølgelig en nyhet som kan være til oppmuntring for patriotiske nordmenn, så nettavisen E24 har hatt et stort forsideoppslag (bildet til venstre) om saken i dag. Men i ettermiddag endret de plutselig overskriften til "Nå har Gammel Dansk blitt Svorsk". Det kan jo virke som den nordiske stedsansen har sviktet i løpet av dagen når man ikke kan fastslå om noe er norsk eller svensk, men dette tilfellet kan man ha en viss forståelse for usikkerheten.

Saken er den at Arkus, som som var en del av Vinmonopolet frem til midten av 90-tallet, er et ektefødt barn av EØS-avtalen. EU-reglene om monopoler og konkurranse førte til at Arcus måtte skilles ut i 1996. I 1998 vedtok Stortinget også å privatisere Arcus-gruppen. Og i 2005 kjøpe det svenske børsnoterte private equity-selskapet Ratos 83 prosent av aksjene i Arcus-gruppen, noe som i sin tid første til store medieoppslag om at akevitten ble flagget ut av Norge.

Er så Arcus norsk, svensk - eller kanskje svorsk, slik E24 antyder? Ratos, den store eieren, er definitivt svensk, med et stort innslag av familieeierskap. Men det at eierne er fra utlandet betyr ikke at et selskap slutter å være norsk hvis hovedkontoret fortsatt er i Norge og de løpende operasjonelle og strategiske beslutningene tas i Norge, selv om styrets sammensetning naturligvis også avspeiler eierskapet. Arcus har hovedkontor og produksjonslokaler på Gjelleråsen, i Nittedal kommune. Det burde sånn sett være innenfor rammen av det korrekte å skryte av at Aalborg Akavitt og Gammel Dansk er norsk.

EU-kommisjonens digitale to-do liste

EU-kommisjonen har mye å ta tak i av ulike problemer for tiden, men det virker som om den såkalte Digitale Agendaen for Europa. som opprinnelig ble lansert i 2010, fortsatt har stor oppmerksomhet. Kommisjonen gjorde i desember et oppfølgingsvedtak om "new digital priorities for 2013-14", som blant annet inneholder en digital to-do liste med syv nye punkter.

Grunnen til at EU-kommisjonen prioriterer den digitale agendaen høyt er en økende bekymring over at man ikke utnytter mulighetene den digitale økonomien skaper. Digitalt innhold og tjenester er underlagt ulike nasjonale regler og virkemidler, og EU er i dag svært langt fra å være noe felles indre marked på det digitale området. EU-kommisjonen er bekymret for at Europa, som har hatt den globale lederrollen på mobiltelefoni, nå er i ferd med å bli en digital sinke. EU-kommisjonens vedtak slår fast at:

"Europe's past reputation as the 'mobile continent' is rapidly waning, as delaying allocation of mobile spectrum in the EU are holding back the opportunities created by new mobile services. The Digital Single Market remains fragmented, with public service infrastructures and online commerce still being determined by national territories. Investment in public and industrial research, development and innovation is falling well short of the target."

Dokumentet slår samtidig fast at mulighetene for å skape ny vekst, nye bedrifter og nye arbeidsplasser er stort dersom Europa klarer å realisere en felles strategi:

"The digital economy is growing at seven times the rate of the rest of the economy, but this potential is currently held back by a patchy pan-European policy framework. (...) Full implementation of this updated Digital Agenda would increase European GDP by 5%, or 1500€ per person, over the next eight years, by increasing investment in ICT, improving eSkills levels in the labour force, enabling public sector innovation, and reforming the framework conditions for the internet economy. In terms of jobs, up to one million digital jobs risk going unfilled by 2015 without pan-European action while 1.2 million jobs could be created through infrastructure construction. This would rise to 3.8 million new jobs throughout the economy in the long term."

EU-kommisjonen beskriver deretter hvilke områder som krevet oppmerksomhet og hva slags tiltak som må gjennomføres for å kunne realisere en slik ambisiøs målsetting, og foreslår en konkret "to-do liste" på syv punkter som skal gjennomføres i 2013-14. 

Det første punktet på listen er tiltak for å øke de private investeringene i infrastruktur for fast og mobilt bredbånd, gjennom å forbedre regelverk og sørge for at det blir mer forutsigbart for aktørene i næringslivet. Det andre punktet handler om utbygging av en offentlig digital tjenesteinfrastruktur, blant annet gjennom det nye virkemidlet Connecting Europe Facility. Kommisjonen har også beregnet at ulike e-government-tiltak kan redusere de offentlige administrasjonskostnadene med 15-20 prosent og at elektroniske innkjøpsprosesser kan spare 100 milliarder euro i året.

Tredje område er å satse på kompetansehevende tiltak slik at de ledige it-jobbene som trenger kvalifiserte ansatte kan fylles. Fjerde punkt handler om cyber-security og hvordan vi må bli bedre til å beskytte oss mot angrep. Og femte punkt handler om behovet for å gå igjennom og modernisere lov- og regelverket for opphavsrett og andre immaterielle rettigheter.

Sjette punkt handler om å ha en strategi for cloud computing, og å bruke offentlig sektors store innkjøpsmakt til å utvikle dette markedet til å bli verdens største marked i nettskyen. Og syvende og siste punkt handler om å lage en industristrategi for mikro- og nano-elektronikk som skal gjøre det mer attraktivt å investere i slike bedrifter i Europa og mer attraktivt å for bedrifter utenfra å komme til Europa for å drive sin forskning og utvikling.

170 milliarder tweets skal arkiveres

Når fremtidige generasjoner skal lære om vår tid vil de i tillegg til historiske arkiver og biblioteker nå også få muligheten til å søke i arkivet over alle oppdateringer, såkalte "tweets", som er postet på Twitter siden 2006. Det skal være snakk om 170 milliarder tweets totalt, like mange som det finnes nettsider på internett og et antall som øker med en halv milliard om dagen.

Det er derfor en en formidabel mengde data det er snakk om å organisere. De som skal gjøre jobben er The Library of Congress i USA. De skriver (i følge et oppslag på C-net):

"Twitter is a new kind of collection for the Library of Congress but an important one to its mission. As society turns to social media as a primary method of communication and creative expression, social media is supplementing, and in some cases supplanting, letters, journals, serial publications, and other sources routinely collected by research libraries."

I følge Fast Company har Library of Congress en avtale fra 2010 med Twitter om å få adgang til historiske tweets. Den gang var det bare sendt 21 milliarder tweets i hele Twitters levetid siden 2006, men nå har Library of Congress fått overført 150 milliarder nye tweets som er sent siden 2010. Og veksttakten øker stadig. 

Diskene som inneholder de to kopiene av alle disse meldingene tar 133 terrabytes med plass. Plassen er faktisk ikke det største problemet, for oppdateringer på Twitter består av tekst og er på maks 140 tegn. Problemet er å gjøre databasen tilgjengelig og søkbar på en fornuftig måte, slik at man kan bruke den til noe praktisk. Fast Company beskriver utfordringen slik:

"The library has experience with large digital collections. It regularly archives, for instance, websites, government databases, and policy events. But Twitter is new territory. “It’s not only very large,” Dizard says. “It’s expanding daily and at an increasing velocity. The variety of tweets is high.” Not even Twitter, which employs some of the best engineers in Silicon Valley, has attempted to create a searchable archive of tweets. That’s partly because the commercial demand for historical access pales in comparison to that for real-time advertising. But the massive server space and resources such a project would consume are certainly another factor. Jamie de Guerre, VP Product at Topsy, a private company that provides some access to the Twitter archive, compares the task of indexing Twitter to indexing the entire Internet."

Library of Congress følger med i tiden, noe de også viser gjennom å ha en egen blogg der de skriver om aktuelle prosjekter de jobber med. På bloggen kan man også finne informasjon om det store Twitter-prosjektet.

Verdien av kultur

Apropos verdien av et lands kultur. Jeg kom over en artikkel på BBCs nettsider fra i fjor om verdien av Charles Dickens forfatterskap for det britiske samfunnet. Ikke verdien av den opplevelsen hver enkelt har når de leser en bok eller ser et teaterstykke av Dickens, som utvilsomt også kan være stor, men den økonomiske verdien som tilføres landet fra salg av bøker, teaterbilletter og andre produkter og tjenester med en tilknytning til Dickens.

Charles Dickens ble født for over 200 år siden, i 1812, og var selv svært fattig før han fikk suksess som forfatter, men i dag genererer hans forfatterskap store inntekter. BBC har fått Interbrand til å beregner denne verdiskapingen og i artikkelen anslås den til å være på omlag 280 millioner pund i året, som tilsvarer 2,5 milliarder norske kroner.

Selve boksalget av Dickens gamle bestselger-bøker utgjør omkring 3 millioner pund, bare en liten del av totalen. TV, film og DVD-produksjoner sørger for 34 millioner pund i året, mens inntektene fra teaterforestillinger er 64 millioner pund. Et enda større beløp kommer fra turisme og relaterte virksomheter, som museer, utstillinger, festivaler og andre arrangementer med en tilknytning til Charles Dickens. Og i tillegg kommer puber, øltyper (Micawber Mild), t-skjorter og andre produkter som bærer navnet til Dickens eller en av hans romanfigurer.

Storbritannia er et svært internasjonalt og flerkulturelt samfunn, men det viser seg altså at noe så ut-britisk som Charles Dickens bøker klarer seg svært godt likevel. Jeg vil tro det kan ha sammenheng med flere ting, blant annet at fortellingene holder høy kvalitet og at budskapet til Dickens er relevant på tvers av kulturer og generasjoner. Så i stedet for å være så bekymret for at flere nye landsmenn kan undergrave et lands kultur, er det kanskje et poeng å lære av britene her og se hvordan vi i Norge kan bruke Munch og Ibsen og andre norske kvalitetsprodukter, som på samme måte er relevante på tvers av generasjoner og  langt utenfor Norges grenser, til å skape både kulturelle opplevelser og økonomiske verdier.

Hvorfor Obamas seier var et nederlag

President Obama skrøt i etterkant av budsjettavtalen fordi den innebærer økte skatter for de rikeste i USA. Blant republikanerne i representantenes hus valgte mange å stemme mot budsjettavtalen nettopp fordi skatter skal økes mens det ikke ble enighet om kostnadskutt. Dette har nok bidratt til at mange amerikanske medier og også norske medier feilaktig har fremstilt dette som en stor seier for Barack Obama.

En mer nøktern analyse av hva som er vedtatt, og hva som venter at nye konflikter, viser at det er Obama som ligger an til å tape klart mest. To gode analyser av hvorfor dette er tilfelle kan man finne på Tom Therkildsens blogg Tomsnakk og på Jan Arild Snoens blogg hos Minerva. Disse to bloggerne, som dessuten ser på dette fra sine helt ulike politiske ståsteder, konkluderer begge med at republikanerne har skaffet seg et klart overtak i forhold til de politiske beslutningene må komme i neste runde.

Kort oppsummert ligger årsaken til dette i kombinasjonen av hva som er vedtatt på budsjettets inntektsside (i form av skattesatser) og hva som enda ikke er vedtatt av kutt på budsjettets utgiftsside, men må komme snart. For å ta det i tur og orden:

Når det gjelder skattene har mediene og de republikanske utbryterne vært mest opptatt av at noen velstående personer må betale en del mer skatt enn i dag. Men det viktigste for helheten er ikke at skattene for noen rike øker, det er tross alt alt for få av dem til at de kan løse budsjettunderskuddet i USA, men at skattenivået fra George W. Bush-perioden skal fortsette å gjelde for alle andre. Barack Obama har gjennom denne avtalen fratatt seg selv muligheten til å bruke økte skatteinntekter til å rette opp budsjettbalansen. For å sitere Tom Therkildsen:

"...sannheten er at det stort sett er skattepolitikken til president George W. Bush som nå gjelder. Kongressens eget budsjettkontor regner kostnadene med de nye skattesatsene – sammenlignet med å gå tilbake til satsene fra før Bush-perioden – til om lag 4 trillioner dollar over en periode på 10 år. Så det presidenten har oppnådd er å øke skattene litt i forhold til dagens situasjon, men redusere dem kraftig sammenlignet med å gå over ”budsjettstupet”. Faktisk har demokratene og presidenten med dette i praksis "låst inne" et skattenivå som er helt utilstrekkelig for å kunne kontrollere statsgjelden og samtidig opprettholde dagens velferdsytelser for en befolkning der antallet eldre vil øke sterkt i årene som kommer."

Kan man ikke komme i mål ved å økte statens inntekter må man gjøre noe med statens utgifter. Og når noen medier fremstiller det som om Obama unngikk utgiftskutt i budsjettavtalen er dette i beste fall en halvsannhet. Obama unngikk noen automatiske kostnadskutt som ville kommet hvis man ikke hadde fått til en avtale. Men gjeldstaket som setter en begrensning på hvor mye penger USAs statsadministrasjon kan låne for å finansiere sin fremtidige drift er ikke opphevet. Obama fikk bare utsatt tidspunktet for når man treffer gjeldstaket med noen få uker. Jan Arild Snoen skriver:

"Kuttene er utsatt i to måneder. President Obama ville ha opphevet ordningen med at Kongressen setter et tak på hvor mye gjeld staten kan ta opp, men republikanerne sa naturlig nok nei, siden dette er et viktig forhandlingskort for dem. De kan stille betingelser for å gå med på å heve taket, noe som passer republikanerne ekstra godt, siden det er dette partiet som snakker mest om behovet for å holde underskuddet nede. (...) Gjeldstaket er allerede teknisk sett nådd, men Obama-administrasjonen har noen knep tilgjengelig som gir dem et par ekstra måneder. Men i starten av mars må noe skje, og hevingen av gjeldstaket og behandlingen av de automatiske kuttene vil skje samtidig."

Så realiteten er at allerede i mars, som et resultat av tidligere vedtak og litt utsettelse, så kommer det neste store slaget om det ikke-bærekraftige amerikanske budsjettunderskuddet. Og da er det ikke lenger slik at man kan løse problemet med økte skatter, de er allerede vedtatt. Nå er kutt i offentlige utgifter eneste vei til å nå målet.om å rette opp et enormt budsjettunderskudd, som bare i 2012 var på 1100 milliarder dollar. Som Tom Therkildsen helt riktig skrev på bloggen sin onsdag, dagen etter budsjettvedtaket:

"I natt vedtok Kongressen å skyve på de automatiske utgiftskuttene som lå i ”budsjettstupet” med noen måneder. Demokratene oppfatter det som en seier, og republikanerne som et nederlag. Det er å snu saken på hodet. Det er republikanerne som har skaffet seg et maksimalt gunstig utgangspunkt for neste runde med forhandlinger, mens forsvarsverkene til demokratene er kraftig svekket. Demokratene har allerede ”vunnet” skatteøkninger av stor symbolsk (men dessverre langt fra noen stor økonomisk) betydning og en kort utsettelse av nedskjæringene. Nå kommer regningen. Republikanerne kommer til å kreve kraftige kutt for å heve gjeldstaket, og demokratene har ingenting å ”betale med” for å hindre slike kutt. Skattepolitikken er nå allerede gitt bort."

At flertallet av republikanerne i representantenes hus (151 mot 85) likevel stemte mot dem fremforhandlede avtalen sier nok mer om tilstanden i det republikanske partiet for tiden enn om hvem som har vunnet mest i forhandlingene. Vi vet jo også fra norsk politikk hvor lett det kan være å ønske seg så mye samtidig at man klarer å få gode politiske kompromisser til å se ut som nederlag.

Norsk modell og amerikansk drøm

Jens Stoltenberg er generelt en god taler. Jeg synes ikke det virker som nyttårstaler er det formatet han liker best, men også i kveld var han god til å bruke eksempler og metaforer for å tydeliggjøre politiske poenger og forskjeller. På et punkt synes jeg imidlertid talen i år bidro til langt mer til ideologisk forvirring enn klargjøring. Det var da Jens Stoltenberg prøvde å trekke opp hva forskjellen er mellom "den amerikanske drømmen" og "den norske modellen":

"Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt. Amerikanerne har sin drøm. Vi har den norske modellen. Vår vei lyder kanskje ikke så eventyraktig, men den er desto sikrere. Når vi kombinerer frihet og trygghet, får flere oppfylt drømmen sin. Så min påstand er: Det er lettere å få oppfylt den amerikanske drømmen i Norge enn i Amerika. Det skal vi være stolte av. Og ta vare på."

At det er en del forskjeller mellom USAs politiske system og det norske systemet skjønner alle, men de er vel ikke akkurat slik Jens Stoltenberg beskriver dem. Jeg har i hvert fall et par problemer med hans politiske analyse:

For det første er det galt at vi i Norge har bygget samfunnet på en kontrakt som sier at alle må yte etter evne og få etter behov. Det er tvert imot slik at regjeringens egen såkalte arbeidslinje tar til orde for at det skal lønne seg å arbeide, uavhengig av hvilke behov den enkelte ellers har. Og som kjent har ulike jobber ulik lønn, blant annet som et resultat av frie forhandlinger i arbeidslivet og av at det markedet vil betale for ulike typer kompetanse varierer. Den norske modellen sikrer ikke at levestandarden er et resultat av behov (og frikoblet fra innsats), men derimot et skattefinansiert sosialt sikkerhetsnett som gir alle rett til noen grunnleggende ytelser. Uansett hva slags helsesituasjon de har og hvilke ulykker som måtte ha rammet dem. 

Som fremtidsvisjon er også slagordet om at alle skal yte etter evne og motta etter behov håpløst. Det har sin opprinnelse i Karl Marx politiske kampskrift Kritik des Gothaer Programms fra 1875 som beskriver hvordan overgangen til kommunismen skal foregå. Det er i følge Marx først under kommunismens andre og endelige fase at alle skal kunne motta etter behov. Men hvordan man skal klare å motivere folk til å arbeide hvis innsats ikke lenger spiller noen rolle, er det ingen tilhengere av dette prinsippet som har kommet opp med noe godt svar på. Og, som nevnt, så har heller ikke den norske modellen dette som mål.

Da ligger heldigvis den norske modellen betydelig nærmere den amerikanske drømmen. Derfor klarer jeg ikke helt å se hvorfor Jens Stoltenberg kaller den amerikanske drømmen "eventyraktig". Er det slik at den nordiske modellen er helt konkret, mens den amerikanske drømmen er mer diffus? Den beste sammenfatningen av denne visjonen finnes i andre setning i USA uavhengighetserklæring fra 4. juli 1776, forfattet av Thomas Jefferson:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness"

Denne setningen sier i grunnen akkurat den samme som det jeg opplever som kjernen i den norske modellen på sitt beste, at det er frihet, likeverd og alle menneskers rett til å forfølge sine individuelle drømmer og mål som er essensen i et godt samfunn, men ikke resultatlikhet. Har man problemer med å forstå at dette ikke bare er et eventyr, men høyst konkret for de det gjelder, kan jeg anbefale denne talen Barack Obamas holdt i El Dorado, Kansas i valgkampen i 2008 om hvordan den amerikanske drømmen har betydd noe helt konkret: for han selv og hans familie, og slår for sikkerhets skyld fast at det bare er i USA dette er mulig: