tirsdag 22. januar 2013

Olje og tallblindhet

Det er både positive og negative sider knyttet til det å være en så stor oljeprodusent som Norge. Jeg tilhører dem som mener det er flere fordeler enn ulemper. Å tenke seg at Norge ville klart seg bedre om vi ikke hadde funnet olje virker nokså fjernt. Og selv om den såkalte "tosporsøkonomien" skaper noen problemer for enkelte andre deler av næringslivet, er det mange som drar nytte av det høye aktivitetsnivået og teknologiutviklingen i oljesektoren.

Oljesektorens store etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse har også en blandet effekt. Den øker kostnadene for annet næringsliv, men det bidrar også til at omstillingen fra lavproduktive til høyproduktive virksomheter i næringslivet går langt raskere og mer smertefritt enn mange andre steder i Europa. Dessuten er oljenæringen både kunnskapsintensiv og teknologiintensiv, og bidrar godt til verdiskapingen i annet næringsliv, blant annet i norske it-bedrifter, konsulentvirksomheter og forskningsinstitutter.

En bekymring jeg imidlertid synes det er grunn til å ha når det gjelder omfanget av norsk oljevirksomhet er at den ser ut til å ha en uheldig virkning på tallforståelsen vår, og skaper forvirring om hva som er mye. En milliard er for eksempel 1000 ganger mer enn en million, og er fryktelig mye penger. Anslaget for oljeinvesteringene i 2013 er på 208 milliarder kroner, en økning fra 180 milliarder i 2012 og 146 milliarder i 2011. Det er en så sterk vekst og så store tall at det er fare for at man blir helt tallblind. og slutter å forstå hva som foregår. (Faguttrykket for tallblindhet, matematikkens svar på dysleksi, er i følge Wikipedia dyskalkuli og blir beskrevet som "vanskeligheter med å forstå størrelsen av abstrakte mengder.")

La meg ta tre relativt ferske eksempler, et negativt og to positive for bransjen, fra gjennomføringen av noen store prosjekter som knapt har hatt medieomtale i det hele tatt.

En stor negativ sak, men som i forhold til størrelsen på problemet har fått forbausende lite omtale i riksmedia, er den nye Yme-plattformen som pryder forsiden på Teknisk Ukeblad over. Dette er egentlig et gammelt felt som er ble bygget ut i 1996 og nedstengt i 2001, men nå skulle gjenåpnes med en helt ny plattform til 4,8 milliarder kroner. Den har i stedet kostet 14 milliarder. Problemet er, slik Stavanger Aftenblad beskriver i artikkelen "En grøsser fra Nordsjøen", at plattformen ikke ser ut til å tåle været i Nordsjøen. Derfor er plattformen forlatt før den i det hele tatt er tatt i bruk og risikerer å ende opp som skrapmetall. Å forlate en innretning det har kostet 14 milliarder kroner å bygge er ganske spesielt, særlig når en tenker på at det spesielle skattesystemet på sokkelen gjør at skattebetalerne betaler mesteparten av regningen. Jeg vil tro at regningen fort kan bli en del større også.

En enda større sak målt i penger, men en positiv nyhet, er utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet utenfor Nord-Norge. I følge E24 er prosjektets budsjett 60 milliarder kroner, noe som gjør det til det 8. største feltet på norsk sokkel gjennom tidene, på linje med Aasgard-utbyggingen. Bare Troll. Ekofisk og Gullfaks har vært vesentlig dyrere målt i løpende kroner. Aasta Hansteen-feltet skal bygges ut med verdens største Spar-plattform med et skrog som er 200 meter høyt, nesten dobbelt så høyt som Oslo Plaza. Dette er et stort og teknologisk svært krevende industriprosjekt i internasjonal toppklasse, og et viktig prosjekt for Nord-Norge. Det skulle man ikke tro når man leser den minimale mediedekningen.

Tredje eksempel er en virkelig gladnyhet. Det handler om prosjektet Teknisk Ukeblad kåret til Årets ingeniørbragd 2012 (der jeg var med i juryen), et gasskompresjonsanlegg på havbrunnen ved Åsgardfeltet som dekker et areal stort som en liten fotballbane )70 x 40 meter) og er 20 meter høy. Det er Statoil og Aker Solutions som står bak denne teknologien for å øke gassmengden som kan utvinnes fra Åsgardfeltet kraftig. Med dette anlegget tar man også enda et skritt i retning av å flytte alt som er på en oljeplattform ned på havbunnen. Investeringen er på omkring 15 milliarder kroner og den økte gassmengden som skal utvinnes tilsvarer 280 millioner fat olje. Hvis alt går etter planen skulle dette gi et solid overskudd og mye penger i statskassen.

En Yme-plattform til 14 milliarder eller et gasskompresjonsanlegg på havbunnen på Åsgard til 15 milliarder kan kanskje virke lite i forhold til de totale oljeinvesteringene på over 200 milliarder, men det kan være greit å minne om at det er like mye som bevilges til politiet og påtalemyndigheten i 2013 (13,6 mrd) og nesten dobbelt så mye som Norges Forskningsråds årlige budsjett. En Aasta Hansteen-utbygging til 60 milliarder kroner er dobbelt så mye som vi bruker på universiteter og høyskoler i Norge i 2013 (27,5 milliarder) og også betydelig mer enn staten bruker i året på vei og jernbane (35,4 milliarder) og forsvaret (42,2 milliarder). Det kan være greit å bruke noen slike sammenligninger for å forstå hvor store tall det er snakk om i olje-Norge.