tirsdag 29. januar 2013

Ingeniørmangel

Mandag kunne vi lese på forsiden av Dagens Næringsliv og i flere andre medier at Norge mangler 10 000 ingeniører. Tidligere oppslag har beregnet ingeniør- og ikt-mangelen til 16 000, til tross for at det utdannes flere ingeniører enn for noen år siden. På lørdag kunne vi imidlertid lese en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet av direktør Inge Lise Blyverket i arbeidsgiverorganisasjonen "Virke", der konklusjonen er at for mange unge nå tar høyere utdanning i Norge. Hun skrev:

"I debatten hevder mange at vi står overfor to store utfordringer: Langt flere enn i dag må ta høyere utdannelse - gjerne på mastergradsnivå - og helst innen realfag. Dette baserer seg på en mangelfull analyse. I Norge og Europa er det størst behov for arbeidskraft med såkalt middelutdannelse, ikke høyere utdannelse. Det vil i praksis si yrkesfaglig utdannelse på videregående nivå eller fagskoleutdannelse"

Så går hun videre og prøver å argumentere for at Norge utdanner mer enn nok kandidater med høyere utdanning, også innen realfagene. Dette er - for å si det litt forsiktig - en merkelig anbefaling å komme med fra en arbeidsgiverorganisasjon i et land som har verdens høyeste kostnadsnivå, og der vi er nødt til å satse på å gjøre både eksisterende og nytt næringsliv mer kunnskapsintensivt enn før dersom vi skal ha mulighet til å konkurrere med land med mye lavere kostnader.

Mange bransjer etterspør naturligvis også flere ansatte med fagbrev, og det er innslag på TV-nyhetene stadig vekk om både mangel på kokker, på bussjåfører og på håndverkere innenfor byggfagene. Jeg har også stor tro på at fagskolene vil spille en enda viktigere rolle fremover med sine ettårige og toårige profesjonsutdanninger tilpasset utviklingen i arbeidsmarkedet. Men det er helt uansvarlig å ta til orde for at dette skal skje på bekostning av en satsing på høyere utdanning, ikke minst på mastergrads- og doktorgradsnivå.

Skulle noen være i tvil om at det virkelig er et behov for mer arbeidskraft med høyere utdanning vil jeg anbefale noen gode og ganske ferske analyser. Første dokument det kan være lurt å ta en titt på er NAVs bedriftsundersøkelse 2012, som er gjort våren 2012, der NAV kartlegger behovet for arbeidskraft i ulike bedrifter, på tvers av bransjer og regioner. De skriver:

"Hele 80 prosent av virksomhetene som har rekrutteringsproblem svarer at det skyldes for få kvalifiserte søkere til stillingene. Basert på disse svarene er mangelen på arbeidskraft estimert til å utgjøre 36 700 personer i vår. (...) Ingeniører og ikt-medarbeidere er den yrkesgruppen hvor mangelen er størst. I alt mangler virksomhetene nå 8 000 personer innen disse yrkene. Det er særlig mangel på ingeniører og sivilingeniører innen petroleum og geofag. Mangelen på helse-, pleie- og omsorgsarbeidere er også stor, og størst er mangelen på sykepleiere."

Hovedpoenget i rapporten er at bedriftene ikke får tak i den kompetansen de trenger, spesielt folk med høyere utdanning innenfor relevante områder, som ingeniør- og helsefag. Her er det knapphet på kvalifiserte kandidater som er problemet, ikke at vi utdanner for mange. Dette understrekes av et annet dokument jeg vil anbefale, Norsk Industris konjunkturbarometer 2012. De har et eget kapittel om mangel på ingeniører og sivilingeniører i industrien (side 62) og skriver

"Utviklingen de siste tiårene har vært at industrien har blitt stadig mer ingeniørtung. Dette har aksellerert de siste årene. I dag har over halvparten av de sysselsatte i medlemsmassen til Norsk Industri høyere utdanning. Brorparten av dem er ingeniører eller sivilingeniører. På 1990-tallet ville tallene sett helt annerledes ut. Denne generelle utviklingen i industrien, og særlig veksten i offshore leverandørindustri, har ført til større etterspørsel etter ingeniører og sivilingeniører. Flere av Norsk Industris medlemsbedrifter sier de kunne ansatt flere hundre sivilingeniører på dagen, om de hadde vært tilgjengelige."

Det kan være lurt å lese hele dette kapitlet om kompetanse i Norsk Industris konjunkturbarometer. Det gir en god analyse av hvordan denne såkalt "tradisjonelle" industrien har endret karakter og er blitt både svært teknologiintensiv og svært kunnskapsintensiv. Grafen over viser hvordan ingeniøretterspørselen i dag er sterkest i de sterkeste industrifylkene med aktivitet vendt mot olje og maritim sektor, Hordaland, Buskerud Rogaland og Trøndelag. Den internasjonale konkurransen gjør at denne utviklingen vil fortsette med uforminsket styrke.

For mange av disse industribedriftene er kunnskapstjenestebedriftene i Abelia, innen ikt, konsulentvirksomhet og anvendt forskning, de viktigste samarbeidspartnerne de har når de driver innovasjon og omstilling, og skal vokse inn i nye markeder. Det kan umulig være behov for færre med høyere utdanning i Norge når både en mer kunnskapsintensiv industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor etterspør stadig flere med høyere utdanning.

Jeg vil også anbefale bloggen til Morten Dæhlen, den nye dekanen på MatNat-fakultetet på Universitetet i Oslo. Han har i flere blogginnlegg i det siste vist hvordan vi gjør for lite når det gjelder rekruttering til realfagene, og kommer med flere gode anbefalinger til kunnskapsministeren. Det er ikke slik at flere tar full fordypning i realfag i videregående skole. Problemet er at det er færre enn før, og at dette reduserer rekrutteringsgrunnlaget til ingeniør- og realfagene i høyere utdanning. Han skriver:

"I perioden fra 2008 til 2012 har antall elever som har tatt full fordypning i matematikk (R2) i videregående skole gått ned fra 6930 elever til 5532 – en reduksjon på over 20%. Tallene for de som har tatt full fordypning i fysikk har i samme periode gått ned fra 4603 til 3553 – en reduksjon på nærmere 23%. (...) Til tross for at vi er inne i en periode med en relativt kraftig økning i ungdomskullene får vi altså en nedgang i antall elever som kvalifiserer seg til en utdanning innen realfagene, og en særlig kraftig nedgang i antall elever som tar full fordypning i matematikk og fysikk. Dette er intet mindre enn kritisk da etterspørselen etter arbeidskraft med realfagskompetanse er økende og stedvis betydelig større enn hva utdanningssystemet kan tilby."

Morten Dæhlen har også studert det lille heftet Fakta om Utdanning 2013 fra Statistisk Sentralbyrå for å se på utviklingen det siste tiåret i det totale antallet studenter i høyere utdanning som tar realfag og teknologiske fag. I år 2000 var det 36.173 av totalt 186.002 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 19.5% av den totale studentmassen i Norge. I 2011 var det 39.403 av totalt 235.840 studenter innen naturvitenskapelige fag, tekniske fag og håndverksfag i Norge. Dette utgjorde ca. 16.7% av den totale studentmassen. Andelen har med andre ord gått ned i en tid der arbeidslivet etterspør stadig flere høyt utdannede realister og teknologer.

Jeg mener det er viktig å ha med seg et viktig perspektiv til, utover det vi kan analysere oss frem til av etterspørsel etter kompetanse i bedriftene nå - og mer langsiktige etterspørselstrender basert på fremskrivninger av næringsstruktur. Det er at den viktigste råvaren i en kunnskapsøkonomi er kunnskapen hos de ansatte. Når det såkalte tradisjonelle næringslivet skal transformeres og bli mer kunnskapsintensivt slik at det tåler det norske kostnadsnivået og vi samtidig vil ha mange nye forskningsbaserte kunnskapsbedrifter, må vi skaffe oss både flere entreprenører og flere høyt utdannede kunnskapsarbeidere, selve råvaren i en velfungerende kunnskapsøkonomi.

2 kommentarer :

  1. Når jeg leser eller hører fra abelia blir jeg ofte imponert og lærer noe nytt. Det motsatte er dessverre tilfelle for virke. Dette er en generell kommentar basert på de siste 8 årene, men jeg har nok datapunkter til at jeg føler meg trygg på observasjonens validitet.

    SvarSlett
  2. Det skal altså utdannes fler ingeniører for å vinne markeder utenfor landets grenser. For å ha noe å leve av er omkvedet. Underforstått ikke mye å leve av her "på berget". Hvor sikkert livsunderhold disse markedene kan by på, etter å ha vunnet de, er langt mer uvisst. Når vårt fremtidge livsunderhold antas å være avhngig av disse markdeen, Hva da med livsunderholdet til de aktørene som ikke vinner fram i denne konkurransen?
    Vårt økologiske fotavtrykk er overskredet for lengst. Med hvilken rett har vi å "legge under oss" mer markedstilgang, for å opprettholde vår ikke bærekraftige livsførsel?
    Kankje mer fremtidsrettet å utvikle et livsunderhold basert mer på hjemlige markeder?
    Litt redusert materiell levstandard vil vi nok klare, i det minste for våre etterkommeres skyld.

    SvarSlett