Er innovasjonstakten lavere enn før?

På forsiden av siste nummer har The Economist bilde av et helt vanlig vannklosett. Spørsmålet de stiller der og i en lederartikkel inne i bladet er ganske enkelt om vi noen gang vil finne opp noe like nyttig igjen: "Will we ever invent anything this usefull again?" Problemstillingen oppsummeres slik i lederartikkelen:

"Governments, universities and firms together spend around $1.4 trillion a year on R&D, more than ever before. Yet nobody recently has come up with an invention half as useful as that depicted on our cover. With its clean lines and intuitive user interface, the humble loo transformed the lives of billions of people. And it wasn’t just modern sanitation that sprang from late-19th and early-20th-century brains: they produced cars, planes, the telephone, radio and antibiotics. Modern science has failed to make anything like the same impact, and this is why a growing band of thinkers claim that the pace of innovation has slowed."

Selv om dagens PCer, smarttelefoner, flatskjermer og genteknologi er imponerende saker, spørs det om de er like viktige drivere av økt produktivitet som elektrisiteten, bilen, telefonen og vannklosettet for 100 år siden. Vi investerer stadig mer i forskning og innovasjon, men blir det gradvis mindre effekt av disse investeringene? Hvis det virkelig er slik at innovasjonstakten i dag er lavere enn den var for 100 år siden så har det store konsekvenser for sysselsetting og velstandsutvikling. Dette er en debatt som også tas opp i boken Race Against the Machine, en bok jeg blogget om i fjor og som The Economist også omtaler i sin hovedartikkel "Has the ideas machine broken down?"

Drøftingen er svært interessant og svaret er ikke opplagt. The Economist konkluderer likevel med at den underliggende endringstakten i dag er høyere i dag enn for 100 år siden, blant annet på grunn av den enormt raske teknologiske forbedringshastigheten i mikroprosessorer, båndbredde og annet ikt-utstyr og programvare. Moores lov predikerer en vesttakt der ytelsen blir doblet minst annenhvert år. Når vi ikke opplever at innovasjonstakten og forbedringene er like raske som før, kan det i følge The Economist ha med flere ting å gjøre.

For det første er det slik at effekten av teknologisk innovasjon kan gå litt i rykk og napp. Fordi det er en underliggende eksponenttell vekst, virker de første fordoblingene i ytelse veldig beskjedne, mens det over tid blir stadig større effekt (slik det var med belønningen til han som oppfant sjakkspillet og skulle ha et riskorn for første rute på brettet, to for andre, fire for tredje osv. Allerede på syvende rad skal han ha hele verdens årlige produksjon av ris i belønning). På et tidspunkt når man en "kritisk masse" i form av lav nok pris og høy nok ytelse til at det setter i gang en kjedereaksjon av forbedringer.

For det andre virker noen sektorer mer resistente enn andre mot produktivitetseffekter av ikt-investeringer. Mens ikt-næringen selv, og etter hvert også industri, varehandel, transport og andre næringer effektiviserer som et resultat av mer bruk av teknologi, er det vanskeligere å se slike effekter innenfor helse, omsorg og utdanning. Og fordi disse sektoren blir stadig større, bremser manglende innovasjon her den gjennomsnittlige innovasjonstakten i hele samfunnet. Men slik behøver det ikke å være i fremtiden. Det er nettopp i innretningen og organiseringen av velferdstjenester noen av de mest spennende innovasjonsmulighetene ligger.