Artiklene tar utgangspunkt i et par eksempler på at bedrifter flytter arbeidsplasser, som tidligere var outsourcet til lavkostland, tilbake til USA. Det ene eksemplet er Lenovo som skal produsere Thinkpad-PCer i North Carolina, den første produksjonen av PCer i USA på mange år. Lenovo er for sikkerhets skyld en kinesisk bedrift som for for noen år siden kjøpte IBMs PC-virksomhet, men som flytter produksjon fra Kina til USA. Det andre eksemplet er General Electric som skal flytte en rekke outsourcede it-prosesser fra New Dehli i India til Michigan i USA, og slått fast at de skal knytte flere slike funksjoner tettere opp til konsernledelsen.
Er vi vitne til en ny trend der strømmen snur og at det som tidligere ble "offshoret" nå skal "reshores" tilbake til hjemlandet? Svaret er i følge The Economist: Tja, i den forstand at man ikke kan svare et enkelt ja eller nei på spørsmålet. Det er litt ulike faktorer som trekker i forskjellige retninger. Og det er slett ikke sikkert at de jobbene som flyttet ut er de samme som de som kommer hjem igjen. Dessuten er det er forskjell på USA og Europa og det er forskjell på varer og tjenester, men felles for mye av dette er at automatisering, digitalisering og software påvirker antall arbeidsplassene og innholdet i jobbene mer enn outsourcing har gjort, i følge The Economist.
Hovedgrunnen til at man vurderer offshoring til lavkostland annerledes nå enn bare for noen få år siden, og at noe til og med hentes hjem, er at kostnadsforskjellen har blitt mye mindre. Lønnsnivået i India og Kina har, heldigvis for de som jobber der, hatt en sterk vekst, mens industriarbeiderlønninger i USA har stått mer eller mindre stille. Når det i tillegg er slik at kampen for å få tak i kompetente ansatte er knallhard, og det er veldig mange i India og Kina som skifter jobb ofte, blir det mer attraktivt enn før å produsere i USA. I avsnittet om "Coming home" har The Economist en del interessante eksempler og analyser rundt dette, men de slår samtidig fast at det er grunn til en viss nøkternhet i konklusjonene.
Når vi ikke allerede nå skal slå fast at flyttingen av arbeidsplasser fra vesten til Asia er over og at alle gradvis vil komme tilbake, er det flere gode grunner til dette, sier The Economist. For det første vil det også med mindre lønnsforskjeller mellom lavkostland og høykostland fortsatt være slik at man legger virksomhet nær markedene sine, for å redusere transportkostnader og komme i bedre inngrep med kundene i produktutviklingen sin. Og de fleste fremtidige kundene bor som kjent i Asia, slik at vi må regne med at mange jobber lokaliseres dit også i fortsettelsen, av markedsmessige grunner.
For det andre er det ikke sikkert at noe som skjer i USA også må skje i Europa. Europeiske bedrifter har i mye mindre grad outsourcet tjenester eller offshoret produksjon (noe som kan være en del av forklaringen på at krisen i Europa er større), slik at det heller ikke er så mange jobber som kan flyttes hjem og skape nye arbeidsplasser.
For det tredje er det ikke nødvendigvis slik at et lavere antall offshorede jobber i Kina og India automatisk gir like mange flere jobber i USA eller Europa. Mange av de minst kompetanseintensive jobbene innenfor både industri og tjenesteproduksjon er blitt erstattet av teknologi, for eksempel en industrirobot eller et stykke progravare som tar seg av automatisert kundeservice på nett. Automatisering og digitalisering, som the Economist har noen gode eksempler på, gjør det lettere å "reshore" dit man la ned virksomheten for noen år siden, men det er fordi teknologien man investerer i koster det samme uansett hvilket land man er i. Det blir ikke flere industriarbeidsplasser av å erstatte arbeidskraft i Kina med industriroboter i USA
Og for det fjerde, og det er kanskje det viktigste, så har den globale konkurransen om å tiltrekke seg arbeidsplasser og næringsliv flyttet seg inn i de forsknings- og kunnskapsintensive delene. Automatisering, digitalisering og innovasjon gjør at overskuddet av folk uten høy nok kompetanse øker, mens det er et økende behov for høyt utdannede kunnskapsarbeidere. Det er et lands evne til å bygge opp, tiltrekke seg og beholde tilstrekkelig kompetanse som vil drive en "reshoring". Og i denne konkurransen om å ha tilstrekkelig kapasitet når det gjelder forskning, innovasjon og utdanning av kunnskapsarbeidere har både Kina og India tenkt å delta for fullt. The Economist skriver i siste del av dette spesialbilaget at:
"In a recent report on global manufacturing, McKinsey said that in the near future the world is likely to have too few high-skilled workers and not enough jobs for low-skilled workers. Companies’ decisions on where to locate will increasingly be driven by where they can find the skilled workers they need. In 2011 a survey of 2,000 American companies found that 43% of manufacturing firms took longer than six months to fill some of their vacancies. The United States has a particular problem because it is producing too few college graduates and too many high-school dropouts. In Japan, four-fifths of companies have problems finding technicians and engineers. As a result, many firms will be unable to reshore because they cannot find workers with the right skills."
Det er mye man kan være bekymret for her i landet, for eksempel høye kostnader. Men hvis denne analysen er korrekt bør vi være aller mest bekymret for at vi ikke trekker til oss enda flere kunnskapsarbeidere fra utenfor Norge og for at skolen vår og universitetene våre ikke holder den kvaliteten som er nødvendig for å produsere fremtidens arbeidskraft - både innenfor viktige yrkesfag og akademiske fagdisipliner som er etterspurt i arbeidslivet. Norges er dyrest. Er man dyrest har man ikke noe annet valg enn å også være best, hvis man har tenkt å konkurrere.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar