Bortgjemte musikalske perler (10)

Siden den kom i 1987 har det vært omtrent umulig å ikke høre Fairytale of New York i løpet av julen. Og de fleste er vel også klar over at det er The Pogues og Kirsty MacColl som fremfører sangen sammen. Kirsty MacColl deltok på en del konserter sammen med The Pogues, men dette er faktisk den eneste sangen hun er med på som finnes på noe album The Pogues har gitt ut. I tillegg er det et par sanger på Kirsty MacColls utgivelser, blant annet en på albumet Electric Landlady der The Pogues er med.

Men det finnes en glimrende sang til med Kirsty MacColl og The Pogues, med en tilhørende musikkvideo. Sangen er egentlig to sanger som heter Miss Otis Regrets og Just One of Those Things, og kom ut i 1990:

De to sangene er skrevet av Cole Porter på 1930-tallet. Innspillingen er del av et album som kom ut i 1990 og het Red Hot + Blue, der hele albumet bestod av coverversjoner av Cole Porter-sanger gjort av ulike artister. Albumet var den første store internasjonale kampanjen der artister stilte opp for å samle inn penger for å bekjempe AIDS, og var først i en serie med flere konseptalbum. På dette albumet, som solgte over en million eksemplarer, var det også med andre kjente artister som U2, Tom Waits, David Byrne, Sinead O'Connor og Iggy Pop. 

En viktig del av konseptet var å få kjente filmregissører til å lage hver sin musikkvideo til sangene på albumet (Wim Wenders laget video til U2s bidrag), som så ble sendt som klipp i et eget TV-program i USA. Jeg har ikke undersøkt så grundig, men jeg vil tro at noen av disse klippene kan spores opp på YouTube. Jeg ser at man også kan kjøpe en DVD-versjon av videoene på Red Hot + Blue hos Platekompaniet. Denne må være en litt senere utgivelse, for i 1990 var verden fortsatt flere år unna DVD-plater og -spillere.

Vil man bare ha The Pogues bidrag, Miss Otis Regrets/Just One of Those Things, i lydversjon får man tak i den på den store samleboksen "Just Look Them Straigt in the Eye and Say... Poguemahone", som jeg blogget om her for tre år siden. Der er også de andre sangene The Pogues spilte inn sammen med Kirsty MacColl, bortgjemt blant litt av hvert av coverlåter, restmateriale og rariteter.

Swansons lov

For omkring at år siden blogget jeg om hvordan virkningsgraden til solcellepaneler (og prisfallet) følger samme type eksponentielle utvikling som det man i it-næringen kaller Moores Lov. Moores lov slår fast at prosessorer inne i datamaskiner blir dobbelt så kraftig, til samme pris, hver 18. måned.

Når det gjelder solceller er endringstakten en annen, men det er samme type eksponentiell vekst. Jeg så i dag at grafikkbloggen til The Economist også har omtalt dette fenomenet og viser hvordan prisen på solenergi har utviklet seg de siste årene målt i dollar pr. watt Denne prisutviklingen har fått navnet Swansons lov etter Richard Swanson, grunnleggeren av SunPower. I en artikkel i slutten av november om de disruptive konsekvensene for elektrisitetsmarkedet av dette prisfallet skrev The Economist at:

"The underlying cause of this disruption is a phenomenon that solar’s supporters call Swanson’s law, in imitation of Moore’s law of transistor cost. Moore’s law suggests that the size of transistors (and also their cost) halves every 18 months or so. Swanson’s law, named after Richard Swanson, the founder of SunPower, a big American solar-cell manufacturer, suggests that the cost of the photovoltaic cells needed to generate solar power falls by 20% with each doubling of global manufacturing capacity."

Vi er i ferd med å nærme oss tidspunktet der solenergi går fra å være en kraftig subsidiert virksomhet til å være en normal virksomhet som kan konkurrere med andre energibærere. I noen deler av verden er vi mer eller mindre kommet dit allerede. Hvis utviklingen fremover fortsetter i samme bane som Swansons lov predikerer, vil dette sørge for at dette blir situasjonen mange flere steder enn i dag. Her er det Wikipedia i dag skriver om Swansons lov i en kort omtale:

"Swanson's Law is an observation that the price of solar photovoltaic cells tends to drop 20% for every doubling of industry capacity. The Law is named after Dr. Richard Swanson, the founder of SunPower Corporation a solar panel manufacturer. Swanson's Law has been compared to Moore's Law. Crystalline silicon photovoltaic cell prices have fallen from $76.67/watt in 1997 to a forecast $0.74/watt for 2013, lending support to the law."

Om å markedsføre i mørket

Norge har fra 1975 hatt et forbud mot alkoholreklame som er blitt stadig mer restriktiv. Så strengt er det blitt at selv nettsider med produktinformasjon og sammenligninger av ulike øltyper, som drikkeglede.no, har måttet sensurere vekk bilder av ølglass, logoer og mye av innholdet.

Nå kan man naturligvis ha ulike syn på hvor streng en alkohollovgivning skal være, men det har i hvert fall gitt Norge en spesiell form for spisskompetanse på hvordan man kan øke salget til et produkt når det ikke er lov å drive reklame. Denne norske spisskompetansen er såpass interessant at Financial Times i dag har en artikkel om hvordan ledelsen i Carlsberg lærer av Ringnes i Norge for å forberede seg på at Russland innfører reklameforbud.

"Dark market" er begrepet Financial Times bruker når de beskriver en situasjon der man selger et helt lovlig produkt, men ikke har lov til reklamere for det. Det er det interessant å lese artikkelens beskrivelser av virkningen av et slikt reklameforbud utover det det som gjelder det totale alkoholsalget. Det er særlig to gode poenger som trekkes frem her. Det ene er at et reklameforbud er bra for de produktene og bedriftene som er store fra før. Financial Times siterer markedsdirektør Anders Røed i Ringes og skriver:

A dark market is good for dominant players. “If you have a strong portfolio it is difficult to attack you,” he says. “Launching something totally new with just the product itself and not being able to tell any kind of story is very difficult.”

Jeg vil tro at dette forholdet ikke bare gjelder øl og andre alkoholholdige drikkevarer, men at det også gjelder andre områder der vi har sterke restriksjoner på markedsføring, for eksempel reklame for politiske partier eller markedsføring av leker og andre produkter for barn. Det er de nye og de små aktørene som taper på at de ikke har mulighet til å få frem fortellingen sin eller informasjon om produktets egenskaper. Selv om de politiske argumentene for å begrense reklamens påvirkningskraft er aldri så gode, har det åpenbart en pris i form av mindre konkurranse.

Det andre poenget, som også kommer fra Anders Røed i Ringnes, handler om marginer og lønnsomhet. Han sier til Financial Times at tross reklameforbud og høye avgifter i Norge, er fordelen med det norske ølmarkedet at det er svært lønnsomt:

“Norway is still a profitable market. It hasn’t been destroyed by promotions,” he says. “The margins in this market are much better than they are in other markets having a much more liberal policy.”

Noen, ikke minst noen av mine gamle venner på venstresiden i norsk politikk, vil hevde at dette poenget belyser en viktig iboende svakhet ved selve kapitalismen: Det at konkurranse medfører en rekke "unyttige" kostnader til reklame og markedsføring, noe som grunnleggende sett en form for sløsing med ressurser. Ved å begrense konkurransen slipper man disse kostnadene, vil de hevde.

Argumentasjonen er besnærende, men den er helt feil. Markeder som utvikler seg til å bli monopoler eller har en fullstendig dominerende aktør vil på kort sikt virke mer effektive fordi man slipper å konkurrere om kunder og å bruke ressurser på å fortelle om produktet. På lengre sikt er manglende konkurranse ødeleggende for både produktutvikling og effektivitet. Høyere marginer som skyldes at kundene ikke får vite om andre valgmuligheter er positivt bare for den ene dominerende aktøren. Resten av næringslivet, særlig de små bedriftene, mister muligheter.

Og den store taperen er naturligvis kundene, som verken får glede av reell innovasjonskonkurranse eller lavere priser. Så, selv om det finnes noen gode argumenter for å ha visse restriksjoner på reklame for alkohol er ikke dette en modell man bør kopiere på flere områder..

Radiohead på MTVs beach party

Apropos musikkvideoer der man er nødt til å tenke: "hva i all verden gjorde de egentlig her", er kveldens bidrag en perle. Det er magasinet Rolling Stone som har funnet fram til en video med Radiohead, fra en livekonsert på amerikansk MTVs Beach House i 1993,der Radiohead ble tatt med i forbindelse med den aller første USA-turneen de hadde:



Kulturelt mangfold er ofte verdiskapende, men vi må vel slå fast at Radiohead på MTVs Beach House mer er i kategorien kulturkollisjon, der man får følelsen av at bandet passer veldig mye bedre på en konsert sent på kvelden eller et mørkt kjellerlokale. Thome Yorkes utseende er en annen pussighet i denne videoen. Rolling Stone skriver:

"The bleached blonde hair, ponytail, pasty skin and sunglasses made Yorke look like an extra from Interview With the Vampire, which would start filming in a few months. It was a look he quickly dropped."

 "Creep" er for øvrig Radioheads aller første singel. Den kom ut i 1992, men var ikke noen umiddelbar hit i hjemlandet England. Den første suksessen kom på listene i Israel og i Norden, og i 1993 valgte Radiohead å gi ut Creep på nytt i UK, denne gangen med en topp 10-plassering som resultat. Men det var først i 1997, med albumet OK Computer, at Radiohead etablerte seg som store internasjonale rockestjerner.

Bortgjemte musikalske perler (9)

I den nokså uregelmessige serien her på bloggen om bortgjemte musikalske perler, er det på tide med en julesang. Dagens bidrag er ikke bare vanskelig å få tak i, det må i tillegg være et av musikkhistoriens merkeligste øyeblikk, et øyeblikk hovedpersonene ikke ser ut til å ha hatt behov for å dra ut av glemselen.

For en ting er at gamle og opprørske rockere blir sentimentale på sine litt eldre dager og begynner å spille inn klassiske julesanger, eller spille julekonserter i kirker og slott. Det har skjedd mange ganger. Men her har vi noe langt særere; noen av frontfigurene som fant opp goth-sjangeren, og som i tillegg var på høyden av sine depressive og svartkledde karrièrer, fant i 1982 plutselig ut at de skulle spille inn den franske julesangen Il Est Ne Le Divin Enfant, på fransk. Og deltok til og med i et TV-program på fransk TV:



Bandet i denne merkelige videoen er Siouxsie and the Banshees. De var på den tiden forsterket med Robert Smith fra The Cure, som i et par år fra slutten av 1982 vikarierte som gitarist i bandet (for øvrig for andre gang) etter at den forrige gitaristen puttet i seg en del kjemikalier han ikke hadde helt godt av, og fikk sparken.  Robert Smiths hadde også noen indre demoner han ville blir kvitt, og ville løse det ved å være med i flere band samtidig..

Sangen her er ikke så verst, selv om dette er en litt annen sjanger enn man var vant til å høre fra Siouxsie og The Cure, men de var ikke helt fremmede for litt lekne coverlåter på den tiden. Siouxsie and the Banshees spilte blant annet inn både Helter Skelter og Dear Prudence av The Beatles. Denne julesangen kom ut som bortgjemt b-side på singelen "Melt", men ble aldri med på noe ordinært album. Først i 2004 på samleboksen Downside up finner vi den. Videoen er nokså bisarr. Ikke er lyd og bilde særlig synkronisert, og bandet ser  fjerne ut. Men Robert Smith på cymbaler og Siouxie på vokal på en fransk julesang, bør man få med seg.

Schibsteds digitale vekstmaskiner

Fra Schibsteds Kapitalmerkedsdag 2012

Når man hører navnet Schibsted vil jeg tro at de fleste tenker på Aftenposten og VG, Norges to største papiraviser, riktignok med betydelig suksess på nett. Enkelte vil også huske på at Schibsted gir ut aviser i andre land, som Aftonbladet og Svenska Dagbladet i Sverige. Og noen vet nok at Schibsted eier Finn.no, en stadig viktigere portal for annonsering av boliger, biler og ledige stillinger i Norge.

I virkelighetens verden må man nok ganske raskt snu dette mentale bildet av Schibsted som en norsk papiravisbedrift,som i tillegg driver med litt andre ting, på hodet. Det er "litt andre ting" som har blitt størst. Ikke bare er det slik at den norske nettavisene for lengst har passert papiravisene i lesertall, men det er også slik at verdien av annonseportalene som Finn.no er i ferd med å bli større enn den redaksjonelle medievirksomheten, og at verdien av det som er utenfor Norge begynner å bli riktig stor.

Schibsted er i dag en internasjonal vekstmaskin med betydelig suksess, til tross for at papiraviser er i tilbakegang. Jeg ble minnet på dette da jeg leste Frederic Filloux bloggpost på Monday Note om "Schibsted's extraordinary click machine". Der skriver de blant annet:

Today, free online classifieds weigh about 25% of Schibsted revenue (about 15bn Norwegian Kroner, €2bn this year), but it it accounts for 47% of the group’s Ebitda (2.15bn NOK, €300m). All online activities now represent 39% of the revenue and 62% of the Ebitda. (...) When translated into valuation projections, the performance of Schibsted classifieds businesses far exceed the weight of traditional media properties (print and online newspapers). The sum-of-the-parts valuations drawn by several private equities firms show the value of the classifieds business yielding more than 80% of the total value of this 173 year-old group.

Det er en imponerende vekstoppskrift de følger, og som er forbausende lik på tvers av landegrenser. Grafen over, som er hentet fra Schibsteds presentasjoner på deres Capital Markets Day i London tidligere i år, viser hvor lang tid det går fra den første investeringen, gjerne i form av et oppkjøp av en annonseportal i et umodent marked, til de etter tre år oppnår "traction", at de etter omtrent fem år går i balanse og deretter styrker sin stilling og oppnår stadig bedre omsetning og fortjenestemarginer. 

Schibsted eier i dag over 20 ulike nettsteder globalt med "online classifieds". Noen har vært der lenge og tjener gode penger, som Finn.no, Blocket.se i Sverige og Leboncoin.fr i Frankrike, men flertallet er virksomheter som fremdeles er i en tidligere fase. Hele listen over disse nettstedene er her på Schibsteds hjemmeside. Dersom alle de øvrige følger omtrent samme kurve når det gjelder vekst og lønnsomhet som Finn og Blocket, vil dette være en formidabel pengemaskin i Schibsted etter hvert.

Det paradoksale er at den politiske debatten om mediemakt og eierskap i Norge fortsetter som om vi fortsatt levde i en tid der kontroll av lokale og regionale papiraviser er det viktigste. Og der statlige tilsyn griper inn og beskytte oss forbrukere mot "mektige" konsern som eier flere papiraviser i en region. I virkelighetens verden er det helt andre tjenester vi bruker, veldig ofte fra store internasjonale tjenesteleverandører som bruker store ressurser på å utvikle fremtidsrettede og gode it-løsninger, men som konkurrerer med og til dels utkonkurrerer de tradisjonelle mediebedriftene. Denne digitale virksomheten er (heldigvis) ikke regulert av en egen sektorlovgivning som begrenser muligheten til å vokse.

Jeg synes det er grunn til å være stolt av at et norsk mediekonsern som Schibsted, med sin 170-årige historie som avisbedrift, klarer å være blant de internasjonalt ledende på digital innovasjon, både når det gjelder redaksjonelle medier og andre digitale tjenester. Det er ikke opplagt at noen klarer seg i konkurransen med bedrifter som Google, Facebook og Apple. Men her ser det ut som Schibsted har funnet en oppskrift som virker og som de stadig klarer å kopiere og skalere opp i nye geografiske markeder

Sangkor som julehilsen

I formiddag fikk vi en hyggelig overraskelse i kontorlandskapet vårt i Abelia. Plutselig dukket det opp fire velkledde menn som begynte å synge julesanger for oss. De sang to sanger før de overleverte et julekort og hastet videre til neste oppdrag.

Koret som kom på besøk var en uventet julehilsen fra designbyrået Tank, som både er medlem i Abelia, men i tillegg har vært en god samarbeidspartner og leverandør når vi i fjor oppgradert vår visuelle profil. Her kan du lese hva Tank skriver om jobben de gjorde sammen med oss for å modernisere Abelias visuelle identitet. Og her skriver de om utviklingen av de nye nettsidene til Abelia.

I en hektisk sluttspurt før juleuken tar oss er det veldig trivelig, og ikke så rent lite innovativt å tilby litt levende korsang til sine kunder.

Forholdet Norge-Sverige sett utenfra

Den vennlige rivaliseringen mellom Norge og Sverige opptar naturligvis oss som bor her. Andre har nok også hørt om den, men den kan være litt vanskelig å trenge inn i for folk på utsiden. Derfor er det interessant å lese hva det amerikanske tidsskriftet Slates skribent David J. Michaels skriver om "Nordic Sibling Rivaly".

Michaels er en amerikaner med svenske aner på morssiden som kom til Sverige for å studere, men ikke fikk jobb etter studiene, og derfor dro til Lofoten sammen med noen svenske venner for å jobbe. Artikkelen handler om hvordan han opplevde dette møtet mellom norsk lokalbefolkning og svenske arbeidsinnvandrere. Men artikkelen forsøker å grave litt dypere og handler også om hvordan høyt norsk lønnsnivå og behov for arbeidskraft i servicenæringene har reversert et historisk maktforhold som har vart i flere århundrer. Michaels skriver blant annet:

"If there are incentives for Norwegians to hire Swedes, the incentives are even greater for the Swedes. Norway has higher wages, shorter work weeks, and Swedes are granted a tax break for their first two years in the country. The Norwegian krone is also worth more than the Swedish krona. The practical result of Norwegian oil wealth is that Swedes can make almost double in Norway what they would in Sweden. It’s no surprise that they move to Norway for a few months, or even a few years, live cheaply, and return to Sweden like Vikings returning from a season of pillaging."

David J. Michaels anslår at det til enhver tid bor og jobber mellom 80 000 og 100 000 svensker i Norge og at 50 000 av disse bor i Oslo. Dette er et høyere antall enn det som fremgår av SSBs statistikk over innvandring til Norge, men det kan stemme hvis man også inkluderer folk på kortere opphold og pendlere. Mange bedrifter i reiselivsbransjen og andre tjenesteytende næringer er i dag helt avhengige av denne svenske arbeidskraften og blir stadig mer avhengige. Michaels har noen interessante refleksjoner om hvordan nordmenn og svensker ser på hverandres kultur, og hvordan dette ser litt annerledes ut for en amerikaner:

"Despite the obviously tilted economic balance of power, my Swedish housemates constantly complained about the inefficiency of Norwegian society and how backward the culture was. I found most Norwegians to be delightful people who were laid-back, even bubbly, in comparison with the reserved, hyper-controlled Swedes. “You just like them because they’re almost Americans,” the Swedes snapped back. Indeed, there’s some truth to this. From their loud sense of humor to their lust for giant customized SUVS, living among Norwegians sometimes felt like being stateside. The Swedes, meanwhile, still viewed their Scandinavian cousins with a sense of cultural superiority."

Det kan være verdt å lese hele artikkelen i Slate.com. Som bygger på en enda litt lengre versjon i The Billfold.

Offentlige innkjøp i Norge øker

En ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser at de samlede innkjøpene av varer og tjenester til offentlig sektor øker og at de i 2011 var de på 398,2 milliarder kroner. Det offentlige innkjøpene økte med 5,8 prosent fra 2010 til 2011 og utgjør 14,5 prosent av BNP i Norge.

Det er tre hovedtyper av virksomheter som står bak de offentlige innkjøpene i Norge. Størst er staten som kjøper varer og tjenester for 168,5 milliarder kroner. Staten inkluderer store innkjøpere som forsvaret, sykehusene, universitetene og høyskolene, Statens Veivesen og Jernbaneverket.

Den andre store gruppen virksomheter er kommuneforvaltningen, som omfatter både kommuner og fylkeskommuner. Kommunesektorens samlede innkjøp av varer og tjenester er på knappe 146 milliarder kroner i året. Dette inkluderer innkjøp til eldreomsorg, grunnskole og videregående skole, kommunale og fylkeskommunale veier, kollektivtransport og en rekke andre kommunale tjenester og infrastrukturinvesteringer.

I tillegg kommer innkjøpene til oljesektoren på 74,5 milliarder kroner, en økning på hele 14 prosent fra 2010. Oljeselskapene er private bedrifter (i Statoils tilfelle delvis statlig), og tilhører slett ikke offentlig forvaltning, men innkjøpene deres regnes likevel inn som en del av offentlig sektors innkjøp fordi oljeselskapenes virksomhet på sokkelen skjer innenfor rammen av lisenstildelinger og konsesjoner gitt av staten. Det at oljeselskapene har en slik "licence to operate" gjør at deres innkjøp av varer og tjenester i følge EU-regelverket må følge reglene for offentlige innkjøp.

Hvor stort problem er det at de offentlige innkjøpene av varer og tjenester har vokst fra 247 milliarder kroner i 2004 til 398 milliarder kroner i 2011? Dette er en kraftig vekst, men fordi BNP har vokst mye i samme periode har innkjøpene ligget stabilt rundt 14 prosent av BNP. Når de offentlige utgiftene vokser mer enn resten av økonomien er det naturligvis et problem, men riktig håndtert kan økte offentlige innkjøp av varer og tjenester bidra positivt til aktivitet og arbeidsplasser i privat sektor. Da er det to ting man bør være opptatt av:

For det første kan en økning i offentlige anskaffelser av tjenester innebære lavere totale offentlige utgifter. Det kan skje når man har en strategi der man legger til rette for konkurranse mellom ulike private tilbydere som et alternativ til at offentlig forvaltning utfører en tjeneste selv. I en slik kontekst vil en strategisk og smart innkjøpsstrategi kunne bidra til lavere utgifter i stat og kommune, og bedre tjenester for brukerne.

For det andre kan offentlige innkjøp innrettes slik at de fremmer innovasjon i næringslivet. Noen innkjøp av produkter og tjenester er godt egnet til å være utviklingsprosjekter der den offentlige kunden samarbeider med leverandøren om å lage noe ikke finnes fra før, men møter et fremtidig behov. Ved å ta rollen som en krevende kunde som bestiller fremtidsrettede løsninger kan stat og kommune sørge for at nye og innovative tjenester blir introdusert for første gang, noe som bidrar til å øke muligheten for at de senere kan lykkes i andre markeder, også utenfor Norge.

For å fremme innovasjon og verdiskaping i offentlige innkjøp, og spre informasjon om hvordan man kan gjøre det i praksis, har NHO og KS etablert et nasjonalt program for leverandørutvikling. Her finner man både veiledere og informasjon om ulike pilotprosjekter. Og på NHOs nettsider om offentlige anskaffelser er det informasjon om regelverk og om Team offentlige anskaffelser, en ressursgruppe med juridisk ekspertise som arbeider på tvers av bransjer for å påvirke lov og regelverk, og der også Abelia deltar med to av våre advokater.

Asterix og Obelix har forlatt Frankrike

Asterix og Obelix har forlatt Frankrike. Etter at de tapre gallere, mot alle odds, klarte å forsvare Gallia mot Julius Cæsar og hans romerske legioner så lenge noen kan huske, har de nå gitt opp. Det var Francois Hollande og sosialistenes skattepolitikk som til slutt tok knekken på Asterix og Obelix.

Slik er i hvert fall symbolikken. Først kunngjorde skuespiller Christian Clavier, som spilte Asterix i de tre spillefilmene, i oktober at han ville flytte til London på grunn av den nye øverste satsen på 75 prosent på marginalskatten i Frankrike. Og så, i desember, kunngjorde selveste Gerard Depardieu, som spiller Obelix, at han også vil bli skatteflyktning og bosette seg over grensen i Belgia.

Nå er det i Frankrike som i andre land slik at det ikke uten videre er slik at forholdsvis rike folk får sympati når de klager på skattenivået, selv om de er populære skuespillere. Da Frankrikes rikeste mann Bernard Arnault, sjefen i LVMH, flyttet til Belgia i september ble han en populær skyteskive for venstreorientert presse og politikere.

Gerard Depardieu er dessuten en notorisk urokråke som finner på mye rart. Derfor trodde vel Frankrikes statsminister Jean-Marc Ayrault, at han var på trygg grunn og snakket på vegne av folk flest da han  kalte Depardieu en "patetisk taper". Men Depardieu ville ikke finne seg i å bli kalt en taper og skrev et åpent brev til statsministeren. The Telegraph oppsummerer innholdet i brevet slik:

"Depardieu shot back with an open letter published on Sunday. “I was born in 1948,” he wrote, “I started working aged 14, as a printer, as a warehouseman, then as an actor, and I’ve always paid my taxes.” Over 45 years, Depardieu said, he had paid 145 million euros in tax, and to this day employs 80 people. Last year he paid taxes amounting to 85 per cent of his income. “I am neither worthy of pity nor admirable, but I shall not be called 'pathetic’,” he concluded, saying that he was sending back his French passport."

Fransk venstreside overgår seg selv i sin forakt for Depardieus upatriotiske og egoistiske handling. Og de hisser seg opp over at Belgia har null formuesskatt og lavere inntektsskatt enn Frankrike, en kritikk belgierne vil ha seg frabedt. Det er tross alt Frankrike som har økt skattenivået sitt, ikke Belgia som prøver å trekke til seg misfornøyde franskmenn. Hovedproblemet til president Holland og statsminister Ayrault er imidlertid at franskmenn flest nå ser ut til å ha sansen for Depardieus protest mot skattenivået. I følge The Telegraph viste en meningsmåling i Le Parisienne for noen dager siden at 70 prosent av franskmenn støttet Depardieu. De jo burde ha skjønt at man ikke kan provosere Obelix og slippe ustraffet fra det.

The fiscal cliff

USAs føderale budsjettunderskudd har vært et sentralt politisk tema i hvert fall siden 1981 da Ronald Reagan økte forvarsutgiftene og reduserte inntektsskatten, og innledet en periode med vedvarende budsjettunderskudd og en voksende gjeld. Første del av 80-tallet økte USAs føderale gjeld til omkring 40 prosent av BNP. Det var historisk høyt, med beskjedent i forhold til dagens nivå som snart er på hele 80 prosent av BNP.

Alle er enige om at noe må gjøres, men USAs politikk er gradvis blitt så polarisert at det er vanskelig å se hvordan man kan bli enige om tiltak som vil oppnå det nødvendige flertallet i kongressen. Denne gangen slår noen særlig tøffe konsekvenser til, konsekvenser partiene vedtok sommeren 2011 da de ikke klarte å vedta en felles plan for et balansert budsjett, men var enige om å stille seg bak et slags "riset bak speilet" om man ikke klarte å bli enige før 2013 I en gjennomgang av denne situasjonen i The fiscal cliff - on the egde i siste nummer av The Economist, skriver de i artikkelen at:

"The outside world has long assumed that Mr Obama and Congress would strike a deal, because the alternative is too awful. Starting on January 2nd, taxes would jump for almost all taxpayers; a payroll-tax cut and enhanced unemployment benefits would expire; across-the-board cuts to federal spending would begin; and a clutch of other tax and spending measures would take effect. The total fiscal impact equals roughly 5% of GDP over a full year, easily enough to tip America’s economy back into recession."

Nå er det vel grunn til å håpe og tro at kongressen i USA i hvert fall blir enige om noe. Denne pedagogiske videoen viser hvilke tiltak det er størst sannsynlighet av de vedtar, og hvilke de neppe blir enige om. Selv om  det blir enighet om mer enn man regner med i dag vil effektene av tiltakene man må gjennomføre gi en alvorlig innstrammingseffekt i USAs økonomi. Det skyldes ikke bare det galopperende budsjettunderskuddet, men også USAs demografi som gjør det enda vanskeligere enn før  balansere inntekter og utgifter.

Hvordan kan det da være slik at begge partier er enige om å kutte i underskuddet, men har store problemer med å bli enige om hva de skal gjøre? Det skyldes uenighet mellom partiene om hva man skal gjøre. Obama og demokratene vil helst la være å gjennomføre store kostnadskutt, særlig de som rammer velferdsordninger,. De vil heller øke skattene, særlig for de rikeste. Republikanerne derimot har ikke stemt for en skatteøkning i kongressen siden 1993 og er ikke spesielt begeistret for å gjøre det denne gangen heller, de vil heller kutte utgiftene i budsjettet med milliardbeløp

Skal USA unngå en automatisk innstramming med greske dimensjoner. omkring 5 prosent av BNP neste år, må noen gi seg. Og det må skje ganske raskt. De neste dagene kan bli noen virkelig spennende dager i amerikansk politikk. Klarer de ikke å bli enige vil effektene sannsynligvis være merkbare verden over, selv i det oljesmurte Norge.

Skyfall

Jeg har i grunnen alltid likt James Bond, men aller mest de tidlige filmene med Sean Connery som stadig vekk vises på TV. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tidligere har sett en ny Bond-film på kino, det har vært helt greit å vente til den kom på TV. Men omstendighetene (ungdomsbursdag med voksne ute av huset) ville det slik at jeg fikk sett Skyfall, den nye Bond-filmen, på kino nettopp. Det var absolutt verdt billettpengene.

I år er det 50 år siden Dr. No, den første Bond-filmen, ble laget og totalt har det blitt 23 filmer. Det gjør James Bond til historiens lengstlevende filmserie. Skyfall er en film som på mange måter bringer Bond tilbake til utgangspunktet. Her er det mye klassisk Bond-følelse, samtidig som Bond-figuren er betydelig modernisert og er mye mer sårbar og menneskelig enn i tidligere filmer.

Bond-damene har en nokså beskjeden rolle i denne filmen, men action-scenene er blant de beste som er laget. Skurken, spilt av Javier Bardem, er helt fantastisk i sin galskap og bidrar sammen med Daniel Craig og Julie Dench til at denne filmen får en litt større dybde enn det vi er vant til hos Bond. Det er utelukkende positivt.

De borgerlige vant skoledebatten på walkover

En gang for lenge siden, jeg tror det må ha vært 5-6 år siden, var det en skoledebatt i Norge med to sider. Litt forenklet var den ene siden i debatten en borgerlig side som på bakgrunn av under middels norske prestasjoner i internasjonale sammenligninger ville løfte kvaliteten og prestasjonene i skolen. Man reviderte læreplaner i grunnskole og videregående skole og gjennomføre et kunnskapsløft, en langsikte strategi med flere elementer, der målet var å bringe Norge opp blant de beste.

Og så var det en venstreside som kritiserte det de kalte "puggeskolen", kritiserte ensidig fokus på teoretisk kunnskap i skolen, ville ha bort nasjonale prøver, hevdet at de flinke elevene ville klare seg uansett, ville fjerne andre fremmedspråk i ungdomsskolen og gikk i mot strengere opptakskrav til lærerutdanningen i form av høyere krav til matematikkarakter. Bare for å nevne noe. Men gratis skolemat var de for.

Etter å ha hørt kunnskapsminister Kristin Halvorsen snakke på NHOs utmerkede seminar om TIMSS-undersøkelsen i dag, der hun blant annet konstaterte at utfordringen nå er å gjøre mer for "høyt presterende elever", kan vi konstatere at det ikke lenger er to sider i skoledebatten. De borgerlige partiene har ikke endret sin oppfatning nevneverdig, så det må skyldes at venstresiden ikke lenger har noen egen skolepolitikk. De borgerlige har vunnet på walkover, som i Wikipedias engelske utgave er definert slik:

"A walkover or W.O. (originally two words: "walk over") is the awarding of a victory to a contestant because there are no other contestants, or because the other contestants have been disqualified or have forfeited."

Slik er det også i politiske debatt. Er det bare et syn så har det vunnet. Da kan man naturligvis hevde at det ikke er så farlig hvem som vinner valget, for vi får den samme politikken uansett om Kristin Halvorsen eller Kristin Clemet er skoleminister i Norge. Noen av oss vil likevel insistere på at det føles tryggere å velge originalen enn en litt uklar kopi. 

Når det er sagt er det likevel veldig interessant å høre hvordan Marianne Aasen nå argumenterer for viktigheten av å stille sterkere krav til både lærerutdanningene, til skoleeiere og til skoler. De beste blir best fordi de er interessert å lære av andre, både nasjonalt og internasjonalt. I norsk skole er det alt for lite deling av kunnskap og alt for lite oppfølging av de flinke realfagselevene, sa Aasen. Som hørtes ut som hun trivdes godt med denne nye skolepolitiske plattformen og var utålmodig etter å komme igang med tiltak.

Foranledningen for denne skoledebatten var de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS og PIRLS, der TIMSS sammelingner prestasjoner i matematikk og naturfag i 4. klasse og 8. klasse. Kortversjonen er at tiltakene Norge satte i verk for noen år siden, etter "Pisa-sjokket" og kunnskapsløftet, ser ut til å virke og at gjennomsnivået blir bedre. Ikke uventet er fremgangen foreløpig større i 4. klasse enn i 8. klasse. Vi er ikke blant de aller beste,  men alle er enige om at det er en positiv utvikling.

Ser man litt bak gjennomsnittstall er det likevel et par ting som bekymrer og som alle, som en del av dette nye skolepolitiske konsensus, er enige om å gjøre noe med. For det første er det bekymringsfullt at vi har veldig få elever på høyeste faglige nivå, langt færre enn på 1990-tallet, og på dette området har det vært lite fremgang de siste årene. Det virker som vi i Norge er bedre til å hjelpe en del svakt presterende opp på middels nivå (noe som er veldig bra) enn til å få flere i den øvre enden av prestasjonsskalaen til å bli virkelig eksellente.

Sett fra næringslivet er det også bekymringsfullt at de områdene innenfor matematikk og naturfag der vi gjør det dårligst i Norge er de mest teoritunge. Prestasjonene i algebra er dårligst i Europa og innenfor naturfagene er det særlig fysikkunnskapene som er trekker ned. Med et næringsliv som vil trenge langt flere kloke hoder med mastergrader og doktorgrader innen realfag er det bekymringsfullt at de delene av realfagene som stiller høyest krav til teoretisk forståelse er der vi er svakest.

Jeg synes likevel vi må glede oss over de signifikante forbedringene som er kommet. Det er enda større grunn til å glede seg over at det ser ut vil å ha utviklet seg et skolepolitisk konsensus om at kvalitetsheving i lærerutdanningen og individuelt tilpassede tilbud, også til de sterkeste elevene, er nødvendig. Skoledebatten blir kanskje kjedeligere av dette, men vi får håpe gjør det lettere å få til handling. Men det store problemet er fortsatt at det er mye enklere å snakke om endringer enn å gjennomføre dem.

Tre typer it-oppkjøp i Norge

Inspirert av at den norske it-bedriften Basefarm for noen dager siden ble kjøpt opp av det amerikanske private equity-selskapet ABRY-partners, har Espen Andersen ved BI blogget om hvorfor norske it-bedrifter blir kjøpt opp. Han skriver at det er tre ganske ulike hovedbegrunnelser for slike oppkjøp. Jeg synes Espens analyse er så god at jeg skal prøve å gjengi hovedpoengene her (den fullstendige versjonen kan man lese på Espens blogg):

Første begrunnelse er markedskonsolidering. Norske tjenesteselskaper, og i noen tilfeller hardwareselskaper, blir kjøpt opp for at kjøperen skal få økt markedsandel, økt produksjonskapasitet og økt løfteevne når man konkurrerer som store oppdrag. Det kan ha vært litt trangt om plassen i markedet i utgangspunktet, og i slike oppkjøp og fusjoner vil det gjerne være slik at stordriftsfordeler og integrasjonsmuligheter muliggjør betydelige kostnadskutt. Espen plasserer for eksempel fusjonen mellom EDB og ErgoGroup i denne kategorien.

Andre begrunnelse er teknologitilgang, og aller helst overtagelse av hele utviklingsmiljøet som står bak en serie unike teknologiske innovasjoner. Ofte vill situasjonen være slik at et stort internasjonalt it-selskap identifiserer noen sentrale mangler i sin egen portefølje av teknologier og må kjøpe et ledende spesialisert teknologimiljø, for eksempel et norsk it-selskap, for å skaffe seg den kompetansen man mangler. Faren er at de som blir kjøpt opp ikke er tilfreds med å levere delkomponenter til noen andres produkter, men de kan også oppleve at de får større muligheter enn før. Microsofts oppkjøp av Fast, Nokias oppkjøp av Trolltech og Ciscos oppkjøp av Tandberg havner i følge Espen i denne kategorien.

Den tredje begrunnelsen er oppkjøp for å få til internasjonal vekst. Her er gjerne situasjonen at en it-bedrift har lykkes godt i det norske eller nordiske hjemmemarkedet, men trenger en betydelig kapitaltilførsel for å skalere opp internasjonalt. Mens oppkjøper i de to første kategoriene er andre it-selskaper, vil ofte de som kjøper en norsk it-bedrift for å finansiere internasjonal vekst være såkalt kompetent kapital, finansielle aktører som har dette som sin strategi og har mye erfaring med denne type vekstbedrifter. Espen plasserer oppkjøpene av Basefarm og Visma i denne kategorien.

For den bedriften som blir kjøpt opp har det stor betydning hvilken begrunnelse som ligger bak. I alle alternativene er det både trusler og muligheter, der det er mulig å tenke seg en styrket rolle for norske kompetansemiljøer, men der det er også er fullt mulig med utflagging av alle nøkkelfunksjoner. Skal man ønske seg mer av noe er jeg enig i det Espen skriver i bloggen sin om at oppkjøp som faller i den tredje kategorien er særlig spennende fordi de innebærer at kompetent kapital kommer inn og løfter en bedrift til et helt nytt nivå.

Om forskningsministre og forskningsfusk

De som pleier å rope høyest om at forskernes frihet er truet er Kristin Halvorsens partifeller ved universitetene. De hevder gjerne at den frie forskningen deres blir truet av et "kommersialiserings-press" fra næringslivet og av det man litt foraktfullt kaller "programforskning", forskning som skjer innenfor større tematiske satsinger som etter deres syn er mindre uavhengig enn forskning som er basert på tid og penger som er overlatt til den enkelte forsker.

Kristin Halvorsens partifelle Knut Kjeldstadli skrev til og med en hel bok om dette fenomenet som han kaller "Akademisk kapitalisme". I virkelighetens verden er det imidlertid ikke verken næringsliv, kommersialisering eller større forskningsprogrammer som  truer forskningens frihet.  Det er ikke disse som blander seg inn i forskningen og prøver å styre resultatene. De som oftest kritiseres for å bestille forskningsrapporter som passer deres egen agenda og prøver å pynte på resultater underveis er politikere og deres departementer.

Den mest omtalte saken de siste årene var da Arbeidsdepartementet i 2010 ville endre konklusjonene i en SINTEF-rapport om utviklingen i sykefraværet. Aftenposten gjorde i den forbindelse en kartlegging av om dette var noe flere forskningsinstitutter hadde opplevd, og konkluderte med at:

"SINTEF er et av mange anerkjente forskningsinstitutter som gjør oppdrag for staten. Mange av disse brukes som faglige begrunnelser når ny politikk skal utformes. Aftenposten har undersøkt hvilke vilkår forskerne må akseptere når de tar slike oppdrag, og har gått gjennom flere hundre kontrakter for evalueringer og utredninger. Gjennomgåelsen viser at forskerne i mange tilfeller er bundet av kontrakter som gir staten kontroll over resultatene."

I kjølvannet av dette gjennomførste Forskerforbundet en undersøkelse som viste at 11 av 26 institutter sa at de hadde opplevd at offentlige oppdragsgivere forøkte å styre resultater og konklusjoner i forskningsrapporter. I debatten som fulgte slo daværende forskningsminister Tora Aasland fast, på et debattmøte på Universitetet i Oslo i januar 2011, at:

"...det er fullstendig uakseptabelt dersom et offentlig organ forsøker å manipulere forskningsresultater for å nå politiske mål. Likeledes er det fullstendig utilbørlig dersom et offentlig organ bryter prinsippene for god vitenskapelig skikk for å nå et politisk mål. Jeg kan forsikre dere om at jeg har møtt avsløringene før jul av utilbørlig adferd fra offentlige oppdragsgiveres side med det største alvor. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å motvirke slike forsøk på utilbørlig påvirkning."

Saken Aftenposten skrev om i et stort oppslag sist fredag tyder på denne jobben ikke er helt ferdig. Nå handlet det også om å pynte på forskningsresultater, selv om det ikke var selve forskningsrapporten fra NIFU som ble "sminket", slik Aftenposten kom i skade for å skrive på sin forside. Det var derimot pressemeldingen om forskningsrapporten som ble formulert slik at den sa omtrent det motsatte av det selve forskningsrapporten konkluderer med, men var helt i tråd med det gledesbudskapet ministeren gjerne ville formidle om sitt prosjekt. Saken det gjelder er prosjektet "Ny GIV" som Kristin Halvorsen satte igang høsten 2010 for å få flere elever til å fullføre og bestå videregående skole. I ingressen på pressemeldingen står det:

"Intensivopplæringen i Ny GIV har vært en suksess. Evalueringen viser at tiltaket fungerer etter hensikten, og tyder på at det er de aller svakest presterende elevene som har hatt størst utbytte av tiltaket."

Forskerne i NIFU som står bak forskningsrapporten mener at denne konklusjonen er så feil at de skrev et eget leserinnlegg i Aftenposten for å korrigere departementets fusk med forskingsresultatene. De skriver:

"På Kunnskapsdepartementets nettside heter det: «Ny GIV: løfter de faglig svakeste elevene mest». Dette kan gi inntrykk av at Ny GIV er en ubetinget suksess i den forstand at alle elever som deltar, får et større eller mindre karakterløft. Dette stemmer ikke. Vi fant at Ny GIV-elever i gjennomsnitt hadde en svakere karakterutvikling enn elever som ikke deltok i Ny GIV i 2012."

Nå har riktignok elever i Ny GIV med karakteren 1 gjort det noe bedre ved skoleårets slutt enn elever med samme karakter som ikke var med i prosjektet. Med dette gjaldt ganske få elever. For elever med karakteren 2 var det ingen effekt. Og for elever med karakteren 3 eller høyere, langt flere elever, var det en svakere utvikling for de som deltok i prosjektet enn for de som ikke var med. Det er noe helt annet enn departementet sier i sin pressemelding og viser at Kunnskapsdepartementet har fusket med sin tolking og formidling av en forskningsrapport som gjelder et av deres egne prestisjeprosjekter.

Aftenposten korrigerte lørdag påstanden om at forskningsrapporten var "sminket" av statsråden. Oppstyret har også gjort at NIFU har følt behov for å skrive et lite dementi på nettsidene sine der de sier at de ikke føler seg misbrukt av statsråden. Men slik jeg leser dette dementiet står fortsatt hovedkritikken fast. Der skriver NIFU at:

"NIFUs kritikk dreier seg om at pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet med overskriften «Ny Giv løfter de svakeste mest» ikke ga et dekkende bilde av våre funn. Det stemmer at elevene med karakteren 1 ser ut til å ha nytte av Ny GIV når man ser på karakterutvikling. Men samtidig ser det også ut til at elever med karakteren 3 og høyere gjør det dårligere enn sine medelever dersom de deltar i tiltaket."

Det er mange gode grunner til at man ikke bør forsøke å omskrive eller pynte på forskningsresultater. Historien viser med all tydelighet at det er mye smartere å basere politikken på kunnskap enn å omskrive kunnskapen for å få den til å passe til politikken. En forskningsminister burde være særlig opptatt av dette. 

Katzenjammer spiller Fairytale of New York

Det er et dristig prosjekt å gi seg ut på når man prøver seg på en coverversjon av Fairytale of New York, en sang som med jevne mellomrom blir kåret til tidens julesang i ulike avstemninger. Bidragsytere sammen med Katzenjammer på denne versjonen er kanadiske Ben Kaplan og Trondheimssolistene:



Originalen ble utgitt i 1987 av The Pogues. Duetten i originalen ble sunget av The Pogues Shane McGowan sammen med gjestevokalist Kirsty MacColl. Det skal godt gjøres å overgå den, så heldigvis har Katzenjammer valgt å lage en litt annen versjon. Sangen er den del av streamingtjenesten Wimps hyllest til 80-tallet der de har bedt seks artister spille inn hver sin 80-talls klassiker på nytt og ellers minnet om både gode og mindre minneverdige sider av 80-tallet. Noen av de beste har Tore Renberg trukket frem på sine tre åttitallslister med det glade, det dunkle og balladene.

Stabæks nye unge stjerner

Jeg er neste to uker på overtid, men jeg synes likevel cupfinalen i fotball for kvinner fortjener en liten markering her på bloggen. For andre år på rad var det Stabæk-Røa i finalen, og Stabæk hadde i forkant laget denne offisielle videoen med StabækLars og Lommelerkene:



Flotte bilder. Flere av klippene er fra cupfinalen i 2011, som var helt jevn og der Stabæk avgjorde det hele på sin 6. straffe i straffekonkurransen. Alle hadde vel regnet med en helt jevn kamp mellom Stabæk og Røa i år også, men slik gikk det ikke. To 17-åringer på Stabæk, to av det største talentene i norsk fotball, sørget for at det ble en helt annen kamp. Først scoret Ada Hegeberg tre mål, et ekte hat-trick, i første omgang og avgjorde kampen. Og så scoret Caroline Graham Hansen, årets spiller i norsk kvinnefotball, et mål som minnet mest om Maradonas 2-1 mål mot England i VM i 1986.

Her er en video med et sammendrag av kampen. Etter en (som ventet) helt begredelig sesong for herrelaget er det godt å se et kvinnelag som klarer å vinne cup-gull to år på rad. Neste år må vi håpe på gull i serien også.

Filmen om DIPS

Et av Nordens største programvarehus heter DIPS. De har hovedkontor i Bodø og utvikler og selger løsninger for elektronisk pasientjournal (EPJ) og pasientadministrative datasystemer (PAS) til sykehus. DIPS har 160 ansatte, men selskapet gjør det så godt at de er på jakt etter 50 nye medarbeidere som skal hjelpe dem med å utvikle fremtidens løsninger, med arbeidssted i Bodø, Tromsø, Trondheim og Oslo. For å nå frem til potensielle søkere har de laget filmen om DIPS:



Det er også laget YouTube-videoer med intervjuer der mange av dagens ansatte forteller om jobben sin, og det er lansert en ny Facebookside for å komme i kontakt med potensielle jobbsøkere. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan bruke sosiale medier til å rekruttere medarbeidere, Men det er for så vidt også et godt eksempel på at det er hard kamp om å få tak i de kloke hodene man trenger og at spisskompetanse innen it kan være vanskelig å få tak i.

DIPS er et spennende softwareselskap med en litt uvanlig historie. Historien går tilbake til 1987 da det ved Nordland Sentralsykehus i Bodø ble utviklet programvare for en elektronisk pasientjournal som kunne brukes på vanlige PCer. Programvaren var så bra at den også ble tatt i bruk ved andre sykehus i Norge. Etter hvert gikk det så bra at DIPS ASA i 1997 ble skilt ut som et eget selskap utenfor sykehuset. Siden har det vært kraftig vekst, både organisk og gjennom noen oppkjøp.

I har DIPS sykehus i tre at de regionale helseforetakene på kundelisten, samt flere private sykehus. Og er et godt eksempel på at det er fullt mulig å skape innovative og konkurransedyktige bedrifter med utgangspunkt i problemstillinger som i utgangspunktet er innenfor offentlig sektors ansvarsområde.

Det kreative Norge

De som har fulgt med i Aftenposten de siste dagene har fått med seg at de har skrevet mye om "det kreative Norge" og rangert norske kommuner etter hvor gode de er til å trekke til seg bedrifter og innbyggere som er kreative og innovative.

Deler av saken ligger også ute på Aftenposten på nett, med overskriften De kreative klumper seg sammen, der Bærum kåres til vinner foran Oslo, Asker, Nesodden, Oppegård, Kongsberg, Ås og Stavanger. I en egen rangering av norske bohem-kommuner, stedene med størst kunstnertetthet, vinner Nesodden foran Oslo, Bykle og Karasjok.

Foranledningen er en ny rapport (her som pdf) utarbeidet av den italienske forskeren Irene Tinagli, på oppdrag av Statens Vegvesen og Abelia. Nå kan man vel trygt si at Statens Vegvesen og Abelia har litt ulike roller i samfunnet, men vi er begge opptatt av hva slags strukturendringer som skjer i samfunnet, og hva slags investeringer det er viktig at samfunnet gjør for å trekke til seg mer av det man må ha for å få til vekst og utvikling. Og mens Statens Vegvesen er veldig opptatt av den samferdselsinfrastrukturen som kreves, er Abelia veldig opptatt av den innovasjons- og kunnskapsinfratrukturen som kreves.

Rapporten Norway in the creative age bygger på teoriene til den amerikanske forskeren Richard Florida, mannen er mest berømt for boken The Rise of the Creative Class tilbake i 2002. Han ble da en slags motpol til Thomas Friedman som påstod at "The World is Flat", at teknologiutviklingen gjør at du kan sitte hvor som helst i verden bare du har kompetente folk. Richard Florida hevdet at "place matters". Selv om konkurransen er stadig mer global og det spiller mindre rolle hvor i verden folk er født, hvis de har kompetanse, er det ikke helt tilfeldig hvor de kompetente folkene bosetter seg. Flinke folk tiltrekkes av andre flinke folk.

Derfor foregår den mest interessante konkurransen i verden mellom ulike byregioner og handler om å så attraktiv at man trekker til seg studenter, forskere, gründere, venturekapital, kunnskapsarbeidere og kunnskapsbedrifter. De som trekker til seg de mest innovative og kreative vinner. Nå kan man naturligvis innvende at norske kommer er alt for små og alt for ulike i størrelse til at de utgjør en fornuftig geografisk avgrensning, man burde gjøre som Richard Florida og sammenligne større byregioner som utgjør et felles arbeidsmarked, men for debattens skyld passer det utmerket å utfordre også på kommunenivå. Det er jo her kommunepolitikere og aviskommentatorer driver sine debatter.

Richard Florida ble i sin tid kjent for å formulere "de tre t-ene": talent, teknologi og toleranse, som de viktigste indikatorene på om et sted er godt posisjonert for å lykkes en global kunnskapsøkonomi. Talent handler om andelen av befolkningen med høyere utdanning, både kort og lang, og dessuten om andelen kunstnere, forfattere og andre kreative yrker i befolkningen. Fordi disse gruppene gjerne trekker til seg andre høyt utdannede og kreative folk er det viktig å satse på utdanning, barnehager, kulturtilbud og andre ting som gjør det attraktivt å komme, gjerne fra utlandet, for å jobbe i regionen.

Teknologi handler egentlig ikke om teknologi i snever forstand, men om å ha et arbeidsliv som består av virksomheter som driver med innovasjon. Det kan være basert på forskning, teknologi, kreativitet eller nye forretningsmodeller, og handler om at de talentene man skal tiltrekke seg gjerne reiser dit det er bedrifter som løser problemer. Helst vanskelige problemer. Bedrifter som driver med likeartede og spennende ting har en tendens til å "klynge" seg sammen, for det er der det finnes noe fra før det er lettest å finne kompetansen man trenger hvis man skal vokse. Derfor er det også vanskelig å vedta en næringsklynge gjennom politiske vedtak, det må være kompetanse der fra før man kan bygge på.

Toleranse handler om om at steder som tiltrekker seg annerledeshet er best rustet til å konkurrere i en mer kreativ og innovativ verden. Innovasjon skjer ikke der folk tenker helt likt. Det er en fordel både for bedrifter og steder at folk er forskjellige og har forskjellige erfaringer og fagkunnskaper. Da kan det oppstå nye ideer i skjæringspunktet mellom de ulike bransjeområdene og fagområdene. Steder folk flytter fra fordi man ikke liker annerledeshet taper i en slik konkurranse. Det gjelde å bli et sted folk gjerne vil flytte til.

Selv om en slik rangering som den Irene Tinagli har gjort på ingen måte gir noe fasitsvar når det gjelder norske kommuner og regioner, trekker den opp en viktig debatt.  Og det er all grunn til å utfordre teori og metode her også, og finne enda bedre måter å måle hvor tilpasset vi er til en kunnskapsøkonomi. En annen bok som nettopp er kommet og som gjør dette er Enrico Morettis The New Geography of Jobs. Jeg blogget om den her i november. Men uansett målemetoder og rangeringer er det viktig å diskutere hva slags næringpolitikk som fremmer mer attraktive regioner. Sannsynligvis er kunnskapsministeren viktigere for næringlivet enn næringsministeren, i hvert fall på lang sikt.

Det aller viktigste når en leser slike rangeringer og bøker om regioners konkurranseevne er å huske på at det egentlig ikke er slik at norske kommuner eller regioner konkurrerer med hverandre, selv om det kan se slik ut i rangeringene. Dette er ikke et nullsumspill internt i Norge. Vi er en del av en global kunnskapsøkonomi der hele Norge kan komme bedre ut eller dårligere ut enn før. Norges ledende kunnskapsklynger, enten de er på Kongsberg, i Ålesund, i Stavanger eller i Halden, konkurrerer først og fremst med regioner utenfor Norge. Derfor er det bra for hele Norge om en region lykkes spesielt godt med å tiltrekke seg innovatører og kunnskapsbedrifter.

Apple vs Google vs Facebook vs Amazon

Helgens The Economist har en leseverdig briefing, Another game of thrones, som ser nærmere på kampen om dominans på internett, der Apple, Google, Facebook og Amazon er blitt de store spillerne. Og der gamlekongen Microsoft slett ikke har gitt opp tanken om å bli en av de store spillerne igjen.

The Economist minner om at det ikke på noen måte er nytt innenfor it-verdenen at vi har en sterk rivalisering mellom de store. På 80-tallet hadde vi IBM vs Apple og på 90-tallet handlet det blant annet om Microsoft vs Netscape. Men dagens rivalisering er mer kompleks, mer omfattende og i tillegg preget av at fargerike gründere som Larry Page, Jeff Bezos og Mark Zuckerberg fortsatt er i førersetet. The Economist skriver:

"The battlefields on which the big four are fighting are, like most battlefields, messy and confusing. They are also numerous. Apple and Google are crossing swords in operating systems for smartphones and tablet computers; both firms and Amazon are butting heads in hardware; Google and Facebook have become sworn enemies in social networking; some of the other protagonists even have designs on e-commerce, which has long been Amazon’s stronghold. They also have territories to defend. Take Google. Its search engine gives it a rich heartland. The company continues to pour money into refining the algorithms that power this engine."

Disse fire gigantene har alle lykkes svært godt med det de driver med de siste årene og har vokst til å bli noen av verdens mest verdifulle bedrifter (Apple er i dag verdens største bedrift målt i markedsverdi). I tillegg tjener de penger raskere enn de velger å investere i nye satsinger, noe som gjør at de i dag har store "krigskasser", kontantbeholdninger som kan brukes til å kjøpe opp andre bedrifter. Så spør The Economist: Er ikke denne markedsdominansen i ferd med å bli et stort problem for konkurransen når det er slik at de store bare kan kjøpe opp nye utfordrere og fjerne dem fra arenaen når de blir brysomme?

Jo, naturligvis er det en fare for at de store kan bli for dominerende, svarer The Economist. Men myndighetene må være varsomme med å gå for langt i å blande seg opp i hvordan dette markedet virker, for eksempel ved å tvinge bedrifter til å splitte seg opp. Erfaringen til nå er at innovasjonskraften er så sterk og de teknologiske endringene så store, at det stadig skjer store forandringer i strukturen i markedene det er snakk om. Noe de fire nevnte selskapenes vekst er gode eksempler på. Innen mobiltelefoni for eksempel, der først Apple med iPhone og så Google med Android har klart å komme ut av intet og på kort tid bygget de største plattformene.

Ingen av dagens fire store er dømt til å lykkes til evig tid. Det vil helt sikker komme nye og innovative utfordrer med enda bedre produkter, tjenester og forretningsmodeller ingen har tenkt på før, og på denne måten får vi nok en runde med schumpeteriansk "kreativ destruksjon". Til glede for oss kunder. The Economist skriver i en lederartikkel, som ser litt nærmere på konkurranseforholdene på internett, og om det er behov for at myndighetene går mer drastisk til verks for å splitte opp dominerende aktører, at:

"The danger is that such corporate butchery would do more harm than good. The fact that people have flocked to big web firms’ platforms suggests that consumers are perfectly willing to trade some openness for convenience and ease-of-use. And if they do want to change providers, the cost of doing so has fallen dramatically in the broadband era. Switching to a new search engine or music service takes a matter of seconds. And this time, rather than there being one dominant player (as Microsoft was for a while), there is a war of all against all."

Samleboks fra Jokke - med crowdfunding

Osloby.no om Jokkes rariteter

En ny samleutgivelse med Joachim "Jokke" Nielsen skal gis ut den dagen han ville fylt 50 år i september 2014. Den skal inneholde tidligere uutgitt materiale, både lyd, video og bilder, og ville vært en stor begivenhet uansett, for Jokke var den største, både som låtskriver og live. Men et par ting ved selve utgivelsesprosessen gjør at dette også blir spesielt prosjekt på andre måter, der fansen skal bidra i en stor dugnad.

For det første er det lagt opp til at alle som har lydopptak, bilder, plakater, tekster eller andre ting de vil dele kan sende inn sine bidrag til plateselskapet JEPS (Jokkes eget plateselskap). En egen blogg, www.jokkesrariteter.com, er opprettet for å ta seg av kontakten med fansen og rapportere om framdriften. Det som kommer inn skal digitaliseres og tas med i samleboksen, og noe skal i tillegg vises fram på en egen utstilling i 2014.

"Plateselskapet JEPS AS (Jokkes eget plateselskap) har siden 2010 jobbet med å samle inn, bevare og digitalisere alt som finnes av lyd- og bildemateriale fra hele Joachim Nielsens karriere. Plateselskapet har i samarbeid med Nasjonalbiblioteket så langt digitalisert mer enn 20 timer med opptak og ønsker med publikums hjelp å komplettere arkivet. Plateselskapet ønsker å låne/deponere uoffisielt materiale (lyd/bilde/autografer, etc) for bevaring og digitalisering."

For det andre er selve finansieringen av utgivelsen lagt opp som "crowdfunding". På nettstedet til platebutikken Big Dipper kan 1000 personer forhåndsbestille 1000 eksemplarer av denne boksen, i en svært eksklusiv nummerert utgave, som platebutikken omtaler slik på nettstedet:

"Plateselskapet inviterer publikum til å forhåndsbetale utgivelsen på Big Dipper fra 27. november 2012. Forhåndsbetalerne vil ved forhåndskjøp motta et sertifikat som offisiell Jokkefan, og på utgivelsesdatoen motta en eksklusiv nummerert utgave, få sitt navn på en egen takkeliste og en eksklusiv plakat laget av Christopher Nielsen. Utgivelsen slippes for normalt salg 8. september 2014".

Jeg skal i hvert fall ha en samleboks. Jeg var på noen konserter med Jokke og Valentinerne siste halvdel av 80-tallet. Noen av disse var helt uforglemmelige live-opplevelser, andre kom aldri helt i gang før det havarerte. Men det jeg personlig husker best er at Jokke ofte kom spise og prate med folk på det for lengst nedlagte Cafe Nordraak, De holdt til i bygget til daværende Statens Kunstakademi i St. Olavs gate 32 og hadde noen billige og gode lunsj- og middagsretter. Det var et hyggelig og ganske alternativt sted, der de blant annet hadde noen legendariske feiringer av 17. mai i den store hagen.

I anledning dette dugnadsprosjektet er det opprettet en egen nettside, Jokkes rariteter av plateselskap, gamle bandkolleger og venner. Og så bruker de også  naturligvis også Jokke og Valentinernes offisielle Facebookside som har over 40 000 følgere. Det blir spennende å se hva som kommer med i boksen når den er ferdig.