Det kreative Norge

De som har fulgt med i Aftenposten de siste dagene har fått med seg at de har skrevet mye om "det kreative Norge" og rangert norske kommuner etter hvor gode de er til å trekke til seg bedrifter og innbyggere som er kreative og innovative.

Deler av saken ligger også ute på Aftenposten på nett, med overskriften De kreative klumper seg sammen, der Bærum kåres til vinner foran Oslo, Asker, Nesodden, Oppegård, Kongsberg, Ås og Stavanger. I en egen rangering av norske bohem-kommuner, stedene med størst kunstnertetthet, vinner Nesodden foran Oslo, Bykle og Karasjok.

Foranledningen er en ny rapport (her som pdf) utarbeidet av den italienske forskeren Irene Tinagli, på oppdrag av Statens Vegvesen og Abelia. Nå kan man vel trygt si at Statens Vegvesen og Abelia har litt ulike roller i samfunnet, men vi er begge opptatt av hva slags strukturendringer som skjer i samfunnet, og hva slags investeringer det er viktig at samfunnet gjør for å trekke til seg mer av det man må ha for å få til vekst og utvikling. Og mens Statens Vegvesen er veldig opptatt av den samferdselsinfrastrukturen som kreves, er Abelia veldig opptatt av den innovasjons- og kunnskapsinfratrukturen som kreves.

Rapporten Norway in the creative age bygger på teoriene til den amerikanske forskeren Richard Florida, mannen er mest berømt for boken The Rise of the Creative Class tilbake i 2002. Han ble da en slags motpol til Thomas Friedman som påstod at "The World is Flat", at teknologiutviklingen gjør at du kan sitte hvor som helst i verden bare du har kompetente folk. Richard Florida hevdet at "place matters". Selv om konkurransen er stadig mer global og det spiller mindre rolle hvor i verden folk er født, hvis de har kompetanse, er det ikke helt tilfeldig hvor de kompetente folkene bosetter seg. Flinke folk tiltrekkes av andre flinke folk.

Derfor foregår den mest interessante konkurransen i verden mellom ulike byregioner og handler om å så attraktiv at man trekker til seg studenter, forskere, gründere, venturekapital, kunnskapsarbeidere og kunnskapsbedrifter. De som trekker til seg de mest innovative og kreative vinner. Nå kan man naturligvis innvende at norske kommer er alt for små og alt for ulike i størrelse til at de utgjør en fornuftig geografisk avgrensning, man burde gjøre som Richard Florida og sammenligne større byregioner som utgjør et felles arbeidsmarked, men for debattens skyld passer det utmerket å utfordre også på kommunenivå. Det er jo her kommunepolitikere og aviskommentatorer driver sine debatter.

Richard Florida ble i sin tid kjent for å formulere "de tre t-ene": talent, teknologi og toleranse, som de viktigste indikatorene på om et sted er godt posisjonert for å lykkes en global kunnskapsøkonomi. Talent handler om andelen av befolkningen med høyere utdanning, både kort og lang, og dessuten om andelen kunstnere, forfattere og andre kreative yrker i befolkningen. Fordi disse gruppene gjerne trekker til seg andre høyt utdannede og kreative folk er det viktig å satse på utdanning, barnehager, kulturtilbud og andre ting som gjør det attraktivt å komme, gjerne fra utlandet, for å jobbe i regionen.

Teknologi handler egentlig ikke om teknologi i snever forstand, men om å ha et arbeidsliv som består av virksomheter som driver med innovasjon. Det kan være basert på forskning, teknologi, kreativitet eller nye forretningsmodeller, og handler om at de talentene man skal tiltrekke seg gjerne reiser dit det er bedrifter som løser problemer. Helst vanskelige problemer. Bedrifter som driver med likeartede og spennende ting har en tendens til å "klynge" seg sammen, for det er der det finnes noe fra før det er lettest å finne kompetansen man trenger hvis man skal vokse. Derfor er det også vanskelig å vedta en næringsklynge gjennom politiske vedtak, det må være kompetanse der fra før man kan bygge på.

Toleranse handler om om at steder som tiltrekker seg annerledeshet er best rustet til å konkurrere i en mer kreativ og innovativ verden. Innovasjon skjer ikke der folk tenker helt likt. Det er en fordel både for bedrifter og steder at folk er forskjellige og har forskjellige erfaringer og fagkunnskaper. Da kan det oppstå nye ideer i skjæringspunktet mellom de ulike bransjeområdene og fagområdene. Steder folk flytter fra fordi man ikke liker annerledeshet taper i en slik konkurranse. Det gjelde å bli et sted folk gjerne vil flytte til.

Selv om en slik rangering som den Irene Tinagli har gjort på ingen måte gir noe fasitsvar når det gjelder norske kommuner og regioner, trekker den opp en viktig debatt.  Og det er all grunn til å utfordre teori og metode her også, og finne enda bedre måter å måle hvor tilpasset vi er til en kunnskapsøkonomi. En annen bok som nettopp er kommet og som gjør dette er Enrico Morettis The New Geography of Jobs. Jeg blogget om den her i november. Men uansett målemetoder og rangeringer er det viktig å diskutere hva slags næringpolitikk som fremmer mer attraktive regioner. Sannsynligvis er kunnskapsministeren viktigere for næringlivet enn næringsministeren, i hvert fall på lang sikt.

Det aller viktigste når en leser slike rangeringer og bøker om regioners konkurranseevne er å huske på at det egentlig ikke er slik at norske kommuner eller regioner konkurrerer med hverandre, selv om det kan se slik ut i rangeringene. Dette er ikke et nullsumspill internt i Norge. Vi er en del av en global kunnskapsøkonomi der hele Norge kan komme bedre ut eller dårligere ut enn før. Norges ledende kunnskapsklynger, enten de er på Kongsberg, i Ålesund, i Stavanger eller i Halden, konkurrerer først og fremst med regioner utenfor Norge. Derfor er det bra for hele Norge om en region lykkes spesielt godt med å tiltrekke seg innovatører og kunnskapsbedrifter.