Smertefull overgang til en kunnskapsøkonomi

NHH gjennomførte i uken som gikk sin årlige høstkonferanse i Oslo med flere meget gode foredrag om den pågående økonomiske krisen i Europa. Trond Giske var også på besøk og fikk solid mediedekning på både sine synspunkter på eurokrisen og ønsket om å fjerne formuesskatten. For NHH er denne konferansen blitt en bra måte å vise hvordan deres egen forskning og forskere er relevante i forhold til dagsaktuelle problemer.

Jeg synes særlig Victor Normans foredrag om Krise i tre akter var bra (lenker til alle presentasjonene er her). Han åpnet med å sitere en artikkel av John Maynard Keynes som het Economic Possibilities for our Grandchildren og ble skrevet i 1930, midt under den verste delen av krisen i mellomkrigstiden. Der skrev Keynes:

"We are suffering just now from a bad attack of economic pessimism. It is common to hear people say that the epoch of enormous economic progress which characterised the nineteenth century is over; that the rapid improvement in the standard of life is now going to slow down --at any rate in Great Britain; that a decline in prosperity is more likely than an improvement in the decade which lies ahead of us. I believe that this is a wildly mistaken interpretation of what is happening to us. We are suffering, not from the rheumatics of old age, but from the growing-pains of over-rapid changes, from the painfulness of readjustment between one economic period and another."

Victor Norman siterte egentlig bare den siste setningen, men jeg synes hele avsnittet fortjener å tas med for å illustrere hvor bemerkelsesverdig lik stemningen var i 1930. Også da mente mange at perioden med rask økonomisk vekst var over, man hadde nådd kapasitetsgrensen. Keynes har helt uenig i dette og hevdet at det ikke var snakk om å nå slutten (the rheumatics of old age), men om at en økonomisk epoke var slutt og en ny var i ferd med å begynne. I 1930 var man i overgangen til forbrukersamfunnet, som etter hvert ble en lang og vellykket vekstperiode. I følge Victor Norman er vi på samme måte på vei inn i en ny økonomisk epoke nå, vi er på vei inn i kunnskapsøkonomien.

Hovedbudskapet hans, slik det også er gjengitt i E24, var et makropolitikk ikke er nok i en slik overgangperiode. Politikken må også være opptatt av å løse de underliggende mikroproblemene som hindrer eller forsinker overgangen til kunnskapsøkonomien. Mot slutten av foredraget listet han opp noen teser om hva vi må ta tak i under overskriften "Vi må slutte å fantasere":

"Det er ikke all virksomhet er kunnskapsintensiv (og det er ikke nok å si at man er det).

Det blir ikke nødvendigvis innovasjon av å ha mange innovasjonsprogrammer.

Det er sannsynligvis et dårlig tegn at lærere er billige.

... og et like dårlig tegn når høyt utdannet arbeidskraft er det."

Og blant tiltakene han tok til orde for var:

"Immaterielle rettigheter som gjør det lønnsomt å skape noe nytt.

Konkurransepolitkk som gjør det mindre lønnsomt å sitte i ro.

Forsknings- og innovasjonspolitikk som gjør det mindre lønnsomt å drive rent-seeking.

Skattepolitikk som ikke favoriserer utflytting av virksomhet

Offentlig lønnspolitikk som gjør det lønnsomt å bli lærer."

Hovedpoenget er naturligvis at overgangen fra et økonomisk paradigme til et annet vil være smertefull, i hvert fall i en periode. Det er ikke gitt at alle land klarer overgangen, et eksempel på et land som ikke klarte dette på 1930-tallet var Argentina som på en generasjon gikk fra å være et av verdens aller rikeste land til å bli et av verdens fattigste land. De fleste land bør kunne klare overgangen hvis de anstrenger seg for å prioritere de riktige investeringene, men det kommer ikke av seg selv. Man må rydde plass til å investere i kunnskap. Det er ikke nok å si at man er kunnskapsintensiv, man må gjøre noe for å bli det..