37 prosent frafall i høyere utdanning

Frafall i videregående skole har fått langt større politisk oppmerksomhet, men vi burde også være opptatt av at hele 37 prosent av de som begynner i høyere utdanning ikke fullfører noen grad. Blant menn er det hele 44 prosent som faller fra mens det er 32 prosent blant kvinner.

Statistisk sentralbyrå har sett på hvordan det gikk med de 40 286 nye studentene i 1999 som påbegynte høyere utdanning og sammenlignet med dem som startet sin høyere utdanning i 1989. Av de som begynte i 1999 har 0,6 prosent fullført en doktorgrad og 19,6 prosent har fullført en annen høyere grad. Begge deler er litt høyere enn for kullet som startet i 1989, mens 42,8 prosent har fullført en lavere grad, noe som er en liten nedgang.

Resten, hele 36,9 prosent, har ikke fullført noen grad etter ti år. Dette opp fra 34.9 prosent for de som startet i 1989. Nå er det sikkert noen som avbryter, men tar opp studiene senere og derfor bruker mer enn ti år på å fullføre. Noen registrerer seg kanskje som studenter for å få tilgang til ulike studentrabatter, men har egentlig ikke til hensikt å studere. Men selv fratrukket noen slike effekter er dette likevel et forbausende høyt tall.

Hva kan man så gjøre for å redusere frafallet i høyere utdanning? Det er jo en gigantisk ressurssløsning både for samfunnet og for den enkelte som bruker mye tid på noe som aldri blir fullført. Jeg tror dette må handle om flere ulike tiltak. Tiltak som gjør det mer attraktivt å fullføre, både i form av gulrot og pisk. Og om tiltak som gjør at flere av de som heller burde velge noe annet ikke begynner i høyere utdanning

I den første kategorien finner vi tiltakene som ble innført i Kvalitetesreformen, blant annet i form av nye studieprogrammer med mer undervisning, en bedre oppfølging av hver enkelt student og en resultatfinansiering som gjør at universitetene får bedre betalt hvis flere fullfører. I denne kategorien hører også bedre tilrettelegging for fjernundervisning og etterutdanning hjemme. Noen studenter havner kanskje i en livssituasjon der de er nødt til å jobbe, men kunne godt tenke seg å fortsette med studier hvis det var enklere å kombinere med arbeid. I er det mange læresteder som i liten grad tilrettelegger for fleksible læreformer der man kan være student uten å være på campus hele tiden.

Jeg tror som sagt også at det er noen som begynner i høyere utdanning som ikke burde være der, men som for eksempel heller burde ta en kortere profesjonsutdanning på 1-2 år ved en privat fagskole. Det er en rekke gode yrkesrettede studier man kan ta etter videregående skole som kvalifiserer til jobber innenfor ulike deler av tjenestesektoren, men der det ikke finnes noe offentlig skoletilbud. Disse utdanningene drives uten noen offentlig støtte og koster derfor penger, mens høyskoler og universiteter tilbyr gratis utdanning. Det gir en konkurransevridning som jeg tror er uheldig for samfunnet ved at en del av de som egentlig er mer motivert for en praktisk utdanning i stedet havner på et universitet.