fredag 28. oktober 2011

EUs redningsplan

For tredje gang i år har et toppmøte i EU vedtatt en omfattende krisepakke for å sikre euroens fremtid og redde flere medlemsland fra konkurs. Problemet er, i følge fredagens The Economist, at det heller ikke denne gangen er nok. Derfor blir det behov for flere toppmøter og flere krisepakker, selv om EU gir inntrykk av å ha funnet en god løsning.

Det mest positive man kan si om onsdagens EU-toppmøte er at det oppnådde mye mer enn fryktet. I det dette Kinderegget er det tre nye ting: Det ble for det første laget en plan for å skrive ned Hellas gjeld med 50 prosent. For det andre ble fondet som skal redde de øvrige eurolandene fra konkurs firedoblet ved hjelp av noen innovative finansielle grep. Og for det tredje stilles det krav om økt egenkapital i bankene innen juni neste år.

I prinsippet er dette fornuftige tiltak, men i praksis er de verken konkrete nok med hensyn til detaljene eller omfattende nok i volum. I følge The Economists leder:

"They boosted a fund designed to shore up the euro zone’s troubled sovereign borrowers, drafted a plan to restore Europe’s banks, radically cut Greece’s burden of debt, and set out some ways to put the governance of the euro on a proper footing. After a summer overshadowed by the threat of financial collapse, they had shown the markets who was boss. Yet in the light of day, the holes in the rescue plan are plain to see. The scheme is confused and unconvincing. Confused, because its financial engineering is too clever by half and vulnerable to unintended consequences. Unconvincing, because too many details are missing and the scheme at its core is not up to the job of safeguarding the euro."

I en lengre og grundigere artikkel går The Economist gjennom de ulike svakhetene i EUs opplegg. De mener at den største svakheten ligger i måten krisefondets slagkraft er tenkt økt, noe som skal skje på to måter. Den ene er at man ønsker penger utenfra fra statlige investeringsfond, som for eksempel fra Kina eller det norske oljefondet. Det andre de har besluttet er at det europeiske krisefondet EFSF skal kunne kjøpe forsikringer mot at land går konkurs, såkalte credit default swaps. Gjennom slik "financial engineering" er det tenkt at pengene som er stilt til disposisjon for fondet vil rekke mye lenger, men problemet er at hvis tilliten til slike innovative finansielle konstruksjoner forvitrer, så vil problemene i neste runde bli mye større. Slik det skjedde under USAs boliglånskrise.

Et annet problem The Economist peker på er at kravet om økt kapitaldekning i bankene kan medføre noen veldig uheldige konsekvenser for næringslivet og sysselsettingen. I en tid der det er vanskelig å hente inn ny egenkapital blir det eneste alternativet å redusere utlånene når egenkapitaldekningen må heves. Det vil i så fall vanskeliggjøre tilgangen på kapital for næringslivet, noe som igjen ville være helt katastrofalt i en  situasjon der aktiviteten og veksten i næringslivet allerede er for lav. Enda lavere investeringer i næringslivet vil i hvert fall ikke løse problemene på sikt.

Mange av detaljene i EUs pakker er for øvrig fortsatt uklare, og mye av dette innholdet vil det måtte jobbes videre med i lang tid fremover. Noe som har gått Alphaville i Financial Times til å komme opp med en lang liste med interessante spørsmål de mener er uavklarte. Det kommer til å komme flere.