Kanskje det aller mest interessante, og som Kristin Clemet har skrevet en god og grundig bloggpost om, er at regjeringsgrunnlaget som er fremforhandlet forteller at den røde regjeringen skal føre borgerlig politikk. Om den økonomiske politikken heter det på side 9 i det nye regjeringsgrunnlaget at:
"Udgangspunktet for regeringen er VK-regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen."
VK står for Venstre og Konservative, de to partiene som satt sammen i den forrige regjeringen. Her sies det med andre ord rett ut at den forrige regjeringens økonomiske politikk skal videreføres av den nye regjeringen. Det skal dessuten gjennomføres en skattereform "der markant sænker skatten på arbejde...". Det var kanskje ikke dette velgerne hadde regnet med ville bli utfallet når det ble en ny regjering.
Nå kan man vel også anta at de kan skape noen problemer for de borgerlige partiene at en rød regjering fører en blå politikk. Det er som da Jan P. Syse beklaget seg på landsmøtet i Høyre i 1989 over Arbeiderpartiets høyredreining og sa at "de stjal våre klær mens vi badet". På den annen side skulle man jo tro at spesielt SF vil ha problemer med å føre borgerlig økonomisk politikk, med skattelettelser og det hele, over lengre tid. Her har vi noen ferske erfaringer fra Norge som tilsier at det ikke er særlig lett å sitte i regjering og demonstrere mot den samtidig. For noen kokte det over umiddelbart regjeringserklæringen ble kjent. Folketingsmedlem Pernille Vigsø Bagge skrev på sin Facebookside at:
I stedet for å melde seg ut av partiet ble hun dagen etter valgt til parlamentarisk leder i SF og var plutselig fornøyd med regjeringsgrunnlaget likevel. De kritiske meldingene hennes forsvant plutselig fra Facebookprofilen, men man kan se på andres kommentarer at det har blitt lagt merke til. Det blir ikke lett å være rød midt oppe i dette når Radikale Venstre så åpenbart har vunnet og SF har tapt allerede før regjeringen er kommet i gang.
Det andre interessante, og til dels krevende å forstå, er departementsinndelingen i Danmark. Det er nå blitt 23 ministere, opp fra 19 i forrige regjering. Jeg tror det er en slags naturlov som sier at koalisjonsregjeringen må være større enn de egentlige arbeidsoppgavene tilsier. I Danmark har de for eksempel ikke én finansminister slik vi har, men en økonomi- og innenrigsminister, en finansminister og en skatteminister. Skatteministeren er for øvrig bare 26 år og kommer fra SF, den yngste minister i Danmark noen gang.
Og i tillegg til en miljøminister har Danmark også en klima, energi og bygningsminister og en Minister for by, bolig og landdistrikter. Den gamle kommunisten Ole Sohn har blitt Erhvervs og vækstminister, SFs Pia Olsen Dyhr er handels- og investeringsminister mens Radikale Venstres Morten Østergaard er blitt Minister for forskning, innovation og videregående uddannelser. Det siste synes jeg er en spennende gruppering av forskning, høyere utdanning og innovasjon, inkludert ikt, som vi også kunne vurdert her i Norge. Men det er ikke uten videre lett å se hvor grensene går mellom de ulike ministrenes ansvarsområder.
Et tredje interessant trekk ved regjeringen er det høye antallet veldig unge statsråder. Til tross for at flere veteraner også er med, er gjennomsnittsalderen nede i 43 år. Nevnte skatteminister Pedersen fra SF er 26 år, arbeidsminister Mette Frederiksen fra Sosialdemokratiet er 33 år. Også SF har to unge kvinner med: Sundhetsminister Astrid Krag Kristensen på 29 år og miljøminister Ida Auken på 33 år. Nevnte Morten Østergaard fra Radikale Venstre er 35 år. Dette er et markant generasjonsskifte som kan innebære at en ny og yngre venstrefløy etablerer noe nytt som kan prege dansk politikk i lang tid fremover. Men det kan naturligvis også bli vanskelig for såpass uerfarne politikere å både forene det uforenelige, og tilfredsstille de gamle veteranene i Folketinget og i lokallagene rundt om i Danmark som vil etterlyse en politikk de kan kjenne igjen.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar