Stramt, men ikke så opptatt av kunnskap

Statsbudsjettet ble lagt fram i dag og det jo alltid spennende å se hvordan regjeringen vil prioritere statens pengebruk i året som kommer. Både de virkelig store pengene og de litt mindre postene utløser en rekke kommentarer fra både opposisjon og ulike organisasjoner. Og slik skal det jo være i et demokrati.

For å ta det virkelig store først. Utgiftene på statsbudsjettet vil for første gang passere en billion kroner, i alt er det 1006 milliarder på budsjettets utgiftsside. For å dekke inn dette er det nødvendig å bruke 120 milliarder av oljeinntektene, noe som er innenfor handlingsregelen Stortinget har vedtatt for oljepengebruk.

Når utgiftsveksten er såpass nøktern kaller man gjerne statsbudsjettet "stramt", noe som er en god ting hvis Norge ikke skal prise konkurranseutsatt næringsliv helt ut av konkurransen. Land rundt oss kutter for tiden kraftig i sine offentlige utgifter og det er viktig at også Norge fører en ansvarlig politikk der offentlige utgifter ikke blåses opp for mye. Hensynet til næringslivet og arbeidsplassene i næringslivet krever at man holder igjen på både utgiftene. Her har regjeringen levert.

Mer problematisk blir det når vi ser på hva det satses på og hva det ikke satses på innenfor en slik ramme. Man kan ikke leve av å kutte kostnader, på noen områder kreves det investeringer og utviklingstiltak for å fornye og effektivisere. Det viktigste av alt er at vi lykkes bedre med kunnskap, forskning og innovasjon. Det betyr at vi ideelt sett burde bruke relativt sett mer på disse områdene i forhold til andre formål. Her har ikke regjeringen levert. Jeg har kommentert dette på Abelias nettside.

Skuffelsen gjelder dels de store tallene. Hvis vi for eksempel ser på Kunnskaps-departementets anslag av hva den totale offentlige forskningsinnsatsen er (kapittel 5 i KDs budsjettproposisjon gir en grei oversikt over både dette og andre gode sammenligninger og oversikter) så bruker vil et brukes 24,2 milliarder kroner på forskning i 2012, en oppgang på 3,2 prosent fra i år. Det er langt fra den opptrappingen av satsingen på kunnskap og forskning som tidligere er lovet. Oversikten viser for øvrig at det særlig er innenfor Næringsdepartementets og Fornyingsdepartementets ansvarsområder det kuttes i forskning.

Innenfor forskningen er det også interessant å se hva som vokser og hva som kuttes. Fripro, en åpen arena for å søke penger til grunnforskning utenfor de store satsingene og prioriteringene øker med 100 millioner kroner. Samtidig legges Forskningsfondet ned, det viktigste redskapet for å sikre store og langsiktige satsinger og infrastrukturinvesteringer penger. Avviklet blir også gaveforsterkningsordningen, en ordning som har sikret at privatpersoners støtte til forskning blir ytterligere forsterket gjennom offentlige midler. Av dette kan vi lese at regjeringen er blitt mindre opptatt av det langsiktige og strategiske og også mindre opptatt av å stimulere en økt privat deltagelse i finansiering av grunnleggende forskning.

Når det gjelder de næringsrettede ordningene gjennom for eksempel Innovasjon Norge er det noe av det samme problemet. Låne- og tilskuddsordningene for primærnæringer og distrikter dominerer når det gjelder pengebruk, og disse har ikke først og fremst innovasjon som målsetting. De gode ordningene som fremmer innovasjon, klyngeutvikling og internasjonal vekst er små i den store sammenhengen og vokser heller ikke i dette statsbudsjettet. Det er ingen grunn til  svartmale situasjonen for norsk næringsliv og norske kunnskapsbedrifter. Men det er grunn til å peke på at de store pengene i for liten grad brukes til å styrke det som er mest fremtidsrettet.