lørdag 23. oktober 2010

Er det mye eller lite forskning i næringslivet?

Er det for lite forskning i norsk næringsliv? Eller er det egentlig ganske mye? Svaret på det spørsmålet er litt avhengig av hvilket perspektiv man har og hva man sammenligner med. Alt er relativt, som det heter.

Som faste lesere av denne bloggen vet så mener jeg at det bør være et politisk mål i Norge at næringslivet forsker mer. Og ulike regjeringen i Norge, også den rødgrønne, har i flere stortingsmeldinger om forskning gitt uttrykk for at dette er et viktig mål. Bakgrunnen for en slik posisjon, at næringslivet i Norge samlet sett burde forske mer enn i dag, har i hvert fall to begrunnelser. Den ene er at det ser ut til å være en klar sammenheng mellom økonomisk vekst og innovasjonsevne i et land og hvor mye næringslivet forsker. Derfor er forskning i næringslivet bra for samfunnet og ikke bare for den enkelte bedrift. Den andre begrunnelsen er at næringslivet i Norge forsker for rundt en prosent av BNP, mens næringslivet i de fleste andre land på vårt levestandardsnivå forsker bortimot dobbelt så mye. Derfor ligger vi etter, som det heter, og bør forbedre oss  dersom vi ikke skal tape i konkurransen om de klokeste hodene og de beste bedriftene.

Men man kan også velge et annet perspektiv, slik Morgenbladet gjør i papirutgaven fredag. Der tar de utgangspunkt i grafen over fra den nettopp utgitte indikatorrapporten til Forskningsrådet, og slår fast at mens forskningen totalt i Norge har økt mye siden 1970-tallet, er det forskningen i næringslivet som har økt mest. Fra å være en tredel av all forskning i Norge (dengang stod instituttene for en tredel og universitetene for den siste tredelen), så utgjør næringslivets forskning 45 prosent av all forskning i Norge. Hvorfor forsker næringslivet så mye?, spør Morgenbladet. Og Frank Foyn i SSB svarer slik:

"Over en litt lengre tidsperiode er det de del av tjenesteytende sektor som forsker mer. Databehandlingssektoren har økt ganske betydelig. Der har vi sammenlignbare data tilbake til 1997, og de viser at innsatsen har økt ganske betydelig, sier Foyn."

Foyn peker på noe helt vesentlig her, at hvor mye næringslivet forsker endres når næringsstrukturen endres. Nå er det også slik at industrien forsker mer enn før, som andel av verdiskapningen har forskningen i industrien økt fra 1,5 prosent på 1970-tallet til 4 prosent i dag. Det har nok mest sammenheng med at industristrukturen i Norge er endret, og at det er blitt færre arbeidsintensive og flere kapital- og kunnskapsintensive industribedrifter. Men likevel er jo industrien i Norge ganske dominert av råvarenæringer, og har mindre elektronikkindustri, mobiltelefonprodusenter, bilindustri og legemiddelindutri enn en del andre land, noe som slår ut negativt i forskningsstatistikken når vi sammenligner oss med Sverige og Finland.

Det er tjenestesektoren som har vokst mest og endret seg mest, og hovedgrunnen til at vi har en så kraftig vekst i næringslivets forskning over tid er at den kunnskapsintensive tjenstesektoren vokser. Forskning i tjenestesektoren har nylig passert forskningen i industrien i Norge, og det at tjenstesektorens vokser raskest er en trend som helt sikkert vil fortsette. Vi må også huske på at deler av denne forskningen er industrirelatert, i den forstand at det for eksempel er programvare og ikt-systemer som bidrar til å gjøre industrien mer effektiv og innovativ enn før i tiden da industribedriftene jobbet i større deler av verdikjeden selv.

Morgenbladet stiller Frank Foyn et annet interessant spørsmål i intervjuet. De spør om det gir mening å være bekymret for at næringslivet forsker for lite? Han svarer:

"Jeg er jo statistiker, så jeg skal ikke ha noen mening om det, men jeg går ut fra at foretakene forsker i den grad det er lønnsomt for dem."

Og det er jo dette som er selve kjernen. Hver bedrift forsker så mye som den må for å få til lønnsomhet. Det er ingen grunn til å kritisere den enkelte bedrift for å forske for mye eller lite. Dersom det er et politisk mål å få næringslivet samlet sett til å forske mer er vi nødt til å endre næringstrukturen i Norge. Først og fremst må vi ha flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter av den typen som forsker mer enn gjennomsnittet. Og dersom vi fortsatt skal ha industri må vi også stimulere til flere bedrifter innen de mer kunnskapsintensive og forskningsintensive nisjene. Vi kan jo ikke konkurrere på lave lønninger likevel.

Så kan man jo selvfølgelig hevde at vi vil komme langt hvis vi har større og bedre insentiver og virkemidler for forskning i eksisterende næringsliv. Og at dersom det blir mer lønnsomt å forske vil også dagens næringsliv forske litt mer. Det er selvfølgelig helt riktig. Men det som er bra med gode virkemidler for forskning, innovasjon og kompetansebygging i eksisterende bedrifter er at de i minst like stor grad vil bidra til å endre næringsstrukturen. Gode insentiver for å forske mer i bedriftene vil jo være enda bedre for de bedriftene som forsker mye enn de som forsker lite. Noen av de bedriftene er ikke skapt enda. Noen er små i dag, men kan vokse med bedre rammebetingelser. Og noen er i utlandet, men kan flytte FoU-virksomhet til Norge hvis de rette norske rammebetingelsene kommer.

Og skulle det skje vil næringsstrukturen endres og forskningen i næringslivet øke. Så konklusjonen på spørsmålet om bedriftene forsker for mye eller for lite er at ingen av delen er riktig. De forsker akkurat passe mye. Hvis man ønsker at næringslivet skal forske mer må man legge til rette for det gjennom virkemidler som stimulerer endringer i næringstrukturen i retning av et mer kunnskapsintensivt næringsliv.