Energy Innovation Hubs

Thomas Friedman har en helt strålende kommentar i New York Times om betydningen av investeringer i forskning og innovasjon, og om at man må satse tungt for å øke sin egen attraktivitet. "Build'Em and They'll Come" skriver Thomas Friedman, og sikter til at de beste studentene, de beste forskerne og de beste bedriftene, kommer dit de mest ambisiøse prosjektene og den beste infrastrukturen er.

Men hva skal man bygge? I dette tilfellet handler det om sentre for energiforskning og -innovasjon. Noe av det Obama og hans nobelprisvinnende energiminister Steven Chu vil satse store penger på er fremtidens energikilder og energisystemer. Nå har ikke disse Energy Innovation Hubs under Department of Energy fått veldig mye medieoppmerksomhet i USA heller, men bloggen til MITs Technology Review gir en god oppsummering av bakgrunn og status:

"A key part of Energy Secretary Steven Chu's plan to revamp the U.S. Department of Energy and push forward new clean energy technologies is the "Energy Innovation Hub," a research center modeled on the legendary Bell Labs, which generated many key advances for computers and the Internet. But his plans ran into trouble earlier this year, as Congress proved reluctant to fund the eight hubs he had in mind. At one point it looked as if none would be funded, but in the end, three were, at $22 million each. On Tuesday the DOE announced details about the three hubs. The first three hubs will focus on these problems: making fuels from sunlight, designing energy efficient buildings, and using computer modeling and simulation to develop better materials for nuclear reactors."

Det betyr rundt 25 millioner USD pr senter hvert år, eller omkring 150 millioner kroner. Til sammenligning får de åtte norske Forskningssentrene for Miljøvennlig Energi (FME) rundt 15 milloner kroner i året hver, hvilket skulle bli 120 millioner kroner til sammen årlig for de åtte norske sentrene. USAs satsing er med andre ord ti ganger mer pr senter. Og ambisjonsnivået er skyhøyt når det gjelder hva disse investeringene skal oppnå, her snakker vi virkelig månelandingsprosjekter. Friedman refererer Steven Chu som sier:

"The idea behind the hubs, explained Chu, is to “capture the same spirit” that produced radar and the first nuclear bomb. That is, “get Nobel Prize winners in physics working side by side with engineers” — not to produce an academic paper but “to solve a problem in a way that will actually be deployed” and do it much faster than the traditional academic model of everyone working in their own silo. “We don’t want incremental improvements,” said Chu. “We want real leaps — game-changing” breakthroughs — like a 75 percent reduction in energy used in a commercial building through affordable design and software improvements."

Men nå sliter Obamas regjering med å få kongressen med på planene om flere av sentrene og penger til en mer forpliktende langsiktig satsing. Ellers som Freidman sier: "-Welcome to Tea Party Amecica, think small and carry a big ego." Og USA er vel ikke så veldig annerledes enn de fleste europeiske land. Finanskrisen har gjort det vanskeligere å satse langsiktig på forskning og kunnskap.

Det kanskje mest interessante i hele kommentaren er når Thomas Friedman refererer til en samtale med, Kishore Mahbubani, en dekan ved National University of Singapore som ikke skjønner at USA snakker om millioner dollar og ikke milliarder dollar når de skal investere i forskning og innovasjon på fremtidens energisystemer. For Singapore selv er et av mange eksempler i Asia på at man satser virkelig store beløp på forskningsinfrastruktur og innovasjonsprogrammer innenfor områder som bioteknologi, ikt, nanoteknlogi og energi. For å øke sin attraktivitet og konkurrere om de beste studentene, de beste forskerne og de beste bedriftene.Og enten vi liker det eller ikke, er det dette vi skal konkurrere med, der det største problemet ikke er at noen har lavere lønnskostnader enn oss, men at de satser slik at at de trekker til seg innovatørene og talentene.