Statlig næringsstøtte

Nasjonalbudsjettet 2011 har en rekke interessante oversikter over statens inntekter og utgifter på ulike områder. Et slikt område er statlig næringstøtte til bedrifter., som er gjennomgått i kapittel 6.3 i Nasjonalbudsjettet. Nå er det jo naturligvis slik at hovedmodellen i Norge er at bedrifter og privatpersoner betaler skatt til stat og kommune, i alt 737 milliarder kroner i 2011 skal vi betale i skatter og avgifter fra fastlands-Norge. Av dette betaler bedriftene i Norge 60 milliarder i selskapsskatt, 132 milliarder i arbeidsgiveravgift og en god del ytterligere milliarder i form av andre avgifter.

Men en del penger går også den andre veien. Som figuren viser er det en betydelig mindre andel av budsjettet som går til næringsformål nå enn for 30 år siden, men fortsatt går rundt 10 prosent av offentlige utgifter til det som kalles næringsøkonomiske formål. Og da blir jo spørsmålet hvilke formål i næringslivet er av en slik karakter at de får penger over statsbudsjettet? Og hvilke næringer er det som er så heldige at ikke bare er et skatteobjekt, men har oppnådd å bli en politisk målsetting, med egne ordninger i budsjettet?

Her skiller Nasjonalbudsjettet mellom to ulike typer næringsstøtte. Det er det som på side 138 kalles statlig budsjettmessig støtte på 20,2 milliarder kroner i 2010. Og det som på side 139-140 kalles skatteutgifter og -sanksjoner for næringslivet, som består av en rekke ulike skatte og avgiftsmessige insentiver og unntak begrunnet dels næringsmessig og dels i forhold til mål i regionalpolitikken eller forskningspolitikken. I denne tabellen er det ikke summert til noen sluttsum, og noen ordninger mangler tall, men en vil se at det kan dreie seg om i hvert fall 25-30 milliarder kroner.

Når det gjelder den statlige budsjettmessige støtten er den klart største posten støtte til landbruket. 13 milliarder av de 20 milliardene i direkte næringsstøtte i Norge går til landbruk. Skipsfarten får 1,7 milliarder, regionale tilskuddsordninger 1,4 milliarder og forskning i næringslivet 1,3 milliarder. Energi og miljøtiltak i bedrifter får 800 millioner. Skipsbygging som fikk milliardbeløp i direkte tilskudd for noen år siden får ingenting i 2010. Også fisk og havbruk får mindre penger enn før i tiden.

Når det gjelder næringsstøtte i form av skatte- og avgiftsinsentiver for bedrifter er listen litt lengre og mer mangfoldig. Største enkelttiltak er 6,7 milliarder i lavere arbeidsgiveravgift i distriktene. Lavere avgift på autodiesel utgjør 2,7 milliarder. Ser vi på ulike næringer er det slik at skipsfarten har skattefordeler som utgjør 4,4 milliarder, mens lavere avgift på elektrisk kraft gir en skattefordel på 5,2 milliarder i industrien. I landbruket gir ulike skatte- og avgiftsordninger næringen lettelser verdt 1,4 milliarder. Verdien av skattefradraget i SkatteFunn for bedrifter som forsker og utvikler nye produkter og tjenester er 1,3 milliarder kroner.

Nå er det selvfølgelig politisk begrunnet og ikke tilfeldig at noen næringer får støtte over statsbudsjettet i form av tilskudd eller skattelettelser og andre ikke får det. Noen slike ordninger er begrunnet i distriktspolitikk og bosetting. Andre, for eksempel ordningene for skipsfart og industri, er begrunnet i internasjonale konkurransevilkår som gjør at man skal ha andre vilkår enn andre næringer i Norge. Men spørsmålet man må stille er om denne balansen mellom ulike formål og næringer er tilstrekkelig fremtidsrettet. Investerer vi i de riktige tingene, de som bidrar til å bygge Norges langsiktige konkurransekraft og som gjør det attraktivt å etablere bedrifter i Norge som tåler vårt lønns- og kostnadsnivå? Når alle ser ut til å være enige om at kunnskap er viktigst for Norges fremtidige konkurranseevne, burde ikke virkemidlene for å støtte nyskaping, innovasjon, kompetanseutvikling og forskning i bedriftene være mye større i forhold til andre næringsrettede virkemidler?