Kinas økonomi er i dag fire ganger større enn Indias, og det er mange grunner til at Kina i dag er langt sterkere og har høyere vekst. De to mest åpenbare er infrastruktur og tilgang på talent. Alle som har vært i både Kina og India har lagt merke til den enorme kontrasten mellom Kinas ganske velfungerende infrastruktur og et India som sliter med forferdelige veier, kaos i trafikken og mangelfull elektrisitets- og vannforsyning.
På talentsiden har India en stor andel unge som ikke kan lese og skrive, og enda flere som aldri fullfører skolen. De beste teknologiske universitetene i India er i verdensklasse, men det er bare en svært liten del av befolkningen som får sjansen til å få utdanning på dette nivået, skolesystemet ellers er kaotisk og mangelfullt i India. Og på toppen av dette er India fullt av populistiske partier og politikere som kan gjøre rammebetingelsene for bedrifter og investorer ganske uforutsigbare.
Likevel mener The Economist at Inda har gode muligheter til å lykkes med å vokse fortere enn Kina økonomisk, og sånn sett bli som Kina, men med et mer vennlig og demokratisk ansikt. Det er i hvert fall tre grunner mener The Economist, til at India kan lykke bedre enn Kina i årene som kommer: Den første handler om demografi. Kina vil oppleve en kraftig eldrebølge i årene som kommer på grunn av ettbarnspolitikken. Indias arbeidsstyrke vil vokse med 136 millioner frem til 2020, mens Kinas bare vil vokse med 23 millioner. I en verden med en aldrende befolkning trengs det unge mennesker som kan og vil arbeide. Det er det India som har.
For det andre handler det om å ha private bedrifter som tåler internasjonal konkurranse. Mens mye av Kinas vekst de siste årene i større grad er drevet av statlige investeringer og initiativer, har India en blomstrende privat sektor. De fleste er innrettet på å lage produkter og tjenester som treffer konsumentene i et krevende, men enormt hjemmemarked. Og flere av bedriftene er i verdensklasse. The Economist skriver:
"Indian firms are increasingly global and sometimes world-class. Arcelor Mittal, based in Luxembourg, is the world’s largest steel firm. Tata Motors, best known for making cars that cost only $2,000, also owns Jaguar and Land Rover, two luxury brands. Bharti Airtel, a mobile-phone firm with 140m subscribers in India, is rapidly expanding into Africa, too. China’s growth has been largely state-directed. India’s, by contrast, is driven by 45m entrepreneurs."
Og for det tredje handler det om demokrati. Vel kan det indiske demokratiet virke både populistisk og kaotisk, men det er et demokrati. Å kaste en regjering krever ikke en revolusjon, det er nok med et valg. Nå sier prognosene at vekstraten uansett vil være svært høy i begge land fremover, og begge er attraktive land å investere i og etablere seg i for utenlandske bedrifter, i hvert fall så lenge politikerne fører en politikk for frie markedet og som oppmuntrer til utenlandske etableringer. Men hvis The Economist har rett vil vi i løpet av noen år se en utvikling der det på grunn av demografi og demokrati, er India som overtar plassen som verdens raskest voksende store økonomi.
Paul, jeg har ment det samme - nemlig at India over tid kommer til å gå forbi Kina - helt siden jeg var der i 2007. Jeg har ikke lest artikkelen i The Economist, men det er i alle fall en ting til som er forskjellig mellom de to landene: I India har man et finansielt systems (børs) som fungerer - investeringer fra utlandet er først og fremst i form av penger investert over børs, mens det meste som foregår i Kina er joint ventures. Kinesere flest kan ikke putte pengene i banken - i stedet kjøper de fast eiendom, og landet står nå overfor en mer og mer overhengende eiendomsboble.
SvarSlettEn annen, stor forskjell er mentaliteten. Jeg har forelest i Kina i seks år nå, og sett en viss utvikling i åpenhet og innovasjon, men man får et styrt bilde av hvordan ting foregår. Da jeg besøkte IT-firma i Hyderabad ble jeg slått av kontrasten i åpenhet - ledere i firma jeg besøkte la frem hva de holdt på med, hva de fikk til, problemer de hadde og ting som ikke fungerte. Det var levende, innovative miljøer fullt på høyde med hvilket som helst høyteknologimiljø i Silicon Valley eller for den saks skyld i Norge.
Amartya Sen har skrevet en bok med tittelen "The argumentative Indian", som beskriver den lange kulturen for debatt man har der. Denne åpenheten tror jeg, som the Economist, i det lange løp er en mye mer pålitelig vekstmaskin enn Kinas mer kommandostyrte, industrielle retning.
Takk for klok kommentar, Espen. Med min begrensede erfaring med India og Kina i forhold til deg, har jeg samme inntrykk. Det er jo en utrolig spennende problemstilling dette, om det er det infrastruktur, orden og planer etter kinesisk mønster som vinner eller en mer kaotisk, demokratisk og kreativ indisk modell som lykkes best over tid. Svaret vil jo bety mye for resten av verden også.
SvarSlettInteressant artikkel og veldig relevant kommentar fra Espen. Kan kinesiske myndigheter få kontroll over boligboblen? Hvis ikke kommer finanskrisen i den globale økonomien da til å utvikles til en " w" som kan bli verre enn noen tidligere krise? I så fall hvordan påvirkes India?
SvarSlettJeg leste også artikkelen i Economist med interesse, men konkluderte forskjellig. Det eneste fortrinn India har er demografisk utvikling de neste 20-40 år. Om man studerer det "asiatiske mirakel" vil man se at alle land har jobbet ut fra modeller som riktignoker noe forskjellige, men har likehetstrekk:
SvarSlett1)sterk statlig styring og prioritering av utviklingen
2)relativt begrenset demokratisk utvikling (og i noen tilfeller rene diktatur)
Som mange har påpekt er modellen inpirert av Sun Yat Sen's tenkning fra 20-tallet hvor han uttalte "If we want to recover, we must quickly employ state power to promote industry, use machinery in production and give employment to the workers of the nation". Om man tar for seg Kina, Japan, Korea, Taiwan og Singapore, har alle hatt en sterk statlig hånd i den økonomiske utvikling, noe India ikke har har hatt og neppe vil klare med sitt relativt velutviklede demokrati og "livlige" diskusjoner. Den økonomiske utviklingen i Asia vil neppe ha vært mulig om man hadde hatt en vestlig type demokrati med diskusjoner, avveininger, kompromisser etc. Kun beinhard styring og kontroll har sørget for resultatene. Det er et faktm om vi liker det eller ikke. Og derfor tror jeg India-analysen til Econmist feiler. India vil vokse og vil utvikle seg positivt, noe de allerede gjør, men at de kan bli et "mirakel" på linje med andre asiatiske naboer er vel mer tvilsomt.
Forøvrig anbefales "The Miracle" av Michael Schuman for fordypning i temaet, en god gjennomgang av både land og nøkkelpersoner i Asia etter 2.verdenskrig.
Se også www.asiamonitor.no
Jeg synes mye av det Leif Søfting skrev hørtes fornuftig ut. Det er imidlertid et poeng at av de asiatiske suksess-historiene som nevnes så ligger både Japan, Sør-Korea og Tawian foran India på demokrati-indeksen. De to sistnevnte har demokratisert etter den økonomiske framgangen var kommet. Det kan også skje i Kina. Nick Kristof mener det kan skje raskere enn vi tror:
SvarSletthttp://tinyurl.com/25mh3bl
Kina har på mange måter mer naturlige forutsetninger for å kunne fungere som et stabilt demokrati enn India: Både ved at de nå er blitt rikere enn India og har rikdommen jevnere fordelt, men ikke minst fordi de med unntak av utkantene er et overveiende etnisk homogent land uten religiøse motsetninger.
Indias demokrati er nærmest et under med tanke på hvor fattige og etnisk/religiøst sammensatte de er. Men vi hører jo også med jevne mellomrom om oppblussing av forskjellige konflikter og framvekst av hindu-nasjonalisme, islamisme osv.
Jeg ville ikke bli forbauset om Kina om 30 år ligger foran India i demokrati.
Jeg tror også jeg ville foretrukket å ha Kinas begrensede, men bra utdannede barnekull framfor et stort, men til dels dårlig utdannet barnekull (og der halvparten dessuten oppgis å være så undernært at det kan hindre optimal hjerneutvikling). Men for all del, det vi ser av indiske barn og unge i Vesten er veldig imponerende.
Det er ganske tankevekkende at i England får 55% av kinesiske elever toppkarakter i matematikk, det samme gjelder 31% av indiske elever – mot kun 16% av de hvite britiske. Selv kinesiske barn som kvalifiserer for gratis skolelunch scorer høyere enn absolutt alle andre undergrupper (kun slått av de kinesiske elevene som ikke er fattige nok til gratis lunch).
Synve, det er riktig det du sier om demokrati-indeksen i 2010, men da Korea tok de store skritt var de et militærdiktatur ledet av President Park som tok makten ved et kupp i 1961 og satt ved makten i 18 år, Taiwan var også et diktatur, og i Japan vil mange si at MITI drev industripolitikken diktatorisk og bestemte hvem som ble vinnere og tapere.Så de store steg i disse land ble tatt i tider med sterk statlig styring/kontroll. Og Singapore kan man jo alltids diskutere, men må vel fortsatt klassifiseres som en enparti-stat med sterk statlig "disiplinering", om ikke styring.
SvarSlettEt annet punkt er at den indiske befolkningstilveksten for en stor del skjer på landsbygda,hvor de unge generelt har lavere utdannelse enn i byer, så India har en kjempejobb å gjøre for å få glede av sine demografiske fortrinn!