lørdag 9. oktober 2010

India vs Kina

Det var egentlig forsiden, lederartikkel og en lengre artikkel i forrige ukes The Economist, men det er en så interessant og viktig problemstilling at den fortjener litt omtale her på bloggen. Og problemstillingen er følgende: Hvilken av de to asiatiske vekstmaskinene, Kina og India, vil vokse sterkest i årene som kommer? Vil Kina opprettholde den klare ledelsen landet har tatt, eller er det forhold i de to landene som gjør at pendelen vil svinge og India vil ta over ledelsen i konkurransen om å  ha høyest økonomisk vekst?

Kinas økonomi er i dag fire ganger større enn Indias, og det er mange grunner til at Kina i dag er langt sterkere og har høyere vekst. De to mest åpenbare er infrastruktur og tilgang på talent. Alle som har vært i både Kina og India har lagt merke til den enorme kontrasten mellom Kinas ganske velfungerende infrastruktur og et India som sliter med forferdelige veier, kaos i trafikken og mangelfull elektrisitets- og vannforsyning.

På talentsiden har India en stor andel unge som ikke kan lese og skrive, og enda flere som aldri fullfører skolen. De beste teknologiske universitetene i India er i verdensklasse, men det er bare en svært liten del av befolkningen som får sjansen til å få utdanning på dette nivået, skolesystemet ellers er kaotisk og mangelfullt i India. Og på toppen av dette er India fullt av populistiske partier og politikere som kan gjøre rammebetingelsene for bedrifter og investorer ganske uforutsigbare.

Likevel mener The Economist at Inda har gode muligheter til å lykkes med å vokse fortere enn Kina økonomisk, og sånn sett bli som Kina, men med et mer vennlig og demokratisk ansikt. Det er i hvert fall tre grunner mener The Economist, til at India kan lykke bedre enn Kina i årene som kommer: Den første handler om demografi. Kina vil oppleve en kraftig eldrebølge i årene som kommer på grunn av ettbarnspolitikken. Indias arbeidsstyrke vil vokse med 136 millioner frem til 2020, mens Kinas bare vil vokse med 23 millioner. I en verden med en aldrende befolkning trengs det unge mennesker som kan og vil arbeide. Det er det India som har.

For det andre handler det om å ha private bedrifter som tåler internasjonal konkurranse. Mens mye av Kinas vekst de siste årene i større grad er drevet av statlige investeringer og initiativer, har India en blomstrende privat sektor. De fleste er innrettet på å lage produkter og tjenester som treffer konsumentene i et krevende, men enormt hjemmemarked. Og flere av bedriftene er i verdensklasse. The Economist skriver:

"Indian firms are increasingly global and sometimes world-class. Arcelor Mittal, based in Luxembourg, is the world’s largest steel firm. Tata Motors, best known for making cars that cost only $2,000, also owns Jaguar and Land Rover, two luxury brands. Bharti Airtel, a mobile-phone firm with 140m subscribers in India, is rapidly expanding into Africa, too. China’s growth has been largely state-directed. India’s, by contrast, is driven by 45m entrepreneurs."

Og for det tredje handler det om demokrati. Vel kan det indiske demokratiet virke både populistisk og kaotisk, men det er et demokrati. Å kaste en regjering krever ikke en revolusjon, det er nok med et valg. Nå sier prognosene at vekstraten uansett vil være svært høy i begge land fremover, og begge er attraktive land å investere i og etablere seg i for utenlandske bedrifter, i hvert fall så lenge politikerne fører en politikk for frie markedet og som oppmuntrer til utenlandske etableringer. Men hvis The Economist har rett vil vi i løpet av noen år se en utvikling der det på grunn av demografi og demokrati, er India som overtar plassen som verdens raskest voksende store økonomi.