onsdag 16. desember 2009

Klima, Kyoto, utviklingsland og utviklede land

De siste dagene har media vært preget av nyheter fra klimatoppmøtet i København, og særlig nyheten om at en gruppe utviklingsland har forlatt møtet i protest mot de rike landene. For så å komme tilbake igjen.

Norske organisasjoner er raskt på banen og gir støtte til u-landene, for vi kan jo ikke la de fattige betale for noe som er de rikes ansvar? Men hva er nå bakgrunnen for denne konflikten? Og hvilke fattige og rike land er det snakk om? Financial Times har satt sammen et lite ekspertpanel som kaster litt lys over hva denne delen av striden i København egentlig handler om.

De såkalte utviklingslandene (et urettferdig begrep, egentlig er vel alle land under utvikling) krever at Kyotoavtalen fra 1997 skal videreføres. Forklaringen på dette er at Kyototoavtalen skiller mellom såkalte "Annex I-land" med forpliktelser, og alle de andre landene som ikke har forpliktelser. Slik verden så ut fram til midt på 90-tallet var dette lurt. Det var noen rike i Europa og Nord Amerika, samt Australia og New Zealand. Øst Europa, inkludert land som Russland, Ukraina og Belarus tilhørte den lille gruppen rike land. Det var her klimaproblemet ble skapt. Resten av verden, inkludert land som Brasil, Mexico, Kina og India var definert som utviklingsland, med små utslipp og uten utslippsforpliktelser.

Det har skjedd mye i verden i siden midten av 90-tallet, endringer som blant annet har gjort at mange av de såkalte fattige landene er blitt veldig mye rikere. Å dele verden i to grupper, i-land og u-land, er ganske meningsløst. De største ulikhetene i dag går internt i den store gruppen "utviklingsland", der noen fortsatt er ekstremt fattige, mens flere andre er i ferd med å ta igjen de rike landene både målt i velstand og i klimagassutslipp. Siden 2006 er det Kina og ikke USA som slipper ut mest klimagasser totalt. Og i løpet av noen år vil de såkalte utviklingslandene samlet slippe ut mer klimagasser enn landene med forpliktelser i Kyoto. Det gir ingen mening å ha en klimaavtale som dekker under halvparten av utslippene i verden.

Dessuten er ikke alle de rike landene så rike som de en gang var, i hvert fall ikke relativ til u-landene. Det er blitt 50 land uten Kyoto-forpliktelser som er rikere enn det fattigste landet med forpliktelser. På IMFs liste over BNP pr innbygger i 2008 ser vi at Sør Koreas BNP er på linje med New Zealand og betydelig større enn Portugals. Men Sør Korea er i følge Kyotoprotokollen et utviklingsland, selv om de har et BNP pr innbygger på over 27 000 USD. I Mexico er BNP 14 000 USD pr innbygger og i Brasil 10 000 USD. Disse er også definert som u-land. Blant de såkalte rike Annex I landene med forpliktelser finner vi Romania, Bulgaria og Belarus med et BNP år innbygger på rundt 12 000 USD og Ukraina med 7000 USD. Ukrainas BNP pr innbygger er litt større enn Kinas og omtrent halvparten av Botswanas og Malaysias BNP pr innbygger.

Det gamle verdensbildet, der det var noen rike land med store utslipp og mange fattige som ble rammet, stemmer ikke. Mange utviklingsland har blitt rikere, og har hatt stor glede av globaliseringen og å kunne koble seg på den markedsbaserte verdensøkonomien. De kjøper privatbiler, spiser kjøtt og bygger industri. Men dette har samtidig bidratt negativt til verdens klima. Så når verdens ledere nå skal bli enige om en byrdefordeling for å redde klimaet, er det viktig at de har dagens verden som utgangspunkt, og ikke et foreldet bilde av u-land og i-land.