Da 2000-tallet begynte var USAs økonomi åtte ganger større enn Kinas økonomi. Nå er den bare fire ganger større. Og hvis dagens trend fortsetter vil Kinas økonomi være størst allerede i 2027, kanskje før. Kina er allerede størst på et viktig område, de slipper ut mest CO2. Noe som gjør et en klimaavtale uten kinesisk medvirkning blir ganske meningsløs. Eller ta et annet eksempel: England dominerte verden hele 18oo-tallet, noe som hadde en nær sammenheng med at de ledet an i en industrialisering som førte til en kraftig økonomisk vekst. Englands økonomi ble firedoblet mellom 1830 og 1900, en periode på 70 år der England styrte store deler av verden. Kinas økonomi er mer enn tidoblet mellom 1978 og 2008, en periode på bare 30 år.
Betyr så dette at Asia er i ferd med å gjenerobre hegemoniet i verden som vesten har lånt i rundt 500 år? Niall Ferguson stiller spørsmålet i Financial Times i dag, og filosoferer litt omkring hva som skal til for at et slikt skifte i tyngdepunkt virkelig skal finne sted. For vesten dominerer fremdeles når det gjelder både økonomisk makt og militær makt. Men i tiåret vi nå legger bak oss har det skjedd mye som minner oss om at dette kan være i ferd med å forandre seg:
Men bortsett fra den mer kortsiktige finanskrisen, hva er et vestens hegemoni egentlig handler om og som Kina eventuelt må lære av og kopiere? Niall Ferguson skriver:
En god oppsummering. Kina har kommet langt, men det er fortsatt noen åpne spørsmål, særlig knyttet til spørsmål om demokrati og liberale rettsstatsprinsipper. Og høyst sannsynlig er det her det må skje endringer i tiåret som kommer for at Kina skal ta en lederrolle som er fullt ut akseptert.
Hei, jeg er enig i mye av det som skrives i denne artikkelen. Men jeg lurer på om ikke det overdrives når det sies at Vestens hegmoni varte i 500 år. Jeg bodde i Singapore i 2007 og studerte økonomi sammen med indere og kinesere på National University of Singapore (NUS). Der lærte vi at Østen i nær sagt all fortid har vært det økonomiske tyngdepunktet i verden (dvs tusenvis av år). India var f.eks. verdens største nasjonale økonomi før britene knekte denne med sin kolonialisering. Først rundt 1840 hadde de europeiske landene, med militære felttog og kolonialisering, festet grepet så ettertrykkelig at Vestens økonomier ble større en Østens.
SvarSlettJeg fikk det klare inntrykk, at sett østfra, mener en nå at verden er i ferd med å falle tilbake til det normale. De mener det har vært (bare) ca 200 års unntakstilstand at Vesten har tilranet seg posisjonen som verdens økonomiske tyngdepunkt.
Hilsen
Gunnar
Interessant post, som jeg tror jeg vil supplere med følgende betraktning: man trenger gjerne å ta et skritt tilbake for å se den reelle betydningen av en endring.
SvarSlettNår man står midt oppe i noe, er det lett å overfortolke det man ser. Man overvurderer reelle fakta, og trekker for vidtrekkende konklusjoner.
Eksempelvis kunne man for et stykke tid lese om at Kinas sementforbruk var større enn det samlede sementforbruket til resten av verden! Tenk det! Alle malaysiske skyskrapere, amerikanske highways, australske shoppingsentre og norske oljekonstruksjoner var ikke nok til å hamle opp med byggeboomen i Kina. Sånt kan lett overvelde. Det er imidlertid et stort «men» ved alt dette: Historien er ikke så unik som kan kunne tro.
Da Panama-kanalen ble bygd, gikk det også med mye betong, og da Hoover Dam ble bygd gikk det enda mer. Store og viktige prosjekter, men ikke vitnesbyrd om noen permanent endring. Anekdotiske beviser og atypiske data kan være farlige forutsetninger å bygge sine trendanalyser på!
For 25 år siden var vi alle overrumplet av Japan. Hva var det for noe hokus-pokus man kunne finne i japansk ledelse. Man så på kursene på Tokyo-børsen, og kalkulerte med at med slike verdier kunne japanerne kjøpe hele USA.
Vesten var målløs av beundring, og enhver økonomistudent med respekt for seg selv hadde sin mening om japansk filosofi og beslutningsgangen i MITI (Ministry og Industry and Trade). Hadde du for 25 år sagt at Japan ville ligge med brukket rygg innen fem år, ville du trolig ha blitt sperret inne.
Likevel er det realiteten. Eiendomsprisene i Tokyo har aldri mer tangert tidligere nivåer, og inflasjonsjustert kommer de vel heller ikke til å gjøre det. I ettertid kan man se i hvilken grad den japanske ekspansjonen for tjuefem år siden reelt var oppblåste verdier, og ble byttet mot reelle verdier i de selskapene som ble kjøpt opp. (Et annet eksmpel på denne mekamismen så vi under dot.com-bobla, hvor forventninger til fremtidig inntjening drev IT-selskapenes kurser opp, slik at disse kunne fusjonere med "reelle" selskaper og betale med oppblåse aksjer).
Hva vet vi om Kina? Hvor mye av fremgangen i børskurser skyldes at kineserne selv har investert lånte penger? (At det har vært mer lønnsomt å investere låneprovenyet i aksjer enn i produksjonsutstyr). Hva skjer i tilfelle hvis kursene skulle falle langt nok? Og skal man se de kinesiske myndighetenes handlekraft i lys av dette? Kanskje vet kineserne litt mer om Kina enn vi?
SvarSlettUansett er grunnen til at Kina kunne iverksette slike tiltak at landet hadde overskudd av oppsparte midler. Sparepenger har det med å ta slutt, når man begynner å bruke dem. Og endelig: hva er forutsetningen for at kineserne kunne samle seg opp et slikt overskudd? En etterspørsel fra utlandet som så langt har vært basert på både at kineserne har kjørt et valutakursregime som har tvunget yuanen kunstig ned, samtidig med at eksportmarkedene har hatt en boliglpnsfinansiert boom.
Om kina vil kunne fastholde valutakurspolitikken gjenstår å se, men det virker lite trolig at Vesten vil kunne avta en like stor kinesisk eksport - sett i lys av at man er inne i en tid med nedbelåning.
Jeg ser følgende skjær i sjøen for Kina
* Vestens etterspørsel vil ikke vende tilbake til førkrisenivå. Har Kina noe svar på dette?
* Valutapolitikken vil måtte bli enda mer ekstrem for å hamle opp med den fallende etterspørselen. Er dette trolig - eller vil man tvert i mot bli tvunget til mer realistiske bytteforhold?
* Hvor stor del av det kinesiske aksjemarkedets stigninger skyldes at kinesiske selskaper har kjøpt aksjer for lånte penger? Hva skjer i så fall dersom selskapene ikke greier å få full fart på eksporten? Hvor stor del av de kinesiske kapitalverdiene er reelt en boble?
* Hvor lenge og hvor mange ganger kan kinesiske myndigheter ta frem pengesekken for å redde landet? Dersom den kinesiske veksten har vært fundert på urealistiske forutsetninger, finnes det ikke nok oppsparte midler til å redde landet i all evighet.
Mot dette ser jeg imidlertid en faktor som ingen andre land har hatt på sin side:
* Et styre som er blottet for menneskelige hensyn. Om enn man ikke lenger kan la millioner dø, som under kulturrevolusjonen, så har Kina tradisjon for å legge ned store menneskelige ofre.
Alt i alt har jeg ikke peiling på hvor dette går, men fascinasjonen av østens mystikk - i en økonomisk sammenheng - forsvant etter at Japan ble gruset så ettertrykkelig.
Nøkkelen til en forståelse tror jeg ligger i en nøktern analyse av forutsetningenen for at Kina skal kunne fortsette samme trend.
Veldig god artikkel. Til kommentarene som sammenligner med Japan og ser diverse skjær i sjøen: Kinas vekst er ikke enestående. Den er en del av en internasjonal trend kalt konvergens. Det betyr at når land åpner for teknologi- og informasjonsutveksling koblet med frie markeder og/eller migrasjonsstrømmer, så er det markedsmekanismer som presser i retning at faktorpriser (ink. pris på arbeidskraft) i hele verden utjevnes.
SvarSlett"The rise of japan" var et ekstremtilfelle av konvergens. Toppen i 1980 var imidlertid ikke noe annet enn at de nå hadde tatt igjen OECD, og således ble underlagt deres vekstbegrensninger. I praksis betyr det at vekst på sikt kun er drevet av innovasjon/produktivitetsvekst (og til en mye mindre, og begrenset grad: sparing).
Med andre ord mener jeg Kinas vekst, så fremt de opprettholder sin åpenhet og fortsetter reformer. Så vil veksten fortsette. Inntil konvergens på per capita nivå er oppnådd.
Ting som gjør at prosessen går raskere er ting som utdannelse og helse, men trolig viktigere: handel, økonomisk frihet og åpenhet. Alt tyder på at Kinas ledelse har forpliktet seg til å følge denne kursen.