Om rettferdig krig

Jeg har vært kritisk til fredsprisen til Barack Obama fordi jeg synes den kommer for tidlig Og jeg har nevnt her i bloggen en gang før at jeg synes Obama selv gir den beste begrunnelsen for hvorfor det er slik. I dag sa han noe av det samme igjen om sin egen rolle i forhold til mange tidligere nobelprisvinnere:

"I cannot argue with those who find these men and women - some known, some obscure to all but those they help - to be far more deserving of this honor than I."

Men når det er sagt, så var Nobelforelesningen et av de beste prinsipielle innleggene om krig og fred jeg har hørt på veldig lenge. Obama understreket at det finnes situasjoner der krig er nødvendig for å oppnå en rettferdig fred. Fred i seg selv er ikke alltid rettferdig. Foredraget kom inn på begrepet "Just war", en forestilling som har sine røtter hos Augustin og Thomas Aquinas i middelalderen og gjentatt av både kristne og av liberale humanister mange ganger senere:

"We must begin by acknowledging the hard truth that we will not eradicate violent conflict in our lifetimes. There will be times when nations - acting individually or in concert - will find the use of force not only necessary but morally justified."

Obama pekte på hvordan han har mye å takke Martin Luther King for, men hvorfor ikke-voldelige strategier mot overgrep og terror likevel ikke er tilstrekkelige:

"I know there is nothing weak, nothing passive, nothing naive in the creed and lives of Gandhi and King. But as a head of state sworn to protect and defend my nation, I cannot be guided by their examples alone. I face the world as it is, and cannot stand idle in the face of threats to the American people. For make no mistake: Evil does exist in the world. A nonviolent movement could not have halted Hitler's armies. Negotiations cannot convince al-Qaida's leaders to lay down their arms. To say that force is sometimes necessary is not a call to cynicism - it is a recognition of history, the imperfections of man and the limits of reason."

Og så gikk Obama rett videre og understreket hvorfor det er nødvendig at nettopp USA tar på seg rollen som krigførende part i slike konflikter, selv om det ikke alltid blir forstått i andre land:

"I raise this point because in many countries there is a deep ambivalence about military action today, no matter the cause. At times, this is joined by a reflexive suspicion of America, the world's sole military superpower. Yet the world must remember that it was not simply international institutions - not just treaties and declarations - that brought stability to a post-World War II world. Whatever mistakes we have made, the plain fact is this: The United States of America has helped underwrite global security for more than six decades with the blood of our citizens and the strength of our arms. The service and sacrifice of our men and women in uniform has promoted peace and prosperity from Germany to Korea, and enabled democracy to take hold in places like the Balkans. We have borne this burden not because we seek to impose our will. We have done so out of enlightened self-interest - because we seek a better future for our children and grandchildren, and we believe that their lives will be better if other people's children and grandchildren can live in freedom and prosperity."

Det var en strålende tale. Et sterkt og velformulert innlegg for USAs rolle som humanitær global supermakt. Det må ha vært litt underlig å sitte i salen på Oslo Rådhus og være blant dem som har hyllet Obama fordi man trodde at han skulle trekke USA ut av internasjonale konflikter og avlutte bruken av militære virkemidler. I stedet kom en Obama til Oslo som brukte fredsprisforelesningen til å argumentere for bruk av militær makt på Balkan, i Irak og i Afghanistan for å utrydde terror, bekjempe undertrykkelse og skape en mer rettferdig fred.