Hjelp til de forfengelige: et Geek Chart

- Er Twitter en forfengelighetsmaskin? spør Jan Omdahl i Dagbladet i dag, og bekrefter vel med en viss ironisk snert at det er tilfelle ved å understreke hvor viktig det er å sjekke sin status på Norsktoppen på Tvitre.no regelmessig (@janomdahl er nr. 5, en foran @VGanders, mens @paulchaffey bare er nr 69). Og vi bloggere har jo for eksempel Bloggurat, Blogglisten, Twingly topp 100 og Sonitustoppen for å synliggjøre "hot or not" akkurat nå.

Geek Chart er et verktøy som er bra for de forfengelige. Her får man riktignok ikke sammenlignet antall følgere med andre brukere, men til gjengjeld kan man vise fram for hele verden hvordan man er en vellykket og allsidig bruker av både blogg, Twitter, YouTube, Flickr, Digg, LastFM, Delicious og StubleUpon.

For de mest forfengelige blant superbrukerne av sosiale medier må jo dette være viktig å vise frem. Selv er jeg er nok litt for ensidig, for det går omtrent bare i blogg og Twitter, selv om jeg for så vidt har brukernavn på både YouTube og Flickr. De andre tjenestene har jeg så langt ikke funnet helt ut av, og da blir dette et litt kjedelig kakediagram for min del.

Hvilke partier er mest aktive på Twitter?

Politikeres bruk av sosiale medier begynner å bli spennende. Det skjer nye ting hele tiden, framskyndet av landsmøter og valgkamp. Jeg har tidligere skrevet her om politikeres bruk av blogger. Etter at jeg skrev dette i påsken er det Twitter som har tatt helt av blant politikere. Men kan vi måle hvilke partier som hevder seg best på Twitter? Ja, med litt hjelp av statistikk på hjemmesiden til Twittertinget kan man faktisk finne ut litt om politisk bruk av Twitter.

For hvordan skal man vurdere Twitterbruk? Når man vurderer blogger, også politiske blogger, vil man normalt legge vekt på kvaliteten på innleggene, hvor hyppig det skrives og i hvor stor grad bloggeren har forstått de sosiale sidene ved sosiale medier. Lenker man aktivt til andre på bloggen sin? Svarer man på innlegg? Da konkluderte jeg med at SV og KrF hadde et lite forsprang på bloggingen, med Arbeiderpartiet som en interessant outsider.

(Den bloggvurderingen var for øvrig er noe helt annet enn den avstemningen som foregår på bloggen til Svein Tore Martinsen, og som handler om hvilke politiske blogger som er best. Som en ser så er de aktive politikerne i mindretall i toppen av den konkurransen.)

Twittertinget.no er et eget nettsted laget av IXD og magasinet Ideer (spennende ganske nytt magasin på nett og papir med Nils Petter Nordskar som redaktør). De har samlet twitterfeedene fra alle politikere som twitrer på et felles nettsted slik at vi kan holde oversikt over dem. Det er en jevn strøm av meldinger fra politikere i alle partier. Og i sidefeltet til høyre er det laget statistikk slik at vi kan se hvilke partier som har høyest volum på:

Kriterie 1, antall partitwitrere: Arbeiderpartiet: 124, SV: 40, Høyre: 32, Venstre: 28, Rødt: 14, Senterpartiet: 13, FrP: 9, KrF: 7.

Kriterie 2, hvor mange "tweets": Arbeiderparitet: 11 842, SV: 6346, Høyre: 4539, Venstre: 4528, Rødt: 3131, KrF: 1942, Senterpartiet: 1887, FrP: 187

Kriterie 3, hvor mange "følgere": Arbeiderpartiet: 34 099, Høyre: 10 723, SV: 10 361, Venstre: 5947, Rødt: 3034, SP: 1663, KrF: 1516, FrP: 1226

Det er med andre ord en helt suveren seier til Arbeiderpartiet, mens Hege Ulstein i Dagsavisen åpenbart har rett i at FrPs store suksess skyldes at de er gode på andre ting enn sosiale medier. Direkte kontakt for eksempel. AP og SV på toppen har skrevet tusenvis av meldinger, mens FrPs ni politikere har skrevet totalt 187 "tweets". Selv midt i et landmøte skriver FrP under to prosent av det Arbeiderpartiet gjør på Twitter.

Så man kan kanskje hevde at FrPs suksess beviser at dette med blogging og Twitter ikke er så interessant som the twittering classes vil ha det til. Jeg tror det er en forhastet konklusjon. Når statsminister, statsråder og partiledere kommuniserer direkte med velgere på denne måten betyr det noe. For eksempel betyr det at de tradisjonalle massemedienes rolle som filter blir endret fordi politikere lettere kan føre diskusjonen direkte. Og partienes mindre kjente kandidater og tillitsvalgte får helt andre muligheter til å bli kjent og kommunisere et budskap.

Poenget er bare at dette tar litt tid. Både politikere og velgere må bli mer fortrolige med de nye verktøyene. Når de gjøre det vil norsk politikk være endret for alltid. Og når vi er kommet dit vil FrP ha kopiert Arbeiderpartiet og være blant de beste til å bruke verktøyene til å oppnå økt støtte. Slik de alltid gjør.

US Debt Clock

Jeg kom over et nettsted, US Debt Clock, som viser USAs gjeld, skatte-inntekter, viktigste utgiftsposter på budsjettet, privat gjeld, befolkning, arbeidsløshet, pensjons-forpliktelser, utenrikshandel osv. Og alle disse tallene er vist i sanntid (eller i hvert fall i tilsynelatende sanntid) for å øke effekten.

Og når vi først er inne på morsomme klokker så er det også verdt å nevne "The Peak Oil Clock" som viser hvor mye olje vi bruker, hvor mye som er igjen og hvor mange år det vil vare med dagens forbruk (30 år igjen viser denne klokken nå).

Html-koden til slike "peak oil" klokker kan for øvrig lastes ned her og legges inn i nettsider og blogger dersom man har behov for å vise sine venner at man er opptatt av nøyaktig hvor mye olje som er igjen i verden til enhver tid:

Nå er nøyaktigheten i dette litt diskutabelt ettersom markedet påvirker tallet for gjenværende olje. Utvinnbar olje er ikke en fysisk mengde olje, men størrelsen på oljeressursene det lar seg gjøre å produsere på en lønnsom måte. Og det tallet er mer som en strikk. Strikken blir lengre hvis prisen på olje blir høyere fordi høy pris fører til økte investeringer i form av både mer leteaktivitet og bedre utnyttelse av marginale og ukonvensjonelle ressurser. Dessuten forlenges levetiden til eksiterende felt. Investeringer i oljesand i Canada er et annet eksempel på hvordan oljealderen kan forlenges i mange år dersom oljeprisen blir en del høyrere enn den er nå.

Seth Godin: - Leading a tribe

Seth Godin har vært hos TED og snakket om overgangen fra en verden der vi bruker massekommunikasjon til en verden der de som ønsker å forandre noe må lede små bevegelser eller "stammer". Ledere leder ved å inspirere og kobler sammen mennesker og ideer. Og så tar noen andre en ny ledelse og kobler enda flere mennesker sammen, slik at ideer spres gjennom en stadig større "stamme" som slutter opp om en felles ide. Dette gjelder enten det er et produkt du vil selge eller målet er å mobilisere til handling for å stoppe klimaendringer.

Morsomt foredrag med mange gode poenger som er relevante både for bedrifter og organisasjoner som ønsker å påvirke. "The way we make change is not by using money or power, but by leading."

- Som å finne Noahs Ark

"– Dette er som å finne Noahs ark. Fossilet vil trolig være blant dem som blir avbildet i alle lærebøker de neste hundre årene, sier Hurum til ABC News."

Sitatet er hentet fra Drammens Tidende og den som sier dette er Jørn Hurum (en forsker fra Mjøndalen i følge Drammens Tidende). Jørn Hurums team har regissert en imponerende medieforestillinger rundt et av de mest spennende forskningsfunn en norsk forsker står bak. Det er for eksempel ganske enestående å få Google til å lage en egen Ida-logo til sin søkemotor. Google håndterer så vidt jeg vet over en milliard søk hver dag, så det er ikke noe dårlig sted å være synlig med en egen logo, selv om den bare er der en dag.

Og med stor oppmerksomhet kommer det selvfølgelig kritikk. Et par eksempler på slike kommentarer finnes etter innlegget jeg skrev om Ida på denne bloggen tirsdag kveld. Når nordmenn vinner OL-gull eller Melodi Grand Prix jubler stort sett alle. Når forskere gjør store ting skal av en eller annen grunn veldig mange være negative. Noen av de mest negative er forskerkolleger som selv har fått mindre oppmerksomhet.

Nå har Jørn Hurum en sjeldent offensiv mediestrategi. Det har han også vist før da han lanserte funnet av hodeskallen til en 15 meter lang havøgle, Predator X (T-Rex of the Ocean) fra Svalbard som ble offentliggjort i mars. Jeg synes det er flott med forskere som har en slik offensiv mediestrategi når de tross alt vet at de har gjort viktige funn. Ingen grunn til å late som om dette ikke er viktig. Og forskere vet at de uansett skal publisere resultatene og måles av sine kolleger. Og at den viktigste vurderingen skjer på bakgrunn av det de publisererer og ikke med utgangspunkt i mer eller mindre riktige medieoppslag.

Ansvarlig redaktør Nina Kristiansen i forskning.no har i dag en god kommentar om den målestokken all forskning må vurderes i forhold til, og hvordan Jørn Hurum sannsynligvis er godt forberedt på det som kommer:

"Hurum kjenner veldig godt til premissene for sitt arbeid. Ida vil nå granskes av alle verdens forskere på feltet. Hurum vet at det som egentlig teller er den vitenskapelige artikkelen (Complete Primate Skeleton from the Middle Eocene of Messel in Germany: Morphology and Paleobiology) som publiseres samtidig med Ida-lanseringen. Det er denne artikkelen og kommende publiseringer han skal dømmes ut fra i ettertiden, ikke hvor mye presse han fikk i går, i dag og i morgen. Hurum har gardert seg gjennom å samarbeide med flere internasjonalt kjente forskere i det han kaller Dream Team. Den vitenskapelige artikkelen har derfor seks forfattere av ulik nasjonalitet, hvorav Hurum er den eneste norske."

Slik er forskning. Man lanserer hypoteser, etterprøver dem og publiserer resultatene slik at alle andre får muligheten til å gjøre det samme. Prosessen er åpen og etterprøvbar. Det er slik vi får ny viten og flytter grenser. Forskerne bak Ida har gjort sin del av jobben. Andre forskere vil bygge videre på dette arbeidet når de i fremtiden gjør nye oppdagelser.

Ida - The Link

Tirsdag var en stor dag for norsk forskning. Den norske paleontologen Jørn Hurum har offentliggjort funnet av et 47 millioner år gammelt fossil av en apekattlignende skapning. Om dette er "the missing link" eller bare en "link" vil sikkert bli diskutert mye framover, men dette er uansett en enorm fjær i hatten for Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo.

Det er ikke hver dag norske forskere har pressekonferanser med ordføreren i New York Michael Bloomberg og hele verdenspressen til stede. Og etter en liten verdensturne skal fossilet Ida hjem til Tøyen der hun blir å se fra 5. juni.

Ida er omtalt på nettsidene til BBC. The Guardian har et helt temabilag om "Fossil Ida". Og hele verdenspressen skriver om dette funnet, inkludert CNN, Wall Street Journal, tyske ZDF og naturligvis norske medier som VG, NRK og Forskning.no.

At dette er en stor verdensnyhet som i tillegg har vært godt planlagt og regissert fra forskerne ser vi ved at de allerede har fått igang en egen nettside om funnet: "The Link". Også planene om utstilling på Tøyen har kommet langt. Og regjeringen har i dag bevilget 350 000 USD til Naturhistorisk Museum for at de skal kunne følge dette opp på en god måte. Det er bare å gratulere både med funnet og god formidling av hva dette betyr.

Richard Florida om finanskrisens vinnere og tapere

Richard Florida har en lang og god artikkel i The Atlantic med tittelen "How the Crash Will Reshape America" om hvordan finanskrisen omformer USAs industrielle geografi. Han sier blant annet at:

"The Stanford economist Paul Romer famously said, “A crisis is a terrible thing to waste.” The United States, whatever its flaws, has seldom wasted its crises in the past. On the contrary, it has used them, time and again, to reinvent itself, clearing away the old and making way for the new. Throughout U.S. history, adaptability has been perhaps the best and most quintessential of American attributes. "

Artikkelen er som sagt skrevet av Richard Florida, mannen bak bøkene om "The Creative Class",  og analysene om hvordan de tre t-ene: teknologi, talent og toleranse er avgjørende for at en region skal lykkes med innovasjon og vekst i en mer globalisert verden. Det var Eirik Newt som gjorde meg oppmerksom på artikkelen i The Atlantic i et blogginnlegg på fremtidsbloggen sin. Eirik stiller spørsmålstegn ved om ikke Norges regioner er i en annen situasjon enn USA og er mer avhengig av tilgang til råvarer enn kunnskapsressurser. Eirik skriver:

"Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle."

Jeg er overbevist om at Richards Floridas perspektiv på kreativ klasse og betydningen av å ha kunnskapsklynger med tiltrekningskraft på unge talenter er like viktig i Norge som i USA. Kontroll over naturressurser er ikke mye verdt hvis kan ikke har den kompetansen som skal til for å omdanne den til konkurransedyktig og innovativt næringliv. Det er stedene som definerer fremtidens forreningsmodeller og teknologier som vinner, ikke stedene med mest naturressuser i bakken. Det er ikke uten grunn at for eksempel DVN og andre innenfor Norges maritime kunnskapsklynge investerer kraftig i forskning og underviskning ved NTNU og Høyskolen i Ålesund. Naturressurser er fint å ha, men humankapitalen er enda viktigere. Eller som Richard Florida skriver:

"...a second phenomenon is also reshaping the economic geography of the United States and the world. The ability of different cities and regions to attract highly educated people—or human capital—has diverged, according to research by Edward Glaeser of Harvard and Christopher Berry of the University of Chicago* , among others. Thirty years ago, educational attainment was spread relatively uniformly throughout the country, but that’s no longer the case. Cities like Seattle, San Francisco, Austin, Raleigh, and Boston now have two or three times the concentration of college graduates of Akron or Buffalo. Among people with postgraduate degrees, the disparities are wider still. The geographic sorting of people by ability and educational attainment, on this scale, is unprecedented.

The University of Chicago economist and Nobel laureate Robert Lucas declared that the spillovers in knowledge that result from talent-clustering are the main cause of economic growth. Well-educated professionals and creative workers who live together in dense ecosystems, interacting directly, generate ideas and turn them into products and services faster than talented people in other places can. There is no evidence that globalization or the Internet has changed that. Indeed, as globalization has increased the financial return on innovation by widening the consumer market, the pull of innovative places, already dense with highly talented workers, has only grown stronger, creating a snowball effect. Talent-rich ecosystems are not easy to replicate, and to realize their full economic value, talented and ambitious people increasingly need to live within them."

Jeg mener dette er helt sentrale erkjennelser vi må gjøre også her i Norge når det gjelder utformingen av en næringspolitikk for et kunnskapssamfunn. Utdanning, innovasjonsevne og forskning er grunnlaget for å trekke til seg talentene som skal sørge for at næringslivet som kommer ut av krisen er sterkere og mer lønnsomt enn næringslivet som gikk inn i krisen.

Problemet med billige studieplasser

Et av de prioriterte kravene til revidert budsjett fra både universitetene, studentorganisasjonene, forskerorganisasjonene og Abelia har vært kravet om nye studieplasser. Og Tora Aasland leverer, det er 3800 nye studieplasser i budsjettet, 3000 ordinære studieplasser og 800 i desentralisert etter og videreutdanning.

Det er isolert sett bra, men reaksjonene fra universitetene (for eksempel Geir Ellingsrud ved UiO og Sigmund Grønmo ved UiB) er litt lunkne. Jeg synes Olav Torvund beskriver skepsisen godt på sin blogg og siterer like gjerne hans regnestykke:

"Går en så til pengene, så er  det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. (...) Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard. Det selvfølgelig lov å håpe."

Dette er en god oppsummering av et sentralt dilemma finanskrisen skaper for være høyere læresteder. Krisen gir en kraftig økt tilstrømning av studenter som ikke får jobb. Og siden det er trangt om plassen kommer det krav om studieplasser. Og alle er veldig enige om at utdanning er svaret på krisen. Kompetanseløft er bedre enn passivitet.

Problemet oppstår hvis studieplasser får mest preg av å være billige oppbevaringplasser i påvente av at krisen går over. Hvis ikke universitetene får nok penger til å fullfinansiere de nye plassene må de ta penger fra eksisterende budsjetter. Det går ut over alle de andre studentene (stadig fullere audiorier, dårligere oppfølging av hver enkelt student og mindre mulighet til forskningsbasert undervisning) og det går ut over forskningen (master og doktorgradsutdanninger er dyre og ofte utstyrskrevende, og kan være der man må kutte for å få råd til å ta imot de nye studentene).

Så økt volum på antall utdanningsplasser er viktig, men dette må aldri få gå på bekostning av kvaliteten ved våre beste forskningsuniversiteter. Da skyter vi oss selv i foten. Vi kan ikke konkurrere godt med de beste i verden hvis vi skal senke utdannings- og forskningskvaliteten for å få plass til flere.

Satsing på kunnskap er god krisepolitikk

Regjeringen legger fram revidert budsjett for 2009 for Stortinget på fredag kl 10.15. 

Mens denne årlige budsjettrevisjonen vanligvis handler om ganske små justeringer, gjør finanskrisen at vi i år bør etterspørre noen større endringer. Det vil for eksempel være stort behov for å sørge for kompetanseøkende tiltak i form av studieplasser i høyskoler og fagskoler framfor å finansiere passivitet.

Revidert budsjett bør rett og slett være en Krisepakke II som tar sikte på å stimulere aktivitet på områder som er særlig viktige for at vi skal komme styrket ut av krisen. Ikke et budsjett som subsidierer og beskytter ting som ikke har livets rett. Men et budsjett som bidrar til kompetanseløft, til forskning, til innovasjon og til investeringer i infrastruktur og miljøtiltak som vil lønne seg uansett.

Abelia har sammen med Akademikerne, Forskerforbundet, Tekna, studentorganisasjonene og Universitets- og høyskolerådet sendt et brev til statsministeren, finansministeren og forskningsministeren der vi blant annet sier:

"En satsing på forskning bidrar til å skape og styrke det næringslivet som skal komme ut av krisen. Tilskuddene til forskningsprosjekter og forskningsinfrastruktur må økes. Vi må styrke forskningsinstituttene og bygge ut fasiliteter for eksperimentell forskning. På lang sikt handler det om hvorvidt menneskene og forskningsutstyret bidrar til at Norge blir et av de mest attraktive landene å lokalisere kunnskapsbasert næringsliv i."

En krise forandrer næringsstrukturen i et land langt raskere enn det som ellers er tilfelle. Norge kommer til å ha et annet næringsliv når vi kommer ut av krisen enn da vi gikk inn i den. Skal vi styrke vår internasjonale konkurransekraft må næringslivet som kommer ut av krisen være mer kunnskapsbasert, mer internasjonalt, mer effektivt og mer miljøvennlig enn næringslivet som gikk inn i krisen. Ganske enkelt fordi Norges kostnadsnivå og økonomiske åpenhet gjør at det er nødvendig med en slik strukturendring. 

Revidert budsjett kan bidra til denne moderniseringen av Norge ved å bidra til å bygge den kunnskapsinfrastrukturen vi må ha som plattform for omstilling og nyskaping, Og budsjettet kan bidra til at forsknings og innovasjonsprosjekter kan fortsette selv om det en periode blir vanskeligere å få like mye finansiering fra næringslivet. Men da må staten prioritere forskning høyere enn i dag, slik Sverige og Finland gjorde med stor suksess under krisen tidlig på 90-tallet.

Om å ødelegge et land: Hugo Chavez og Venezuela

Det går ikke særlig bra i Venezuela. Den bolivariske sosialismen tåler ikke dagens oljepriser. For mens Norge ser ut til å klare seg godt med en oljepris på litt over 50 dollar, har Venezuelas politiske ledelse en adferd og et forbruk som krever langt høyere oljepriser.

To artikler de siste dagene illusterer hvordan Hugo Chavez går til angrep på private underleverandører til oljeindustrien og på fagbevegelsen i et desperat forsøk på å beholde kontrollen.

Financial Times skriver hvordan Hugo Chavez har gått løs på en ny

stor eksproprieringskampanje:

"A fresh round of expropriations in Venezuela has raised fears that the Opec producer’s already declining oil output could sink to its lowest level in the past 20 years.Troops were mobilised over the weekend to assist Venezuela’s state-owned oil company, PDVSA, in seizing the assets of some 60 oil service companies, after a law was approved last week that paves the way for the state to take increasing control over its all-important oil industry. 

“To God what is God’s, and to Caesar what is Caesar’s,” said Venezuela’s President Hugo Chávez, as he presided over the expropriation of more than 30 oil terminals and some 300 boats.“Today we also say: to the people what is the people’s,” the socialist leader said to roars of approval from red-clad supporters on the shores of Lake Maracaibo, the heartland of the nation’s oil production."

Statsoljeselskapet PDVSA har en stor gjeld og klarer ikke å betale regningene til sine underleverandører i cash lenger. Til det er oljeprisene for lave. Og i stedet for å kutte kostnader og effektivisere så tar de heller eiendelene til dem de skylder penger.

Men det er ikke bare private leverandører til oljeindustrien som må lide under Hugo Chavez. Også fagbevegelsen i Venezuela blir angrepet. I følge The Economist sist fredag:

"A bill in the government-controlled National Assembly would eliminate collective bargaining and give powers in labour matters to the new councils. (...) The bill comes hand-in-hand with the slowdown in the economy and a government crackdown on opposition politicians. Its onslaught on the unions, and its refusal to negotiate collective contracts—or to respect them once signed—is meeting resistance. Labour disputes are increasing, from 46 in January, to 59 in February and 113 in March. (...) With budgets slashed following the fall in the oil price, the government can no longer buy industrial peace. It is starting to resort to force. A strike in the Caracas metro was averted by the threat of military intervention."

Venezuela hevder de har verdens nest største oljereserver etter Saudi Arabia. Men mye av det er ukonvensjonell olje som krever kapital, kunnskap og teknologi fra utenlandske selskaper for å kunne drive på en lønnsom og miljøvennlig måte. Nå ser det ut som Chavez ha tenkt å skremme eller jage vekk som kunne ha bidratt. Og uten kapitalister og deres kompetanse er det erfaringsmessig vanskelig å få en økonomi til å virke.

WSJ innfører mikrobetaling på nett

Papiraviser koster stadig mer penger, men opplaget stuper. Mens nettavisene vokser uten å tjene på langt nær like mye. Rekker avisene å finne en forretningsmodell de kan tjene penger på før hele bransjen blir utslettet?

Wall Street Journal, eid av Rupert Murdochs News Corp og USAs nest største avis, har i hvert fall tenkt å prøve. De skal senere i år lansere en løsning der de tar betalt for enkeltartikler på nett. Financial Times skriver:

"News Corp is planning to introduce micro-payments for individual articles and premium subscriptions to the Wall Street Journal’s website this year, in a milestone in the news industry’s race to find better online business models." A sophisticated micro-payments service” will launch this autumn, Robert Thomson, editor-in-chief of Dow Jones and managing editor of the Journal, told the Financial Times. The move will position the Journal as the first big newspaper title to adopt a model many are cautiously studying as they seek to reduce their dependence on plunging advertising revenues."

I tillegg har både News Corp og Thomson Reuters sagt at de kommer til å begynne å ta betalt for tjenester de leverer på iPhone plattformen. Flere mediehus inkludert Thomson Reuters ser også på måter de kan levere et bedre produkt til Amazons Kindle, og ta godt betalt for det. Her er en liste over de 37 avisene som i dag er tilgjengelige som abonnementsaviser på Kindle.

Dette skjer samtidig som den amerikanske kongressen har høringer om den kriserammede avisindustrien. John Kerry leder høringen og har i en ganske oppsiktsvekkende uttalelse sagt at de må vurdere om avisbransjen skal få noen unntak fra anti-trust lovgivningen. I følge Financial Times:

"It comes as John Kerry, the senator leading congressional hearings on the future of journalism, told the FT it was conceivable that publishers could be given limited exemption from antitrust laws to discuss online models. Mr Kerry said lawmakers would not allow publishers to create hurdles to competition, but said newspapers looked like “an endangered species”.

Aviser er en utrydningstruet art sier Kerry og har vel dessverre rett i det. Men det ser ikke ut som Rupert Murdoch har tenkt å la seg utrydde.

- I am helping the economy by doing a lot of shopping

- I am helping the economy by doing a lot of shopping.

Det er flere som nå slutter seg til den såkalte "Halvorsen-doktrinen" for hvordan man får fart i en økonomi rammet av finanskrise. Denne ble lansert av finansministeren i VG i november i fjor da hun sa:

 

"- Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien."

Sist ute med støtte til denne formen for solidaritetshandlinger er Paris Hilton, verdensberømt shopper, og også kjent som hotellarving, popstjerne og regelmessig gjest i TV2s "Senkveld". Hun har gitt et intervju til et engelske motemagasinet Tatler og tar der til orde for at vi må shoppe for å komme ut av krisen. Akkurat som finansministeren.

I følge E24 er det heller ikke første gang Paris Hilton gir uttrykk for dette Da hun var i Australia før jul sa hun:

"- Jeg er i Australia. Jeg synes det er viktig å hjelpe økonomien, du vet, der ute, over alt i verden."

Det at man ikke bare skal shoppe i eget land er et meget viktig synspunkt som enkelte politikere lett kan glemme. Internasjonal solidaritet i praksis. Og kan man ikke dra på til Australia og hjelpe, kan man i hvert fall dra til Sverige og kjøpe billig kjøtt for å hjelpe svenskene ut av finanskrisen.

Og for ordens skyld: Jeg er også tilhenger av at man shopper. Både i Norge og i utlandet, i butikker og på nett. Det er bra for økonomien. Så har man råd og lyst så må man gjerne shoppe.

Hvilke bedrifter er verdens ti største?

Forbes har nylig offentliggjort sin rangering av verdens 2000 største bedrifter. Ni norske bedrifter når opp, med Statoil som nr 53 og Telenor som nr 299 som de best plasserte.

Hva vil det si at en bedrift er størst? Forbes aggregerte rangering synes jeg vel ikke er mest interessant. Det er plasseringen på de konkrete og målbare indikatorene som  er interessant å se på. Det er jo flere ting man kan måle, som for eksempel en bedrifts omsetning (som typisk favoriserer handelsbedrifter og oljeselskaper som selger mye), antall ansatte (som favoriserer veldig arbeidsintensive tjenesteleverandører) eller dens eiendeler (som favoriserer banker og eiendomsselskaper). Og så kan man måle en bedrifts overskudd og dens markedsverdi. Hva man måler påvirker hvem som er størst.

Og så er det jo interessant i den pågående globaliseringen å se i hvor stor grad bedrifter fra utenfor USA, Japan og Europa klarer å hevde seg helt i toppen av slike kåringer. Fram til ganske nå har amerikanske bedrifter vært dominerende.

Målt etter omsetning ser listen over verdens ti støste bedrifter slik ut:

	COMPANY	COUNTRY	INDUSTRY	SALES ($BIL)	PROFITS ($BIL)		MARKET VALUE ($BIL)
	Royal Dutch Shell	Netherlands	Oil & Gas Operations	458.36	26.28		135.10
	ExxonMobil	United States	Oil & Gas Operations	425.70	45.22		335.54
	Wal-Mart Stores	United States	Retailing	405.61	13.40		193.15
	BP	United Kingdom	Oil & Gas Operations	361.14	21.16		119.70
	Toyota Motor	Japan	Consumer Durables	263.42	17.21		102.35
	Chevron	United States	Oil & Gas Operations	255.11	23.93		121.70
	ConocoPhillips	United States	Oil & Gas Operations	225.42	-17.00		55.29
	Total	France	Oil & Gas Operations	223.15	14.74		112.90
	ING Group	Netherlands	Insurance	213.99	-1.01		9.44
	General Electric	United States	Conglomerates	182.52	17.41		89.87

Målt i markedsverdi ser derimot topp 10-listen slik ut, med flere innslag fra Kina:

	COMPANY	COUNTRY					MARKET VALUE ($BIL)
	ExxonMobil	United States	Oil & Gas Operations				335.54
	PetroChina	China	Oil & Gas Operations				270.56
	Wal-Mart Stores	United States	Retailing				193.15
	China Mobile	Hong Kong/China	Telecommunications Services				175.85
	ICBC	China	Banking				170.83
	Microsoft	United States	Software & Services				143.58
	Procter & Gamble	United States	Household & Personal Products				141.18
	AT&T	United States	Telecommunications Services				140.08
	Johnson & Johnson	United States	Drugs & Biotechnology				138.29
	Royal Dutch Shell	Netherlands	Oil & Gas Operations				135.10

Og målt etter overskudd i 2008 (som jo er noe som svinger fra år til år og kan bl veldig annerledes i år) ser topp 10 slik ut:

	COMPANY	COUNTRY		SALES ($BIL)	PROFITS ($BIL)	ASSETS ($BIL)
	ExxonMobil	United States		425.70	45.22	228.05
	Gazprom	Russia		97.29	26.78	276.81
	Royal Dutch Shell	Netherlands		458.36	26.28	278.44
	Chevron	United States		255.11	23.93	161.17
	BP	United Kingdom		361.14	21.16	228.24
	PetroChina	China		114.32	19.94	145.14
	General Electric	United States		182.52	17.41	797.77
	Microsoft	United States		61.98	17.23	65.79
	Toyota Motor	Japan		263.42	17.21	324.98
	Nestlé	Switzerland		103.01	16.91	97.12

Som en ser var oljeselskapene veldig dominerende i 2008, uansett om man måler omsetning, markedsverdi eller fortjeneste. Rangerer man etter gode og klassiske kapitalistiske målestokker som markedsverdi og profitt er det ExxonMobil som troner suverent på toppen.

Hva med de ulike bransjene. Innen it og telekom er det Microsoft, China Mobile og AT&T som synes her, mens IBM og Vodaphone er rett bak. Og som en kanskje kunne vente er Wal Mart klart størst innen varehandel og Toyota størst innen bil. Og General Electric er selvsagt også med i toppen (helt på topp i Forbes rangering, foran Shell og Toyota).