Et av de prioriterte kravene til revidert budsjett fra både universitetene, studentorganisasjonene, forskerorganisasjonene og Abelia har vært kravet om nye studieplasser. Og Tora Aasland leverer, det er 3800 nye studieplasser i budsjettet, 3000 ordinære studieplasser og 800 i desentralisert etter og videreutdanning.Det er isolert sett bra, men reaksjonene fra universitetene (for eksempel Geir Ellingsrud ved UiO og Sigmund Grønmo ved UiB) er litt lunkne. Jeg synes Olav Torvund beskriver skepsisen godt på sin blogg og siterer like gjerne hans regnestykke:
"Går en så til pengene, så er det foreslått 96,6 mill til å dekke disse 3.000 studieplassene. Det gir 32.200 pr studieplass. Det er ikke særlig mye, ei heller om man tar hensyn til at tallene ikke har helårsvirkning. Så noen fullfinansiering av studieplasser forslår ikke regjeringen.Legger vi inn at disse studentene som tas opp også studere ri 2010, må det følges opp med 193,2 mill i 2010 om man bare skal holde den minimumsfinansiering som nå foreslås tildelt. (...) Om man regner med at studentene er i systemet i fem år, da må man i løpet av fem år øke bevilgningene slik at de dekker 15.000 studieplasser om opptaksrammen skal økes med 3.000. Selv med den lave finansiering pr student som foreslås, betyr det at det er nødvendig med en økning opp til en milliard. Det selvfølgelig lov å håpe."
Dette er en god oppsummering av et sentralt dilemma finanskrisen skaper for være høyere læresteder. Krisen gir en kraftig økt tilstrømning av studenter som ikke får jobb. Og siden det er trangt om plassen kommer det krav om studieplasser. Og alle er veldig enige om at utdanning er svaret på krisen. Kompetanseløft er bedre enn passivitet.
Problemet oppstår hvis studieplasser får mest preg av å være billige oppbevaringplasser i påvente av at krisen går over. Hvis ikke universitetene får nok penger til å fullfinansiere de nye plassene må de ta penger fra eksisterende budsjetter. Det går ut over alle de andre studentene (stadig fullere audiorier, dårligere oppfølging av hver enkelt student og mindre mulighet til forskningsbasert undervisning) og det går ut over forskningen (master og doktorgradsutdanninger er dyre og ofte utstyrskrevende, og kan være der man må kutte for å få råd til å ta imot de nye studentene).
Så økt volum på antall utdanningsplasser er viktig, men dette må aldri få gå på bekostning av kvaliteten ved våre beste forskningsuniversiteter. Da skyter vi oss selv i foten. Vi kan ikke konkurrere godt med de beste i verden hvis vi skal senke utdannings- og forskningskvaliteten for å få plass til flere.
Er det jeg som tar feil, eller legger regjeringen opp til at majoriteten av de nye studieplassene retter seg mot å kvalifisere for jobb i offentlig sektor?
SvarSlettLærerutdanning og helse- & sosialfag tar 1850 plasser. I tillegg kommer det en viss satsing på realfag og tekniske fagskoler.
Er det dér krisen kommer til å slå til? Jeg tviler. De som kommer til å merke den stigende ledigheten mest, er nyutdannede med lange utdannelser til konjunkturfølsomme områder.
Det kommer til å bli så mange ledige nyutdannede økonomer, arkitekter etc. at man vil kunne "bruke dem til å fore svin med".
Jeg synes det ville være interessant å se på hvilke felter næringslivet ville ha interesse av at disse ledige studerte videre innenfor, slik at du fortsatt er attraktive jobbsøkere når ledigheten igjen faller. Husk at prognosene legger opp til at ledigheten neppe vil være tilbake til førkrisenivå før en gang i 2015-2016.
Et stort problem med ledigheten fremover vil være nyutdannede med lange utdannelser som retter seg mot konkurranseutsatt sektor. Finner men ikke tiltak nå som hjelper disse, ender vi opp med at mange av dem aldri vil jobbe med det de har utdannet seg til, og at enda flere aldri vil nå karriereforløp som i utgangspunktet ville ha vært realistiske.
Det som gjør situasjonen for disse gruppene så håpløs, er at utdannelsen deres blir brukt mot dem: Det er ingen som vil ansette en overkvalifisert person, som alltid vil være på jakt etter å finne en mer relevant jobb.
Dermed står de der uten et realistisk håp om jobb innen sitt felt, og uten en sjanse utenfor feltet. Dét er en oppskrift på mange tragedier.