mandag 18. mai 2009

Richard Florida om finanskrisens vinnere og tapere

Richard Florida har en lang og god artikkel i The Atlantic med tittelen "How the Crash Will Reshape America" om hvordan finanskrisen omformer USAs industrielle geografi. Han sier blant annet at:

"The Stanford economist Paul Romer famously said, “A crisis is a terrible thing to waste.” The United States, whatever its flaws, has seldom wasted its crises in the past. On the contrary, it has used them, time and again, to reinvent itself, clearing away the old and making way for the new. Throughout U.S. history, adaptability has been perhaps the best and most quintessential of American attributes. "

Artikkelen er som sagt skrevet av Richard Florida, mannen bak bøkene om "The Creative Class",  og analysene om hvordan de tre t-ene: teknologi, talent og toleranse er avgjørende for at en region skal lykkes med innovasjon og vekst i en mer globalisert verden. Det var Eirik Newt som gjorde meg oppmerksom på artikkelen i The Atlantic i et blogginnlegg på fremtidsbloggen sin. Eirik stiller spørsmålstegn ved om ikke Norges regioner er i en annen situasjon enn USA og er mer avhengig av tilgang til råvarer enn kunnskapsressurser. Eirik skriver:

"Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle."

Jeg er overbevist om at Richards Floridas perspektiv på kreativ klasse og betydningen av å ha kunnskapsklynger med tiltrekningskraft på unge talenter er like viktig i Norge som i USA. Kontroll over naturressurser er ikke mye verdt hvis kan ikke har den kompetansen som skal til for å omdanne den til konkurransedyktig og innovativt næringliv. Det er stedene som definerer fremtidens forreningsmodeller og teknologier som vinner, ikke stedene med mest naturressuser i bakken. Det er ikke uten grunn at for eksempel DVN og andre innenfor Norges maritime kunnskapsklynge investerer kraftig i forskning og underviskning ved NTNU og Høyskolen i Ålesund. Naturressurser er fint å ha, men humankapitalen er enda viktigere. Eller som Richard Florida skriver:

"...a second phenomenon is also reshaping the economic geography of the United States and the world. The ability of different cities and regions to attract highly educated people—or human capital—has diverged, according to research by Edward Glaeser of Harvard and Christopher Berry of the University of Chicago* , among others. Thirty years ago, educational attainment was spread relatively uniformly throughout the country, but that’s no longer the case. Cities like Seattle, San Francisco, Austin, Raleigh, and Boston now have two or three times the concentration of college graduates of Akron or Buffalo. Among people with postgraduate degrees, the disparities are wider still. The geographic sorting of people by ability and educational attainment, on this scale, is unprecedented.

The University of Chicago economist and Nobel laureate Robert Lucas declared that the spillovers in knowledge that result from talent-clustering are the main cause of economic growth. Well-educated professionals and creative workers who live together in dense ecosystems, interacting directly, generate ideas and turn them into products and services faster than talented people in other places can. There is no evidence that globalization or the Internet has changed that. Indeed, as globalization has increased the financial return on innovation by widening the consumer market, the pull of innovative places, already dense with highly talented workers, has only grown stronger, creating a snowball effect. Talent-rich ecosystems are not easy to replicate, and to realize their full economic value, talented and ambitious people increasingly need to live within them."

Jeg mener dette er helt sentrale erkjennelser vi må gjøre også her i Norge når det gjelder utformingen av en næringspolitikk for et kunnskapssamfunn. Utdanning, innovasjonsevne og forskning er grunnlaget for å trekke til seg talentene som skal sørge for at næringslivet som kommer ut av krisen er sterkere og mer lønnsomt enn næringslivet som gikk inn i krisen.