Som faste lesere av denne bloggen vet så mener jeg at det bør være et politisk mål i Norge at næringslivet forsker mer. Og ulike regjeringen i Norge, også den rødgrønne, har i flere stortingsmeldinger om forskning gitt uttrykk for at dette er et viktig mål. Bakgrunnen for en slik posisjon, at næringslivet i Norge samlet sett burde forske mer enn i dag, har i hvert fall to begrunnelser. Den ene er at det ser ut til å være en klar sammenheng mellom økonomisk vekst og innovasjonsevne i et land og hvor mye næringslivet forsker. Derfor er forskning i næringslivet bra for samfunnet og ikke bare for den enkelte bedrift. Den andre begrunnelsen er at næringslivet i Norge forsker for rundt en prosent av BNP, mens næringslivet i de fleste andre land på vårt levestandardsnivå forsker bortimot dobbelt så mye. Derfor ligger vi etter, som det heter, og bør forbedre oss dersom vi ikke skal tape i konkurransen om de klokeste hodene og de beste bedriftene.
Men man kan også velge et annet perspektiv, slik Morgenbladet gjør i papirutgaven fredag. Der tar de utgangspunkt i grafen over fra den nettopp utgitte indikatorrapporten til Forskningsrådet, og slår fast at mens forskningen totalt i Norge har økt mye siden 1970-tallet, er det forskningen i næringslivet som har økt mest. Fra å være en tredel av all forskning i Norge (dengang stod instituttene for en tredel og universitetene for den siste tredelen), så utgjør næringslivets forskning 45 prosent av all forskning i Norge. Hvorfor forsker næringslivet så mye?, spør Morgenbladet. Og Frank Foyn i SSB svarer slik:
"Over en litt lengre tidsperiode er det de del av tjenesteytende sektor som forsker mer. Databehandlingssektoren har økt ganske betydelig. Der har vi sammenlignbare data tilbake til 1997, og de viser at innsatsen har økt ganske betydelig, sier Foyn."
Foyn peker på noe helt vesentlig her, at hvor mye næringslivet forsker endres når næringsstrukturen endres. Nå er det også slik at industrien forsker mer enn før, som andel av verdiskapningen har forskningen i industrien økt fra 1,5 prosent på 1970-tallet til 4 prosent i dag. Det har nok mest sammenheng med at industristrukturen i Norge er endret, og at det er blitt færre arbeidsintensive og flere kapital- og kunnskapsintensive industribedrifter. Men likevel er jo industrien i Norge ganske dominert av råvarenæringer, og har mindre elektronikkindustri, mobiltelefonprodusenter, bilindustri og legemiddelindutri enn en del andre land, noe som slår ut negativt i forskningsstatistikken når vi sammenligner oss med Sverige og Finland.
Det er tjenestesektoren som har vokst mest og endret seg mest, og hovedgrunnen til at vi har en så kraftig vekst i næringslivets forskning over tid er at den kunnskapsintensive tjenstesektoren vokser. Forskning i tjenestesektoren har nylig passert forskningen i industrien i Norge, og det at tjenstesektorens vokser raskest er en trend som helt sikkert vil fortsette. Vi må også huske på at deler av denne forskningen er industrirelatert, i den forstand at det for eksempel er programvare og ikt-systemer som bidrar til å gjøre industrien mer effektiv og innovativ enn før i tiden da industribedriftene jobbet i større deler av verdikjeden selv.
Morgenbladet stiller Frank Foyn et annet interessant spørsmål i intervjuet. De spør om det gir mening å være bekymret for at næringslivet forsker for lite? Han svarer:
"Jeg er jo statistiker, så jeg skal ikke ha noen mening om det, men jeg går ut fra at foretakene forsker i den grad det er lønnsomt for dem."
Og det er jo dette som er selve kjernen. Hver bedrift forsker så mye som den må for å få til lønnsomhet. Det er ingen grunn til å kritisere den enkelte bedrift for å forske for mye eller lite. Dersom det er et politisk mål å få næringslivet samlet sett til å forske mer er vi nødt til å endre næringstrukturen i Norge. Først og fremst må vi ha flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter av den typen som forsker mer enn gjennomsnittet. Og dersom vi fortsatt skal ha industri må vi også stimulere til flere bedrifter innen de mer kunnskapsintensive og forskningsintensive nisjene. Vi kan jo ikke konkurrere på lave lønninger likevel.
Så kan man jo selvfølgelig hevde at vi vil komme langt hvis vi har større og bedre insentiver og virkemidler for forskning i eksisterende næringsliv. Og at dersom det blir mer lønnsomt å forske vil også dagens næringsliv forske litt mer. Det er selvfølgelig helt riktig. Men det som er bra med gode virkemidler for forskning, innovasjon og kompetansebygging i eksisterende bedrifter er at de i minst like stor grad vil bidra til å endre næringsstrukturen. Gode insentiver for å forske mer i bedriftene vil jo være enda bedre for de bedriftene som forsker mye enn de som forsker lite. Noen av de bedriftene er ikke skapt enda. Noen er små i dag, men kan vokse med bedre rammebetingelser. Og noen er i utlandet, men kan flytte FoU-virksomhet til Norge hvis de rette norske rammebetingelsene kommer.
Og skulle det skje vil næringsstrukturen endres og forskningen i næringslivet øke. Så konklusjonen på spørsmålet om bedriftene forsker for mye eller for lite er at ingen av delen er riktig. De forsker akkurat passe mye. Hvis man ønsker at næringslivet skal forske mer må man legge til rette for det gjennom virkemidler som stimulerer endringer i næringstrukturen i retning av et mer kunnskapsintensivt næringsliv.
Jeg synes denne var vel naiv. Hele problemet er jo at forskning normalt ikke er lønnsomt på kort sikt.
SvarSlettForskning deles vanligvis opp i to elementer, forskning og utvikling. De fleste bedrifter som driver med forskning, driver forbedring av eksiserende prosjekter, samt utredning av hva man, med dagens kunnskap, kan anta å være lønnomt å forske på i framtida.
Det er ingen som klager over at Norge ikke er i verdenstoppen når det gjelder petroleumsrelevant forskning, både hva angår inkrementell forbedring og faktisk nyvinning. Det er hva vi skal leve av etter oljen som er det store problemet.
De bedriftene som har forskningsavdelinger, sliter ofte med å rettferdiggjøre sin egen eksistens overfor resten av bedriften, i og med at de ikke tjener penger og ofte driver med ting som ikke er lett å forstå. Det er grunn til å anta at det forskes mye mindre enn det burde gjøres i bedriftene, fordi innsalgtet av nødvendigheten av det faktisk er ganske vanskelig.
Dernest, som nenvt innledningsvis, industrien driver i svært liten grad med grunnforsking. I USA gjør industrien slikt, Xerox PARC er muligens fremst blant kommersiell forskning som lå langt forut for sin tid og drev med ting som ingen trodde det var penger i (og som Xerox faktisk selv realiserte mye mindre enn de kunne ha gjort av).
Så ja, jeg tror det er naivt å anta at markedet vil sørge for at bedriftene vil forske nok. Markedet styres av kortsiktige gevinster, men det som etterlyses er forskning med langsiktig og usikker gevinst. Slikt reguleres ikke av enkle markedsmekanismer, de bedriftene som driver forksning sliter som det er med å rettferdiggjøre at de gjør forskning med gevinst på kort sikt.
@Rolf: Takk for innspill. Så veldig naivt er det nok ikke, Rolf. Men jeg er stadig fascinert av hvordan folk som aldri har vært i nærheten av en investeringsbeslutning i næringslivet i sitt liv "vet" at det ville være lønnsomt å investere mer i forskning. Hvorfor starter de ikke bedrifter og gjør det da?
SvarSlettProblemet er her som på flere andre områder i samfunnet at samfunnsnytten er større enn den bedriftsøkonomiske gevinsten. Det lønner seg for samfunnet om bedrifter forsker mer, for det generer mer kunnskap hele samfunnet kan bruke. For den enkelte bedrift er det ikke like opplagt.
Du nevner oljebransjen som eksempel og skriver at "det er ingen som klager over at Norge ikke er på toppen når det gjelder petroleumsrelevant forskning..." Det er jo nettopp det de gjør. Leverandørindustrien i oljebransjen mener at det forskes alt for lite og at staten må ta et mye større ansvar for å betale for dette. Hvorfor? Fordi regimet på norsk sokkel er slik at staten eier ca halvparten av ressursene og det er 78 prosent skatt på det selskapene eier. Dessuten eier staten det største selskapet. Forskning lønner seg, men aller mest for staten og skattebetalerne. Insentivstrukturen er slik at staten tar mest risiko og høster mest gevinst, derfor burde staten betale for mer oljeforskning.
Når det gjelder bedrifter forskningsavdelinger som "sliter med å rettferdiggjøre sin egen eksistens" forstår jeg ikke hva du snakker om. De fleste norske bedrifter er smb-er som ikke er i nærheten av å ha egne forskningsavdelinger. De er avhengig av å samarbeide tett med andre om forskning, for eksempel den anvendte instituttsektoren.
De som har forskningsavdelinger har det gjerne fordi de betjener et globalt FoU-behov og er forankret helt på toppen i bedriften. Bortgjemte FoU-avdelinger som driver med "ting som ikke er lett å forstå" er nok mer myte enn realitet i en verden der innovasjon er stadig mer avgjørende for om man lykkes.
Det er tydelig at vi har forskjellige erfaringer! Jeg vet da om flere forskningsmiljøer som er aktive nå, som er forankret i ledelsen men hvor resten av bedrften har liten forståelse for hva de gjør og hvorfor de gjør det – og hvor bedriften bruker resultetene deres uten at konsulentene som bruker dem, vet hvor dette kommer fra.
SvarSlettDet er ikke mange norske bedrifter som driver med forskning, mens forskning – i hvert fall den jeg ble presentert for det da jeg drev med det selv – viste at de bedriftene som drev med forskning, tjente 10% mer enn de som ikke gjorde det. Om dette dreide seg mest om forskning eller utvikling var vanskelig å si –
Blant indikasjonene på at forskning lønner seg, er IBM, Xerox, 3M og Microsoft, som alle også satser på grunnforskning. Altså forskning som ikke nødvendigvis er en del av noe strategisk mål.
Men hvorfor drar ikke jeg med meg noen forskere, danner et firma, og starter grunnforskning som forhåpentligvis skal resultere i the next big thing?
Jo, på grunn av risikoen og de enorme kravene til kapital. IBM, Microsoft, Xerox og 3M har råd til slikt og tar seg råd til slikt, og de holder til i en kulturnasjon hvor forskning, i motsetning til Norge, er alment akseptert (ikke nødvendigvis i befolkninge generelt, men i hvert fall i toneangivende deler av næringslivet) som nødvendig.
I USA tar noen av de rikeste bedriftene samfunnsansvaret selv. I Norge bør dette, i hvert fall inntil videre, være et offentlig anliggende, fordi det krever enorme ressurser å sette og å holde i gang, og fordi gevinsten ligger langt framme. Det er ikke nok store bedrifter i Norge, og ikke nok forståelse for nytten av dette, til å sette i gang noe privat initiativ. Det er da også nok av norske forskere som heller drar utenlands.
Det finnes spesialiserte private forskningsinstiusjoner i Norge, jeg kjenner flere av dem, og signe dem for det gode arbeidet de gjør, men det er stort sett snakk om inkrementell forbedring av eksisterende teknologi og metode innenfor segmenter hvor vi alt tjener penger.
Jeg så gjerne norske private sentre som drev med grunnforskning. All den tid verken det offentlige (pengene går stort sett til etablerte programmer, ikke fri forskning) eller næringslivet driver med slikt (F&U er vanligvis 5% F og 95% U), og det ikke er noen kritisk masse med mennesker som har forståelse i markedet for nytten i det, vil det antagelig forbli slik.