Forslag om nytt forskningsfond

Om nytt forskningsfond i Uniforum

I dag var det Forskningspolitisk seminar i regi av Forskerforbundet, en møteplass som samler flere hundre deltagere hvert år. Flest fra universitets- og høyskolesektoren, men også noen forskere fra institutter og bedrifter var der, samt en god del deltagere fra departementer, virke-middelapparat og organisasjoner.

 Forskningsminister Tora Aasland var første innleder, og i og med at regjeringen har forslått å legge ned både både gaveforsterkningsordningen og forskningsfondet, ble det mye oppmerksomhet om negative endringer i regjeringens forskningspolitikk. Trine Skei Grande fra Venstre og Henning Warlo fra Høyre hadde en mer takknemlig jobb etter at de fire borgerlige partiene nettopp har lagt fram felles forslag om at man skal beholder gaveforsterkningsordningen og innføre et nytt og bedre forskningsfond. Man kan lese mer om disse felles forslagene i Uniforum og i Forskerforum.

Jeg synes forslagene fra opposisjonen er gode og det er gledelig at alle fire partiene står sammen om dem. Det lover godt hvis det blir et borgerlig flertall om to år. Gaveforsterkningsordningen har, som jeg har blogget om tidligere i høst, en viktig rolle når det gjelder å mobilisere private penger til grunnforskning. Jeg synes også det felles forslaget om et nytt forskningsfond på 100 milliarder kroner er godt, og en bedre modell enn dagens Forskningsfond. Høyre beskriver modellen slik i sitt forslag til alternativt statsbudsjett:

"Regjeringens forslag om å avvikle forskningsfondet og gaveforsterkningsordningen vil føre til at Norge går baklengs inn i fremtiden. Høyre har sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet utarbeidet en ny modell for forskningsfondet som innebærer at avkastningen fra 100 mrd kr innenfor Statens Pensjonsfond Utland øremerkes til forskning. Dette vil gi forskningsmiljøene forutsigbarhet, og sikre at det stadig utvikles ny kunnskap som kan stimulere næringslivet og verdiskapningen i landet. Avkastningen fra dette fondet, 4 pst, skal bl.a. stimulere utvikling av grønn teknologi som bidrar til mer miljøvennlig ressursbruk både i næringslivet og i husholdningene."

Jeg mener at vi trenger en slik mekanisme som sikrer langsiktige investeringer i blant annet infrastruktur i forskningsektoren på en bedre måte enn årlige budsjettframleggene. Fondet vil selvfølgelig ikke sørge for alle ressursene til forskning, det meste vil komme fra de årlige budsjettene som vedtas i Stortinget hver høst, men en del store langsiktige satsinger kan få bedre forutsigbarhet. Ved å knytte avkastningen av 100 milliarder kroner av pengene i petroleumsfondet til forskning sørger man også for at det er reelt forskningsfond, og ikke bare en papirkonstruksjon.

Det å knytte forskingsfondet til petroleumsfondet har også den fordelen at det dreier bruken av avkastningen av denne formuen i den retningen som opprinnelig var formålet med handlingsregelen da den ble innført for ti år siden. Da understreket man at handlingsrommet som oljeinntektene gir, skulle brukes til å styrke den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi, for eksempel gjennom investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning, for å sitere sentralbanksjefens siste årstale. Å definere en del at petroleumsfondet som et forskningsfond er mer i tråd med en slik intensjon om å bygge den langsiktige vekstevnen i norsk økonomi enn måten mye av disse pengene brukes i dag.

Min rolle på dagens forskningspolitiske seminar var å holde en innledning om instituttsektoren rammevilkår og hvordan de kan settes i stand til å være en bedre forskning- og innovasjonspartner for næringsliv og offentlig sektor, samt en aktør som bidrar til å styrke vår evnen til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid, særlig i EU. Jeg har lagt ut innlegget på Slideshare og kommer nok snart tilbake til temaet her på bloggen.

Årskonferanse og Rosingpriser i Dataforeningen

It-folket hadde sin årlige festaften mandag kveld med mat, drikke og utdeling av Rosingpriser til fortjente vinnere. En av vinnerne var Seevia, en grunderbedrift fra Måløy som har utviklet en katalogtjeneste for videosamtaler, noe det definitivt er behov for. En annen vinner var Jon S. Von Tetzchner i Opera Software som fikk årets hederspris.

Tidligere på dagen gjennomførte Dataforeningen sin årskonferanse der foredragene på ulike måter handlet om digitalisering, innovasjon og nye forretningsmodeller. Vi fikk høre fra statsråd Rigmor Aasrud om regjeringens digitale agenda, om Stockholm Stads store satsing på brukervennlige digitale tjenester til innbyggerne og fra CIO Sonja Chirico Indrebø om hvordan IT spiller en avgjørende rolle når Statoil leter etter mer olje og gass på sokkelen.

På scenen var også Morten Thorkildsen i IBM, Elling Rishoff i DNV og Ola Furu i CapGemini, sistnevnte hadde et godt personlig innlegg om ledelse og lederskap. Jeg holdt et innlegg om "det digitale samfunn", der jeg hadde noen refleksjoner om hvordan digitalisering og teknologi vil bidra til en enda raskere innovasjonstakt og endringstakt i årene som kommer. Jeg har lagt innlegget mitt på Slideshare.

Ettermiddagens høydepunkt og overraskelse var imidlertid Olav Balandin, CTO i Bipper, som hadde et glimrende foredrag om samspillet mellom IT og forretningsmodell i Bipper. Bipper vant en Rosingpris i fjor og er blitt svært kjent for to apps, Bipper Kids, som er en tjeneste som lar foreldre overvåke barnas mobilbruk. Og bSafe som er en trygghetsalarm på mobilen i form av en varslingsknapp du kan trykke på hvis du føler deg truet og trenger hjelp. Da sender telefonen en sms til utvalgte kontakter med en lenke til GPS-posisjonen din på kartet.

Noe av det spennende med Bipper er at de har valgt en helt rendyrket Cloud-strategi i alle ledd i verdikjeden sin, og hadde tatt i bruk gode tjenester i nettskyen på alt fra mail og Skype via dokumenthåndtering og prosjektstyringsverktøy til tjenesteplattformene som håndterer meldingsformidling og kundeservice. Og alt mulig annet. Som en ser på bildet over var noe av budskapet at man kan legge hele verdikjeden sin på Cloud-løsninger som koster en brøkdel av det man tidligere måtte betale for en slik infrastruktur.

Et annet interessant poeng med Bipper er at alle tjenestene de tilbyr i markedet finnes i en gratis "freemium"-versjon og en betalt premiumversjon. Her kan man se forskjellen på de to versjonene av bSafe, der den enkle versjonen er gratis og betalversjonen koster 20 USD i året. For Bipper Kids er det gjort en tilsvarende deling i gratis og premium. Strategien virker veldig gjennomtenkt og tydelig. Det blir spennende å se hvordan de lykkes.

Oppdatering 29.11.2011: Her er lenke til foredraget til Olav Balandin i Bipper. Og nederst på denne nettsiden hos Dataforeningen vil man finne lenkene til samtlige foredrag som ble holdt på konferansen.

Ebøker - Du tror det ikke før du får se det

På en familie-sammenkomst for kort tid siden snakket jeg med den eldste som var til stede, hun blir snart 90 år, om fremkalling av fotografier. Det viste seg at hun hadde funnet igjen et kamera med en film i og lurte på om man kan få filmen fremkalt og laget papirkopier. Ingen av de som var til stede hadde noen gode forslag til hvor man får gjort det. Kamera med film har i løpet av kort tid havnet på historiens skraphaug, sammen med blant annet personsøkeren, diskettstasjonen og telefaksen.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste om Norli Libris sin nye strategi for å selge ebøker. Sant å si trodde jeg ikke det var mulig å finne på noe mer mislykket i møte med det digitale enn Bokskya som ble lansert i vår. Jeg skrev den gang på bloggen at satsingen på ebøker i Norge var så dårlig at den egentlig måtte være et forsøk på å ødelegge for ebøker. Men bokhandelen Norli Libris har, med de beste hensikter i konkurransen de har med Apple og Amazon, klart å lansere noe som er egnet til å gå inn i historien som enda mer mislykket. Det er et produkt som er så merkelig at man ikke helt tror det før man ser på nettsidene til Norli Libris at det er sant.

Norli Libris lanserer et nytt lesebrett og skal selge ebøker i form av magnetkort som man skal feste i en leser på baksiden av det spesiallagede brettet. En egen spesialutviklet norsk hardwarestandard laget for en bokhandlerkjede i Norge. Fordi de ikke tror alle kundene klarer å laste ned bøker på nettet, eller kanskje ikke ønsker kunder som gjør det, vil de sørge for at man kan kjøpe ebøker over disk. Selve lesebrettet vil etter hvert koste rett under 2000 kroner, mye mer enn dobbelt så mye som nyeste Kindle hos Amazon. Og bøkene koster naturligvis flere ganger mer i Norge. Fordi det er moms på ebøker og momsfritak på fysiske bøker, og magnetkort er fysiske, vil bokhandelen tjene mer på å selge magnetkort i bokhandlene enn på nedlasting.

At bokhandlene ikke vil gi opp i kampen for å holde på kundene er ikke så rart, de er jo i konkurranse med Amazon og Apple. At forlagene ikke vil selge bøker via Amazon og Apple er langt mer uforståelig. Men en strategi som går ut på at man skal kjøpe ebøker i butikk i stedet for på nettet og må lage egen hardware for å få det til virker helt absurd og er veldig lett å latterliggjøre. Twtter flommet over av morsomme kommentarer om magnetkort og Jan Omdahl i Dagbladet hadde en god og spiss kommentar om saken torsdag.

Eirik Newth sammenligner i sin blogg Norli Libris sin strategi for ebøker med det å klistre en kassettspiller bakpå en iPod. Han har noen svært relevante synspunkter på problemene som vil oppstå med bakoverkompatibilitet. Mens Amazon og nå også Apple begge lagrer bøkene og andre digitale produkter du kjøper i nettskyen, hvilket betyr at du laster dem med på nytt når du kjøper et nytt brett, og ikke trenger å være bekymret for endringer i formatene de bruker, må Norli Libris sørge for at noen hundre eller i beste fall noen tusen eiere av noen spesielle magnetkort med bøker på i mange år framover må kunne kjøpe et nettbrett med en egen kortleser for akkurat disse kortene. Ellers blir bøkene dine borte. Det kan bli en dyr fornøyelse for en bokhandel..

En annen ting jeg synes er bekymringsfullt i denne diskusjonen om norsk bokbransje og dens forhold til ebøker, er måten bransjens talspersoner førere debatten på. I kommentarfeltet på bloggen til Eirik Newth skriver Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling et sted at:

"Vi har alle typer kunder. Kundegruppen har dog en overvekt av voksne kvinner, som leser mye bøker. Denne kundegruppen er den aller viktigste for oss. Når vi tenker e-bok, er det viktigere for oss å lage løsninger som treffer kundene vi allerede har, enn å forsøke å vinne den tekno-avanserte, primært Oslo-baserte eliten, som foretrekker å lese på engelsk, og som allerede har et sterkt kjærlighetsforhold til Amazon eller Apple."

I kampens hete beskylder hun for sikkerhets skyld også Dagbladet for sensur og Eirik Newth for å tilhøre "mobben" på Twitter som dyrker sine fordommer, en lite klok måte å argumentere på vegne av sin arbeidsgiver i sosiale medier. Men i denne sammenhengen er det mest interessante beskrivelsen hennes av dem som laster ned bøker  på engelsk fra internasjonale nettbutikker som "en tekno-avansert, primært Oslo-basert, elite". Voksne kvinner trenger i følge resonnementet andre og enklere alternativer enn internett. Jeg tipper at produsentene som for noen år siden satset på at markedet for kamera med film ikke ville bli borte tenkte på akkurat samme måte.

Og for ordens skyld: Selve brettene har wifi (men ikke 3G) og kan brukes til å kjøpe bøker over internett, fra Norli Libris sin nettbokhandel. Det er en bra ting. Men de fysiske bokhandlenes bidrag i denne verdikjeden skal være å selge magnetkort. Derfor rhar brettene ha en egen kortleser på baksiden som bare kan lese akkurat disse kortene.

Morgendagens arbeidsliv - og arbeidsgivere

Lørdag ettermiddag var jeg invitert til landsmøtet i Negotia, en fagforening tilknyttet hovedorganisasjonen YS for ansatte i privat sektor. Negotia har rundt 20 000 medlemmer, som jobber i mange forskjellige bedrifter, men en god del av av medlemmene jobber i ikt-bedrifter og flere av disse er medlemmer i Abelia.

Negotia har brukt landsmøtet sitt denne gangen til å diskutere to store temaer, for det første arbeidslivets (og medlemmenes) behov for kompetanse og for det andre hvordan vi organiserer arbeidet, herunder spørsmål og arbeidstid og fleksibilitet. Det er spørsmål som også står svært høyt på Abelias dagsorden for tiden. Nå er det ikke slik vi nødvendigvis er enige om alle svar. Men det er et godt utgangspunkt å være enige om hvilke spørsmål som de viktigste i tiden som kommer.

Jeg var invitert for å snakke om morgendagens arbeidsgivere og kom rett etter Svein Flåtten fra Stortingets næringskomite og Høyre. Han har i tillegg erfaring både som eier og leder og holdt et meget bra innlegg om  privat sektors rammebetingelser og betydning.. Negotia har på nettsidene sine laget en liten oppsummering av hva som ble sagt. Jeg la, som alltid, vekt på hvordan globalisering og teknologiutvikling både bidrar til økt konkurranse og muliggjør helt nye tjenester, forretningsmodeller og måter å arbeide på, noe som også presser fram behov for andre måter å organisere arbeid på i dagens bedrifter.

Men samtidig er at slik at enda større knapphet på kompetent arbeidskraft som et resultat av eldrebølgen, kombinert med et ønske om likestilling i arbeidslivet og det å kombinere arbeid og små barn, gjør at bedrifter må tilrettelegge for måter å jobbe på som gjør dette mulig. Bedriftene må finne en vei der man både må tilpasse seg ytre rammebetingelser som global konkurranse og teknoligiutvikling, men også indre rammebetingelser som kunnskapsarbeidernes behov for samarbeidsløsninger og fleksibilitet tilpasset egen livssituasjon.

Jeg tror det er vanskelig å se for seg at et detaljert arbeidstidskapittel i en arbeidsmiljølov kan dekke alle de ulike behovene både individer og bedrifter vil ha i fremtiden. De beste løsningene finner man lokalt, innenfor noen ytre rammer som lovverket definerer. Når lovverket ikke kan definere nøyaktig hva som er riktig tidsbruk må den enkelte ta et større ansvar for å finne løsninger som passer, men ledere får også et større ansvar for å passe på at fleksibiliteten ikke misbrukes og at ingen jobber mer enn det som er forsvarlig.

Jeg har lagt inn innledningen på Slideshare i tilfelle noen er interessert i se på den.

Global mobilitet og næringsliv

Det er totalt 215 millioner førstegenerasjons migranter i verden, 40 prosent flere enn det var i 1990. Hvis disse migrantene hadde et eget land ville det være det femte største landet i verden, litt større enn Brasil. Det bor flere kinesere utenfor Kina enn det bor franskmenn i Frankrike. Og det bor 22 millioner indere utenfor India.

Dengang Kina og India hadde lukkede økonomier kunne de som forlot hjemlandet bygge nettverk og gjøre forretninger med hverandre, men ikke med hjemlandet. I dag er dette blitt helt annerledes. Migrantene er blitt en helt sentral del av hjemlandets økonomiske suksess, både som investorer, kunnskapsflyttere og nettverksbyggere.

Dette er temaet i et spesialbilag i The Economist denne helgen om Migration and Business - Weaving the world together.  Og en lederartikkel som oppsummerer hovedbudskapet som heter The Magic of Diasporas. Undertittelen på forsiden er: How the migrant business networks are reshaping the world. Med andre ord et underliggende hovedbudskap som er veldig positivt til hvordan migrasjon bidrar til næringsvirksomhet og økonomisk vekst. Og at dette tjener både mottakerlandet og avgiverlandet, og ikke utgjør en "brain drain" slik noen har kommet i skade for å tro.

Et godt eksempel på hvordan migranter bidrar med nettverkseffekter som fungerer positivt for kunnskapsutvekslingen både i det gamle og det nye hjemlandet finner vi i spredningen av forskningsartikler. The Economist skriver:

"It is not just that Brazilian scientists in São Paulo read papers written by Brazilian scientists in America. There’s also gossip. Brazilian scientists in America will often alert their old classmates in São Paulo to intriguing research being done at the lab down the hall. And the information flows both ways. A study in 2011 by the Royal Society found that cross-border scientific collaboration is growing more common, that it disproportionately involves scientists with diaspora ties and that it appears to lead to better science (using the frequency with which research is cited as a rough measure). A Chinese paper co-written with a scientist in America is cited three times as often as one produced solely in China."

En annen effekt det kan være vanskeligere å måle presist, men det er spennende å spekulere om, er hva hjemvendte studenter betyr for utviklingen av det politiske systemet i hjemlandet. Når så mange indere og kinesere studerer ved universiteter i vesten er det naturligvis også en del som vender tilbake til think-tanks og sentrale politiske posisjoner i hjemlandet senere. The Economist nevner i lederartikkelen at så mye som 500 000 utenlandsstudenter er kommet tilbake, de fleste det siste tiåret. Noen av disse havner i politiske verv.

"Some 500,000 Chinese people have studied abroad and returned, mostly in the past decade; they dominate the think-tanks that advise the government, and are moving up the ranks of the Communist Party. Cheng Li of the Brookings Institution, an American think-tank, predicts that they will be 15-17% of its Central Committee next year, up from 6% in 2002."

Det å ha en politisk ledelse der en så stor andel har fått impulser utenfra må være en styrke. Men det er også nødt til å påvirke hvordan man driver politikk. Spørsmålet er hvor fort og hvor mye. Og som disse artiklene minner oss om er det ikke bare de som kommer hjem som deltar i nettverkene der man samarbeider og diskuterer. Dro man til USA for hundre år siden var det ikke sikkert at man så familien sin igjen, man skrev av og til brev til hverandre. I dag er det slik at økt levestandard, billige flybilletter og internett gjør at migrantene ikke kutter gamle bånd, men bygger nye. Til glede for både næringslivet og samfunnet ellers.

Kongen som nekter å abdisere

Carl I. Hagen har hatt noen store øyeblikk i norsk politisk historie, men det er lenge siden. Det han har drevet med de siste dagene er bare pinlig. Ledere som mener de er viktigere enn organisasjonen sin er aldri noe vakkert syn.

Så lenge man kunne sette likhetstegn mellom Carl I. Hagen og partiet var det til å leve med for Fremskritttspartiet, men vanskelig for alle andre. Det var det borgerlige samarbeidet som måtte ofres for å få plass til Hagens enorme ego. Han har i realiteten satt en effektiv stopper for borgerlige fellesprosjekter helt siden han felte Kåre Willoch i 1986, og i lange perioder garantert at en borgerlig valgseier ikke ville gi en borgerlig regjering.. Men nå når han ikke eier partiet lenger, måtte han sørge for å også ødelegge for Siv Jensen.

Det mest absurde i hele saken synes jeg er hvordan Hagen forholder seg til Nobelkomiteen. Han ser ut til å mene at det er en slags menneskerett for en avgått partileder å bli medlem i Nobelkomiteen, og det i en tid der det virker som de fleste andre mener at Nobelkomiteen må flyttes vekk fra utøvende politikere og helst gis en mer internasjonal sammensetning. Det er Stortinget som er satt til å utnevne medlemmene av komiteen, men det er ingen lov som sier at de må fylle den med kolleger og tidligere kolleger. Bortsett fra Carl I Hagen.

Mikroprosessoren har bursdag

15. november 1971, det vil si for nøyaktig 40 år siden ble den første kommersielle mikroprosessoren i verden lansert. Den het Intel 4004 og begivenheten ble blant annet markert med annonsen til høyre som stod i Electronic News denne dagen. For å se hele teksten kan man klikke her. Det er fascinerende at overskriften er "A programmable computer on a chip", som jo er er en begrepsbruk som fortsatt er aktuell, men med en helt annen ytelse enn den gang.

Morten Dæhlen ved Institutt for Informatikk lar ikke denne begivenheten passere uten en kommentar på bloggen og oppsummerer det slik:

"Den 15. november 1971 var den offisielle lanseringsdatoen for verdens første kommersielle mikroprosessor (Inten 4004). I dag, 40 år senere, finnes det milliarder av slike plassert i et hav av datamaskiner som utfører oppgaver for hver enkelt av oss og for hele samfunnet. De er overalt og de jobber hele tiden."

Men også den tabloide presse har gledelig nok fått med seg dette jubileet og Dagladet har skrevet en lengre sak, nesten helt uten kjendisvri, om betydningen av mikroprosessorer for verden, der de er innom både Moores lov og Koomeys lov. Veldig bra. Snorre Bryne i Dagbladet er blant annet opptatt av hvor kraftig denne første prosessoren var i forhold til dagens PCer og smarttelefoner. Og svaret er, som han også skriver, ikke spesielt kraftig:

"Dagens moderne 64-bits-prosessorer opererer ifølge Intels utregninger svimlende 350.000 ganger kjappere enn den enkle, 4-bits 4004-brikken fra 1971, og varianter av teknologien er å finne i nesten alt av teknologi vi omgir oss med. Du finner mer eller mindre avanserte prosessorer i trafikklys, minibanker, mobiltelefoner, spillmaskiner, tredemøller, vaskemaskiner og så videre."

Som jeg har vært inne på her på bloggen før, både i forbindelse med Moores lov og Koomeys lov, så er eksponentiell vekst morsomme saker. Ikke bare forklarer den endringer i fortiden, men den legger også viktige premisser for fremtiden. Moores lov gjør at denne ytelsesforbedringen på 350 000 ganger på 40 år ikke bare gjelder i fortid, den gjelder også i fremtid. I hvert fall helt til fysikkens lover stopper utviklingen. Hva kan man bruke en smartelefon eller en pc til som er 350 000 ganger raskere eller lettere eller billigere enn den vi har i dag til? Ganske mye vi ikke har tenkt på enda. Det er fortsatt god plass til mer innovasjon.

En veldig enkel innføring i sosiale medier

Hvilket sosiale medium egner seg egentlig best til å fortelle om hva du holder på med akkurat nå? Når og til hvilket formål er det Twitter, Facebook eller LinkedIn passer best, og hva bruker man egentlig Google + til? Denne enkle infografikken fra bloggen Breaking Copy gir oss svaret (klikk for større bilde):

Og takk til Vampus for å ha sporet opp denne infografikken og delt den på Facebook. Bloggen den strammer fra, BreakingCopy ser også ut som en interessant blogg ellers, med stoff om reklame, markedsføring, medier og tekstforfatterskap.

En Moores lov for solenergi?

Kostnad pr kWh solenergi

Det er mer enn nok energi i solstrålene som treffer jorden til å løse alle våre energibehov. I følge en blogg i Scientific American er det ufattelig mye energi som treffer jorden;

"In 88 minutes, the sun provides 470 exajoules of energy, as much energy as humanity consumes in a year. In 112 hours – less than five days – it provides 36 zettajoules of energy – as much energy as is contained in all proven reserves of oil, coal, and natural gas on this planet. If humanity could capture one tenth of one percent of the solar energy striking the earth – one part in one thousand – we would have access to six times as much energy as we consume in all forms today, with almost no greenhouse gas emissions."

Problemet er ikke at denne fornybare energien ikke finnes, det finnes i helt ekstreme mengder. Problemet er at prisen er for høy sammenlignet med kull og olje. Men er det slik at prisen er i ferd med å falle og på et tidspunkt bli like billig som annen elektrisitet:? Hva slags kurve er det egentlig dette prisfallet følger, og hvor lang tid vil det ta før solenergi er konkurransedyktig uten subsidier?

Jeg har ved et par anledninger blogget om den fantastiske effekten av "Moores lov" - den som gjør at ytelsen øker og prisene faller på datakraft, som igjen gjør at vi får bedre og billigere PCer og smarttelefoner. Moores lov sier at prosessorhastigheten fordobler seg hver 18 måned, noe som gjør at ytelsen forbedres med en faktor på 1000 i løpet av omtrent 15 år. Hvis ytelsen til  solceller i et solcellepanel har samme type eksponentiell vekst som antall transistorer pakket sammen i en mikroprosessor vil det jo bare være et tidsspørsmål før solenergi er billigst.

Finnes det så en variant av Moores lov for solceller? Ja, i følge Scientific Americans gjesteblogger Rameez Naam så er det slik. Riktignok ikke med en 60 prosent ytelsesforbedring i året, men en 7 prosent årlig forbedring. Det er ikke så galt det heller. Og det vil forandre energimarkedet om noen år:

"The cost of solar, in the average location in the U.S., will cross the current average retail electricity price of 12 cents per kilowatt hour in around 2020, or 9 years from now. In fact, given that retail electricity prices are currently rising by a few percent per year, prices will probably cross earlier, around 2018 for the country as a whole, and as early as 2015 for the sunniest parts of America. 10 years later, in 2030, solar electricity is likely to cost half what coal electricity does today. Solar capacity is being built out at an exponential pace already. When the prices become so much more favorable than those of alternate energy sources, that pace will only accelerate."

Nå er det noen forutsetninger som må oppfylles for at dette skal slå til. Det må for eksempel være slik at man ikke treffer en naturlig grense som setter en stopper for ytelsesforbedringen. Og så er det slik at solenergi består av en verdikjede med flere ledd, ikke bare produksjon av solceller. Det må skje kostnadsreduksjoner i alle ledd hvis prisen skal kunne konkurrere med kull. Nå har det vært slik det siste halvåret at prisen på både solceller og andre komponenter i denne verdikjeden har stupt, slik at vi sannsynligvis ligger god foran kurven for prisfall, etter å ha ligget etter i hele første del av 2000-tallet. Det betyr at tidspunktet solenergi uten subsidier kan konkurrere med kull i de mest solrike delene av verden ikke er så langt unna.

Penger i madrassen

The Economist

I vår digitale tidsalder, der omtrent alt som har med penger å gjøre kan håndteres elektronisk, skulle man tro at antall sedler i omløp går ned. Spesielt store sedler som egner seg dårlig til småkjøp og vekslepenger og som  øker faren for tyveri og ran. Men som vi ser på grafen til høyre så øker mengden store eurosedler kraftig. Siden 2007 har verdien av alle €500-sedler i omløp økt fra 200 milliarder euro til nesten 300 milliarder euro, opp 50 prosent.

€500 er nesten 4000 kroner. Ikke et spesielt praktisk beløp å ha med seg og bruke i butikker. Det er i grunnen bare to grunner til at man trenger så store sedler. Den første har med kriminalitet å gjøre. Fordi elektroniske penger legger igjen spor etter seg er det vanlig å bruke store sedler til svart arbeid, skattejuks, avgifts- og momsunndragelser, hvitvasking av penger som er skaffet på ulovlig, for eksempel salg av varer som er stjålet eller smuglet ulovlig inn i landet.

Mengden veldig store sedler i omløp kan sannsynligvis fortelle oss ganske mye om omfanget av økonomisk kriminalitet og svart økonomi i et samfunn. Men det virker ikke sannsynlig at det har økt så mye som 50 prosent på fire år, så det må være en annen forklaring. Den andre grunnen til å man kan ha behov for veldig store sedler er at man vil gjemme bort store beløp i form av kontanter i madrassen hjemme eller et enda tryggere, slik at man ikke er avhengig av noen andre for å få tak i pengene sine. Her er det ikke noe kriminelt som ligger bak, for man er ikke på flukt fra politi og skattemyndigheter. Det handler om en frykt for at man ikke får pengene ut av banken den dagen det smeller. The Economist skriver om denne og andre effekter av den italienske gjeldskrisen i siste nummer.

Dette er nok forklaringen på den brå veksten i verdien av store eurosedler i omløp høsten 2008, da Lehman Brothers kollapset, og den vedvarende veksten i seddelmengden senere. Vi ser på grafen at det helt nylig er kommet ny fart i trykkingen store sedler. Det har med problemene i Hellas og Italia å gjøre, og er kanskje også uttrykk for en generell tvil om euroen vil bli erstattet av en nye og devaluert valuta i noen land.  Det har også oppstått tvil om noen av de mest eksponerte europeiske bankene som har lånt ut enorme beløp til både staten og næringslivet i Hellas og Italia vil kunne gå konkurs. I et worst-case scenario der Italia ikke klarer å betjene sine lån er ganske mange banker og finansinstitusjoner utsatt. Derfor gjemmer flere europeere pengene sine i madrassen.

Velferdsteknologikonferansen 2011

Presentasjon på Slideshare

Tirsdag denne uken var jeg i Trondheim og deltok på en stor og interessant konferanse på Lerkendal Stadion om velferdsteknologi. Det var rundt 300 deltagere fra både kommune, stat, næringsliv og forskning, så mange at det var nokså trangt i lokalet, men det er jo alltid hyggelig når det kommer mange flere enn man hadde regnet med på et så viktig tema.

Det er flere aktører som står bak Velferdsteknologikonferansen 2011, blant annet  MedITNor og KITH. Denne gangen hadde de laget et program med et flere gode internasjonale innslag, blant annet om bruk av teknologipakker med alarmer og sensorer integrert med callsentre i Skottland og bruk av GPS til å skape trygghet for demente i Danmark. Begge deler er ekempler på områder der andre land har kommet lenger i å lage nye tjenester for omsorgstrengende som vi bo hjemme enn vi har i Norge. Men det var også en rekke norske velferdsteknologileverandører med på programmet, og flere av disse spilte også en sentral rolle på Arena Ny Omsorgs innovasjonsverksted i august, bedrifter som HospitalIT, Cognita, Abilia, Telenor, Visma Omsorg og Altibox.

Jeg hadde gleden av å være første innleder på konferansen og snakket om noen tanker jeg har om innovasjons- og samspillsutfordringene etter Arena Ny Omsorg. Bakteppet er at vi står overfor en eldrebølge som kommer til å skape knapphet på arbeidskraft og kompetanse. Derfor er vi avhengig av langt mer tjenesteinnovasjon og bruk av velferdsteknologi i omsorgssektoren, men dette kommer ikke av seg selv. Det er noen hindringer som hindrer oss i å gjøre det vi burde gjøre. Ingen av disse handler om at vi mangler teknologi.

Første utfordring er det jeg vil kalle enten institusjon eller hjemme-utfordringen. Den handler, litt forenklet, om at man enten får fulltids oppfølging i et sykehjem eller tilsyn fem prosent av tiden hjemme. Når dette er alternativene blir svaret på eldrebølgen at vi må bygge flere sykehjemsplasser raskt. Men premisset er feil. De fleste eldre vil helst bo hjemme så lenge de føler seg trygge der og har muligheter for sosial kontakt. Det kan vi få til gjennom sikkerhetshjelpemidler og kommunikasjonsløsninger som bidrar til at flere kan klare. Da får de i praksis tilsyn mye mer enn fem prosent av tiden, men en del av dette kan godt foregå via video og ved bruk av sensorer og alarmer.

Andre utfordringen er brukerutfordringen (eller x-files-utfordringen, -du tror det ikke før du får se det). Opplevelsen mange hadde på Arena Ny Omsorg da verkstedet åpnet med at man besøkte og snakket med eldre omsorgstrengende, var at mange i målgruppen ikke klarer å forestille seg hva teknologien kan gjøre for dem. Det er som å forklare internett til noen som aldri har brukt det. Det man ikke har sett kan man heller ikke ønske seg. Når de ansatte heller ikke er veldig fortrolige med teknologi så kommer det aldri noe brukerkrav, selv om det både ville gjøre livet mer behagelig og spare penger. Derfor er det viktig å synliggjøre mulighetene.

Tredje utfordring er teknologikompetanse. Det burde være slik at man i alle beslutningsprosesser må vurdere hvordan omsorgsteknologi kan bidra. I alt fra de store makrobeslutningene, som for eksempel når en kommune planlegger sitt fremtidige institusjonabaserte og hjemmebaserte omsorgstilbud, men også i mikro, når man vurderer hvilken type tjeneste en enkelt omsorgstrengende skal få tilbud om, og om man for eksempel skal tilby å installere en pakke med velferdsteknologi i hjemmet hennes og spare en årlig kostand på kr 850 000 til en institusjonsplass. Man får veldig mye teknologi og annen oppfølging hjemme for en langt mindre sum. Til å foreta slike vurderinger trenger vi fagpersoner i kommunene som kombinerer omsorgskompetanse og teknologikompetanse.

Utfordring nummer fire er skalerbarhetsutfordringen. Mange nye løsninger testes ut som mindre pilotprosjekter, det får man penger til, men de får ikke mulighet til  å iverksettes i stor skala. Da får man aldri testet om de virker i en større kontekst eller om det mangler noe, for eksempel en tjenesteleverandør som har kompetanse og infrastruktur til å drifte et større system. Mange kommuner kan håndtere et lite pilotprosjekt, men er ikke rustet til å drifte en mer omfattende tjeneste med mange brukere. Problemet med alle pilotprosjektene er at vi blir veldig gode til å gjennomføre pilotprosjekter. Men vi får ikke nødvendigvis en bedre eldreomsorg av å søke penger til enda et nytt pilotprosjekt.

Femte utfordring er innovasjonsarenautfordringen. I et mer komplekst kunnskapssamfunn er det stadig flere ting man kan være ekspert på. Det gjør at vi får spesialiserte fagmiljøer i de fleste nisjer, miljøer som ikke nødvendigvis er så gode til å samarbeide med andre. Problemet er at mye av den innovasjon vi trenger innenfor omsorgssektoren ikke kommer ut av disse spesialiserte fagmiljøene, men  i all hovedsak skjer der folk har ulike kunnskap og ulike erfaringer som kan kobles sammen. Slik at man kan lære av hverandre og flytter kunnskap fra et område til en anvendelse i et annet område. Der alle tenker likt skjer det langt mindre innovasjon enn der deltagerne tenker forskjellig. Både helse- og omsorgssektoren må styrke de virkemidlene, nettverkene og arenaene som skal til for å samle aktører på tvers av faggrenser og sektorer.

For den som måtte være interessert har jeg også lagt ut presentasjonen jeg hadde på Slideshare.

Berlusconi-effekten

Det var interessant å se på Berlusconi-effekten på de ameriskenske børsene i går kveld. USAs indekser spratt opp i går da nyheten om at Berlusconi går av ble kjent og i Europa er det oppgang i dag. På E24.no sin børsside er det, rett etter åpning i dag, grønt over hele linjen for de største selskapene. Tenk at én mann kan gjøre så mye godt for markedet bare ved å si at han skal trekke seg.

Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør at italienerne ikke har skjønt dette før og byttet ut Berlusconi med en mer egnet statsminister for lenge siden? En som ikke ser på statsministerjobben som en bi-jobb ved siden av alt det andre. Svaret er nok, dessverre, at det ikke er så åpenbart at en annen statsminister i Italia ville gjort det så mye bedre.Valgsystemet i Italia, som generelt favoriserer sære småpartier, gjør det også krevende å lage en levedyktig koalisjon på begge sider. På borgerlig side er man avhengig av å samarbeide med regionalister, som er på grensen til å være separatister, som Lega Nord.

Samtidig har Italias venstreside vært en katastrofe lenge, der man er avhengig av at en haug med småpartier og kranglefanter samarbeider for å få til en bærekraftig koalisjon, noe som har vist seg å være umulig. Tidligere erfaringer har vært temmelig skuffende. Romano Prodi, en statsmann som også har vært president i EU-kommisjonen, har prøvd seg to ganger. Første gang var 1996-98 da han satt i litt over to år. Andre gang var i 2006-08 da han satt i litt under to år. Begge ganger gikk sentrum-venstre koalisjonen i indre oppløsning. Berlusconi har tross alt levert regjeringskoalisjoner som etter italiensk målestokk har sittet svært lenge og har, fordelt på tre perioder, vært den lengst sittende statsministeren i Italia. Det han ikke har klart er å levere økonomiske og strukturelle reformer som gjør at Italia er konkurransedyktig og Italias økonomi vokser.

"Never waste a good crisis" er det noe som heter. Det var denne oppskriften våre naboland Sverige og Finland brukte på 90-tallet da de kom sterkere ut av datidens økonomiske krise enn da de gikk inn i den. Det handler om den vanskelige balansen mellom å gjennomføre dype strukturreformer og kutte budsjetter ved å ta vekk sløsing i ressursbruken eller ting man rett og slett ikke har råd til, samtidig som man investerer mer og bedre i det man skal leve av fremover: utdanning, forskning, innovasjon og infrastruktur. Derfor er det ikke nok at Berlusconi går av. Italia må bruke denne krisen som en anledning til å gjøre langt mer grunnleggende ting med sin økonomi og konkurranseevne.

Og at markedets dom kan være svært kortvarig ser man nå. Etter en frisk oppgang fra start er Oslo Børs nå ned for dagen. Kanskje noen har husket at Italias gjeld ikke blir borte selv om statsministeren går av.