onsdag 9. november 2011

Berlusconi-effekten

Det var interessant å se på Berlusconi-effekten på de ameriskenske børsene i går kveld. USAs indekser spratt opp i går da nyheten om at Berlusconi går av ble kjent og i Europa er det oppgang i dag. På E24.no sin børsside er det, rett etter åpning i dag, grønt over hele linjen for de største selskapene. Tenk at én mann kan gjøre så mye godt for markedet bare ved å si at han skal trekke seg.

Så kan man jo spørre seg hva det er som gjør at italienerne ikke har skjønt dette før og byttet ut Berlusconi med en mer egnet statsminister for lenge siden? En som ikke ser på statsministerjobben som en bi-jobb ved siden av alt det andre. Svaret er nok, dessverre, at det ikke er så åpenbart at en annen statsminister i Italia ville gjort det så mye bedre.Valgsystemet i Italia, som generelt favoriserer sære småpartier, gjør det også krevende å lage en levedyktig koalisjon på begge sider. På borgerlig side er man avhengig av å samarbeide med regionalister, som er på grensen til å være separatister, som Lega Nord.

Samtidig har Italias venstreside vært en katastrofe lenge, der man er avhengig av at en haug med småpartier og kranglefanter samarbeider for å få til en bærekraftig koalisjon, noe som har vist seg å være umulig. Tidligere erfaringer har vært temmelig skuffende. Romano Prodi, en statsmann som også har vært president i EU-kommisjonen, har prøvd seg to ganger. Første gang var 1996-98 da han satt i litt over to år. Andre gang var i 2006-08 da han satt i litt under to år. Begge ganger gikk sentrum-venstre koalisjonen i indre oppløsning. Berlusconi har tross alt levert regjeringskoalisjoner som etter italiensk målestokk har sittet svært lenge og har, fordelt på tre perioder, vært den lengst sittende statsministeren i Italia. Det han ikke har klart er å levere økonomiske og strukturelle reformer som gjør at Italia er konkurransedyktig og Italias økonomi vokser.

"Never waste a good crisis" er det noe som heter. Det var denne oppskriften våre naboland Sverige og Finland brukte på 90-tallet da de kom sterkere ut av datidens økonomiske krise enn da de gikk inn i den. Det handler om den vanskelige balansen mellom å gjennomføre dype strukturreformer og kutte budsjetter ved å ta vekk sløsing i ressursbruken eller ting man rett og slett ikke har råd til, samtidig som man investerer mer og bedre i det man skal leve av fremover: utdanning, forskning, innovasjon og infrastruktur. Derfor er det ikke nok at Berlusconi går av. Italia må bruke denne krisen som en anledning til å gjøre langt mer grunnleggende ting med sin økonomi og konkurranseevne.

Og at markedets dom kan være svært kortvarig ser man nå. Etter en frisk oppgang fra start er Oslo Børs nå ned for dagen. Kanskje noen har husket at Italias gjeld ikke blir borte selv om statsministeren går av.