torsdag 17. november 2011

Kongen som nekter å abdisere

Carl I. Hagen har hatt noen store øyeblikk i norsk politisk historie, men det er lenge siden. Det han har drevet med de siste dagene er bare pinlig. Ledere som mener de er viktigere enn organisasjonen sin er aldri noe vakkert syn.

Så lenge man kunne sette likhetstegn mellom Carl I. Hagen og partiet var det til å leve med for Fremskritttspartiet, men vanskelig for alle andre. Det var det borgerlige samarbeidet som måtte ofres for å få plass til Hagens enorme ego. Han har i realiteten satt en effektiv stopper for borgerlige fellesprosjekter helt siden han felte Kåre Willoch i 1986, og i lange perioder garantert at en borgerlig valgseier ikke ville gi en borgerlig regjering.. Men nå når han ikke eier partiet lenger, måtte han sørge for å også ødelegge for Siv Jensen.

Det mest absurde i hele saken synes jeg er hvordan Hagen forholder seg til Nobelkomiteen. Han ser ut til å mene at det er en slags menneskerett for en avgått partileder å bli medlem i Nobelkomiteen, og det i en tid der det virker som de fleste andre mener at Nobelkomiteen må flyttes vekk fra utøvende politikere og helst gis en mer internasjonal sammensetning. Det er Stortinget som er satt til å utnevne medlemmene av komiteen, men det er ingen lov som sier at de må fylle den med kolleger og tidligere kolleger. Bortsett fra Carl I Hagen.