First Tuesday feiret 10 år

De har ikke alltid klart å ha arrangementene sine på tirsdager, men symbolsk nok feiret First Tuesday sitt 10 års jubileum på Rockefeller den første tirsdagen i desember. Det ble en hyggelig og uformell sak med noen hundre mennesker, der jeg var med i en paneldebatt med Berit Svendsen og Shahzad Rana om hvordan fremtiden vil bli.

Kveldens innovative høydepunkt, og gaven fra First Tuesday til deltagerne i nettverket, var et Jazzcode arrangement med Carl Størmer og hans band. En kombinasjon av konsert og foredrag. Man kan lese mer på Carl Størmers blogg om filosofien bak. Dette er en nyskapende og spennende måte å utvikle ferdigheter i kommunikasjon og strategi.

Det er på mange måter utrolig at First Tuesday har overlevd i 10 år. Det er et veldig løst nettverk, deltagelse er gratis og åpent for alle, så man er helt avhengig av å ha noen ildsjeler og noen sponsorer. Og utrolig nok har det fungert fra starten i de ville dot-com tidene, gjennom kollapsen våren 2000 og lavkonjunkturen som fulgte, gjennom oppturen fra 2003 da de tradisjonelle eksportbransjene kom sterkt tilbake og inn i finanskrisen det siste året.

Noen nostalgiske highlights kan man godt unne seg når det er jubileum. For eksempel omtalen av arrangementet i Hangar 4 våren 2000 med 1000 deltagere, et treff som senere ble omtalt i Henrik Langelands roman "Wonderboy". Feieringen av tiårsjubileet for internett i Norge var også en godt besøkt begivenhet hos Telenor våren 2003. Et annet stort arrangement var feiringen av femårsjubileet for First Tuesday i 2004 da Microsoft arrangerte fest i Posthallen etterpå med Kaizers Orchestra. Og de siste årene har First Tuesday inntatt Oslo Rådhus sin storstue i forbindelse med Oslo Innovation Week.

Hvorfor har First Tuesday lykkes i å samle så mange mennesker som er opptatt av nyskaping? Selve møteformen er ganske tradisjonell. Det spesielle ligger i å bruke en god, gammeldags møteform i en helt annen målgruppe. Gründere og it-folk pleier ikke gå på politiske møter eller i Polyteknisk Forening. Men de er interessert i temaene. Og med en litt annen ramme rundt så kan man samle noen hundre deltagere til en kveld med foredrag og paneldebatter, flere ganger med statsråder og næringslivsledere og i blant noen av landets rikeste investorer. Både Stein Erik Hagen og Johan H. Andresen har deltatt. Best suksess blant gründerne gjorde kanskje Jens Ulltveit-Moe da han sa noe sånn som: "Jeg er jo akkurat som dere, men jeg staret 30 år tidligere og har rukket å bli 4 milliarder kroner rikere".

Veigar er tilbake

Dagens store gladnyhet er at Veigar Pall Gunnarsson er tilbake i Stabæk. Det er bra for Stabæk og det er bra for norsk toppfotball. Veigar scoret 43 mål og hadde 36 målgivende pasninger i løpet av tre fantastiske sesonger i Stabæk i 2006, 2007 og 2008. Så dro han til Frankrike og fikk nesten ikke spille i det hele tatt.

Jeg tror den viktigste forskjellen (men ikke den eneste) på seriegull i 2008 og bronse i 2009 var at Veigar ikke var på banen sammen med Daniel Nannskog. Det blir godt å oppleve dem sammen igjen. Folk som holder til i nærheten av Bekkestua kan oppleve gjenforeningen av Daniel og Veigar på Onkel Blaa på tirsdag. Sesongkortsalget for neste sesong er akkurat kommet i gang og dette er nok en god nyhet for Stabæks økonomi også.

Tippekampen 40 år

Den første tippekampen jeg så var med Wolverhampton, og jeg tror det var mot Leicester City. Og at den fant sted omtrent i 1973 da jeg var åtte år. Avisene skriver at dette i så fall kan være den første tippekampen Arne Scheie kommenterte. Men jeg er i tvil, for oversiktene på nettet over hva NRK egentlig har hatt på programmet spriker litt (i denne oversikten fra NRK over alle tippekamper er ingen kamper mellom Wolves og Leicester nevnt).

Nå er det lenge siden 1973, jeg var 8 år og datoene kan ha gått litt i surr, men man glemmer ikke hvem man holdt med i den første tippekampen. Jeg likte draktene til Wolverhampton. Men jeg må innrømme at forholdet til Wolves ikke varte, de ramlet nesten ut av serien og jeg ble etter hvert mer og mer fascinert av et Manchester United med lynvingene Gordon Hill og og Steve Coppell og etterhvert med de gamle Leeds-kjempene Joe Jordan og Gordon McQueen.

Da United tapte cupfinalen i 1979 med 3-2 mot Arsenal i en helt vanvittig kamp var det gjort for min del. Jeg led da Alan Sunderland scoret det avgjørende målet for Arsenal i siste spilleminutt. Og siden har det vært United. Og apropos Leeds, både Eric Cantona og Rio Ferdinand kom til United fra den gamle erkemotstanderen.

NRK sendte 370 tippekamper mellom 1969 og 1995. Så tok TV 2 over. De av oss som så masse kamper på 70 tallet vil huske at NRK hadde en kamppakke der de sendte kamper som ble spilt i The Midlands, med klubber som Birmingham City, Aston Villa. West Bromwich Albion, Derby County, Nottingham Forest, Coventry City, Leicester City, Stoke City og Wolverhampton Wandererers. Dette, sammen med fotballkortene, gjør at en del folk på min alder har en helt unormal god hukommelse om navnet på baner som Baseball Ground, The Hawthorns, Highfield Road og Filbert Street.

Nå kan kan man si mye bra om de midtre delene av England. De har produsert et par klubber som har vunnet ligaen, på 70-tallet gjorde Derby det to ganger og Nottingham Forest en gang. Men det er ikke her de beste lagene holder til. London (bl.a Arsenal, Chelsea og Tottenham) og det gamle Lancashire (som inkluderer byene Manchester og Liverpool) har produsert samtlige vinnere av Premier League siden den ble etablert i 1992-93. Leeds United (1992) og Aston Villa (1981) er de eneste klubbene som har vunnet den øverste divisjonen uten å komme fra London eller nord-vest siden Nottingham Forest vant i 1978.

I dag er fotball på TV noe helt annet enn det var på 70-tallet. Da måtte vi håpe på at NRK sendte en kamp eller to i løpet av sesongen med laget vi holdt med. I dag sender Canal Plus omtrent alle kampene hver eneste helg. I går så jeg Manchester United slå Portsmouth 4-1, og i dag har jeg sett Liverpool slå Everton 2-0 og Chelsea slå Arsenal 3-0. Nå er det slik at vi som holder med disse engelske lagene kan se alle seriekamper og mesterligakamper de deltar i hver sesong. Å se laget sitt ofte på TV var en helt utopisk ting på 70-, 80- og 90-tallet. Derfor savner jeg ikke tippekampen. Fotballen i dag er bedre. Og vi som vil se det på TV kan selv velge hvilke kamper vi vil se på.

For et nostalgisk tilbakeblikk han boken Drømmen om England av DN-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johanssen anbefales. De har besøkt de gamle heltene fra den gang vi kjøpte pakker med fotballkort og byttet med andre til vi hadde en komplett samling med samtlige spillere. Det viser seg at mange av spillerne det var bilde av på kortene finnes i virkeligheten også. Men det må advares mot svært høy nerdefaktor.

Konferanse- og julemiddagsesong

Førjulstiden er travel på møte- og konferansefronten. Ofte kombinert med hyggelige julemiddager også, noe som har gått utover bloggingen. Jeg jobber gjerne utover kveldene med å skrive her, men det er ikke like lurt etter en bedre julemiddag. Derfor denne lille oppsummeringen med noen lenker av et par spennende ting vi har gjort i Abelia de siste dagene, og som kan ha interesse for flere.

Mandag og tirsdag "låste vi inne" 48 ledere (de fleste er med på bildet som ble tatt på slutten) i 24 timer på Soria Moria og ba dem lage fremtidens kommersielt realiserbare miljøløsninger. Flere medier har skrevet om saken, en samlet oversikt finnes her på Abelias hjemmeside. Det var en utrolig spennende arbeidsform der et femtitall mennesker som stort sett ikke hadde møtt hverandre før, gikk rett inn og samarbeidet om å lage konsepter på blant annet fremtidens boligtjenester, fremtidens postkasse, fremtidens kontor og fremtidens bildelingsordning. Og noen ideer til. Alt dette vil vi jobbe videre med i ukene som kommer.

Onsdag og torsdag hadde Abelia HR-konferanse på Lysebu der hovedtemaet var omstilling. For kunnskapsbedrifter i markeder der nye ting skjer hele tiden er ikke omstilling noe man gjør hvert tredje år. Omstilling er normalsituasjonen. Et høydepunkt på konferansen var Tormod Hermansens foredrag om hva han var opptatt av som leder da statsmonopolet Televerket ble omdannet til det internasjonale og konkurranseutsatte Telenor.

Og torsdag kveld var det jurymøte for kåringen av årets ingeniørbragd 2009 i regi av Teknisk Ukeblad. Et veldig hyggelig møte og en presentasjon av fem flotte finalister. En verdig vinner ble kåret også, men dette skal offentliggjøres av Teknisk Ukeblad rett før jul.

Er dette Kinas eller USAs århundre?

England dominerte verden på 1800-tallet. USA styrte 1900-tallet. Og mange hevder at 2000-tallet vil tilhøre Kina. Thomas Friedman skriver om dette i sin ukentlige spalte i New York Times, og er i tvil om Kina har det som skal til for å dominere verden:

"...we are moving into a hyperintegrated world in which all aspects of production — raw materials, design, manufacturing, distribution, fulfillment, financing and branding — have become commodities that can be accessed from anywhere by anyone. But there are still two really important things that can’t be commoditized. Fortunately, America still has one of them: imagination."

USA har i følge Friedman den kreativiteten og fantasien som skal til for å være "the worlds greatest dream machine." Det som skal til for å finne opp en iPod. Og det som skal til for å tjene penger i de delene av verdikjeden der marginene er høyest. Det er ikke der alt blir standardisert og likt man tjener mest, men der innovasjonsevne og kreativitet gjør at noen mennesker evner å tenke og handle forskjellig fra alle andre. Det standardiserte kan man godt kjøpe fra andre. Det unike er det bra å gjøre selv.

Da må et land like annerledeshet. For noen må gå motstrøms og stille spørsmål hvis det skal være kreativitet. Eller som Thomas Friedman sier: "Remember what Grandma used to say: Never cede a century to a country that censors Google."

Men når Thomas Freidman er optimist på vegne av USAs evne til å være kreativ og innovativ så er han langt mindre positiv når det gjelder amerikanernes evne til å mestre det andre som vil bli avgjørende, det han kaller good governance:

"But while our culture of imagination is still vibrant, the other critical factor that still differentiates countries today — and is not a commodity — is good governance, which can harness creativity. And that we may be losing. And that we may be losing. I am talking about the ability of a society’s leaders to think long term, address their problems with the optimal legislation and attract capable people into government."

Det handler med andre ord om evnen til å styre klokt og tenke langsiktig når det gjelder utdanning, helse, økonomi og miljø. Det som avgjør om våre barn får det bedre enn vi har det i dag. Thomas Friedman lister opp seks faktorer som gjør ham bekymret. Mye av det handler vel egentlig om en degenerering av den politiske kulturen som har gitt USA mulighet til å ta på seg en global lederrolle. Dessverre er det ikke lett å få øye på noen andre land som kan klare denne jobben bedre.

- Troika of boredom

EU gjør det ikke alltid lett å være EU-tilhenger. Denne gangen har regjeringssjefene utnevnt to ganske ukjente mennesker til topposisjoner i EU. Så lite spennende virker de at bloggere allerede har utnevnt dem (sammen med kommisjonspresident Barroso) til The Troika of Boredom.

Blogger Julien Frisch har lest europeiske blogger og oppsummert det han har funnet her. Selv skriver han at han denne kommentaren rett etter at nyheten kom ut i går:

"With Barroso, van Rompuy and Ashton the EU gets the worst Troika any could have imagined. I have just decided to learn Chinese, because the EU will definitely lose importance over the next years, and with van Rompuy and Ashton there is no hope that there is anyone to stop it. This is the end, this is definitely the end. What a sad day for Europe, for the European Union, and all its citizens."

Den sosialdemokratiske bloggeren Jon Worth sammenligner sitt drømmelag Lamy/Freiberga/Milliband med Barroso/Van Rompuy/Ashton og skriver:

"I try to see the positives where I can, but I am really struggling this evening. Who actually wanted Barroso, Van Rompuy and Ashton to be running the European Union? It all strikes me as the lowest common denominator of the worst sort."

Om dette ikke er særlig bra for EU er det i hvert fall en god anledning til å reklamere for den norskspråklige Europabloggen.no som skrives av norske journalister bosatt i Brussel. En flott blogg for alle som vil følge litt bedre med på det som skjer i EU enn det norske medier gir mulighet til. Disse bloggerne vil nok følge The Troika of Boredom på deres videre ferd også.

Det var Henry Kissinger som en gang på 70-tallet sa det så betegnende: "If I want to call Europe, who do I call?". Jeg tror ikke vi fikk noe godt svar på det i går. Sannsynligvis ringer amerikanerne til Angela Merkel.

Hvilke bedrifter i verden forsker mest?

EU-kommisjonen har nå kommet med en ny utgave at sin EU Industrial R&D Investment Scoreboard (for de som har dårlig tid er det en pressemelding her).

Denne undersøkelsen måler næringslivets forskningsinnsats, ikke bare i EU, men også globalt. Og den ser på hvilke regioner, hvilke bransjer og hvilke enkeltbedrifter som leder an i verden. Næringslivet forsker stadig mer, og oppsummeringen av det store finanskriseåret 2008 er relativt optimistisk når det gjelder FoU:

"Worldwide corporate R&D investment increased by 6.9% in 2008, in spite of the economic crisis, according to the 2009 "EU Industrial R&D Investment Scoreboard" published today. With an 8.1% increase, the R&D investment growth of EU companies', defined as companies having headquarters within the EU, is significantly higher than US ones for the second year, at 5.7%, and Japanese ones, at 4.4%. (...) Companies based in emerging economies continued to show the highest R&D growth, led by China with a 40% increase, India (27.3%), Taiwan (25.1%) and Brazil (18.6%)."

Veksten i forskning i næringslivet i Kina, India og andre utviklingland er svært imponerende. Hvordan er det så med de norske bedriftene? Det er to lister bakerst i rapporten, en for de 1000 største bedriftene målt etter FoU-investeringer med hovedkontor i EU. Og en liste med de 1000 største utenfor EU. Det er ni norske bedrifter på den siste listen. Det er (plassering står først):

230 StatoilHydro (0,3 % - angir FoU utgifter i prosent av bedriftens omsetning)

411 Telenor (1,0 %)

605 Norsk Hydro (0,7 %)

615 DnBNor (1,7 %)

691 Kongsberg-gruppen (4,7 %)

753 Tandberg (8,3 %)

764 Orkla (0,7 %)

836 Kongsberg Automotive (4,6 %)

980 Eltek (5,3 %)

Disse bedriftene ville naturligvis vært høyere opp på EU-listen hvis Norge var medlem, enn på den globale listen. Statoils 230 mill Euro i FoU kostnader ville gitt en 80. plass på EU-listen og Elteks 32,6 millioner Euro ville plassert dem rundt 340. plass på EUs liste.

Det denne listen viser er vel dels at norsk næringsliv består av relativt få virkelig store bedrifter, og at disse står for en ganske stor del av næringslivets forskningsinnsats. Slik er det også i andre land. Men det viser også at de største bedriftene i Norge er i andre bransjer enn de som er mest forskningsintensive. Det at man ikke har like store forskningsavdelinger internt i bedriften er for øvrig heller ikke noe bevis på at man ikke er innovativ. Innovasjon kan også skje ved at man tar i bruk kunnskap utviklet av partnere eller ved at man setter sammen kjente ting på helt nye måter, for eksempel ved å utvikle nye tjenester eller effektivisere arbeidsprosesser.

Jeg deltok på Norges Handelshøyskoles høstkonferanse om "Livet etter krisen" tidligere i dag og tenkte på den da jeg så denne EU-rangeringen. Der ble det understreket av flere at innovasjons- og omstillingsaktiviteter i bedriftene som skal få fram fremtidens produkter og tjenester pleier å øke i krisetider. Utfordringen kan være å få tilgang til kapital til slike investeringer, slik at bankenes ikke er alene om å ha innflytelse over hva man skal satse på i fremtiden.

Det klare budskapet fra flere av de svært gode foredragsholderne hos NHH var at vi ikke må bremse omstillingen fordi det er krise. Krisen er en god anledning til å drive strukturendringer og innovasjon. Det staten må bidra til å styrke er kunnskapen og forskningen som bidrar til å bygge fremtidens næringsliv. Staten kan gjennom sin næringspolitikk bidra til å risikoavlaste de virkelig gode og fremtidsrettede prosjektene som får problemer hvis man skal overlate til bankene alene å avgjøre hvem som får tilgang til kapital. Lasse B. Lien fra NHH og Karen Helene Ulltveit-Moe fra UiO holdt begge spissformulerte og gode innlegg om hvorfor vi trenger mer og ikke mindre darwinisme i norsk næringspolitikk. Det er når arbeidsplassene flyttes fra lavproduktive til høyproduktive næringer og bedrifter vi lykkes. Kunnskap er nøkkelen til å få det til.

Og svaret på spørsmålet om hvilken bedrift i verden som forsker mest er Toyota Motors (7,6 milliarder Euro i årlig FoU). Foran Microsoft og Volkswagen. Hele listen over topp 50 globalt er på side 22 i rapporten.

En ung generasjon er flyttet inn på Stortinget...

En fordel med å bli eldre er at de eldre er blitt mye yngre enn før. Til gjengjeld blir de unge stadig yngre. Politikere for eksempel. Og som vanlig etter et stortingsvalg er det synspunkter på hvor unge og uerfarne politikere vi kan ha. Mette Hanekamhaug er bare 22 år for eksempel. Og Torgeir Micaelsen som er 30 år leder Finanskomiteen i Stortinget.

Da kan det være greit å minne om at de unge var veldig unge for 20 år siden også. Jeg kom over en bok på Nasjonalbibliotekets nye database Bokhylla.no der de digitaliserer gamle norske bøker. I en stor praktbok redigert av Arne Bonde og utgitt i forbindelse med Lillehammer OL som heter "Her er Norge" finner en det lille bildet til venstre som viser seks virkelig unge representanter.

Bildet er nok tatt rett etter valget høsten 1989, jeg må innrømme at jeg ikke kan huske verken bildet eller denne boken fra tidligere. Men jeg er utvilsomt med. Og de andre som er med skulle være rimelig kjente fra både politikk og andre sammenhenger senere: Sylvia Brustad, undertegnede, Karita Bekkemellem, Tor Mikkel Wara, John G. Bernander og Olav Akselsen (her feilaktig kalt Tor Inge Akselsen). Tre av de som er med på bildet har vært i Storting eller regjering sammenhengende siden, i 20 år fram til valget i høst. De øvrige tre fant på andre ting å holde på med alt på 90-tallet.

Jeg tror alle på bildet var 23 eller 24 da vi ble valgt i september 1989, bortsett fra Bernander som hadde passert 30 år. I 1989 var det faktisk enda flere personer under 30 år som kunne vært med på bildet. Jeg tror det gjelder både Pål Atle Skjervengen, Kristin Halvorsen, Erna Solberg, Jan Erik Fåne, Trond Jensrud, Vidar Kleppe og Petter Bjørheim, alle var nyvalgte og under 30 år i 1989.

Så neste gang noen påstår at det kommer inn stadig yngre og mer uerfarne folk i norsk politikk så kan det være lurt å huske på at det også på dette området var verre før.

Hvor stort er YouTube?

Gamle medier er opptatt av å skrive om hvor mange som bruker gamle medier. Opplagstall for aviser og ukentlige seertall for TV-kanaler får mediedekning. Vi vet mye om hvor store de er. Men hvor store er de nye mediene? Og hvordan skal vi måle det? Fordi noen av de nye mediene fungerer så forskjellig fra for eksempel nettaviser er det ikke uten videre lett å bruke samme målemetoder.

Man kan jo ta utgangspunkt i YouTube, tjenesten som sammen med Facebook virkelig har klart å utnytte potensialet for interaksjon og brukermedvirkning . YouTube er stedet der privatpersoner og virksomheter legger egne videoer, men også et nettsted der den kommersielle film og musikkindustrien driver reklame for sine produkter og legger ut innhold gratis. For øyeblikket fører ny iPhone 3GS med video til en eksplosjon i antall videoklipp. Mens billige HD-videokameraer fører til en eksplosjon i behovet for båndbredde. Og gradvis er YouTube også i ferd med å bli verdens største arena for e-læring når universiteter og høyskoler legger sine forelesninger ut på YouTube EDU.

Hvor stort 1 - Hvor mange bruker YouTube? Det er flere måter å måle antall brukere. En mye brukt sammenligning finner man på listene til Alexa.com. Den globale listen deres viser at google.com er størst i verden foran Facebook, Yahoo, YouTube, Windows Live og Wikipedia. Tradisjonelle medier som BBC og CNN dukker først opp rundt 50. plass. I følge Alexa er rundt 20 prosent av alle på internett innom YouTube hver dag (40 prosent besøker Google). Og på YouTube sin egen blogg sier de: "Today, I'm proud to say that we have been serving well over a billion views a day on YouTube".

Hvor stort 2 - Hvor mye innhold lager brukerne på YouTube? Det er jo sosiale medier dette, og det er jo minst like interessant å se på hvor mye innhold som lastes opp fra brukerne. Mens tradisjonell massekommunikasjon produseres av få og konsumeres av mange, kan alle være produsenter på Facebook, Flickr og YouTube. Men hvor mye lager brukerne? I følge bloggen til YouTube laster brukerne opp 20 timer video hvert minutt. Eller for å si det på en annen måte: Hvis du bruker en time på å se video på YouTube er det samtidig lastet opp 1200 nye timer med video.

Hvor stort 3 - Hvor mange ser på et enkelt klipp? Nå er selvsagt mye av poenget med YouTube "longtail-effekten", at det er millioner av forskjellige videoklipp, i motsetning til TV der veldig mange ser på det samme. Men noen av klippene på YouTube blir likevel fryktelig store. Her kan det være et poeng å sammenligne med de mest sette TV-programmene gjennom tidene. Superbowlfinalen i 2009 ble sett av 98 millioner. Et av de mest berømte amerikanske tv-øyeblikkene var kunstløpfinalen mellom Nancy Kerrigan og Tonya Harding under OL på Lillehammer (Oksana Bajul vant, men det er det ingen som husker lenger). Kortprogrammet ble sett av i underkant av 50 millioner seere bare i USA.

Den mest sette videoen på YouTube er sett av over 480 millioner seere. Susan Boyles første opptreden på Britains Got Talent er på femteplass og er sett av 280 millioner brukere. Så kan man selvsagt innvende at TV er best på sanntid, mens YouTube er best på repriser. Men når 10 millioner ser U2 live på YouTube sier vel det noe om at TV-kanalene ikke kan være trygge på at de vil dominere sanntidsinnhold heller.

Hvor stort 4 - Hvor mye båndbredde bruker YouTube? Når det gjelder bruk av båndbredde sliter jeg litt med å finne gode oversikter over hvor stort YouTube er i forhold til andre, for eksempel Facebook eller mer tradisjonelle nettmedier. At det er enormt mye større enn tradisjonelle medier er det ingen tvil om. The Economist skrev i september da internett feiret 40 år at: "Nowadays, YouTube streams more data in three months than all the world’s radio stations plus cable and broadcast television channels stream in a year." Et forsøk på å vise hvor mye av innholdet på nettet som er video er i denne artikkelen i NY Times fra i fjor.

Hvor stort 5 - Hvor stort er YouTube i forhold til norske nettmedier? Her er nok Alexa.com sin toppsliste for norske nettsteder en bra indikator på populariteten blant norske brukere. I Norge er Google.no størst, Facebook nr to og YouTube er nr tre. De tradisjonelle mediene er mindre, med VG på femteplass, Dabladet nr 8 og Aftenposten nr 14 på listen.

Hvor stort 6 - Hvor nyttig og viktig er YouTube? For alle som mener at internett stort sett består av søppel, kan det være lurt å ta en titt på disse YouTube-sidene: Harvard, MIT, Stanford, Cambridge (UK), UC Berkeley (med Nobelprisvinner Oliver Williamson) og Columbia. At de beste universitetene i verden bruker YouTube som sin viktigste plattform for å distribuere forelesninger utenfor campus sier mye om fremtidens bruksområder og muligheter. Et bra sted å starte er "10 Signs of Intelligent Life at YouTube"

Hvor stort 7 - Hvor mye penger tjener YouTube? You Tube taper penger, så YouTube er heldige som har lønnsomme Google som eier. Nå er det riktignok ingen andre enn Google som vet helt sikkert hvor stort underskudd YouTube har, tipsene varierer ganske mye. Og mens noen mener tapene vil øke etterhvert som det blir mer video med høyere kvalitet, mener Chris Anderson at prisfallet på båndbredde og lagringskapasitet er så kraftig at det bare er et spørsmål om tid før kostnadene blir lavere enn inntektene og YouTube kan bli en stor kommersiell suksess.

Hans Rosling om utviklingsland og utviklede land

Hans Rosling, lege og forsker ved Karolinska, var i US State Department i sommer og snakket om utviklingsland og utviklede land. Rosling er en slags rockestjerne innen helse- og levekårsdata. Dette foredraget er et av de aller beste jeg kan huske å ha sett noen gang, og er lagt ut på TED.com.

Roslings spesialitet er å bruke empiriske data (og veldig pedagogisk grafikk) til å vise at våre mentale bilder ikke alltid stemmer med det dataene sier om virkeligheten. Og som han sier: "Does your mindset correspond with my data set? If not, one of them needs upgrading.".

I følge Rosling er verdensbildet vårt preget av hvordan verden så ut sånn omtrent i 1950 da det var utviklingsland og utviklede land. I utviklingsland lever man korte liv i store familier. I utviklede land lever man lange liv i små familier. Men det har skjedd mye siden den gang. I en rekke land som tidligere var fattige er levealderen nå omtrent like lang som vår. Og familiene er blitt like små.

Et lite sidepoeng her er hvordan Rosling takker amerikanske myndigheter og skattebetalere (fra ca 11 minutter ut i klippet) for å tilgjengeliggjøre disse fantastiske historiske dataene på nettet, gratis og i et format som gjør at andre kan bruke dem i ulike tjenester. Slik at for eksempel Rosling kan vise fram dette på en pedagogisk måte på gapminder.org. Helt motsatt av for eksempel Verdensbanken som også bruker skattepenger til å lage masse interessant statistikk, men velger å trykke dem i bøker som er dyre og presenterer tallene på en veldig gammeldags og "gutenbergsk" måte.

Da muren plutselig falt

US State Department har meget fortjenestefullt laget en nedlastbar bok med bilder og artikler om Berlinmurens fall 9. november 1989, om hvilken enorm global historisk begivenhet det var. I boken skriver flere internasjonale størrelser, blant annet den polske demokratiforkjemperen og senere redaktøren, Adam Michnik:

"In 1989 nobody anticipated the fall of the communist regime — no one in the world. When U.S. President RonaldReagan (1981-1989) called in West Berlin, “Mr. Gorbachev, tear down this wall!” people took it as an echo of Cold War rhetoric and not as a realistic political project. And yet, the Wall was torn down."

Michnik har helt rett. Noe av det mest spesielle ved det som skjedde var at absolutt ingen var i stand til å forutse det, selv ikke samme uke eller samme dag. Det kom vanvittig brått da det kom. En grunn til dette var at muren var blitt en del av hele vårt mentale verdensbilde, i den forstand at vi som opplevde delingen av Europa ikke kunne se hvordan delingen realistisk skulle fjernes. I hvert fall ikke i overskuelig fremtid eller på en fredelig måte.

Alle så at Øst-Europa var både undertrykkende, humørløst og i et økonomisk forfall i møtet med ny informasjonsteknologi, men det var umulig å tro at ting ville rakne så raskt. På samme måte som det i dag er vanskelig å forklare de under 30 hvordan et Europa med Berlinmur føltes og så ut, var det umulig for oss som vokste opp med et delt Europa å skjønne hvordan et Europa uten Sovjetunionen, Øst Europa og Berlinmuren kunne oppstå. Mange snakket om en tilnærming mellom øst og vest i Europa. Men at den ene siden skulle forsvinne var ikke innenfor det mulige.

Jeg er heldigvis gammel nok til å ha sett hvor utrolig trist det var i øst, og har gått over fra det dengang innestengte Kreuzberg i Vest-Berlin via Checkpoint Charlie til Øst-Berlin på dagsvisum (med tvangsveksling til øst-tyske mark til en absurd valutakurs). På en interrail var jeg innom et litt liberalisert Budapest midt på 80-tallet og møtte DDR-ungdom som fikk lov til å reise til Ungarn på ferie, men ikke lenger. Og som absolutt ikke hadde lyst til å snakke om hvordan de hadde det hjemme. Hele systemet var bygget på frykt og alle var livredde for at noen skulle sladre.

Hva var det så som gjorde at muren falt? Hvem skal vi takke? Jeg vil foreslå tre kandidater. Den første og mest opplagte er Mikhail Gorbatsjov, leder i Sovjetunionen. Tidligere hadde Sovjetunionen alltid slått ned forsøk på å få til større selvstendighet i Øst Europa, I Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968 og i Polen i 1981. Men Gorbatsjov nektet å gripe inn. Og konsekvensen var at hele Øst Europa og til slutt Sovjetunionen selv kollapset. Gorbatsjov ble ikke noen helt hjemme i Russland, det blir man ikke av å gi bort et helt imperium. Men det er han som skal ha hovedæren for at folk våget seg ut i gatene. Og for at ingen skjøt dem.

Den andre vi skal takke er Ungarns regjering. Ved å klippe vekk piggtråden på grensen mot Østerrike 20. juni 1989 satt Ungarn i gang en kjede av begivenheter som malte de øst-tyske og tsjekkiske makthaverne inne i et hjørne. Befolkningen i Øst-Tyskland (men ikke like mange fra det litt mer frie Ungarn) forsvant bakveien ut av landet. Folk skjønte at regjeringen i Øst Tyskland plutselig var på defensiven og demonstrasjonene over hele Øst Europa tiltok i styrke. Og bare noen dager etter Berlinmurens fall skjedde Fløyelsrevolusjonen i Praha.

Den tredje vi må takke er Ronald Reagan som i 1987 ba Gorbatsjov rive Berlinmuren. Reagan ble sett på som en krigshisser av vest-europeisk venstreside fordi han ville knuse Øst Europa gjennom militær og økonomisk overlegenhet. Venstresiden i vest snakket om en "tredje vei" mellom øst og vest, og likte Gorbatsjov men ikke Reagan. Men Gorbatsjov forstod at han måtte forholde seg til Reagan. Og det var Ronald Reagans strategi som lykkes. Øst Europa var etter hvert så økonomisk og teknologisk underlegne at de ikke hadde råd til å være med på kappløpet mot vesten lenger. Man måtte samarbeide, innføre demokrati og markedsøkonomi, og la folk reise i stedet for å stenge dem inne.

1989 var et utrolig begivenhetsrikt år. Det var noen forvarsler om at mye kunne gå galt, da protestene ble stått ned på Tiananmen i juni. Og maktovertakelsen i Romania rett før jul var uhyggelig. I årene etter ble det skutt ved TV-tårnet i Vilnjus og det ble krig i Krotatia og Bosnia. Ikke alle de gamle makthaverne ville gi seg uten kamp. Men det spesielle i 1989, som overrasket absolutt alle, var hvor raskt og hvor fredelig endringene skjedde.

Obama: - We'll look back and say 'that was our finest moment'

Representantenes Hus stemte i natt, med 220 mot 215 stemmer, for en reform av helselovgivningen som gjør at det også i USA blir et helsetilbud som omfatter hele befolkningen. USA bruker i dag mest ressurser i verden på helse, men det er mye ved systemet som ikke fungerer slik det burde.

Dette er en viktig seier for Barack Obama. Både fordi saken er viktig i seg selv, men også fordi det tidsvinduet Obama har hatt kan være i ferd med å lukkes. Guvernørvalgene i Virginia og New Jersey tyder på at Demokratene kan være i ferd med å miste det store flertallet de har hatt i begge hus. Og amerikanske Demokrater er ikke spesielt partilojale når de representerer mer konservative valgkretser.

Obama ser dette tidspresset og brukte en Churchill-inspirert retorikk da han snakket til gruppemøtet hos Demokratene i forkant av avstemningen:

“Remember why you got into politics in the first place and when you do, remember we can’t afford to let this moment pass,” Obama told Democrats during a 30-minute speech in the Cannon Caucus Room Saturday morning, according to the notes of one attendee. “When I’m in the Rose Garden signing a piece of legislation to give health care to all Americans, we’ll look back and say 'that was our finest moment'.”

Winston Churchill holdt for øvrig sin "this was their finest hour"-tale 18 juni 1940, etter at Frankrike hadde kapitulert, og Storbritannia var alene igjen i krigen mot Hitler:

"But if we fail, then the whole world, including the United States, including all that we have known and cared for, will sink into the abyss of a new Dark Age made more sinister, and perhaps more protracted, by the lights of perverted science. Let us therefore brace ourselves to our duties, and so bear ourselves that if the British Empire and its Commonwealth last for a thousand years, men will still say, 'This was their finest hour.'

Seieren til Obama er grundig markert med fyrverkeri på nettsiden barackobama.com og på Twitter. Men har man egentlig skapt historie i natt? Historien etterpå har avklart at Churchill skulle få rett. Battle of Britain ble "their finest hour". Om dette blir Demokratenes "our finest moment" er det nok litt for tidlig å slå fast.