Det regjeringen ikke har levert (4) - Samhandling i helsesektoren

Bildet til venstre er en forside fra Dagens Næringsliv i mai 2008, et oppslag som handler om at sykepleiere bruker 25 prosent av arbeidstiden på å lete etter pasienter, journaler, utstyr, senger og leger.

Grunnen er dels teknologisk, den elektroniske samhandlingen i helsesektoren fungerer ikke så godt. Og dels organisatorisk, man klarer ikke å kommunisere godt nok på tvers. Dette gjelder ikke bare innenfor hvert enkelt sykehus, det er også vanskelig på tvers av sykehus, helseregioner, forvaltningsnivåer og mellom offentlige og private aktører i helsesektoren.

Computerworld skrev i september 2008 om hvordan NAV sender pasientlister til fastlegene på diskett (noen som har en diskettstasjon der ute?). Og motsatt vei er det meningen at fastlegene skal sende sykemeldinger til NAV elektronisk. Det er det bare 25 prosent som gjør.

VG skrev om hvordan digitale røntgenbilder flyttes fra et sykehus til et annet ved å brennes på CD og sendes i taxi i stedet for å sendes elektronisk. Vi må ha et rikt helsevesen når man foretrekker taxi fremfor e-post.

Abelia laget i desember 2007 en oppsummering av hvor vi står i forhold til å oppnå målene i handlingsplanen "S@mspill 2007 - Elektronisk samarbeid i helse- og sosialsektoren". Og Riksrevisjonen har i Dokument 3:7 (2007-08) "Riksrevisjonens undersøkelse av ikt i sykehus og elektronisk samhandling i helsetjenesten" en større gjennomgang av status etter 10 år med ambisiøse mål om elektronisk meldingsutveksling. (Pressemelding her). Et par sitater fra pressemeldingen til Riksrevisjonen:

"Gjennom ti år har det vært et mål at epikriser og henvisninger skal sendes elektronisk mellom sykehus og fastlege. Riksrevisjonens undersøkelse viser at fortsatt sendes rundt halvparten av epikrisene bare på papir, og bare 8 prosent av henvisningene sendes elektronisk."

"Etter Riksrevisjonens vurdering har Helse- og omsorgsdepartementet ikke ivaretatt sitt ansvar for å sikre at IKT utnyttes som et virkemiddel for å oppnå en bedre helsetjeneste og en mer effektiv utnyttelse av ressursene".

Spesialisthelsetjenesten alene, det vil si uten fastleger, eldreomsorg osv, koster skattebetalerne 100 milliarder kroner i året og det er en eksplosiv vekst. Eldrebølgen vil føre til ytterligere kostander, og legge beslag på så mye arbeidskraft at det vil bli vanskelig å rekruttere nok kompetanse. Derfor er det også enorme gevinster forbundet med å samhandle bedre og bruke ikt på en smartere måte.

Nå er det selvfølgelig tatt tak i noe av dette etter at Riksrevisjonen la fram sin rapport. Det er laget en ny handlingsplan, Samspill 2.0 for 2008-13. Det jobbes med elektronisk kjernejournal for å gi sikrere og bedre tilgang til riktige pasientdata for det helsepersonellet som trenger dem. Og aller viktigst: Bjarne Håkon Hansen ble statsråd og la rett før sommerferien fram sin stortingsmelding om samhandlingsreformen. Det er bra regjeringen endelig har tatt tak i disse utfordringene. Men det er lang vei igjen til målene er nådd, og synd at det tok så lang tid å komme i gang.

Jeg har tidligere i år skrevet en litt lengre artikkel hos Minerva om en del av samhandlingsutfordringene i helsesektoren.

Solheim på joggetur i Abidjan

At Abidjan er i Vest Afrika husket jeg, men jeg må innrømme at jeg hadde glemt at det er i Elfenbenskysten. I følge Wikipedia er dette den tredje største fransktalende byen i verden. Men saken er i hvert fall den at Erik Solheim har vært på joggetur der, noe først Dagens Næringsliv og så Jan Arild Snoen i Minerva har fanget opp. Solheim forklarer:

"Den mest ekstreme joggeturen jeg har hatt var i Abidjan på Elfenbenskysten. Da fant sikkerhetsvaktene ut at de skulle sperre av halve motorveien for at jeg skulle få jogget. Det var i tillegg rushtid, så motorveien var proppfull av biler og jeg fikk sinte blikk og tilrop. Men jeg hadde blålys foran og bak, jeg, så det gikk greit."

Det må ha vært litt av et syn å se Erik Solheim joggende på en stengt motorvei i en kortesje med blålys foran og bak. Nå er ikke Erik Solheim spesielt pampete av natur. Men man må nok ha et visst ego for å dra på joggetur på motorveien i Abidjan. Og i hvert fall en viss sans for tanken til George Orwell om at alle dyr er like, men at noen dyr er likere enn andre.

Det regjeringen ikke har levert (3) - Forskningspolitikken

Da den sittende rødgrønne regjeringen ble enige om hva de skulle gjøre de neste fire årene skrev den en regjeringserklæring på Soria Moria. Der står det følgende om målsetting for forskningspolitikken:

"Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2010. Den offentlige finansierte forskningen skal styrkes gjennom økte bevilgninger til universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter"

Dette målet er ikke nådd. Vi er ikke i nærheten av å bruke tre prosent av BNP i Norge på forskning. Men i stedet for å innrømme at de har mislykkes skrev forskningsminister Tora Aasland følgende i et innlegg i Aftenposten tidligere i år:

"Treprosentmålet – at forskning skal utgjøre tre prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) fordelt med en prosent finansiert av det offentlige og to prosent av næringslivet innen 2010 – har hatt en negativ effekt på forskningsdebatten. Jeg har hele tiden hevdet at treprosentmålet har store svakheter som styringsinstrument for forskningspolitikken."

Nå er det lett å være enig i at hvor mye penger vi bruker ikke er noe mål i seg selv, det viktige er at det kommer forskning av høy kvalitet ut av pengene. Men nå er tross alt det å bevilge penger noe av det viktigste en regjering bidrar med når det gjelder forskning. Så det er ikke helt unaturlig å ha et bevilgningsmål slik man også har for bistand og for kultur. Og disse bevilgningene kan utmerket godt kombineres med krav om bedre styring og bedre resultater slik Knut Olav Åmås tar til orde for i Aftenposten i sine 10 forslag for forskning.

Det er to ting som har gått galt. Og for å forstå dette gir det mening å dele opp det såkalte treprosentmålet i to deler. En offentlig del og en privat del:

Den ene delen av treprosentmålet handler om at staten skal bruke penger tilsvarende en prosent av BNP på forskning. Selv om bevilgningene er økt har ikke staten nådd dette målet, noe som påvirker investeringer i avansert forskningutstyr, mulighet til å drive fri forskning ved universitetene og basisbevilgningene til forskningsinstituttene som har stått mer eller mindre stille i hele perioden. Instituttene er virksomheter som driver anvendt forskning i samarbeid med både næringsliv og offentlige oppdragsgivere for å støtte opp under innovasjonsprosesser med ny kunnskap. Tross rekordstor vekst i statsbudsejttet totalt har ikke forskning vært høyt nok prioritert av regjeringen.

Den andre delen av treprosentmålet handler om at andre enn staten skal finansiere forskning for et beløp som tilsvarer to prosent av BNP. Det å få andre til å satse egne midler er selvfølgelig vanskeligere enn å bevilge statlige penger. Men da må man innrette den statlige virkemiddelbruken slik at det lønner seg for private å forske mer enn de gjør i dag. For eksempel via skatteinsentiver, gaveforsterkningsordninger, tematiske satsinger, industrielle forsknings- og utviklingskontrakter og andre tiltak som gjør at bedrifter legger mer forskning til Norge. Det må bli mer lønnsomt for bedrifter som allerede er i Norge å bruke egne midler til forsknig. Og det må bli mer attraktiv for bedrifter utenfor Norge å komme hit for å forske. Tross vekst i næringslivets forskning de siste årene er vi ikke i nærheten av å ha nådd dette målet heller.

Hva kunne man ha gjort? Regjeringen kunne for eksempel styrket SkatteFunn, en ordning der staten gjennom et skatteinsentiv bidrar med en krone når bedriften forsker for fire kroner. En meget effektiv og god stimulans for forskning, og en ordning som har vært grundig evaluert av SSB nylig og fått en svært god bedømmelse. Men i stedet for å styrke SkatteFunn har regjeringen valgt å redusere verdien av statens bidrag i SkatteFunnprosjekter. Og i stedet for å forsterke innsatsen for å nå målet har regjeringen på slutten av stortingsperioden valgt å avskaffe målet.

Skolevalget tyder på borgerlig valgseier

Skolevalgsresultatene har kommet inn i løpet av kvelden og jeg har sett litt på både trender og enkeltresultater. Det er spennende saker, og ikke minst interessant å måle dette resultatet i forhold til det jeg skrev at man burde se etter for et par dager siden.

Jeg ser at NSD som gjennomfører valget sammenligner med 2007-resultatet da det var kommunevalg. Mediene har stort sett justert litt på dette i løpet av kvelden og sammenligner nå med både to og fire år siden (VG, Aftenposten og Dagbladet), mens TV2 og NRK fokuserer (helt riktig etter min mening) på at Høyre vinner og SV taper mest i forhold til Stortingsvalget i 2005. For det er trendene i forhold til forrige stortingsvalg som er det er mest interessant å se på (tabellen er lånt fra NRKs utmerkede nettsider om skolevalget og viser begge deler).

SV er skolevalgets klare taper. De holder riktignok fjerdeplassen og en oppslutning såvidt over ti prosent, men dette er elendig i forhold til glansdagene da SV fikk 23,5 prosent (2001) og 16,6 prosent (2005). Årets oppslutning på 10,4 prosent er den dårligste noen gang.

Arbeiderpartiet er størst, slik jeg tippet på forhånd, men bare såvidt. Oppslutningen har gått opp fra 21,7 prosent for fire år siden til 23,8 prosent nå, et resultat AP bør være veldig fornøyd med. Arbeiderpartiet har faktisk aldri gjort det bedre enn i år, selv ikke i 1997 da de var største parti. Tankekorset er selvsagt at de ikke tar flere av velgerne SV taper, slik at det blir et rødgrønt tap totalt.

Fremskrittspartiet må karakteriseres som en vinner av skolevalget, selv om de (med et tidel) har tapt posisjonen som største parti. Nå ble det 23,7 prosent, for fire år siden ble det 25,2 prosent. En forbausende stabilitet sett i lys av den motvinden FrP får fra alle kanter. Jeg har sett litt på enkeltresultater og har inntrykk av at FrP gjør det svært godt der de har vært sterke fra før, og er det dominerende borgerlige partiet, som i Hordaland, Agderfylkene, Østfold og Møre og Romsdal.

I forhold til stortingsvalget for fire år siden har Høyre gått mest frem. Fra 11,6 prosent til 16,3 prosent. Høyre er for eksempel større enn FrP i Oslo og Vestfold. Er så dette resultatet bra eller dårlig for Høyre? Det er marginalt dårligere i forhold til kommunevalget for to år siden. Men jeg vil tippe at man jubler i Høyres Hus og satser på at denne trenden er noe som kan forsterke seg inn mot selve valgdagen.

Venstre har gjort et middels skolevalg. 6,0 prosent er langt bak de fire største partiene, men med en fremgang på imponerende 2,9 prosent og det beste resultatet siden 1997. KrF er ikke noe ungdomsparti og får 3,7 prosent. Senterpartiet går tilbake fra 7,1 til 5,7 prosent og sliter tungt hos unge som ikke bor i Sogn og Fjordane, Nord Trøndelag eller Finnmark. Rødt er store blant ungdom (4,8 %) sammenlignet med befolkningen ellers, men ikke i nærheten av det som trengs for å få inn mandater.

Jeg skrev sist om at oppslutningen om FrP og Høyre samlet er en viktig indikator og at de helst burde gå fram i forhold til 2005-resultatet. De har gått fram 3 prosentpoeng til 40 prosent samlet. Det er det høyeste på 20 år. Og legger vi til Venstre og KrF er det en samlet borgerlig oppslutning på 49,7 prosent, en fremgang på 5,9 prosentpoeng. De rødgrønne samlet har bare 39,9 prosent. Legger vi trenden i skolevalget til grunn blir det en klar borgerlig valgseier på mandag.

Oppdatering fredag 11.09.2009 kl 15:25: Og så viser det seg at det har skjedd en veldig liten, men viktig endring i tallene som gjør at Arbeiderpartiet ikke ble størst likevel på skolene. FrP har fått 24,0 prosent, Arbeiderpartiet 23,4 prosent. Det melder Dagbladet nå i ettermiddag.

Det regjeringen ikke har levert (2) - Fornying av offentlig sektor

Forrige innlegg her på bloggen om områder der regjeringen ikke har levert i henhold til plan handlet om innovasjonpolitikken. Dette andre innlegget handler om om fornying av offentlig sektor (Og for de ikke helt innvidde er fornying et rødgrønt begrep som betyr omtrent det samme som det de borgerlige kaller modernisering).

I et høykostland som vårt med knapphet på kompetanse og arbeidskraft må vi være effektive når vi skal løse oppgavene. Næringslivet blir mer innovativt og kunnskapsintensivt for å kunne konkurrerer med land med lavere kostnader enn Norge. Det gjør at offentlig sektor skal rekruttere sin kompetanse i et stadig mer konkurranseutsatt og trangt arbeidsmarked. I tillegg står vi overfor en eldrebølge som vil gjøre at velferdsstaten får stadig mer å gjøre. Vi må ta i bruk smarte organisatoriske og teknologiske løsninger i helse- og omsorgssektoren og i forvaltningen. Og når folk er vant til å bruke nettbanker og nettbutikker må også stat og kommune tilby selvbetjening og samhandling på nett.

Derfor er statens koordinering av ikt-tiltak som understøtter denne omstillingen viktig. Og utgangspunktet skulle jo være det beste, med det eget Fornyings- og Administrasjonsdepartement som har ansvar for ikt-politikk og konkurransepolitikk. Det er to nøkkelområder for å få til en fornying av staten slik at den blir mer effektiv og kan møte arbeidskraftsutfordringene. Og nettsidene ser jo ganske fyldige ut. Hovedproblemet er vel at statsråd Heidi Grande Røys som sitter på toppen av departementet egentlig ikke er så glad i verken omstilling i offentlig sektor eller mer konkurranse. (Nils-Ola Widme har skrevet om konkurransepolitikken under den rødgrønne regjeringen i dette nedlastbare heftet utgitt av Civita).

Hvis man måler fornyingspolitikken i form av antall nye stortingsmeldinger og nye direktorater har det skjedd en del. Det er skrevet en stortingsmelding om ikt-politikk, en om forvaltning og en om offentlige innkjøp. Og det er opprettet et nytt direktorat for forvaltning og ikt (DIFI). Problemet har vært gjennomføring. Etter fire vår har ikke regjeringen levert resultatene de skulle. For eksempel lovet Grande Røys så sent som høysten 2007 at 25 prosent av alle offentlige innkjøp skulle skje elektronisk innen 2009. Status i dag er at under 2 prosent av offentlige innkjøp på totalt 250 milliarder kroner skjer på den e-handelsplattformen som er bygget opp av regjeringen. Noe som gjør at staten går glipp av enorme kostnadsbesparelser.

Riksrevisjonen har sett på saken og leverte 1. juli 2008 fra seg et dokument som heter Dokument 3:12 (2007-08) "Riksrevisjonens undersøkelse av elektronisk informasjonsutveksling og tjenesteutvikling i offentlig sektor". Den er på rundt 80 sider og inneholder en kraftig kritikk av misforholdet mellom løftene som er gitt og resultatene som er levert. Slakt vil sikkert noen kalle det. Slik sies det i pressemeldingen fra Riksrevisjonen:

"Undersøkelsen viser videre at regjeringens arbeid i liten grad har bidratt til utviklingen av tverrgående ikt-løsninger i forvaltningen. Manglende fremdrift i etablering av felles sikkerhetsløsninger og standarder har medført at flere virksomheter har måttet utvikle egne ikt-løsninger. Det kan gi merkostnader for samfunnet dersom de sektorvise ikt-løsningene må tilpasses bredere nasjonale løsninger når disse etter hvert kommer på plass. – Verken Fornyings- og administrasjonsdepartementet eller fagdepartementene er pådrivere på dette området, sier Jørgen Kosmo."

Dette med løsninger som kan gjenbrukes og virksomhetsmodeller der data deles med andre (gjerne også med tredjepartsaktører utenfor staten som kan drive tjenesteinnovasjon ved å bruke data som er produsert med skattebetalerpenger) er viktig for å modernisere staten. Men her har det skjedd lite. Dette skriver Riksrevisjonen i sin pressemelding:

"Mange offentlige virksomheter sitter på informasjon av verdi for andre offentlige virksomheter. En bedre utnyttelse av denne informasjonen kunne bidratt til sikrere, raskere og mer effektive tjenester til privatpersoner og næringsliv, sier riksrevisor Jørgen Kosmo."

Nå vil helt sikkert Heidi Grande Røys hevde at hun gjennom opprettelsen av DIFI og de nye strategiene som er lagt i stortingsmeldingene er kommet i gang med det Riksrevisjonen etterlyser. Det er nok delvis riktig. Men dette har tatt alt for lang tid (slik Abelia beskriver i sin rapport eRøys fra november 2007) og det som skjer nå virker heller ikke spesielt kraftfullt. Og man kan jo lure på hvorfor slike strategier blir lagt fram helt på slutten av en fireårsperiode. Hva holdt man egentlig på med de første tre årene? Fornyingsministeren har ikke tatt den pådriverrollen Riksrevisjonen etterlyser.

Who's hot, who's not (4) - en uke til valget

Valgkampen spisser seg til og foregår nå på to plan samtidig. Den ene kampen foregår mellom de borgerlige og de rødgrønne partiene og handler om flertall i Stortinget. Her er det fortsatt helt jevnt i følge meningsmålingene. Den andre kampen foregår internt på borgerlig side, mellom Høyre og FrP, og handler om lederskapet på borgerlig side.

Og det er internt på borgerlig side det har skjedd mest i løpet av de siste dagene. FrP taper og Høyre vinner i følge målingene. Men hvor store disse endringene er er det vanskelig å si. I følge BA i Bergen er Høyre i dag større enn FrP i Hordaland. Det er i så fall en stor endring. Men andre målinger viser at FrP leder med 10 prosentpoeng både nasjonalt og i Hordaland.

De siste to dagene tror jeg det har skjedd noe viktig. Jens Stoltenberg forandret plutselig hovedmotstander fra Siv Jensen til noe han kaller "Bondevik 3" Et ganske dramatisk skifte av strategi som jeg tror det er viktig å prøve å forstå. For dette kan være øyeblikket som avgjorde stortingsvalget 2009. Spørsmålet er hvilken vei.

Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv skrev i går (papir) en analyse av hva som gjør at Arbeiderpartiet nå endrer hovedmotstander. Han mener at Siv Jensens "politiske burlesque-show" har revet i filler hele statsministerdrømmen og indirekte rammet Arbeiderpartiet. For hvis Siv Jensen ikke er en troverdig statsministerkandidat og Jens blir statsminister uansett, hva er da vitsen med å stemme? Jens eller Jens er ikke like mobiliserende som Jens eller Jensen. Høyres uventede suksess har gitt Arbeiderpartiet en anledning til å fortelle hva valget egentlig handler om. Og en ny mulighet til å ikke tape flertallet.

Men det store spørsmålet er jo da om en Erna Solberg-regjering (av Jens omtalt som "Bondevik 3") oppfattes som like truende som en Siv Jensen-regjering. Frank Rossavik i Morgenbladet er uenig med Kjetil B. Alstadheim og de har diskutert litt fram og tilbake om dette på Twitter i helgen. Jeg er usikker, men jeg tror Frank Rossavik har rett. En mindretallsregjering med Høyre, Venstre og KrF med Erna som sjef kan samarbeide med mange i Stortinget og framstår neppe som like kontroversiell for velgerne som FrP. Man kan hevde at den vil være helt avhengig av FrP i Stortinget og gi FrP økt innflytelse i norsk politikk. Men borgerlige mindretallsregjeringer som vekselvis samarbeider med FrP og Arbeiderpartiet i Stortinget har jo vært vanlig i Norge siden 1985.

Mindretallsregjeringer har til tider vært upopulære, noe Jens Stoltenberg er flink til å minne om når det gjelder Bondevik 2. Men, som Kjetil Løset skriver i TV2-bloggen sin, så er det også helt vanlig at mindretallsregjeringen av Arbeiderpartiet blir upopulære. Han minner også om at en flertallsregjering ikke har fått fornyet flertall ved et valg siden Per Bortens regjering i 1969. Men en regjering må vi ha. Og hvis alle er enige om at de borgerlige kan komme til å danne en regjeringen etter valget så er valget plutselig enklere: En rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Eller en borgerlig regjering ledet av Erna Solberg.

Når det gjelder de ulike partienes situasjon akkurat nå synes jeg Svein Tore Martinsen gir en god gjennomgang i dag på bloggen sin. Han skriver at nøkkelspørsmålet for om det blir rødgrønt flertall er hvor mye Arbeiderpartiet kommer over 30 prosent. 33 prosent kan være nok, mens 32 prosent kan være for lite. Senterpartet og SV holder stø kurs mot et sted rundt syv prosent. i 2005 var SV en del større enn SP. Denne gangen kan SP blir størst.

Venstre og KrFs valgkamper har vært bra, uten at det ser ut til å løfte partiene noe høyere enn der de er nå. Kanskje vil den økte realismen i en borgerlig trepartiregjering gi litt ekstra oppmerksomhet den siste uken. Venstre kan kanskje bruke dette til profilere seg på forskning og miljøpolitikk, temaer de er tydelige på, men som de ikke har fått betalt for foreløpig.

Og så til slutt det store nøkkelspørsmålet dersom det blir borgerlig flertall i Stortinget: forholdet mellom FrP og Høyre. Her spriker de nasjonale meningsmålingene enormt. Og lokalt ser det ut til å være et enda større problemer med å måle hva som skjer. Blir det borgerlig flertall vil dette styrkeforholdet være helt avgjørende for om det blir et skifte. TV2-målingene gir FrP et solid forsprang. Andre målinger viser at Høyre tar innpå, selv om de er et stykke bak på alle. Kanskje har Høyres vekst bare karakter av svak bris. Og kanskje Siv Jensen har rett i at FrP har stoppet fallet. Men av en aller annen grunn tror jeg det skjer noe større her.

Denne varslede nedturen til FrP er også et tankekors for de borgerlige. For selv om to tredeler at velgerne som forlater FrP skulle gå til Høyre vil den tredelen som ikke gjør det kunne tippe valget i rødgrønn retning. Høyre har sånn sett et lite dilemma. FrP må falle så mye at H+V+KrF blir mye større enn FrP. Men ikke så mye at det blir rødgrønt flertall. Her kan ulikheter mellom fylkene også bli avgjørende, for FrPs oppslutning er mye jevnere utover hele landet enn Høyres. Faller FrP mye der Høyre står svakest vil det gi rødgrønn gevinst.

Marie Simonsen i Dagbladet har forresten introdusert en ny måte å spå valgutfall. I går skrev hun følgende melding på Twitter: "Konstaterer at rødgrønne twitrere har den selvsikkerheten som taper valg. Noen kaller det også arroganse." Jeg tror faktisk hun har et poeng. Sersjantkorpset til Jens rundt i landet tvitrer i vei om hvordan Erna ser ut på plakater. Og skjønner ikke at det virker helt mot sin hensikt. Kanskje har de rødgrønne blitt så vant til å ikke ta det borgerlige alternativet alvorlig at de sliter med å forholde seg til det når det er der.

Fire ting å se etter ved skolevalget 2009

Tirsdag kl 20 offentliggjøres resultatene av skolevalgene som er avholdt de siste to ukene på alle landets videregående skoler. Noen enkeltresultater er kommet ut allerede, men det er først når hele listen kommer vi vet hvilken vei vinden blåser blant de yngste velgerne.

Det blir ofte sagt at skolevalgene er en god indikator på hvordan selve valget blir en uke senere. Det er helt sant. Men det er et par ting man må passe seg for. For det første sier ikke skolevalg så mye om partienes prosentvise oppslutning ved selve valget. Ved skolevalgene kan FrP (2005) eller SV (2001) bli landets største parti, noe de naturligvis ikke blir i befolkningen som helhet. Det er endringene fra forrige gang for hvert enkelt parti som er det mest interessante ved skolevalg.

Og for det andre gjennomføres skolevalgene noen uker før selve valget, så de kan bomme på trender som slår til helt på slutten av valgkampen. I 2005 fanget ikke skolevalgene opp Venstres sluttspurt og de undervurderte også SVs sterke tilbakegang ved selve valget. SV var utsatt for dette også i 1993 da de ble størst ved skolevalget, men gjorde et elendig valg, og med motsatt fortegn i 1989 da valgresultatet ble bedre enn skolevalget kunne tyde på.

Hva er det så man skal se etter? Skolevalgene har siden 80-tallet vært et firepartisystem der AP, Høyre, FrP og SV slåss om å være størst. Fremskrittspartiet var størst i 2005, SV var størst i 2001 og AP var størst i 1997. Disse fire partiene får alle godt over 10 prosent på skolene, men rekkefølgen varierer fra gang til gang, og det er ofte ganske jevnt. Beste resultat siden 1989 er FrPs 25,2 prosent i 2005 foran SVs 23,5 prosent i 2001. Derfor er det naturligvis interessant å se hvilket parti som blir størst denne gangen. Det blir ikke SV. Mest sannsynlig blir vel AP størst hvis de holder stillingen og FrP går tilbake fra 2005.

Et annet nøkkelspørsmål er forholdet mellom FrP og Høyre. Høyre var større enn FrP i 2001 og 1993. FrP var større i 1989, 1997 og i 2005. Klart større ved det siste skolevalget. Men kommunevalget for to år siden jevnet ut mye av denne forskjellen. Høyre er i framgang og FrP i tilbakegang i følge meningsmålingene. Sannsynligvis vil også skolevalget fange opp dette, men det er mulig de kommer litt for tidlig til at Høyre kan bli størst i år.

Et tredje interessant spørsmål er summen av stemmer for Høyre og FrP denne gangen. Vil Høyre øke mer enn FrP går tilbake? Summene av Høyre og FrP ved de siste valgene har vært 2005: 36,8 %, 2001: 30,5 %, 1997: 30,1 %, 1993: 25,7 % og 1989: 42,9 %. Stor variasjon med andre ord. Skal skolevalget peke i retning borgerlig valgseier bør summen være minst like høy som i 2005. Hvis Bryne på Jæren er en god temperaturmåler så blir det slik.

Et fjerde og enda mer grunnleggende spørsmål er om firepartisystemet på skolene går mot slutten. Vil et annet parti klare å bryte seg inn i toppen slik Senterpartiet gjorde i EU-valget i 1993 der de fikk 16,5 prosent og kom på tredjeplass rett bak SV og AP. Det partiet som ligger best an til å klare det er Venstre, men jeg tviler på at de kommer over ti prosent. Er det så noen av de fire store som risikerer å falle ut av toppen? SV ligger nok i faresonen etter å ha falt ved hvert skolevalg siden 2001. Kommunevalget i 2007 ga bare 10,8 prosent til SV på skolene. Men på den annen side er SV et parti med langt stekere støtte blant ungdom enn i befolkningen ellers. Tirsdag kl 20 kommer som sagt svaret. Det blir spennende å se.

Det regjeringen ikke har levert (1) - Innovasjonspolitikk

En valgkamp handler om hva partiene skal gjøre de neste fire årene hvis de kommer i regjering (her er Abelias evaluering av kunnskapspolitikken i partiprogrammene). Men en valgkamp bør også være en vurdering av den jobben partiene har gjort, og da spesielt regjeringspartiene som i fire år har hatt en historisk mulighet til å gjennomføre sin politikk.

Den rødgrønne regjeringens evaluering av egen innsats kom i juni. De var veldig fornøyd. Problemet er at denne listen over oppnådde resultater unnlater å nevne flere områder der det har vært mangelfulle leveranser. Så mangelfulle i noen tilfeller at for eksempel Riksrevisjonen har skrevet svært kritiske revisjonsrapporter.

Jeg synes det kan være relevant å minne om noen av disse områdene fordi de betyr mye for hvordan Norge skal modernisere velferdsstaten, fornye næringslivet og mestre overgangen til å bli en ledende kunnskapsnasjon. Jeg skal skrive litt om fem slike temaer de kommende dagene: innovasjonspolitikken, fornying av offentlig sektor, samhandling i helsesektoren, ikt i skolen og hvileskjæret i forskningspolitikken. På alle disse områdene har det vært tydelige og ambisiøse mål. Og på alle er det laget beregninger eller evalueringer som viser at målene ikke er nådd.

Riksrevisjonenes rapport om Innovasjon Norge kom 25. november 2008 (Dokument 3:4 2008-2009) og er en 100 sider lang dokumentasjon av manglende måloppnåelse når det gjelder den innovasjonsrettede næringspolitikken. I pressemeldingen fra Riksrevisjonen heter det:

"Undersøkelsen viser at bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, registreres som innovative. Mange av disse har attpåtil en svært liten grad av innovasjon, siden det ofte skal lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovativt. Det er dermed en begrenset del av Innovasjon Norges støtte som faktisk går til innovasjon, til tross for at dette er sentralt for å nå selskapets mål om å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling."

Nå er det ikke først og fremst Innovasjon Norges egen skyld at de ikke leverer det de skal. Politikerne har laget en så komplisert eierstruktur og så mange innebygde målkonflikter at det er veldig vanskelig å nå målene. Det er for eksempel 40 ulike departementer og fylkeskommuner som skriver tilsagnsbrev hvert år der de forteller hvordan Innovasjon Norge skal jobbe. Det å ha 40 sjefer samtidig er vanskelig.

Aftenposten og Dagens Næringsliv skrev om denne saken i november i fjor. Abelia laget en egen rapport i fjor sommer om Innovasjon Norge som tar opp mye av det samme. Virkemidlene støtter opp om en næringsstruktur som tilhører en annen tid. De har begrenset innovasjonsinnhold. Tjenesteinnovasjon er for lavt prioritert. Og virkemidlene bidrar i for liten grad til å at bedrifter kommer ut av Norge.

Spørsmålet er vel om dagens utgave av Innovasjon Norge i det hele tatt er i stand til å levere den støtten til innovasjonsprosjekter og kunnskapsklynger som et moderne næringsliv med globale ambisjoner trenger. Kanskje må Innovasjon Norge deles i to, en distriktsdel og en innovasjonsdel, slik tre partier gikk inn for i en debatt hos NHO for et par uker siden. Vi trenger i hvert fall betydelig nytenking rundt innovasjonspolitikken hvis den skal levere bedre resultater i neste fireårsperiode.

Norges mest lønnsomme innvandrer?

Financial Times hadde lørdag en lengre artikkel om irakeren Farouk al-Kasim som kom til Norge i 1968 og bygget opp det norske oljedirektoratet. Saken er skrevet av Martin Sandbu (Vampus gjorde meg oppmerksom på artikkelen på bloggen sin. Foto: Petrad, som bruker al-Kasim som spesielrådgiver).

Da Farouk al-Kasim kom til Norge i 1968 var han en vellykket ung oljeingeniør i det irakiske statsoljeselskapet. Irak var et viktig oljeland. Han kom til Norge, et land som etter fem års leting ikke hadde funnet olje og der mange var i ferd med å gi opp. Al-Kasim kom ikke for å få jobb, men på grunn av familien; en sønn med cerebral parese som trengte medisinsk oppfølging:

"For all its uncertainties, al-Kasim’s journey to Norway had a clear purpose: he and his Norwegian wife, Solfrid, had decided that their youngest son, born with cerebral palsy, could only receive the care he needed there. But it meant turning their backs on a world of comforts. Al-Kasim’s successful career had afforded them the prosperous lifestyle of Basra’s upper-middle class."

Og det er et poeng her at velferdsordning i form av helsetjenester, skoler og barnehager som virker også når ting blir vanskelige kan være et konkurransefortrinn når vi skal trekke til oss flere kloke hoder. De gjør det mulig å kombinere jobb og familie. Men fortellingen om hvordan Al-Kassim faktisk fikk jobb da han kom er en av de mer utrolige:

"His train to Solfrid’s home town did not depart until 6.30pm. “I thought what I am going to do in these hours?” he says. “So I decided to go to the Ministry of Industry and ask them if they knew of any oil companies coming to Norway.” He deposited his luggage and walked to the ministry, where he was received by a baffled official who told him to come back that afternoon. When he returned, expecting only an address list, several men were waiting for him. “They were keen to know what had I been doing, what kind of education I had, whom I worked for. Did I work as a petroleum engineer? Did I work as a geologist? What did I do?” His request for a list of possible employers had turned into an impromptu job interview. “They must have been absolutely desperate for expertise!” says al-Kasim. They were indeed. At the time of his surprise call, Norway’s oil administration numbered just three officials, all in their thirties and all learning essential parts of the job as they went along. Meanwhile, the North Sea exploration results were pouring in and required careful analysis. Al-Kasim must have looked like a godsend: a man rich in academic training and practical experience of the oil industry – and one in need of work."

Det er oljeveteran og tidligere Statoildirektør Willy Olsen som sier til Financial Times at Farouk al-Kasim kanskje er den største verdiskaperen i Norge noensinne:

“Farouk is perhaps the greatest value creator Norway has had,” says Olsen. And with good reason. Most of the oil found in the world is never recovered: the average extraction rate worldwide is around 25 per cent. Norway averages 45 per cent, and for that, Olsen gives al-Kasim much of the credit: he pushed the government to increase extraction rates; insisted that companies try new technologies, such as water injection in chalk reservoirs or horizontal drilling; and threatened to withdraw operating licences from companies that balked. “It is this culture, a culture of ‘squeezing the last drop out’, which he cultivated,” says Olsen."

Jeg tror ikke denne historien er særlig godt kjent i Norge, i hvert fall ikke utenfor oljemiljøet. (Al-Kasim fikk ONS ærespris i 2006). Og jeg tror at vi nå er på vei inn i en situasjon der forskningen og de innovative bedriftenes behov gjør at vi vil ha behov for enda flere talenter og spesialister fra utlandet for å lykkes med verdiskapingen enn det som var situasjonen i 1968. Jeg er redd vi ikke er flinke nok til å framstå som interessante og tilstrekkelig attraktive for de unge talentene. Forhåpentligvis han historen til Farouk al-Kasim være til inspirasjon for en mer offensiv politikk som gjør at vi kan trekke til oss flere.

Who's hot, who's not (3) - to uker igjen

Dagbladet/Synovate har spurt velgerne hvor godt partilederne har gjort det i valgkampen til nå. Og ikke overraskende er Jens Stoltenberg øverst på listen. 49 prosent sier at Jens har gjort en god jobb i valgkampen.

41 prosent sier Siv har gjort det bra for partiet og 32 prosent sier Erna har gjort det bra. Deretter følger Kristin Halvorsen med 27 prosent. Jeg tror alle tre har grunn ti lå være minst like fornøyd som Jens med tallene.

For en uke siden skrev jeg at SV ville slite tungt i slutten av valgkampen på grunn av noen temmelig svake opptredener i media av Kristin Halvorsen. Men meningsmålingene sier noe annet. Kanskje er det Frank Rossaviks gamle doktrine som har slått til. Han dokumenterte da han jobbet for SVs stortingsgruppe på 90-tallet at partiet gikk fram på meningsmålingene hver gang Erik Solheim holdt seg borte fra TV. Kanskje er det effekten av et mer tilbaketrukket SV vi har sett i uken som gikk. Nå gjelder det å holde kjeft i to uker til.

Arbeiderpartiet holder fortsatt stø kurs og har fått valgkampen til å forløpe slik de ønsket den helt fra start. Problemet er at det er så kjedelig. Arbeiderpartiets store utfordring blir å få folk til å stemme i det hele tatt. Hvis ikke kan oppslutningen sige ned mot 30 prosent, noe som ikke vil være nok for å sikre rødgrønt flertall. Ja, det er faktisk også slik at dersom SV skulle vokse på bekostning av AP mot slutten av valgkampen så kan også dette ødelegge flertallet. Valgforsker Svein Tore Martinsen forklarer hvorfor i bloggen sin. Så Arbeiderpartiet trenger å tilføre mer energi til valgkampen sin.

Senterpartiet er det ikke så mye å si om. De synes lite i riksvalgkampen, men jeg antar at saker som rovdyrpolitikk og bosetting i utkantene redder partiet fra å forsvinne helt. Senterpartiet pleier alltid å gjøre det litt bedre ved valg enn på meningsmålinger og er nok det partiet som har sterkest resistens mot riksmedienes dagsorden.

Et av valgkampens mest interessante utspill om situasjonen etter valget kom tidlig i uken fra Kristelig Folkeparti. Dagfinn Høybråten sier han vil kaste en mindretallregjering av Arbeiderpartiet. Dette plasserer KrF tydeligere på borgerlig side og henger nok også sammen med kampen om konservative velgere som pågår mellom FrP og KrF på Sør- og Vestlandet. Et sterkt FrP i disse delene av Norge har rammet KrF hardt. Noe av nøkkelen til å vinne disse velgerne tilbake er å markere nødvendig avstand til SV og Arbeiderpartiet. KrF ligger på en historisk lav oppslutning, men kanskje kan tydeliggjøringen av hvor de står gi litt medvind i innspurten.

Høyre og Venstre holder også en form for stø kurs. Spesielt Høyre er nok fornøyd med at trenden er opp og hele diskusjonen om partiledelsen har tatt noen ukers pause. Både Erna Solberg og Lars Sponheim gjør det godt i TV. Problemet er vel at temaene de er mest opptatt av: utdanning, modernisering av velferdsstaten og innovasjon og vekst i næringslivet ikke passer helt i medienes Jens mot Siv-regi. Særlig NRK er bakpå når det gjelder disse delene av politikken. Men i dagens mangfoldige medieverden der også blogger og andre sosiale medier inngår, er det mulig å nå fram til ganske mange likevel.

FrPs 101 tiltak på 100 dager blogget jeg om i går. Fremskrittspartiet hadde sikkert ventet enda større oppmerksomhet om lanseringen. Men jeg tror den selvsikkerheten FpP viser ved å gi blaffen i hva alle synserne sier, virker . Og en del av kritikken er jo også ganske meningsløs. Noen kritiserer FrP for å forslå ting i hundredagersprogrammet som også står i partiprogrammet. Men hva skulle de ellers foreslå? Det er jo en hel del populære tiltak i FrPs program som det er grunn til å minne velgerne om at man har tenkt å gjennomføre også. Det er i grunnen forbløffende at de andre partiene er så opphengt i å mene noe om FrP hele tiden at de glemmer å tydeliggjøre sitt eget prosjekt for hvordan de vil forandre Norge hvis de vinner valget.

Noen meningsmålinger sier at Rødt er inne på Stortinget med to representanter. Men det er de jo hver gang det er stortingsvalg. Akkurat som ved tidligere valg er dette sannsynligvis feil. Og de lokale målingene i Hordaland bekrefter jo at det er minst et par tusen velgere for lite. At to så gretne gamle menn skulle bli valgt er nok ikke spesielt sannsynlig.

Ut fra det vi vet i dag tipper jeg borgerlig flertall med noen få mandater. Først og fremst fordi jeg tror AP vil slite med å få opp valgdeltagelsen og SV alltid gjør det dårligere enn målingene viser på forhånd (mens SP gjør det litt bedre). På borgerlig side tror jeg det vil fortsette å jevne seg ut mellom FrP og Høyre slik at H+V+KrF blir mye større enn FrP. Men det lenge igjen. Det kan dukke opp store saker som ødelegger alt for et parti. Halvparten av velgerne har kanskje bestemt seg. De som skal avgjøre valget vil bestemme seg i løpet av de to ukene som kommer.

Om politikere, sakser og HMS-kultur

I en helt idiotisk konkurranse i går la Framtiden i Våre Hender (FIVH) opp til at noen kjente politikere skulle stå i en klynge og hugge løs på ballonger med skarpe sakser. To av deltakerne skadet seg, miljøminister Erik Solheim og statssekretær Lotte Grepp Knutsen.

Akkurat hvor tåpelig dette var kan man se på TV2s nyhetsinnslag fra i går (bildet til venstre er klippet derfra). Nå har riktignok FIVH beklaget det som skjedde. Og det er godt ingen fikk varige skader av dette.

Men man kan jo lure på hva som gjør at politikere stiller opp på noe så farlig. Erik Solheim sier etterpå at: "Det fløt mye blod og så dramatisk ut, men det er det ikke og man må bare se humoristisk på det"

Jeg klarer ikke å se så veldig humoristisk på at folk skader seg fordi noen har lagt opp til at man skal hugge løs med sakser. Særlig ikke når arrangørene alltid står i første rekke når de mener at andre, som for eksempel oljeselskapene eller industrien, ikke tar tilstrekkelig hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Da pleier ikke miljøpolitikere å se så veldig humoristisk på skader og ulykker som skyldes slurv og tankeløshet.

Nå har jeg hatt gleden av å jobbe noen år i Statoil. Noe av det som preger en fra første dag i oljeindustrien er den ekstremt høye oppmerksomheten på sikkerhet. Det er strenge regler, men man er mist like opptatt av å bygge en sikkerhetskultur der det å forebygge uønskede hendelser står sentralt. Og så vet man at et systematisk arbeid for å redusere alle de små uønskede hendelsene der noen faller i en trapp eller klemmer en finger er helt avgjørende for å hindre de store ulykkene.

HMS-arbeid er som en pyramide. Det er heldigvis få store hendelser med alvorlige konsekvenser for folks liv og helse eller for miljøet. Men for å ytterligere redusere antall alvorlige hendelser og nestenulykker må man også ta alle de andre og tilsynelatende bagatellmessige ulykkene på alvor. Slik bygger man HMS-kultur. Og i en sunn HMS-kultur løper man ikke rundt og hugger løs med sakser. Alle som har vært på et arrangement i regi av et oljeselskap vet hvor monomant opptatt de er av sikkerhet i en hver sammeheng. Også hjemme hos sine ansatte (det skjer flere skader i fritiden enn på jobb). Man driver med opplæring. Og poenget er at det virker. Kanskje oljeindustrien skulle tilby litt HMS-opplæring til FIVH og et par politikere.

101 tiltak på 100 dager

Fremskrittspartiet har i dag lagt fram sitt såkalte hundredagerprogram med 101 tiltak de skal gjennomføre i løpet av sine første 100 dager i regjering. Nå er det kanskje feil å si gjennomføre. Mange tiltak er ting som skal foreslås, utredes og vurderes først.

Både Erna Solberg og Trond Giske er raskt ute og avblåser FrP revolusjonen, Her er ikke noe nytt sier Erna. Fiffig mediegimmick, men ikke noe nytt, sier Trond Giske. Og det er nok et stykke på vei riktig at det ikke er så mye nytt. Og kanske litt skuffende at de ikke er tydeligere på hva det er av tiltak som skal være gjennomført innen 100 dager og hva som i hvert fall skal være igangsatt.

Jeg tror likevel det FrP gjør er lurt og bra for valgkampen deres. De er det eneste partiet som klart og tydelig forteller hva de ønsker å forandre raskt og hvilke saker de vil prioritere høyest i det øyeblikket de går inn i regjering. Her er det tiltak for å få bedre helsetilbud, tiltak for å begrense innvandring og tiltak for å redusere kriminalitet. Det er høyere fartsgrenser og vin i butikkene. Og det er flere forslag å øke det private tilbudet av skoler og omsorgstjenester.

Mye er svært konkret og tydelig. Dette gjelder for eksempel hvor store skatte- og avgiftslettelser de vil foreslå, hvilke bedrifter staten skal selge aksjene sine i og hvilke beslutninger som kan overtates til hver enkelt kommune å bestemme selv. For eksempel skal bruk av snøscooter, bygging i strandsonen, tiltak mot rovdyr og reaksjoner mot tigging avgjøres i hver enkelt kommune.

Det jeg savner i dette hundredagersprogrammet er tiltak som vil heve øke satsingen på og heve kvaliteten på norsk forskning, tiltak for å løfte kvaliteten i skolen, tiltak for å fremme innovasjon i næringslivet og konkrete tiltak for å modernisere offentlig sektor. Ikke bare lavere skatter og mindre byråkrati. Dette er ikke et program for kunnskapspolitikk. Men det hadde vi vel heller ikke ventet.