Mindre skattesvikt enn fryktet

Når det skjer raske endringer på et samfunnsområde er ikke alltid enkelt å lage presise prognoser for den videre utviklingen. Det vet alle som i disse dager lager et budsjett for bedriften sin og opplever usikkerhet om markedsutviklingen. Og det vet i aller høyeste grad også de som lager et statsbudsjett for neste år der det er flere ting det er usikkerhet om, særlig på grunn av usikkerhet i økonomien og på grunn av en usikker internasjonal situasjon.

Slik er det når det gjelder antall asylsøkere som kommer til Norge, som har økt kraftig de siste ukene. Noe som gjør at Aftenposten plutselig gir inntrykk av at de vet svaret på hvor mange asylsøkere som kommer i 2016 allerede nå, og i hvert fall kritiserer regjeringen for å ikke komme med et godt nok svar i forslaget til statsbudsjett. Men heller ikke Aftenposten tør komme med noen egen prognose. Selv er jeg sikker på at en prognose for 2016 på det området med stor sannsynlighet er feil enten den er lagete i august eller november i år.Vi er nødt til å følge utviklingen og justere kursen etter hvert som situasjonen endrer seg, noe som kan skje brått..

Men dette skulle ikke handle om flyktninger, men om et annet område der det har vært vanskelig å spå, og der det har haglet med påstander om at regjeringen ikke har fanget opp den negative utviklingen. Det gjelder skatteinntektene til norske kommuner. Her viste det seg ganske raskt at prognosene i statsbudsjettet for 2015, som ble lagt frem i oktober 2014, var for optimistiske. Etter hvert som oljeprisen falt og bedrifter måtte redusere aktiviteten, falt skatteinntekene utover våren. Ja, de falt så mye at det var en viktig medvirkende grunn til at kommunene fikk 1,1 milliarder kroner ekstra i det reviderte budsjettet som ble lagt frem av regjeringen i mai og vedtatt i Stortinget i juni. Men Trygve Slagsvold Vedum var likevel ikke fornøyd og erklærte at situasjonen er enda dårligere og at kommunene fikk alt for lite penger.

Så viser det seg også her at det er vanskelig å lage gode prognoser, selv når man er midt inne det året budsjettet er laget for. Nå har Statistisk Sentralbyrå lagt frem tall for skatteinngangen for de tre første kvartalene, det vil si til og med september 2015, og det ser ut som den varslede nedgangen i skatteinntekter ikke blir større enn regjeringens anslag i revidert budsjett, slik Trygve Slagsvold Vedum spådde, men en god del mindre enn prognosen fra mai. Kommunal Rapport har studert tallene som kom på fredag og skriver følgende:

"Statistisk sentralbyrå la i dag, fredag, fram tallene for den nest siste store skattemåneden i år, september. De viser at kommunene fikk en vekst i inntektene på 6,9 prosent i denne måneden isolert. Det er bedre enn hva kommunene selv opprinnelig budsjetterte med, og dermed minker den ventede skattesvikten for fjerde måned på rad. Samlet så langt i år har kommunenes skatteinntekter økt med 5,2 prosent. Om kommunene har fulgt retningslinjene i statsbudsjettet for 2015, vil de ha budsjettert med en skattevekst på drøyt 5,6 prosent. Holder skatteveksten seg ut året, blir inntektene 540 millioner kroner lavere enn opprinnelig budsjettert. Det er likevel 800 millioner kroner mer enn regjeringen har anslått i 2016-budsjettet som ble lagt fram sist uke."

Det at skattesvikten minker for fjerde måned på rad er jo gode nyheter, særlig hvis dette viser seg å være en trend som holder seg videre. Det er i så fall et tegn på at nedgangen i økonomien er i ferd med å flate ut. Men dette er også en viktig illustrasjon av hvor viktig der er å opprettholde den handlefriheten vi har opparbeidet oss gjennom å spare store deler av oljeinntektene våre slik at vi kan bruke litt ekstra når situasjonen krever det. Og som jeg blogget om for noen dager siden er det nettopp en slik satsing på økt aktivitet og sysselsetting som gjøres i statsbudsjettet for 2016, uten at det er slått hull på den norske sparegrisen av den grunn.

Syv dødelige sykdommer

Det blir vanligvis ikke så store overskrifter av gode globale nyheter, som at det blir færre fattige i verden eller at flere store dødelige sykdommer er på retur, men desto viktigere er det at noen forteller om det. Og om at innsatsen som settes inn har effekt. The Economist fortjener derfor ros for å bruke forsiden og en lederartikkel forrige i forrige ukes utgave til å fortelle at dersom vi klarer å utrydde syv navngitte dødelige sykdommer vil det redde 1,2 millioner menneskeliv hvert år. De skriver:

"A list of five plausible targets—measles, mumps, rubella, filariasis and pork tapeworm—has hardly changed since the early 1990s, yet measles, mumps and rubella are all the subjects of intensive vaccination campaigns that could easily be converted into ones of eradication. And even though Swaziland is poised to become the first malaria-free country in sub-Saharan Africa only a few dare to make explicit the goal of ridding the planet of the disease. Hepatitis C should be made a target, too. It kills half a million a year, and affects rich and poor countries alike, yet new drugs against it are almost 100% effective and there are no silent carriers. Eradicating these seven diseases—the five, plus malaria and hepatitis C—would save a yearly total of 1.2m lives. It would transform countless more."

I en litt lengre artikkel i samme nummer, "Breaking the fever" går de litt dypere inn i utfordringene rundt det å utrydde den sykdommen som tar livet av aller flest mennesker, malaria. Den beskriver hvordan tidligere forsøk på å utrydde malaria mislyktes totalt, men at den innsatsen som de siste årene er satt inn har hatt stor effekt. Så stor at det er innen rekkevidde å utrydde malaria helt, i følge The Economist:

"Since 2000, malaria deaths around the world have fallen by nearly half. The steepest drop has come in sub-Saharan Africa, where 90% of fatalities occur. Malaria still kills around 450,000 people each year (see chart 1)—most of them children in Africa. But the World Health Organisation (WHO) estimates that better control prevented the deaths of 3.9m African children between 2001 and 2013. Such progress breeds optimism. The WHO believes that malaria cases and deaths could both fall by another 90% in the next 15 years. At a summit in November, heads of state from East Asia will endorse a plan to make the region free of malaria by 2030. The Gates Foundation, an important source of funds for antimalarial research and control efforts, believes it can be eradicated completely by 2040."

Nei, det er ikke slått hull i sparegrisen

Noen kommentatorer har i sin kritikk av regjeringens forslag til statsbudsjett gitt inntrykk av at det nå "slås hull i sparegrisen", i den forstand at tas mer penger ut av det norske oljefondet enn det puttes inn. Nå er det viktig å være opptatt av at veksten i den offentlige pengebruken ikke må bli for sterk og at engangstiltakene i den særskilte tiltakspakken som skal skape sysselsetting i en tid med nedgang i oljebransjen trappes ned igjen når økonomien tar seg opp. Men det er helt galt å si at vi tar penger ut av oljefondet. Det vil fortsette å vokse med hundrevis av milliarder kroner også i 2016.

En god beskrivelse av dette finnes i både tekst og tabeller i Statsbudsjettets Gul bok, i kapittel 2,1, der det står følgende om oljepengebruken og pensjonsfondet:

"Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond anslås til 205,9 mrd. kroner i 2016. Overskuddet består av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fratrukket overføringen til statsbudsjettet for å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet, samt renteinntekter og utbytte i Statens pensjonsfond utland og Statens pensjonsfond Norge. Den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond ved utgangen av 2016 anslås til 7 659 mrd. kroner. Av dette er 7 449 mrd. kroner i Statens pensjonsfond utland, mens 210 mrd. kroner er i Statens pensjonsfond Norge. Utenlandsdelen av fondet anslås dermed å øke med 424 mrd. kroner, fra en anslått kapital på 7 025 mrd. kroner ved utgangen av 2015."

Det helt sentrale i denne teksten er at den minner oss om at "sparegrisen", det vil si oljefondet, ikke bare består av oljeinntekter som puttes inn på toppen og statsbudsjettpenger som tas ut på bunnen men at disse over 7500 milliardene som er oppspart over tid også er investert i lønnsomme bedrifter, aksjer, eiendommer og bankinnskudd, som skaper store nye inntekter for fondet.

I denne teksten og tilhørende tabell i gul bok kan vi også lese to vesentlige opplysninger som tilbakeviser påstanden om at oljefondet blir tappet. For det første er det slik at investeringene oljefondet har gjort gir staten inntekter i form av utbytte og renter som er er beregnet til å bli 209,6 milliarder kroner i 2016, noe som er litt mer enn kontantstrømmen til staten fra oljevirksomheten, Eller for å si det på en annen måte: Vi tjener enda mer på oljefondet enn på oljevirksomheten i 2016.

Det andre vi kan lese her er at selve markedsverdien av utenlandsdelen av statens pensjonsfond, det vi gjerne kaller oljefondet, anslås å øke med 424 milliarder kroner i 2016. Det gir ikke mye mening å påstå at det er hull i en sparegris som vokser med 424 milliarder.

Et tredje poeng er at vi er godt innenfor handlingsregelen med den pengebruken som er foreslått i statsbudsjettet. I gul bok omtales også det:

"Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 194 mrd. kroner. Bruken av oljeinntekter anslås 87 mrd. kroner lavere enn banen for forventet fondsavkastning (4-prosentbanen)."

Her er det også viktig å minne om bruken av oljeinntekter i statsbudsjettet ikke bare skal holde seg innenfor det som er forventet avkastning i fondet (87 milliarder kroner lavere enn handlingsregelen i 2016), men også bør rettes inn mot tiltak som kan øke produktiviteten og den langsiktige vekstevnen i økonomien. Det vil si formål som investeringer i infrastruktur, forskning, utdanning og vestfremmende skattelettelser. Dette er områder som er prioritert i budsjettet.

Et siste poeng. Hvis det virkelig var slik at vi brukte mer penger enn det som er forsvarlig og tømte sparegrisen så ville landets ledende makroøkonomer reise seg opp og protestere. Det har de ikke gjort. Da Dagens Næringsliv ba 14 ledende makroøkonomer kommentere og gi terningkast til statsbudsjettet var det seks som ga terningkast 5 og seks som ga terningkast 4, og jevnt over kommenterer de at budsjettet er godt tilpasset de store utfordringene vi har. Bare LOs sjeføkonom og Roger Bjørnstad, som sier han ikke liker skattelette, gir , ikke særlig overraskende, terningkast tre.

Summen av disse kommentarene fra makroøkonomene gir slett ikke inntrykk av uansvarlighet, men av et statsbudsjett som er godt tilpasset utfordringene vi står midt opp i. Dette er folk som ikke pleier å holde igjen når de mener noe er galt, så jeg tenker at vi er på trygg grunn. Og en viktig forutsetning er som nevnt at de ekstraordinære tiltakene i tiltakspakken både treffer der de gir rask effekt og raskt kan reverseres. Dette er omtalt slik i statsbudsjettets gul bok, i kapittel 1:

"Regjeringen er opptatt av å sikre høy sysselsetting og lav ledighet. Som en del av budsjettet legger Regjeringen fram en tiltakspakke for økt sysselsetting på i alt 4 mrd. kroner. Tiltakene i pakken er midlertidige og innrettet slik at de lett skal kunne reverseres. Pakken er rettet mot områder som i særlig grad merker konsekvensene av lavere vekst. Det foreslås en rekke tiltak innenfor vedlikehold og bygg, samt innovasjon og næring."

En god gründerplan

Mandag la næringsminister Monica Mæland og finansminister Siv Jensen frem dokumentet "Gode ideer -fremtidens arbeidsplasser", med undertittelen "Regjeringens gründerplan". Selv sitter jeg i et annet departement og er ikke direkte involvert i utformingen av denne delen av næringspolitikken, som jeg fulgte ganske tett i min forrige jobb, men når jeg leser denne samlede fremstillingen ser jeg at dette arbeidet er i gode hender. En god næringspolitikk er viktig for hele resten av samfunnet. Og det å legge til rette for at vi får flere små vekstbedrifter som lykkes i å både vokse og bli lønnsomme er særlig viktig.

 Så kan man jo spørre om hva det egentlig er staten skal gjøre for bedrifter, ut over å sørge for gode generelle rammebetingelser som hele næringslivet nyter godt av? Som skatter og avgifter på et nivå bedriftene kan leve med og en god transportinfrastruktur som gjør at de kan transportere varene sine til markedet. Man kan jo ikke la regjeringen plukke ut vinnerbedrifter eller putte masse penge inn i enkeltbedrifter når kjennetegnet på en vellykket bedrift er det motsatte: at den tjener penger og betaler skatt av sitt overskudd til staten.

Det er særlig tre ting staten bør gjøre og som denne gründerplanen handler om. For det første er det tiltak som bidrar til å redusere risikoen for gründere og investorer i nystartede vekstbedrifter. I denne tidlige fasen er ikke kapitalbehovet så enormt stort i forhold til det de kan ha behov for senere, men det er ikke noe velfungerende kapitalmarked for slike tidligfaseinvesteringer i såkornfasen fordi risikoen er svært høy sammenlignet med andre ting en investor kan putte pengene sine inn i, og uten nok tidligkapital dør bedriften før den har kommet langt nok til å tjene penger på kundene sine. Folk som jobber med dette snakker om "dødens dal", perioden der man utvikler produktet og jobber med å skaffe sine første kunder, men der det er et stykke frem til de store inntektene.

På side 14 i gründerplanen er det en god oversikt over "Tiltak for tilgang på kapital", det vil si hva som blir gjort av regjeringen for å sikre tidligfasekapital og risikoavlaste gründere. Noe svært viktig etter min mening er den nye pre-såkornordningen som ble bevilget med 40 millioner i 2015 og styrkes med 100 millioner i 2016. Det er en ordning for den aller tidligste fasen, der ideer blir til bedrifter. På listen finner vi også en kraftig styrking av etablerertilskuddene i 2015 og 2016, flere såkornfond, en ytterligere forbedring av SkatteFunn, en styrking av miljøteknologiordningen slik at den nå er på 464 millioner kroner og en styrking av forskningsrådets brukerstyrte forskningsprogram (BIA).

Det andre staten gjør er å bidra til mer kompetansebygging og bedre kunnskapsdeling gjennom tiltak som er listet opp under "Tiltak for bedre tilgang på kompetanse" på side 22 i grunderplanen. Her omtales styrkingen av Forny 2020-programmet, i 2015 og 2016, et program som bidrar med rådgivning og støtte til teknologi- og markedsverifisering for gründere som vil bringe forskningsresultater fra blant annet universiteter og forskningsinstitutter ut i markedet. Det blir også gitt mer støtte til entreprenørskap i utdanningen og tiltak for å sørge for at gründere lettere kommer i kontakt med relevant kompetanse, blant annet gjennom mentorordninger. I tillegg er det lansert et par nye nettverksvirkemidler som kan bli spennende å følge: En satsing på Møteplasser for vekst som skal bygge møteplasser mellom gründere, kapital og kunnskapsmiljøer. Og en satsing på IdeLab, der en løser en grensesprengende utfordring i en sektor ved å ta i bruk teknologi og kunnskap fra en helt annen sektor.

Det tredje staten gjør er å legge til rette for at Norge blir et en mer attraktivt land å etablere seg i og drive bedriften sin i, for både norske og utenlandske gründere. Under overkriften "Tiltak for å gjøre Norge til et mer attraktivt gründerland" er det på side 30 listet opp en del ulike tiltak som vil bidra positivt. Da handler det både om markedsføring av mulighetene i Norge, men også om forenkling og digitalisering av Innovasjon Norges tjenester og "Vekst", et nytt tiltak for å mobilisere til økt gründerskap blant kvinner og personer med flerkulturell bakgrunn.

Så er det viktig å huske på at tiltak som gjør livet enklere for næringslivet generelt også gjør livet enklere for gründere. Regjeringen forenkler anskaffelsesregelverket, arbeider med forenklinger i selskapslovningen, reduserer selskapsskatt og formueskatt, og styrker det nasjonale programmet for leverandørutvikling med 10 millioner kroner. Dette, sammen med alle tiltakene i gründerplanen jeg har nevnt her, er en meget solid pakke som gjør det enda mer attraktivt å etablere bedrift og drive med innovasjon i Norge.

Tim Worstall: The No Breakfast Fallacy

Har du hørt historien om hvordan verden er i ferd med å slippe opp for fosfor og kalium slik at det om noen år ikke kan lages nok kunstgjødsel til å skaffe mat til verdens befolkning? Eller historien om hvordan en del sjeldne metaller som brukes mye i små elektronikkomponenter, de såkalte lantanoidene, ikke finnes utenfor Kina og kan føre til at Kina vil drive utpressing av vesten? Eller påstanden om at vi på grunn av høyt forbruk og voksende befolkning generelt er i ferd med å slippe opp også for en del andre livsviktige grunnstoffer?

Et nyttig og ganske underholdende svar på slike pessimistiske profetier finner man i Tim Worstalls bok "No Breakfast Fallacy", som kan kjøpes på Amazon, alternativt lastes ned gratis som pdf hos den britiske tenketanken Adam Smith Institute, der Worstall holder til. Boktittelen spiller på det at ideen om at vi er i ferd med å slippe opp for en del grunnstoffer er like upresis som om vi skulle tro at vi er i ferd med å slippe opp for mat i samfunnet fordi vi har kjøleskap som blir ganske tomme etter helgen. Tomme kjøleskap er i dette tilfellet ikke et tegn på knapphet, men på at vi har en verdikjede som gjør at det hele tiden produseres ny mat som havner i kjøleskapet, og slik er det også med metaller og grunnstoffer vi utvinner, skriver Worstall.

Det er særlig tre hovedpoenger Worstall er opptatt av å få frem i boken. Det ene er at det i jordskorpen er store menger av alle de aktuelle grunnstoffene, nok til hundrevis, i noen tilfeller millioner, av år med forbruk, og ingen fysisk knapphet. Det andre er at om og når disse ressursene blir utvunnet er avhengig av blant annet etterspørsel, kostnader, teknologi og andre helt vanlige faktorer som påvirker et marked. Det kan bli knapphet på grunn av lav produksjonskapasitet, men det vil normalt resultere i høyere priser. Noe som i igjen fører til investeringer i økt produksjonskapasitet. I noen tilfeller kan et alternativ være at et metall blir erstattet av noe annet, men det vil i så fall være fordi markedet foretrekker en annen løsning, og ikke fordi det er tomt. Et tredje hovedpoeng er at påstandene til blant annet Romaklubben om et stadig større uttak av naturressurser med økende befolkning ikke stemmer lenger. Etter hvert som land blir rikere foregår det også en frakobling av sammenhengen mellom vekt og ressursbruk.

Leser man "The No Breakfast Fallacy" får man en god gjennomgang av hvordan påstandene om at vi bruker opp viktige grunnstoffer oppstår og hvorfor de ikke stemmer. Særlig viktig er det å forstå at summen av det selskapene omtaler som "reserver" ikke er et mål på hvor mye det finnes av en ressurs i naturen. Reserver handler om det som er påvist og klar til å bli produsert, og som derfor kan tenkes å vare en 20-40 år fremover i tid, ideelt slik at dagens virksomhet har en god sikkerhet for fremtiden noen år fremover. Men det at reservene holder i 30 år betyr ikke at det er blir tomt om 30 år, det betyr at man stadig omdanner de ressursene man vet er der, og nye ressurser man oppdager, til reserver. Det er derfor vi for 30 år siden fikk rapporter som sa at vi har 30 år til med oljeproduksjon i verden basert på dagens reserver og de tilsvarende rapportene i dag også sier at vi har 30 år til med produksjon basert på dagens oljereserver.

Hva så med påstanden om at noen strategisk viktige metaller for elektronikkindustrien bare produseres i Kina, slik at de kan drive utpressing av vesten? I kapittelet "But doesn’t the Chinese rare earth story mean that we are in danger of running out?" tar boken for seg denne påstanden og konkluderer med at Kinas monopol på dette området ikke har noe med at metallene bare finnes i Kina, men med at Kina har en så billig produksjon at de en lang periode har utkonkurrert alle andre.

"Two important facts about rare earths help explain why: They’re not earths, and they’re not rare. China has reached its dominant supplier position through good old-fashioned industrial aggression, not innate geographical superiority. Cheap labor, little environmental scrutiny, and a willingness to sell at low cost have made other producers give up. For competitors, like the owners of Mountain Pass, a California mine that shut down in 2002 partly due to the China factor, that has been a daunting combination. For the rest of us, it has been fantastic: Affordable rare earths have helped power the information-technology revolution, driving down the cost of everything from hybrid cars to smart bombs. But the non-rarity of the rare earths themselves means that China’s position isn’t sustainable. That California mine, for instance, could potentially supply 20 percent of world demand, currently around 130,000 tons a year."

Når det kunstgjødselindustriens behov for fosfor og kalium fremover er det også stor grunn til å være optimistisk, mener Worstall, i og med at det er to av grunnstoffene det er veldig mye av på planeten vår. Boken har for øvrig en tabell som viser hvor mye av jordskorpen man må anta at alle de aktuelle metallene og andre grunnstoffene utgjør. Selv de sjeldneste stoffene er likevel såpass vanlige at det ikke er knapphet som er problemet, men hva vi er villige til å betale for dem og hva slags teknologiske forbedringer vi vil oppleve i produksjonsprosessene fremover.

Man skulle kanskje tro at en bok om forskjellen på reserver og ressurser og om økonomien i utvinning og handel med sjeldne og mindre sjeldne grunnstoffer er ganske kjedelig, men dette er en lettlest og ganske morsom bok skrevet for oss uten spesielle forkunnskaper..

Hvem er venner med hvem i Midtøsten?

Klikk her for interaktiv oversikt

Hvem er det som er venner og hvem er fiender i Midtøsten? Jeg blir i hvert fall usikker noen ganger. Er det for eksempel Hamas eller Hezbollah som er venner med Assad-regjeringen i Syria? Hvordan er forholdet mellom Israel og Tyrkia for tiden? Og hva med palestinernes forhold til Egypt?

For å hjelpe til med å å holde oversikt har magasinet Slate laget en interaktiv matrise der de har delt alle bilaterale relasjoner inn i "friends", "enemies" og "It's complicated", en tilstand det er ganske mange eksempler på i et Midt Østen der ting ganske ofte er komplisert. Klikker man på symbolene i matrisen får man opp en kort forklaring på forholdet.

Et par små forbehold: For det første er denne oversikten fra sommeren 2014, det vil si litt over et år siden. Jeg tror ikke ting er vesentlig annerledes i dag, men som vi vet er det en del av verden der det stadig vekk skjer ting, blant annet har Russland gått inn militært i Syria ganske nylig, og det kan også bidra ting endrer seg.

For det andre er det enda flere aktører enn de som er nevnt i denne oversikten og som også har innflytelse i regionen. Russland som nylig har meldt seg på som sentral aktør mangler. Mangler gjør også gulfstatene de forente arabiske emiratene, Qatar og Bahrain, som bidrar med både våpen og penger til ulike andre aktører og Libanon og Jordan som er sentralt plasserte land som har konflikter på alle kanter. Mangler gjør også noen flere ikke-statlige aktører som kurderne og de syriske opprørerne. Men også uten disse er det som man ser ganske komplisert.

Et svensk sjokk

Noen ganger skjer det ting i politikken som ingen helt hadde ventet ville komme, i hvert fall ikke akkurat da det kom. I kveld har Sverige hatt en slik hendelse, men som ingen foreløpig vet om vil resultere i noen konkret endring, for eksempel i form av et nyvalg. Det som har skjedd er at Kristelig-demokratene har landsmøte og vedtok med stort flertall, og mot partiledelsens ønske, å trekke seg fra "Decemberövernskommelsen" fra desember i fjor som hindret regjeringskrise og også sørget for å holde Sverigedemokratene utenfor enhver innflytelse.

Selv om KD er det minste partiet i Riksdagen (4,6 prosent i 2014) er det nå slik at alle de andre borgerlige partiene sier at avtalen ikke lenger gjelder når en av avtalepartnerne trekker seg. Da står plutselig den rødgrønne regjeringen uten noen avtale som sikrer flertall for budsjettene i riksdagen.

Hva er det så som har skjedd siden desember i fjor og som gjør at det plutselig er en helt ny politisk situasjon i Sverige? Jeg er ikke noen ekspert på dette, men antar at det handler om to ting. Den ene er at å forhandle seg bort fra at man kunne bruke et flertall i Riksdagen mot rødgrønn politikk til å gjennomføre noe annet enn rødgrønn politikk, virket lite bærekraftig, for å si det forsiktig. Politikk handler om å vinne flertall for å gjennomføre mest mulig av sin politikk. Å forhandle seg bort fra gjennomslagskraft måtte skape frustrasjon, og det har i hvert fall ikke blitt lettere av at meningsmålingene har blitt dårligere for en borgerlig opposisjon med selvpåført vingeklipp..

Den andre grunnen er at de eneste som ser ut til å ha vunnet på at de andre partiene avtalte hvordan Sverigedemokratene skulle holdes utenfor innflytelse er Sverigedemokratene. I september fikk de nesten 18 prosent i SIFOs meningsmåling, , og har vært største parti i noen andre målinger, mens både rødgrønn blokk og de fire alliansepartiene har gått tilbake siden valget.

Men blir det så et nyvalg? Det skulle man kanskje tro i og med at den politiske avtalen som sikrer regjeringen flertall for budsjettet er opphevet, men de svenske kommentatorene er slett ikke så sikre på det. I motsetning til høsten 2014 er det ikke slik at de borgerlige alliansepartiene skal legge frem noe felles budsjett i høst. Og da behøver det heller ikke være slik at regjeringen trenger å bli nedstemt. Med dagens meningsmålinger er det ikke opplagt at de borgerlige har noen bråhast med å felle den rødgrønne regjeringen. Og meningsmålingene gjør heller ikke at de rødgrønne har noe sterkt ønske om nyvalg. Som Aftonbladets kommentator Lena Mellin skriver:

"Men inte heller det får stora konsekvenser förrän Alliansen bestämmer sig för att lägga fram ett gemensamt budgetförslag. Tills dess röstar alla på sitt förslag och lägger ner rösterna när andra förslag behandlas. Och det kommer sannolikt inte allt leda till nyval vilket många tror. För nyval krävs att Stefan Löfven vill utlysa ett. Och varför skulle han vilja det? Det kommer göra det parlamentariska läget ännu omöjligare än idag."

Det høres ut som en logisk vurdering. Men i politikk kan noen ganger uventede ting skje likevel. Uten avtalen fra i fjor som skulle hindre at Sverigedemokratatene kan utnytte sin vippeposisjon blir det i hvert fall mer spennende i svensk politikk fremover.

Statsbudsjettet 2016 - en leseguide

Hvordan finner man ut hva som egentlig står i statsbudsjettet? Det er jo massiv mediedekning av deler av innholdet, men da gjerne i form av at noen fra opposisjonen eller en høyrøstet interesseorganisasjon forteller om en sak de er uenige i. Ofte mangler mediedekningen en bredere og dypere analyse av hvilke utfordringer vi som samfunn skal løse, i arbeidsmarkedet, skolen, velferdssamfunnet, miljøet og næringslivet, og hvordan dette har satt premissene for innholdet i Statsbudsjettet.

Mange vil også savne informasjon i pressens dekning om temaer og enkeltsaker de selv er spesielt interessert i, men som media av ulike grunner ikke finner interessante nok. Men i stedet for å la politikere og interesseorganisasjoners karakteristikker farge hva man skal mene om Statsbudsjettet er det et godt alternativ å lese hva som står der selv, i hvert fall det man er mest opptatt av. Samlet sett består Statsbudsjettet av veldig mye lesestoff, og det er neppe mange som leser alt, men Regjeringens samleside om statsbudsjettet gjør det ganske lett å finne frem til de delene man er på jakt etter, særlig hvis man vet hva man er opptatt av å finne ut,

Alle som er opptatt av de store sammenhengene og langsiktige utfordringene i samfunnet bør begynne med å lese Nasjonalbudsjettet 2015, et kompakt dokument på omkring 150 sider med mye fine grafer og tabeller, som går igjennom utsiktene for norsk og internasjonal økonomi og beskriver utfordringene i petroleumssektoren, Så beskriver den hovedtrekkene i den økonomiske politikken som regjeringen legger frem, inkludert finanspolitikken, kommuneopplegget, sysselsettingspolitikken, klimapolitikken og noen andre temaer. Fjerde kapittel beskriver hovedtrekkene i skatte og avgiftsopplegget til regjeringen. Femte kapittel er en veldig nyttig gjennomgang av Produktivitetskommisjonens arbeid og tiltak som er iverksatt for å bedre effektiviteten i økonomien, inkludert forenklingstiltak for næringslivet og tiltak for å forenkle og forbedre offentlig sektor. Og sjette og siste kapittel handler om forvaltningen av statens pensjonsfond. Dette er rett og slett et meget meget nyttig dokument hvis man vil ha et overblikk over økonomi og politikk som går ut over selve budsjettallene.

Vil man ha oversikt over selve tallene på utgiftssiden i statsbudsjettet for 2016 på et overordnet nivå, og på tvers av departementer, er det det gule dokumentet kjent som "Gul bok", proposisjonen om Statsbudsjettet 2016, man må lese. Hele dokumentet er på omkring 220 sider, men hele siste halvdel er tallforslag og andre vedtak Stortinget inviteres til å gjøre. På de første 90 sidene er tekstomtalen av selve statsbudsjettet og leser man side 7-15 helt innledningsvis får man et konsentrert sammendrag over hovedprioriteringene i alle departementene samt en beskrivelse av innholdet i tiltakspakken for økt sysselsetting. Deretter kommer en gjennomgang av de ulike departementenes budsjett, med omkring en side pr departement. En grei måte å få oversikt på.

Fra side 55 i Gul bok finner man også noen gode oversikter over hvordan utviklingen har vært over flere år for statsbudsjettet utgiftsside på ulike områder. Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning har øker fra året før, men det gir ofte mer innsikt å se på en utvikling over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser at tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og ikt-prosjekter som går over flere år, binder ressurser over flere år og redusere fremtidig handlefrihet. Kapittel seks handler om hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført. Dette handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger er ikke et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er gjennomført og effekten av gjennomføringen som avgjør om et tiltak er vellykket.

Så har naturligvis statsbudsjettet også en inntektsside i form av skatter og avgifter, og for mange er innretningen på dette vel så viktig som utgiftene. En oversikt over alt som gjøres av endringer her i 2016, samt en omtale av en del organisatoriske endringer og andre endringer som har med skatter og avgifter å gjøre, finner man i en egen proposisjon om Skatter, avgifter og toll 2016. Den er på formidable 380 sider. Men fordi mye av skatteopplegget også er oppstarten på en mer omfattende skattereform er det i tillegg lagt frem en egen Stortingsmelding. "Bedre skatt — En skattereform for omstilling og vekst" om skattereformen som det er lurt å lese i sammenheng med skattevedtakene for 2016.

Men for mange som er interessert i Statsbudsjettet er det ikke disse overordnede dokumentene, men sektorbudsjetter eller enkeltsaker som er det viktige å finne ut av. Et enkelt sted å begynne å lete er de enkelte departementenes pressemeldinger som ligger både på regjeringens samleside og på de ulike departementenes nettsider. En man for eksempel opptatt av kommuneøkonomien i 2016 kan men lese KMDs pressemelding om at regjeringen styrker kommunene med 7,3 milliarder. Er man opptatt av hvor de store digitaliseringssatsingene i budsjettet for 2016 kommer kan man lese pressemeldingen om en millard til nye digitaliseringstiltak i offentlig sektor. Og er man opptatt av den kraftige veksten som er foreslått til næringrettet forskning kan man lese om den i NFDs pressemelding.  De har også en lengre pressemelding som tar for seg omstillingstiltakene for næringslivet mer samlet.

Her må jeg også skryte av Samferdselsdepartementet. I tillegg til å lage pressemeldinger om for eksempel hvilke veier som skal bygges og kjøp av 26 nye togsett, har de laget noen veldig gode grafiske presentasjoner av hvordan utviklingen i investeringene innenfor sektoren har vært over tid og hva pengene går til. I tillegg har de en flott interaktiv kartløsning der man kan klikke seg inn på hvert enkelt av alle pågående samferdselsprosjekter og lese om status. Når det gjelder samferdselsprosjekter er det jo slik at man er mest opptatt av det som skjer lokalt.

De som er mer enn bare litt politisk interesserte i en sektor vil imidlertid ikke nøye seg med å lese bare pressemeldingene og presentasjonene, men vil også lese budsjetteksten og forslagene på det aktuelle området. Hvert departement lager hvert år sin egen budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett og som Stortinget vedtar kapittel for kapittel utover høsten, På finansdepartementets portal (og på hvert departements hjemmeside) finner man enkelt frem til disse dokumentene, for eksempel Kommunal. og moderniseringsdepartementets budsjett både i nettversjon og som pdf-fil på 250 sider. Det samme gjelder budsjettforslaget til Samferdselsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og alle de andre departementene, til sammen mange flere tusen sider tekst og tall.

I tillegg finnes det et eget Svalbardbudsjett fra Justisdepartementet, en oversikt fra KMD over bevilgninger til samiske formål i budsjettene og Grønt hefte fra KMD som går igjennom bakgrunnen for fordelingen av rammetilskuddene til hver enkelt kommune og fylkeskommune. Det er med andre ord ikke mangel på lesestoff om man har et ønske om å øke kunnskapen om statsbudsjettet og dets målsettinger på ulike områder i samfunnet.

Hva koster det å stenge oljekranen?

Konsekvensene av å stenge ned norsk olje- og gassproduksjon er plutselig blitt satt på dagsorden. Ikke av SV, Rødt eller Miljøpartiet de Grønne, men av statsministeren og regjeringen i TV2s nye dramaserie "Okkupert". Og mens de nye grønne makthaverne i TV-serien gjennomfører en rask nedstengning av norsk oljeproduksjon, og i stedet bygger Thorium-kraftverk, føler talsmannen for virkelighetens MDG grunn til å rykke ut og forklare TV2-seerne at de etter hvert skal stenge, men "ikke bråstenge oljekrana".

Nå skal ikke jeg prøve meg på en analyse av forskjellen på å stenge og å bråstenge olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel, men det er uansett en beslutning med svært vidtrekkende konsekvenser for velferdsstaten Norge. Vi merker jo i øyeblikket konsekvensene i arbeidsmarkedet av at oljeprisen har falt en del i det siste og vi vil i årene som kommer merke konsekvensene av lavere oljeproduksjon enn før. Men det å aktivt stenge ned alle felt som er i produksjon på norsk sokkel vil mangedoble denne negative effekten.

Hva vil det så koste å stenge ned norsk oljeproduksjon? Det svaret har to deler. En del handler om de pengene som i dag går til staten, rett inn i statskassen. Det vil si de direkte inntektene staten i dag har i form av skatte- og avgiftsinntekter, inntekter staten har som eier av andeler på norsk sokkel og inntekter som kommer som utbytte gjennom eierskapet i oljeselskapet Statoil. En svært ryddig oversikt over hvor store inntekter det er snakk om finnes i Olje- og energidepartementets faktaoversikt på nettet over norsk olje og gassproduksjon. Der står det om statens inntekter at:

"Skatteinntektene i 2014 var på omtrent 170 milliarder. Statens kontantstrøm fra direkte eierandeler i felt gjennom ordningen med SDØE var på 113 milliarder kroner. I tillegg til utbytte fra Statoil og avgifter var statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 2014 311,6 milliarder kroner. De totale inntektene fra sektoren utgjorde dermed 27 prosent av statens samlede inntekter."

Skrur vi av oljekranene er det med andre ord 311 milliarder kroner, nesten en tredel av statsbudsjettet, som plutselig blir borte. Til sammenligning bruker staten 32 milliarder på høyere utdanning, 132 milliarder på helseforetakene, 27 milliarder på veier, 21 milliarder på jernbane, 31 milliarder på utviklingshjelp og 15 milliarder på politi og påtalemyndigheten i 2015. Det er med andre ord svært dramatiske konsekvenser vi ville oppleve dersom over 300 milliarder kroner i statsbudsjettet plutselig forsvinner hvert år.

Men dette regnestykket gjelder bare statens del av oljevirksomheten. Den andre delen av svaret handler om oljevirksomheten som næring, det vil si alle arbeidsplassene og alle de aktivitetene som skjer i bedriftene som selv er oljeselskaper eller leverandørbedrifter. Og i tillegg alle de arbeidsplassene og de aktivittene som foregår i bedrifter som ikke selv driver oljevirksomhet, men som leverer ulike varer og tjenester til det oljerelaterte næringslivet i Norge.

Hvor mange arbeidsplasser er det egentlig snakk om? Her tror jeg det beste estimatet er en utredning forskningsinstituttet IRIS i Stavanger har laget for organisasjonen Norsk Olje og Gass, senest i februar 2015 (og som jeg blogget om her). Konklusjonen i denne rapporten er at:

"I 2014 var det rundt 330 000 ansatte i petroleumsrelatert virksomhet, hvorav 186 000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (operatørselskap og leverandører) og 143 000 i indirekte petroleumsrelaterte virkomheter (leverandører av generelle varer/tjenester som transport, finans osv). Dette tilsvarer nesten 13 % av alle bosatte sysselsatte"

Og det er heller ikke slik at petroleumsvirksomheten bare foregår noen få steder på Vestlandet. Rapporten sier dette om hvilke deler av landet som er sterkest berørt:

"Det finnes direkte petroleumsrelatert virksomhet i alle fylker. Fylkene med absolutt sett flest antall ansatte i direkte petroleumsrelatert virksomhet er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Akershus. (...) Fylkene hvor ansatte i direkte og indirekte petroleumsrelatert virksomhet utgjør høyest andel av bosatte sysselsatte, er Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Vest-Agder, Akershus, Aust-Agder, Oslo og Sogn og Fjordane."

Jeg tror derfor at TV2 i sin nye TV-serie, i hvert fall i første episode, kanskje overfokuserer på de negative utenrikspolitiske konsekvensene og sterkt underkommuniserer hvor dramatisk effekten av en brå stans i norsk oljeproduksjon vil ha innenfor Norge, både for velferdssamfunnet vårt og for næringsliv og sysselsetting, En av hovedpersonene i serien har riktignok en del færre gjester i restauranten sin enn tidligere, men jeg er redd effektene vil være betydelig mer dramatiske enn dette om en virksomhet som direkte eller indirekte sysselsetter anslagsvis 250 000 personer (de er den eksportrettede delen trukket fra) plutselig skulle stoppe,

Og for ordens skyld: Jeg argumenterer ikke mot at norsk næringsliv skal ha flere ben å stå på eller mot at vi trenger "et grønt skifte". Tvert imot viser disse to poengene, både det som gjelder skatteinntekter til staten og det som gjelder sysselsettingen i petroleumsrelatert virksomhet, at det er viktig å få til en omstilling når vi er blitt så avhengig av oljevirksomheten. Norsk olje- og gassproduksjon er på vei nedover og vil falle videre i årene som kommer. Men den overgangen vi nå har påbegynt er vanskelig nok. Det er ingen grunn til at vi i tillegg skal pådra oss store ekstra problemer ved å legge ned dominerende deler av vårt høyteknologiske næringsliv og frasi oss inntekter vi er avhengige av for å finansiere utdanning, eldreomsorg, samferdsel og sykehus i Norge.

Hvordan virus virker

Nei, ikke datavirus, men sånne små biologiske ting som forårsaker forkjølelse, influensa og mye annet interessant som det er sesong for i vinterhalvået. Noen ganger langt farligere sykdommer også. Videoen under er en animasjon som forklarer hvordan et virus gjør kroppen til en slags kopimaskin som lager millioner av kopier av en et enkelt virus. Og hvorfor kroppen vår normalt vinner kampen likevel:

Forbedret lederlønnssystem i staten

I dag ga Aftenposten støtte på lederplass til endringene vi gjør i statens lederlønnsystem, under overskriften "Fornuftige endringer i statlige lederlønninger". I går ga VG støtte til de samme endringene i sin lederartikkel "Lønn som fortjent". Og i går skrev faktisk også Dagbladet en lederartikkel, "Færre fallskjermer i staten", som ga klar støtte til i hver fall et av de viktigste tiltakene. Jeg tror det tilhører sjeldenhetene at alle de tre store avisene skriver lederartikler om samme politiske sak og med så klar støtte.

Hva er det så dette handler om? Her kan jo Komunal- og moderniseringsdepartementets egen nettside om statens lederlønnsystem være et greit sted å begynne:

"Statens lederlønnssystem ble etablert i 1991. Ordningen kopler statlige topplederes resultater og lønn tettere sammen, og legger til rette for økt mobilitet i topplederstillingene. Lederlønnssystemet er også et viktig virkemiddel for å rekruttere og beholde dyktige ledere. Ikke alle topplederstillinger i staten er plassert i systemet. Stillingens ansvar, omfang og kompleksitet avgjør om den innplasseres. Det er ca. 300 toppledere som er tilknyttet systemet, blant annet departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene samt toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestere."

Et statlig lederlønnssystem skal oppnå flere ting på en gang. Det skal bidra til at staten rekrutterer og beholder kvalifiserte og kompetente folk til krevende lederjobber. Det må være konkurransedyktige lønnsvilkår, men det kan ikke være være slik at staten tar ledelsen i lønnsutviklingen i samfunnet. Det bør være en sammenheng mellom oppnådde resultater og lønn. Og det må være slik at ledere i det offentlige må være forberedt på å gå av hvis resultatene er langt svakere enn det som var forutsatt. Det krever naturligvis et visst sikkerhetsnett, men dette kan ikke være helt annerledes enn i samfunnet ellers.

Statens lederlønnssystem har tidligere fått kritikk for svakheter og mangler på alle disse områdene, og kanskje særlig for gunstige ordninger når man går ut av en topplederjobb. Dagbladets lederartikkel beskriver de endringene vi gjør når det gjelder etterlønn og retrettstillinger slik:

"Sanner foreslår nå at det ikke lenger skal være en hovedregel at ledere får retrettstillinger og beholder lønna, samt at etterlønna kuttes fra to år til seks måneder. Hvis ny jobb tilbys på samme lønnsnivå kuttes etterlønnen, men tidligere ledere skal ikke automatisk sikres stilling i staten. Dette er fornuftige innstramminger. Det finnes selvfølgelig tilfeller hvor det kan være fornuftig å tilby bedre betingelser. Spesielt kan det være nødvendig der ledere nærmer seg pensjonsalder. Dette er det heldigvis åpning for å vurdere i hvert enkelt tilfelle. Denne fleksibiliteten må imidlertid følges nøye, slik at ikke «unntakene» blir så mange at de i realiteten blir regelen."

For en enda mer helhetlig fremstilling av endringene som gjøres i det statlige lederlønnsystemet, både når det gjelder muligheter for å belønne resultatoppnåelse og når det gjelder innstramming i bruk av etterlønn og retrettstillinger kan man lese mer her på departementets nettsider om Statens lederlønnssystem. Selve de nye retningslinjene kan leses her i PDF-format. 

Nå er det selvfølgelig slik at et lønnsystem for ledere ikke fungerer i et vakuum, men må være en del av en større helhet. Verken ledere eller medarbeidere motiveres av lønn alene, det handler om flere rammevilkår som må være på plass for å kunne være en god leder. En totalpakke der både faglige utfordringer, lederutfordringer, samspillet med andre deler av staten, i og utenfor egen sektor, og ikke minst samfunnsoppdraget man er satt til å ivareta i demokratiet vårt, bidrar til å motivere til innsats. Et viktig bidrag til å forbedre denne helheten heter Program for bedre styring og ledelse i staten. Ved å klikke på lenken kan man lese mer om dette programmet og lede om hvordan endringene i lederlønnsystemet henger sammen med de forbedringene det ellers er viktig å få til.

Ny straffelov gjelder fra i dag

Det er flere gode eksempler på at politiske prosesser kan ta lengre tid enn man trodd var mulig, men de siste årene tror jeg det har vært få eksempler på så dårlig reklame for politisk gjennomføringsevne og -kraft som innføringen av den nye straffeloven som Stortinget vedtok i 2005.

Den gamle straffeloven er fra 1902 og har vært moden for utskiftning lenge (jeg blogget for eksempel om en høyesterettsdom i 2012 som tok for seg det problematiske møtet mellom en straffelov fra 1902 og ting som skjer på internett). Men det å faktisk få innført en lov som er vedtatt i Stortinget viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro. På slutten av den rødgrønne regjeringsperioden sa de at den først ville komme i 2018

Men i dag, 1. oktober 2015, er den nye straffeloven på plass. Det er ti år og fire måneder etter at den først ble vedtatt og Stortinget har vært nødt til å gjøre flere lovendringer parallelt i ny og gammel straffelov i årene som har gått, men fra nå er det 2005-loven som gjelder. Hvilke nye bestemmelser som gjelder fra i dag kan man lese om på Lovdata. Her står det om viktige endringer, her står det om straffereaksjoner og loven i sin helhet kan man lese her.

Hva var det så som gjorde det mulig å fremskynde ikrafttredelsen såpass mye sammenlignet med det som var planen i forrige regjeringsperiode?  Det enkle svaret er at det i den opprinnelige planen var meningen at en helt ny IKT-plattform skulle utvikles og innføres i politiet først, mens dagens regjering og justisminister besluttet at ting skulle skje i motsatt rekkefølge. Først tilpasninger i eksisterende ikt-systemer for å gjøre det mulig å ta i bruk den nye straffeloven. Deretter utvikling av en ny plattform.

Og her må det også legges til at politiets egen IKT-strategi også har blitt revurdert underveis og vil komme som en mer trinnvis innføring av nye systemer. Det er mye og komplisert it i politiet, og ting skal henge sammen, men det er ikke nødvendigvis lurt å gjøre alt på en gang. Der man i stedet for å ha et gigantprosjekt som het "Merverdiprogrammet" vil moderniseringen av ikt-systemene foregå trinnvis i en rekke mindre prosjekter. Jeg vil tro at også erfaringene med innføring av ny straffelov har bidratt til denne erkjennelsen av at i en verden der både teknologi og politikk kan endre seg, så må man også ha en smidig tilnærming til hvordan verktøy og it-plattformer som skal understøtte arbeidet må utvikles og endres.