Et nyttig og ganske underholdende svar på slike pessimistiske profetier finner man i Tim Worstalls bok "No Breakfast Fallacy", som kan kjøpes på Amazon, alternativt lastes ned gratis som pdf hos den britiske tenketanken Adam Smith Institute, der Worstall holder til. Boktittelen spiller på det at ideen om at vi er i ferd med å slippe opp for en del grunnstoffer er like upresis som om vi skulle tro at vi er i ferd med å slippe opp for mat i samfunnet fordi vi har kjøleskap som blir ganske tomme etter helgen. Tomme kjøleskap er i dette tilfellet ikke et tegn på knapphet, men på at vi har en verdikjede som gjør at det hele tiden produseres ny mat som havner i kjøleskapet, og slik er det også med metaller og grunnstoffer vi utvinner, skriver Worstall.
Det er særlig tre hovedpoenger Worstall er opptatt av å få frem i boken. Det ene er at det i jordskorpen er store menger av alle de aktuelle grunnstoffene, nok til hundrevis, i noen tilfeller millioner, av år med forbruk, og ingen fysisk knapphet. Det andre er at om og når disse ressursene blir utvunnet er avhengig av blant annet etterspørsel, kostnader, teknologi og andre helt vanlige faktorer som påvirker et marked. Det kan bli knapphet på grunn av lav produksjonskapasitet, men det vil normalt resultere i høyere priser. Noe som i igjen fører til investeringer i økt produksjonskapasitet. I noen tilfeller kan et alternativ være at et metall blir erstattet av noe annet, men det vil i så fall være fordi markedet foretrekker en annen løsning, og ikke fordi det er tomt. Et tredje hovedpoeng er at påstandene til blant annet Romaklubben om et stadig større uttak av naturressurser med økende befolkning ikke stemmer lenger. Etter hvert som land blir rikere foregår det også en frakobling av sammenhengen mellom vekt og ressursbruk.
Leser man "The No Breakfast Fallacy" får man en god gjennomgang av hvordan påstandene om at vi bruker opp viktige grunnstoffer oppstår og hvorfor de ikke stemmer. Særlig viktig er det å forstå at summen av det selskapene omtaler som "reserver" ikke er et mål på hvor mye det finnes av en ressurs i naturen. Reserver handler om det som er påvist og klar til å bli produsert, og som derfor kan tenkes å vare en 20-40 år fremover i tid, ideelt slik at dagens virksomhet har en god sikkerhet for fremtiden noen år fremover. Men det at reservene holder i 30 år betyr ikke at det er blir tomt om 30 år, det betyr at man stadig omdanner de ressursene man vet er der, og nye ressurser man oppdager, til reserver. Det er derfor vi for 30 år siden fikk rapporter som sa at vi har 30 år til med oljeproduksjon i verden basert på dagens reserver og de tilsvarende rapportene i dag også sier at vi har 30 år til med produksjon basert på dagens oljereserver.
Hva så med påstanden om at noen strategisk viktige metaller for elektronikkindustrien bare produseres i Kina, slik at de kan drive utpressing av vesten? I kapittelet "But doesn’t the Chinese rare earth story mean that we are in danger of running out?" tar boken for seg denne påstanden og konkluderer med at Kinas monopol på dette området ikke har noe med at metallene bare finnes i Kina, men med at Kina har en så billig produksjon at de en lang periode har utkonkurrert alle andre.
"Two important facts about rare earths help explain why: They’re not earths, and they’re not rare. China has reached its dominant supplier position through good old-fashioned industrial aggression, not innate geographical superiority. Cheap labor, little environmental scrutiny, and a willingness to sell at low cost have made other producers give up. For competitors, like the owners of Mountain Pass, a California mine that shut down in 2002 partly due to the China factor, that has been a daunting combination. For the rest of us, it has been fantastic: Affordable rare earths have helped power the information-technology revolution, driving down the cost of everything from hybrid cars to smart bombs. But the non-rarity of the rare earths themselves means that China’s position isn’t sustainable. That California mine, for instance, could potentially supply 20 percent of world demand, currently around 130,000 tons a year."
Når det kunstgjødselindustriens behov for fosfor og kalium fremover er det også stor grunn til å være optimistisk, mener Worstall, i og med at det er to av grunnstoffene det er veldig mye av på planeten vår. Boken har for øvrig en tabell som viser hvor mye av jordskorpen man må anta at alle de aktuelle metallene og andre grunnstoffene utgjør. Selv de sjeldneste stoffene er likevel såpass vanlige at det ikke er knapphet som er problemet, men hva vi er villige til å betale for dem og hva slags teknologiske forbedringer vi vil oppleve i produksjonsprosessene fremover.
Man skulle kanskje tro at en bok om forskjellen på reserver og ressurser og om økonomien i utvinning og handel med sjeldne og mindre sjeldne grunnstoffer er ganske kjedelig, men dette er en lettlest og ganske morsom bok skrevet for oss uten spesielle forkunnskaper..
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar