Google Glass

Statssekretær prøver Google Glass

Torsdag var Jan Tore Sanner og jeg på besøk hos Google Norge og fikk en innføring i hvordan Google ser på internett som plattform for innovasjon og produktivitetsvekst fremover. Vi snakket om "the second half of the chessboard", hvordan eksponentiell vekst i hastighet. prosessorkraft, båndbredde og lagringskapasitet gjør at mulighetene for å gjøre ting på smartere måter er blitt så veldig mye større, men at det både organisatorisk og mentalt er utfordrende å oppdage og utnytte mulighetene.

På slutten av møtet fikk vi også prøve Google Glass, et nytt eksempel på hva eksponentiell vekst og krymping av komponenter kan føre til av innovasjon. Her er pc/mobil-komponenter, operativsystem, skjerm, batteri, høyttaler, mikrofon, kamera og masse annet puttet inn i noe som ser ut som og føles som briller. Man styrer ved å snakke til brillene, men kan også  bruke et lite berøringsfølsomt felt på siden av brillene.

Nå var det bare noen minutter statsråden og jeg prøvde brillene, men det var nok til å skjønne at dette er fascinerende saker. Ikke fordi akkurat denne modellen vil gjøre kjempesuksess, det har jeg for tynt grunnlag for å si, men fordi denne type "kroppsnær teknologi" som drar nettet enda tettere inn i dagliglivet vil bli helt vanlig.

Og det reiser jo noen nye problemstillinger også, både rundt personvern og rundt sikkerhet. Vil for eksempel det å bruke Google Glass under bilkjøring øke eller redusere sikkerheten? Og så blir det kanskje slik at vi må venne oss til at stadig flere folk er ufokuserte og snakker høyt med seg selv, uten at det er noe galt med dem. Det er bare slik verden har blitt, på samme måte som folk i dag sitter dypt begravet i sine nettbrett og smarttelefoner på vei til jobb eller til og med på møter. Akkurat det har ikke bare positive sider.

Men at dette ikke bare er et nytt leketøy fant jeg et god eksempel på her i en artikkel om hvordan en kirurg ved Duke University bruker Google Glass i opplæringen av indiske leger. Og ser for seg at det også kan brukes til å hente opp informasjon, for eksempel røntgenbilder, som kan supplere det du ser på vanlig måte med øyet.

Netflix og YouTube tar halve plassen på nettet

Hvem bruker mest båndbredde på internett? Vi vet jo at Facebook og Google har flest unike brukere, men hvem tar mest plass? Jeg kom over en artikkel i CNet fra november i fjor som slår fast at halvparten av all bruk av båndbredde i Nord Amerika er enten Netflix eller YouTube.

Rapporten som viser dette er Global Internet Phenomena Report fra Sandvine som inneholder en rekke ulike data om global internettbruk. Den viser at Netflix stod for 31,6 prosent og YouTube for 18,7 prosent av nedstrøms båndbredde for "peak period applications". I Europa bruker YouTube 28,7 prosent av båndbredden, men i Europa er Netflix foreløpig bare lansert i noen land og tallene fra land der Netflix har vært tilgjengelig en stund (UK, Nederland og Norden) viser samme kraftige vekst som i USA.

En interessant trend er at fildelingstjenestenes andel av båndbredden er fallende. Da Sandvine begynte å lage sine rapporter for 10 år siden stod fildeling for 60 prosent av båndbredden For fem år siden tok den 30 prosent av plassen, mens det i dag er slik at fildeling står for bare 10 prosent av den daglige netttrafikken i Nord Amerika. I Europa er denne andelen fortsatt høyere, rundt 20 prosent, men trenden er den samme. Forklaringen er vel at når brukervennlige og forholdsvis billige tjenester for å se film og streame musikk på nettet har kommet på plass så er fildeling blitt mindre interessant. Sandvine skriver:

"Filesharing continues to disappear from many fixed access networks across the globe as Real-Time Entertainment options that are providing subscribers a wealth of content at reasonable prices launch in new countries. Filesharing now accounts for less than 10% of total daily traffic in North America. This marks a significant change from our very first Global Internet Phenomena Report released over ten years ago, where it accounted for over 60% of total fixed traffic in North America."

Tidstyvjakt i Sogn og Fjordane

Fylkesmannsbloggen i Sogn og Fjordane

Alle statlige virksomheter har i sine tildelingsbrev fra departementene fått beskjed om at de skal fjerne tidstyver i egen virksomhet i 2014. De skal i tillegg hjelpe oss med å identifisere tidstyver som er skapt av andre, slik at vi også får gått løs på tidstyvene de ikke kan fjerne selv. Nå er det sikkert slik at oppgaver som noen ser på som en tidstyv er helt nødvendige regler og rapportering for andre. Men ved å få løftet fram disse eksemplene nedenfra kan vi i hvert fall lettere ta stilling til hva som er nødvendige regler og prosedyrer og hva som er tidstyver.

En statlig virksomhet som tar dette arbeidet på alvor er Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. De har en egen fylkesmannsblogg der Fylkesmann Anne Karin Hamre nylig har blogget om hvorfor jakt på tidstyver er et godt initiativ og hva de selv tenker om dette arbeidet. De understreker at fylkesmannsembetene er vant til å løse mange ulike oppgaver med små ressurser, og derfor er godt egnet til å bidra til å fjerne både egne og andres tidstyver. Hun er særlig opptatt av hvordan de kan bidra til å fjerne tidstyver for kommunene slik at de kan frigjøre mest mulig ressurser til å gjøre hovedjobben - å levere gode tjenester til innbyggerne.

Fylkesmannen avslutter innlegget med å minne om at et slik arbeid også skaper forventninger. Setter man i gang et slikt arbeid må det også komme resultater. Hun skriver:

Vi ser fram til å føreslå kva tidstjuvar som kan kuttast . Eg kan nemne at vi i 2008 sende eit brev til FAD om store ressursar til rapportering, der vi la ved eit samla oversyn over rapporteringskrava frå dei ulike oppdragsgjevarane våre. Eg vil tru det meste av innhaldet stadig er aktuelt. Difor vil eg gjere merksam på at jakta på tidstjuvar skaper store forventningar om at det faktisk skjer endringar, ikkje minst for føringar, pålegg og krav som kjem frå den sentrale statsforvaltninga.

Det er helt riktig at det skapes forventninger om at det faktisk vil skje endringer når det gjelder pålegg og krav fra statsforvaltningen. Det er et politisk ansvar å sørge for at disse endringene skjer. De forventningene og den fallhøyden som nå er skapt om at det vil skje forenklinger og forbedringer skal vi sørge for å bruke positivt i dette arbeidet. Det skader ikke med litt press. Men aller viktigst for å kunne lykkes er det at vi får gode innspill fra de som kjenner utfordringene og mulighetene best. Derfor ser vi frem til å få mang gode innspill, blant annet fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

The glass-ceiling index

The Economist har i anledning den internasjonale kvinnedagen 8. mars laget en egen "glasstaksindeks", The glass-ceiling index, som er på trykk i helgens utgave. Om metoden de har valgt for å lage en internasjonal sammenligning av likestilling, skriver The Economist:

"As it is International Women’s Day on March 8th, The Economist has created a “glass-ceiling index”, to show where women have the best chances of equal treatment at work. It combines data on higher education, labour-force participation, pay, child-care costs, maternity rights, business-school applications and representation in senior jobs. Each country’s score is a weighted average of its performance on nine indicators."

Indikatorene handler med andre ord om muligheter og deltagelse i utdanning, arbeidsliv, politikk og ledende posisjoner i næringslivet. Ikke overraskende dominerer Norden den øverste delen av tabellen. Mer overraskende er det kanskje at Polen havner rett bak Norge, Sverige og Finland og at også Frankrike og Ungarn ligger høyt, mens vi blant land som ender under OECD snittet finner blant annet Italia, UK, Sveits og Japan.

I papir- og iPad-utgaven kan kan se en versjon av indeksen som er vektet av The Economist selv. I nettutgaven er det derimot er en interaktiv versjon der man kan justering på vektingen selv, for eksempel ved å øke betydningen av likestilling i utdanning og redusere betydningen av kvotering til styrer (en indikator der Norge ligger veldig høyt), og på den måten påvirke totalresultatet ut fra hva man mener er viktigst.

OECD om Norge

Annenhvert år lager OECD en landrapport om Norge. Den siste kom i uken som gikk og ble presentert av OECDs generalsekretær Angel Gurria på en pressekonferanse sammen med finansminister Siv Jensen. På Finans-departementets hjemmeside er det en lenke til et veldig greit 40-siders sammendrag av OECDs norske landrapport.

Landrapporten går igjennom ulike forhold som påvirker vekst og produktivitet i Norge, blant annet pengepolitikk, budsjettdisiplin, rammebetingelser for entreprenørskap, arbeidsmarked og kunnskapspolitikk. Mange av oppsummeringene i rapporten er interessante, blant annet den om "Promoting entrepreneurship" der det står:

"Current prosperity has tended to disguise a slowing of underlying productivity growth. To sustain growth in living standards as petroleum production declines, a thriving culture of entrepreneurship is necessary to spot and exploit opportunities, and to raise risk-capital and other resources. Public support for innovation should be based on good framework conditions in regulatory and competition policy, with direct support being carefully managed."

Det er også en del interessante anbefalinger i rapporten. For eksempel sier OECD at det for å oppnå mer innovasjon og entreprenørskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig å satse på å bygge mer kompetanse innenfor realfag og teknologi. OECD peker på at det også kreves noen andre ferdigheter dersom gründere skal kunne lykkes med sine internasjonale vekstambisjoner, kompetanse som styrker evnen til å utvikle, lede og organisere kunnskapsbedrifter:

"In addition to focus on STEM (Science, Technology, Engineering and Mathematics) skills for innovation, ensure that entrepreneurial skills such as risk assessment, people management, project planning and finance are also given a place in the national skills strategy."

Jeg synes også OECD-rapporten har en interessant vurdering av effektene av nedgangen i norsk oljeproduksjon etter år 2000, den svakere BNP-veksten vi har hatt de siste årene, og hvordan overskuddet i årene før nedgangen burde vært investert:

"This decline in GDP growth can, in fact, be entirely attributed to declining oil and gas production. GDP growth in mainland Norway, which excludes the offshore gas and oil sectors, even increased a bit across these two periods. Still, one interpretation of the picture shown in Figure 8 would be that during times of resource abundance. Norway did not invest sufficiently in other forms of wealth, such as human or physical capital, to maintain its ability to generate similar increases in income when resource use is declining. Promoting innovation and entrepreneurship could help to attain higher productivity growth to make up for the vanishing growth contribution of gas and oil."

Nedgangen i oljeproduksjon vil fortsette i årene fremover. Om inntektene går tilsvarende ned vet vi ikke, det er avhengig av fremtidig oljepris, men det virker sannsynlig at det å ha flere og sterkere ben å stå på er en klok målsetting. Det er vår evne til å møte denne videre nedgangen i oljeproduksjon med tiltak som styrker produktiviteten og vekstkraften, fremmer entreprenørskap og bygger mer kunnskap og innovasjonsevne som vil avgjøre hvordan vi vil lykkes i tiden som kommer.

Innovasjon i Nordland

Jacob Torfing snakker om Clint Eastwood

Onsdag denne uken var jeg i Bodø for å innlede om Fornye, forenkle og forbedre (inkludert litt om behovet for en kommunereform) på en konferanse i regi av Fylkesmannen i Nordland og KS Nordland. Men jeg dro opp allerede tirsdag ettermiddag for å være med på en workshop om innovasjon i offentlig sektor ledet av professor Jacob Torfing fra Roskilde Universitet.

Ordførere og rådmenn har vel ikke et rykte som de mest innovative lederne i landet, men mange er opptatt av å finne nye og bedre løsninger og Jacob Torfing klarte virkelig å få opp engasjementet rundt bordene. Det hele var lagt opp som en kombinasjon av innledning og workshop og i innledningen snakket han blant annet om hvordan Clint Eastwoods klassiske western "Den gode, den onde og den grusomme" kan bidra til å skape våre innovasjonsfortellinger.

Den gode drivkraften for innovasjon er høye faglige og politiske ambisjoner om å levere løsninger av høy kvalitet, der innovasjon er en forutsetning for å få til det man ønsker. Den onde drivkraften at man har fått et stigende antall "wicked problems", problemer som ikke forsvinner når man prøver alle standardløsningene og heller ikke når man kaster flere penger etter dem. De krever at man tenker nytt og på tvers av organisatoriske siloer. Den grusomme drivkraften er når gapet mellom økende forventninger og begrensede ressurser, både i form av økonomi og hoder, gjør at vi må innovere for å finne nye løsninger som leverer "mer for mindre".

Rundt bordene var det vel enighet om at alle tre fortellinger finnes i kommunenes virkelighet, og at det på avdelingsnivå kan være slik at de gode faglige drivkreftene preger endringene, men at en leders perspektiv er langt mer preget av "onde" og "grusomme" begrunnelser for å satse på innovasjon. Problemer og ressursknapphet er veldig ofte en katalysator for innovasjon, både i offentlig og i privat sektor. Utfordringen, som Torfing var flink til å få frem, er å kombinere evnen til å søke innspill og inspirasjon "utenfor boksen", og hente innspill og inspirasjon fra brukere, medarbeidere og andre med erfaring, med evnen til  å organisere seg slik at man får konkretisert tiltak og gjennomført reelle endringer. Det stiller noen krav til ledelse i offentlig sektor som er annerledes enn de vi er vant til.

Verdens 50 mest innovative bedrifter

Bladet Fast Company kårer hvert år de 50 mest innovative bedriftene i verden og presenterer i siste nummer den nye listen for 2014. Google topper listen foran Bloomberg Philantropies, Xiaomi (kinesisk produsent av smarttelefoner), Dropbox og Netflix. Det er også artikler som går litt dypere inn i noen av selskapene på listen, blant annet synes jeg artikkelen "How Philips altered the future of light" om Philips arbeid med å utvikle nye typer LED-belysning der spennende.

I forbindelse med kåringen av de 50 mest innovative har redaktør Robert Safian også en kommentar om 12 viktige trender som han kaller "Twelve innovation lessons for 2014" Der skriver han om temaer som "Passion is underrated", "Software beats hardware" og "Made in China is a compliment". Og så har jeg særlig sans for det siste punktet på listen hans: "Dreaming big isn't folly; It's required". Om dette siste temaet skriver Safian at:

"Philips scientists calculated that LED lighting could cut total worldwide electricity use by 10%--saving some $250 billion. It's the reason they've put decades into developing it. Pharma researcher Medivation believed it could attack cancer in a new way, and it got a breakthrough drug on the market three years faster than the norm. GE estimates that sensor-packed plane engines could save the airline industry $30 billion over 15 years--and that broader applications of data-driven efficiencies could increase national incomes by nearly a third. Is Tesla's vision of a national network of electric cars pie-in-the-sky? Maybe. But without the dreams, we'll never find our way to what is truly possible. As Jon Gertner observes in his Philips article, "The initial appeal of an innovation doesn't predict the problems it may one day solve.""

Det vanskelige demokratiet

USAs andre president, John Adams, sa en gang om demokrati på slutten av 1700-tallet at:

“Democracy never lasts long. It soon wastes, exhausts and murders itself. There never was a democracy yet that did not commit suicide.”

Han tok heldigvis feil. Demokratiet ble den store vinneren av de ideologiske kampene som preget 1900-tallet. Etter en periode der det så svært mørkt ut, var det demokratiene som etter hvert seiret over både fascisme og kommunisme. Etter at verden i 1941 var nede i 11 fungerende demokratier er det i dag omkring 120, litt avhengig av kriteriene man vektlegger.

Et interessant essay i siste nummer at The Economist, "What's gone wrong with democracy", peker på at denne positive utviklingen har stagnert. Illustrert med masser av grafer og annen interessant informasjon, peker de på at utviklingen i retning stadig flere demokratiske land i verden har stoppet opp. Hva er det som gjør at det 20 århundrets mest suksessfulle idé har støtt på problemer i det 21. århundret? The Economist peker på flere årsaker, blant annet en populistisk kortsiktighet i pengebruken i mange land som har bidratt til økonomiske kriser og at demokratiske institusjoner i vår del av verden virker både handlingslammede og gammeldagse i møte med komplekse problemer som skal løses. Dessuten har dagens Kina blitt en modell for styring den gamle kommunismen aldri fikk til:

"Meanwhile, the Chinese Communist Party has broken the democratic world’s monopoly on economic progress. Larry Summers, of Harvard University, observes that when America was growing fastest, it doubled living standards roughly every 30 years. China has been doubling living standards roughly every decade for the past 30 years. The Chinese elite argue that their model—tight control by the Communist Party, coupled with a relentless effort to recruit talented people into its upper ranks—is more efficient than democracy and less susceptible to gridlock ,"

Men, kanskje den viktigste lærdommen de siste årene er at det å bygge et fungerende demokrati ikke handler om å så et frø, og så vil resten komme av seg selv. Demokrati handler om å bygge institusjoner og spilleregler folk har tillit til - et langsomt og hardt arbeid. Skal demokratiet overleve holder det ikke bare at noen vinner et valg, de som velges må også ha respekt for spilleregler og institusjoner, noe den siste tidens utvikling i Ukraina, Egypt og Venezuela minner oss om. The Economist skriver:

"One reason why so many democratic experiments have failed recently is that they put too much emphasis on elections and too little on the other essential features of democracy. The power of the state needs to be checked, for instance, and individual rights such as freedom of speech and freedom to organise must be guaranteed. The most successful new democracies have all worked in large part because they avoided the temptation of majoritarianism—the notion that winning an election entitles the majority to do whatever it pleases. (...) Robust constitutions not only promote long-term stability, reducing the likelihood that disgruntled minorities will take against the regime. They also bolster the struggle against corruption, the bane of developing countries. Conversely, the first sign that a fledgling democracy is heading for the rocks often comes when elected rulers try to erode constraints on their power - often in the name of majority rule"

Også våre vestlige demokratiers politiske institusjoner, med USAs og EUs institusjoner som de viktigste eksemplene, sliter med tilliten i befolkningen for tiden. Prosessene er ineffektive og viktige saker kjører seg fast uten å bli løst. Men et viktig poeng The Economist peker på i denne sammenhengen er at ting som på overflaten ofte virker veldig kaotiske eller langsomme i våre vestlige demokratier, kamuflerer hvor robuste systemene egentlig er under overflaten, i motsetning til land med ferskere demokratiske tradisjoner. De vestlige demokratiene er heldigvis bedre enn sitt rykte. The Economist skriver:

"...as Alexis de Tocqueville pointed out in the 19th century, democracies always look weaker than they really are: they are all confusion on the surface but have lots of hidden strengths. Being able to install alternative leaders offering alternative policies makes democracies better than autocracies at finding creative solutions to problems and rising to existential challenges, though they often take a while to zigzag to the right policies. But to succeed, both fledgling and established democracies must ensure they are built on firm foundations."

Essayet "What's gone wrong with democracy" er som sagt vel verdt å lese. Dels fordi den bidrar til å oppklare hva et robust demokrati egentlig handler om, og at det handler om mer enn hvem som vinner et valg. Men også fordi det inneholder noen gode eksempler og tips om hva også velfungerende demokratier bør gjøre for å unngå den type kortsiktighet og populisme som mange politikere faller for fristelsen til å spille på, men som bidrar til at det demokratiske fundamentet forvitrer.

Rødgrønn dom over rødgrønn styring

Dagens Næringsliv har meget fortjenestefullt lest komité-merknader fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og funnet frem til en interessant oppsummering i Innst. 123 S (2013–2014) av hva åtte år med rødgrønn styring av staten har medført. I en felles merknad til Riksrevisjonens årlige rapport for 2012 skriver AP, SP, SV og MDG at:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at det er behov for å endre styringssystemene i staten. Markedsstyringen med mål- og resultatstyring som verktøy har blitt det rådende styringsprinsippet i hele det statlige området, og i mange etater har det utviklet seg til å bli svært detaljstyrt. (...) Riksrevisjonens kritikk er basert på de mål og styringssignaler som gis gjennom disse styringssystemer som er mer og mer markedsbasert. Endres ikke styringsprinsippene og vi forsetter å styre forvaltning og velferd mer og mer som privat forretningsvirksomhet, vil vi ikke klare å bruke ressursene riktig og ta i bruk den kompetanse og kapasitet som er i etater og virksomheter."

Nå er det et par ting det kan være verdt å kommentere her. Det ene er at forfatterne av denne merknaden virker mer enn litt ideologisk forvirret. De blander av en eller annen grunn sammen begrepene detaljstyring og markedsstyring. Detaljstyring gjennom stadig flere mål og nye krav til rapportering, som utvilsomt har vokst kraftig i omfang de siste årene, er noe helt annet enn å være styrt av et marked. Markedsbaserte systemer vil gjerne være preget av at man er opptatt av å tilpasse seg til signaler nedenfra, og innretter seg etter brukernes behov. Det kan kombineres med få og tydelige resultatmål, men ikke med politisk detaljstyring. 

Det andre som må kommenteres er at denne kraftsalven fra de rødgrønne er deres vurdering av kvaliteten på styringen av staten i 2012, det siste hele året en rødgrønn regjering styrte landet og de hadde styrt i syv år. Det er interessant at dommen over disse åtte årene fra de rødgrønne selv er at det ble stadig mer detaljstyring og at dette har kommet i veien for å utnytte kompetanse og kapasitet slik at en har full kraft i gjennomføringsfasen. Det er godt vi nå har fått en ny regjering som allerede er i gang med å redusere antall mål i departementenes tildelingsbrev og er opptatt av å øke handlingsrommet for å utøve ledelse.

Fortellingen om to land

"A tale of two countries" er overskriften på The Economists reportasje om begivenhetene i Ukraina denne helgen. Det er gjerne slik i de fleste land at det hjelper å forstå et lands historie og kultur når man skal forklare dagens konflikter, men det er særlig viktig i sentral- og øst-Europa.

Derfor har The Economist besøkt to byer i Ukraina, Lviv helt i vest og Kharkiv helt i øst, for å forstå hva dette handler om. De to byene er viktige kulturelle og politiske sentre i dagens Ukraina, men siden Ukraina er en relativ nyskaping har de opp gjennom mesteparten av historien vært en del av andre, men helt forskjellige, stater.

Det vestvendte Lviv, som ble grunnlagt på 1200-tallet, var lenge en del av Polen, men var også hovedstad i Galicia, den største provinsen i Østerrike-Ungarn. I dag har byen 730 000 innbyggere. The Economist skriver:

"One of the most important European trading and university cities since the 14th century, modern Lviv has been Soviet Lvov, Polish Lwów and Austro-Hungarian Lemberg in the past 100 years. It was seized by the Soviet Union in 1939 but guerilla resistance was intense, and broken only in the 1950s. Lviv’s sense of its own belonging in Europe was supported by its architecture and its history of resistance to the Soviet rule. It jubilantly supported the Orange revolution in 2004 and was bitterly disillusioned by the failure of that revolution’s leaders..."

Det østvendte Kharkiv, som ble grunnlagt i 1655 har en helt annet historie, som del av det russiske imperiet og en by som veldig tidlig sluttet seg til Sovjetunionen etter 1917. I dag har Kharkiv 1,4 millioner innbyggere og. The Economist skriver:

"The first capital of Soviet Ukraine, Kharkiv is twice as large as Lviv and was home to some of the Soviet’s largest military and industrial complex plants. It is not just a predominantly Russian speaking city. In many ways it remained as much of a Soviet city as Lviv a Galician one. Appropriately the fight in Kharkiv between pro- and anti-Maidan revolution forces unfolded around the statue of Lenin, the leader of the Bolshevik coup of 1917."

Synet folk har på det dagsaktuelle er, bevisst eller ubevisst, preget av historie, kultur og religion, og i denne delen av Europa er det så mye historie at det kan være vanskelig å bygge broer. Noen husker sikkert Samuel Huntingdons bok "The Clash of Civilizations" fra 1990-tallet der Ukraina var et av de fremste eksemplene på det han kalte "cleft countries", land der to folkegrupper tilhører ulike "major civilizations" slik Samuel Huntingdon definerte dem, og derfor er mer eller mindre dømt til å være i konflik. 

Nå kan man hevde, og jeg er blant dem, at dette "clash of civilizatons"-perspektivet er en for pessimistisk måte å forholde seg til dagens Europa. Dagens Europa er full av eksempler på at politisk og økonomisk samarbeid virker. Ikke minst har EU de siste tiårene klart å bygge tillit og løst krangler der det for ikke veldig lenge siden var kriger og konflikter stadig vekk. Det som imidlertid gjør Ukraina spesielt er at uenighet om en tettere tilknytning til EU er noe av årsaken til problemene, samtidig som det er veldig vanskelig å se for seg hvordan landet skal komme videre og gi ungdommen en bedre fremtid uten å være en mer integrert del av Europa.

Om å kommunisere realfag

Alan Alda, aller mest kjent som skuespilleren bak kirurgen Hawkeye Pierce i den legendariske TV-serien M*A*S*H fra Korea-krigen, gjør også andre spennende ting. I New York Times oppdaget jeg at han er frontfigur for et spennende senter ved Stony Brook University som heter "Alan Alda Center for Communicating Science"

Utgangspunktet var at initiativtagerne mente at forskere ikke bare har et ansvar for å utvikle ny kunnskap, men også har et ansvar for å formidle kunnskapen de har til myndigheter, politikere, media og folk flest. For å oppnå dette arrangerer senteret studiepoenggivende kurs, konferanser, workshops, forelesninger og coaching. De har også et eget Master of Science program i journalistikk som lager en spennende kobling mellom en høyere medieutdanning og kunnskap om naturvitenskap, helse, miljø og teknologi.

Det er også interessant å lese om "The Flame Challenge", en internasjonal formidlingkonkurranse som handler om å finne det bidraget som best formidler kompleks naturvitenskap på en måte som en 11-åring er i stand til å forstå. Alan Alda beskriver bakgrunnen for ideen slik i New York Times:

"It’s something from my childhood. When I was about 11, I got obsessed with what was happening in a flame. I tried to figure out why they were so different from anything else I had ever seen. It gave off heat and light and you could put your finger through it — it didn’t have substance, apparently. There was nothing like it. So I asked a teacher. “It’s oxidation!” she said, flatly. No elaboration. It shut me down. So we started a contest for scientists: Tell us what a flame is in a way that an 11-year-old can understand. The point was to challenge scientists to explain something difficult in words that were both easy to understand and accurate. The first year we had 6,000 entries — kids and scientists. Now we have 20,000. This year, the question is “What is color?” I invite your readers to participate. The deadline is March 1."

Årets konkurranse om "What is color?" er åpen for tekst- og videobidrag fra forskere og realister fra hele verden. Men man må skynde seg, for fristen for å levere bidrag er allerede 1. april. Og i følge nettsiden har det allerede kommet inn bidrag fra 30 land, men kjenner vi Alan Alda rett, har han sikkert plass til flere.

Helsesektoren trenger arbeidsinnvandring

Aftenposten har en artikkel i dag med noen nye og interessante tall som viser at antall utenlanske leger i Norge har økt med 40 prosent på ti år. Av 23 500 leger er 3580, eller omkring en av seks, utenlandske statsborgere. Av 7085 overleger ved norske sykehus er 1450, eller en av fem, utlendinger. Det er særlig tre land disse legene kommer fra: Tyskland, Sverige og Danmark, men også antall leger fra Øst Europa har økt siden EU-utvidelsene.

Utlendingene tar både spesialistjobber og jobber i andre nisjer det ikke er så lett å fylle på annen måte. 75 prosent av de tyske legene er spesialister, mens 50 prosent av de norske legene er det. For et par år siden blogget jeg om at hele 40 prosent av fastlegene i de minste kommunene er utlendinger. Nå skulle man jo tro at alle ville være for dette bidraget til at helsekøer i Norge blir kortere og tilbudet blir bedre. Men slik er et ikke. Aftenposten har naturligvis klart å finne noen som ikke liker dette. For eksempel lederen i Norsk Medisinstudentforening som uttaler at:

"Flere rapporter har pekt på en skadelig dominoeffekt. Når vi henter leger fra europeiske land med legeunderskudd må også de dekke underskuddet sitt ved å importere. Det skjer gjerne fra land der leger har enda lavere lønn, og enda dårligere arbeidsvilkår. Den siste dominobrikken kan da falle i utviklingsland, som allerede har den laveste legetettheten i verden."

Hva om man i dette resonnementet byttet ut ordet lege med ingeniør? Og snur retningen på mobiliteten slik at den går ut av Norge i stedet for inn i Norge? Er det moralsk riktig at norske ingeniører drar til Tyskland eller USA, når vi samtidig opplever ingeniørmangel i Norge (og kanskje må fylle på med flere ingeniører fra utviklingsland)? Svaret på spørsmålet er et klart ja. Det er bra både for norske og utenlandske ingeniører at det er mobilitet. På samme måte som det er helt utmerket at leger og sykepleiere fra andre land kommer hit for å søke nye utfordringer.

Det er en viktig politisk målsetting av folk skal kunne studere og jobbe andre steder enn landet de er født i. For noen er dette en mulighet til å høste noen nye erfaringer. For andre kan det handle om å skaffe seg et bedre liv når de samme mulighetene ikke finnes i hjemlandet. Og fordi økonomiene i ulike land ikke beveger seg i takt bidrar fleksibiliteten i et fritt arbeidsmarked til at både land, bedrifter og enkeltindivider får brukt ressursene bedre enn om man er lukket inne i et rent nasjonalt arbeidsmarked. 

I Norden forstod vi dette tidlig, Allerede i 1954 ble det inngått en overenskomst om et felles nordisk arbeidsmarked, som har vært der siden. Denne har vært en viktig modell for EUs felles arbeidsmarked som stadig blir utvidet med flere land. Det er ikke noe umoralsk med et slikt felles arbeidsmarked. Det er tvert imot en helt sentral demokratisk rettighet for innbyggerne, samtidig som det bidrar til at utnytter ressursene og tåler svingninger i økonomien bedre ved at de som trenger jobb får en mulighet i et annet land og de som trenger ansatte kan hente dem fra et annet land.

Jakten på høyt kvalifisert arbeidskraft på tvers av landegrenser bidrar ikke til lavere lønn, slik legestudentenes leder i Norge ser ut til å tro, men til høyere lønn. Knapphet på noe som er viktig har gjerne en slik effekt. Hvis et sykehus i et annet land opplever at de mister leger (for eksempel til sykehus i Norge) må de enten gjøre noe for å beholde flere, eller rekruttere noen nye. Begge deler kan kreve at man gjør noe for at jobbene skal være mer attraktive. Konkurranse om de kloke hodene er krevende for den som skal ha tak i hodene, men den er ikke umoralsk.  Den er tvert imot en stor fordel både for den enkelte og for et samfunn som for eksempel vil fjerne helsekøer.