søndag 2. mars 2014

Det vanskelige demokratiet

USAs andre president, John Adams, sa en gang om demokrati på slutten av 1700-tallet at:

“Democracy never lasts long. It soon wastes, exhausts and murders itself. There never was a democracy yet that did not commit suicide.”

Han tok heldigvis feil. Demokratiet ble den store vinneren av de ideologiske kampene som preget 1900-tallet. Etter en periode der det så svært mørkt ut, var det demokratiene som etter hvert seiret over både fascisme og kommunisme. Etter at verden i 1941 var nede i 11 fungerende demokratier er det i dag omkring 120, litt avhengig av kriteriene man vektlegger.

Et interessant essay i siste nummer at The Economist, "What's gone wrong with democracy", peker på at denne positive utviklingen har stagnert. Illustrert med masser av grafer og annen interessant informasjon, peker de på at utviklingen i retning stadig flere demokratiske land i verden har stoppet opp. Hva er det som gjør at det 20 århundrets mest suksessfulle idé har støtt på problemer i det 21. århundret? The Economist peker på flere årsaker, blant annet en populistisk kortsiktighet i pengebruken i mange land som har bidratt til økonomiske kriser og at demokratiske institusjoner i vår del av verden virker både handlingslammede og gammeldagse i møte med komplekse problemer som skal løses. Dessuten har dagens Kina blitt en modell for styring den gamle kommunismen aldri fikk til:

"Meanwhile, the Chinese Communist Party has broken the democratic world’s monopoly on economic progress. Larry Summers, of Harvard University, observes that when America was growing fastest, it doubled living standards roughly every 30 years. China has been doubling living standards roughly every decade for the past 30 years. The Chinese elite argue that their model—tight control by the Communist Party, coupled with a relentless effort to recruit talented people into its upper ranks—is more efficient than democracy and less susceptible to gridlock ,"

Men, kanskje den viktigste lærdommen de siste årene er at det å bygge et fungerende demokrati ikke handler om å så et frø, og så vil resten komme av seg selv. Demokrati handler om å bygge institusjoner og spilleregler folk har tillit til - et langsomt og hardt arbeid. Skal demokratiet overleve holder det ikke bare at noen vinner et valg, de som velges må også ha respekt for spilleregler og institusjoner, noe den siste tidens utvikling i Ukraina, Egypt og Venezuela minner oss om. The Economist skriver:

"One reason why so many democratic experiments have failed recently is that they put too much emphasis on elections and too little on the other essential features of democracy. The power of the state needs to be checked, for instance, and individual rights such as freedom of speech and freedom to organise must be guaranteed. The most successful new democracies have all worked in large part because they avoided the temptation of majoritarianism—the notion that winning an election entitles the majority to do whatever it pleases. (...) Robust constitutions not only promote long-term stability, reducing the likelihood that disgruntled minorities will take against the regime. They also bolster the struggle against corruption, the bane of developing countries. Conversely, the first sign that a fledgling democracy is heading for the rocks often comes when elected rulers try to erode constraints on their power - often in the name of majority rule"

Også våre vestlige demokratiers politiske institusjoner, med USAs og EUs institusjoner som de viktigste eksemplene, sliter med tilliten i befolkningen for tiden. Prosessene er ineffektive og viktige saker kjører seg fast uten å bli løst. Men et viktig poeng The Economist peker på i denne sammenhengen er at ting som på overflaten ofte virker veldig kaotiske eller langsomme i våre vestlige demokratier, kamuflerer hvor robuste systemene egentlig er under overflaten, i motsetning til land med ferskere demokratiske tradisjoner. De vestlige demokratiene er heldigvis bedre enn sitt rykte. The Economist skriver:

"...as Alexis de Tocqueville pointed out in the 19th century, democracies always look weaker than they really are: they are all confusion on the surface but have lots of hidden strengths. Being able to install alternative leaders offering alternative policies makes democracies better than autocracies at finding creative solutions to problems and rising to existential challenges, though they often take a while to zigzag to the right policies. But to succeed, both fledgling and established democracies must ensure they are built on firm foundations."

Essayet "What's gone wrong with democracy" er som sagt vel verdt å lese. Dels fordi den bidrar til å oppklare hva et robust demokrati egentlig handler om, og at det handler om mer enn hvem som vinner et valg. Men også fordi det inneholder noen gode eksempler og tips om hva også velfungerende demokratier bør gjøre for å unngå den type kortsiktighet og populisme som mange politikere faller for fristelsen til å spille på, men som bidrar til at det demokratiske fundamentet forvitrer.