Fortellingen om to land

"A tale of two countries" er overskriften på The Economists reportasje om begivenhetene i Ukraina denne helgen. Det er gjerne slik i de fleste land at det hjelper å forstå et lands historie og kultur når man skal forklare dagens konflikter, men det er særlig viktig i sentral- og øst-Europa.

Derfor har The Economist besøkt to byer i Ukraina, Lviv helt i vest og Kharkiv helt i øst, for å forstå hva dette handler om. De to byene er viktige kulturelle og politiske sentre i dagens Ukraina, men siden Ukraina er en relativ nyskaping har de opp gjennom mesteparten av historien vært en del av andre, men helt forskjellige, stater.

Det vestvendte Lviv, som ble grunnlagt på 1200-tallet, var lenge en del av Polen, men var også hovedstad i Galicia, den største provinsen i Østerrike-Ungarn. I dag har byen 730 000 innbyggere. The Economist skriver:

"One of the most important European trading and university cities since the 14th century, modern Lviv has been Soviet Lvov, Polish Lwów and Austro-Hungarian Lemberg in the past 100 years. It was seized by the Soviet Union in 1939 but guerilla resistance was intense, and broken only in the 1950s. Lviv’s sense of its own belonging in Europe was supported by its architecture and its history of resistance to the Soviet rule. It jubilantly supported the Orange revolution in 2004 and was bitterly disillusioned by the failure of that revolution’s leaders..."

Det østvendte Kharkiv, som ble grunnlagt i 1655 har en helt annet historie, som del av det russiske imperiet og en by som veldig tidlig sluttet seg til Sovjetunionen etter 1917. I dag har Kharkiv 1,4 millioner innbyggere og. The Economist skriver:

"The first capital of Soviet Ukraine, Kharkiv is twice as large as Lviv and was home to some of the Soviet’s largest military and industrial complex plants. It is not just a predominantly Russian speaking city. In many ways it remained as much of a Soviet city as Lviv a Galician one. Appropriately the fight in Kharkiv between pro- and anti-Maidan revolution forces unfolded around the statue of Lenin, the leader of the Bolshevik coup of 1917."

Synet folk har på det dagsaktuelle er, bevisst eller ubevisst, preget av historie, kultur og religion, og i denne delen av Europa er det så mye historie at det kan være vanskelig å bygge broer. Noen husker sikkert Samuel Huntingdons bok "The Clash of Civilizations" fra 1990-tallet der Ukraina var et av de fremste eksemplene på det han kalte "cleft countries", land der to folkegrupper tilhører ulike "major civilizations" slik Samuel Huntingdon definerte dem, og derfor er mer eller mindre dømt til å være i konflik. 

Nå kan man hevde, og jeg er blant dem, at dette "clash of civilizatons"-perspektivet er en for pessimistisk måte å forholde seg til dagens Europa. Dagens Europa er full av eksempler på at politisk og økonomisk samarbeid virker. Ikke minst har EU de siste tiårene klart å bygge tillit og løst krangler der det for ikke veldig lenge siden var kriger og konflikter stadig vekk. Det som imidlertid gjør Ukraina spesielt er at uenighet om en tettere tilknytning til EU er noe av årsaken til problemene, samtidig som det er veldig vanskelig å se for seg hvordan landet skal komme videre og gi ungdommen en bedre fremtid uten å være en mer integrert del av Europa.