søndag 23. februar 2014

Helsesektoren trenger arbeidsinnvandring

Aftenposten har en artikkel i dag med noen nye og interessante tall som viser at antall utenlanske leger i Norge har økt med 40 prosent på ti år. Av 23 500 leger er 3580, eller omkring en av seks, utenlandske statsborgere. Av 7085 overleger ved norske sykehus er 1450, eller en av fem, utlendinger. Det er særlig tre land disse legene kommer fra: Tyskland, Sverige og Danmark, men også antall leger fra Øst Europa har økt siden EU-utvidelsene.

Utlendingene tar både spesialistjobber og jobber i andre nisjer det ikke er så lett å fylle på annen måte. 75 prosent av de tyske legene er spesialister, mens 50 prosent av de norske legene er det. For et par år siden blogget jeg om at hele 40 prosent av fastlegene i de minste kommunene er utlendinger. Nå skulle man jo tro at alle ville være for dette bidraget til at helsekøer i Norge blir kortere og tilbudet blir bedre. Men slik er et ikke. Aftenposten har naturligvis klart å finne noen som ikke liker dette. For eksempel lederen i Norsk Medisinstudentforening som uttaler at:

"Flere rapporter har pekt på en skadelig dominoeffekt. Når vi henter leger fra europeiske land med legeunderskudd må også de dekke underskuddet sitt ved å importere. Det skjer gjerne fra land der leger har enda lavere lønn, og enda dårligere arbeidsvilkår. Den siste dominobrikken kan da falle i utviklingsland, som allerede har den laveste legetettheten i verden."

Hva om man i dette resonnementet byttet ut ordet lege med ingeniør? Og snur retningen på mobiliteten slik at den går ut av Norge i stedet for inn i Norge? Er det moralsk riktig at norske ingeniører drar til Tyskland eller USA, når vi samtidig opplever ingeniørmangel i Norge (og kanskje må fylle på med flere ingeniører fra utviklingsland)? Svaret på spørsmålet er et klart ja. Det er bra både for norske og utenlandske ingeniører at det er mobilitet. På samme måte som det er helt utmerket at leger og sykepleiere fra andre land kommer hit for å søke nye utfordringer.

Det er en viktig politisk målsetting av folk skal kunne studere og jobbe andre steder enn landet de er født i. For noen er dette en mulighet til å høste noen nye erfaringer. For andre kan det handle om å skaffe seg et bedre liv når de samme mulighetene ikke finnes i hjemlandet. Og fordi økonomiene i ulike land ikke beveger seg i takt bidrar fleksibiliteten i et fritt arbeidsmarked til at både land, bedrifter og enkeltindivider får brukt ressursene bedre enn om man er lukket inne i et rent nasjonalt arbeidsmarked. 

I Norden forstod vi dette tidlig, Allerede i 1954 ble det inngått en overenskomst om et felles nordisk arbeidsmarked, som har vært der siden. Denne har vært en viktig modell for EUs felles arbeidsmarked som stadig blir utvidet med flere land. Det er ikke noe umoralsk med et slikt felles arbeidsmarked. Det er tvert imot en helt sentral demokratisk rettighet for innbyggerne, samtidig som det bidrar til at utnytter ressursene og tåler svingninger i økonomien bedre ved at de som trenger jobb får en mulighet i et annet land og de som trenger ansatte kan hente dem fra et annet land.

Jakten på høyt kvalifisert arbeidskraft på tvers av landegrenser bidrar ikke til lavere lønn, slik legestudentenes leder i Norge ser ut til å tro, men til høyere lønn. Knapphet på noe som er viktig har gjerne en slik effekt. Hvis et sykehus i et annet land opplever at de mister leger (for eksempel til sykehus i Norge) må de enten gjøre noe for å beholde flere, eller rekruttere noen nye. Begge deler kan kreve at man gjør noe for at jobbene skal være mer attraktive. Konkurranse om de kloke hodene er krevende for den som skal ha tak i hodene, men den er ikke umoralsk.  Den er tvert imot en stor fordel både for den enkelte og for et samfunn som for eksempel vil fjerne helsekøer.