Norsk oljeproduksjon faller

Oljeproduksjonen på norsk sokkel fortsetter å falle. I følge Statistisk Sentralbyrås siste statistikk har den samlede produksjonen av olje og gass falt til 108 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter i første halvår i år, fra 118 millioner Sm3 i første halvår 2012. Det er et fall på 8,4 prosent.

Den langsiktige utviklingen er en oljeproduksjon som har falt jevnt og trutt siden år 2000 og en gassproduksjon på norsk sokkel som har økt i samme periode, men ikke økt nok til å kompensere for den fallende oljeproduksjonen. Omregnes gassen til oljeekvivalenter er det slik at summen av olje- og gassproduksjonen går nedover:

"Oljeproduksjonen i Norge nådde toppen i 2000, med omtrent 89 millioner Sm3 o.e i 1. halvår. I årene etter har produksjonen sunket. Sammenligner vi 1. halvår 2000 med samme periode i år, tilsvarer dette en reduksjon på 47 millioner Sm3 o.e., eller 53 prosent. (...) I 1. halvår 2000 var produksjonen av gass på 25,2 millioner Sm3 o.e., under halvparten av det som ble produsert for tilsvarende periode i år. Fram til og med juni i år stod produksjonen av gass for litt over 51 prosent av den totale petroleumsproduksjonen, i 2000 var denne andelen på 21 prosent."

I den offentlige debatten hører vi ofte om at oljevirksomheten tar stadig større plass i norsk økonomi og at den skaper en "tosporsøkonomi" som fortrenger annen virksomhet. Men dette handler, som vi ser av grafen over, ikke om at oljeproduksjonen er større i dag enn tidligere, men om tre andre forhold som i større eller mindre grad vekker bekymring:

For det første har prisen på olje steget mye siden tusenårsskiftet, slik at statens oljeinntekter har blitt høyere de siste årene. Dette har gitt rom for en forholdsvis høy vekst i de offentlige utgiftene i Norge, i motsetning til i andre europeiske land. Problemet, i tillegg til at produksjonen faller, er at gass er dårligere betalt enn olje, slik at overgangen til mer gass og mindre olje gradvis vil ta bort denne inntektsveksten.

For det andre har investeringene i norsk oljevirksomhet økt kraftig de siste årene. Selv om det er lavere produksjon er det flere felt. Det er i dag 68 felt som produserer olje på norsk sokkel og 63 felt som produserte gass. Rekordmange felt som krever store investeringer for å holdes i gang. Anslaget for investeringer i 2013 er 212 milliarder kroner, der omkring halvparten går til felt som allerede er i drift, mens 66 milliarder går til utbygging av nye felt og 36 milliarder brukes til leting etter ny olje og gass.Til sammenligning investeres det bare 20 milliarder i hele fastlandsindustrien i 2013.

For det tredje har etterspørselen etter arbeidskraft i oljerelatert virksomhet bidratt til knapphet på kompetent arbeidskraft, blant annet ingeniører og fagarbeidere, noe som presser fram en lønnsvekst også i næringer som er sterkt konkurranseutsatt, men ikke har samme evne til å klare det høye kostnadsnivået som de petroleumsrelaterte virksomhetene.

Som grafen over viser er ikke dette en situasjon som vil vare. På et tidspunkt om ikke alt for lenge vil vi effektene av enda lavere oljeproduksjon på norsk sokkel slå inn og endre forutsetningene langs alle disse tre dimensjonene. Både statens inntekter, investeringsnivået på sokkelen og muligheten til å betale høyere lønn enn andre land vil reduseres kraftig. I det perspektivet vil ikke leting etter ny olje og gass i Lofoten skape noe nytt press. Det ligger såpass langt frem i tid og er en såpass begrenset del av norsk sokkel at det i beste fall vil bidra til å bremse en nedgang som kommer uansett.

Norsk velferdsteknologi på BBC

BBC om velferdsteknologi

På BBCs nettsted er det en god artikkel om hvordan eldre mennesker kan bo lengre hjemme når de får tilgang til ulike tjenester og teknologier som kan gjøre hverdagen tryggere. Artikkelen nevner blant annet en kampanje i Irland for eldres rettigheter som het Older & Bolder som hadde noen plakater i Dublin med 90 år gamle Mabel Gargan som erklærte: "I want to grow old at home". BBC skriver:

There is little doubt that most people, just like Mabel Gargan, would like to grow old at home. City councils considering smart technologies would do well to listen to the message, says Andrew Hudson-Smith who heads up University College London's Centre for Advanced Spatial Analysis and sits on the Smarter London board. "My mum had Alzheimer's and there were times when a smart device would have made all the difference," he says. "Smart homes are not about internet-connected fridges, who wants that? But if sensors could tell me when my dad opened a fridge, I would know that he is OK."

Arikkelen nevner ulike eksempler på tjenester og teknologier som kan bidra til å oppnå en tryggere hverdag i eget hjem, blant annet tepper som registrerer det hvis en person faller, og sørger for at noen blir varslet. Et annet eksempel er bruk av GPS-sendere, som fortsatt er omdiskutert flere steder enn i Norge, men som i stadig større grad blir sett på som noe som gir økt mulighet til økt frihet og trygghet for demente.

BBC Word er i gang med å lage en dokumentar om velferdsteknologi som skal sendes i oktober og der deler av innholdet er hentet fra Norge (at BBC besøker Norge er også en nyhet i Norge) Blant eksemplene på teknologi som gjør det mulig med en tryggere og mer verdig alderdom viser de hvordan et eldre ektepar på Lørenskog bruker en MEMOplanner fra Abilia til å hjelpe seg med å huske avtaler og andre praktiske ting i hverdagen. I artikkelen på BBCs nettsider kan man også se denne videoen med flott reklame for norskutviklet velferdsteknologi:

En epost til regjeringsforhandlerne

Abelias innspill til regjeringserklæringen

Norge får snart en ny regjering og samtaler om denne regjeringens politiske grunnlag pågår nå. Da ligger det i sakens natur at enhver interesseorganisasjon som ønsker seg noen politiske kursjusteringer vil prøve å påvirke de som forhandler, eller noen i apparatet rundt dem. Det kan man for eksempel gjøre ved å sende dem en epost og håpe at de leser den.

Abelia sendte en slik epost til forhandlerne allerede dagen etter valget der vi gratulerte med valgresultatet og la ved vårt seks siders notat med politiske innspill på områder vi er spesielt opptatt av. Fordi vi gjerne vil at flere skal jobbe for å påvirke de samme sakene som oss, laget vi samtidig et oppslag på hjemmesiden om at "Med kunnskap skal landet bygges".

Forslagene handler kort oppsummert om politikk for å øke den næringsrettede forskningen, stimulere til at det etableres flere vekstbedrifter, fremme innovasjon i offentlige anskaffelser, satse sterkere på velferdsteknologi, redusere frafallet og heve kvaliteten i skolen, øke kvalitet og tydeliggjøre institusjonenes profiler innenfor høyere utdanning , stimulere kompetansehevingstiltak i bedriftene, legge til rette for mer kunnskapsinnvandring og gjøre arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser mer fleksible.

Når det gjelder det siste punktet om arbeidsmiljøloven så er standpunktene våre helt sikkert godt kjent fra før. Det er ikke dramatiske endringer, men justeringer som etter mitt syn vil bringe lovverket mer i pakt med den teknologiske og konkurransemessige virkeligheten bedrifter og ansatte lever i, og derfor fortjener å bli fulgt opp:

"Myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid, ikke for at folk skal jobbe mer, men for at de skal kunne jobbe mer fleksibelt.
a. Årsverksrammen på 1950 timer ivaretas
b. Lokale parter skal i større grad enn i dag kunne avtale avvik fra arbeidstidskapittelet, også i bedrifter uten tariffavtale
c. Rammene for gjennomsnittsberegning av arbeidstid skal utvides slik at daglig arbeidstid kan variere i større grad enn i gjeldende regelverk
d. Kveldsarbeid etter kl. 21.00 og arbeid på søndager må være tillatt, ikke bare der arbeidets art gjør det nødvendig
e. Bestemmelsen om særlig uavhengig stilling må mykes opp og bli enklere å praktisere."

Dette er synspunkter som ligner ganske mye på det de fire borgerlige partiene har fremmet forslag om i Stortinget i løpet av inneværende periode, så det burde være håp om at noe i denne retningen blir gjennomført. Men noen stor medieoppmerksomhet har ikke disse innspillene våre fått.

Derfor var det med en viss forbauselse jeg så at Dagsrevyen onsdag kveld hadde laget et hovedoppslag av at NHO Mat og Drikke, en litt mindre søsterorganisasjon til Abelia i NHO, har sendt en epost til regjeringsforhandlerne med innspill til endringer av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Innspill jeg tror er nokså sammenfallende med Abelia sine synspunkter, men med litt ulik prioritering i og med at utfordringene med arbeidstid i brus-, øl-, og pizzabransjen er litt andre enn i it-, forsknings- og konsulentbedrifter.

Men hvorfor fikk NHO Mat og Drikke gleden av et hovedoppslag i Dagsrevyen om standpunkter som er godt kjent og som de deler med mange andre? Det at man prøver å påvirke når man er en interesseorganisasjon er jo ikke akkurat noen nyhet? NRKs forklaring var at en epost som skulle til Venstre var feilsendt til SV og derfor havnet på TV.

Av dette kan vi trekke to konklusjoner. Den ene er at mens andre mottakere sletter eposter de åpenbart har fått ved en feiltagelse, og gjør avsender oppmerksom på feilen, så løper SV til NRK med dem. Den andre konklusjonen er at SV må ha en adgang til NRKs nyhetsredaksjon som er på et litt annet nivå en andre, der også godt kjente synspunkter presenteres som nyheter. Det å "feilsende" eposter til SV kan derfor være en smart måte å få medieoppmerksomhet om sakene sine.

I Lehman Brothers skygge

Vi markerer i disse dager 5-års jubileet for Lehman Brothers konkurs, en begivenhet som representerte begynnelsen på det vi ganske rakst begynte å omtale som "finanskrisen". Jeg hadde akkurat begynt å blogge på den tiden og hadde i hvert fall ingen problemer med å finne noe å skrive om høsten 2008 og våren 2009. For fem år siden skrev jeg innlegget "Finanskrisen - hva er det egentlig som skjer?", med lenker til flere bra artikler.

Nå når det er 5-års jubileum er det igjen mange bra artikler om finanskrisen i Financial Times og andre aviser. Gillian Tett skriver om seks merkverdige trekk ved finansmarkedene i vår post-Lehman verden, i artikkelen "Insane financial system lives post-Lehman".

Og i artikkelen "We still live in Lehmans shadow" ser Martin Wolf på hva som har skjedd i de fem årene som har gått etterpå og konkluderer med at veksten fortsatt ikke er tilbake til før-krise nivåer og at vi derfor fremdeles befinner oss i Lehmans skygge.

"Governments and central banks dealt with the global financial panic relatively quickly and effectively, though a devastating aftershock emerged in the eurozone in 2010. Yet eliminating panic and even restoring the banks to health relatively quickly, as the US did, was not enough to generate a vigorous recovery. Even in the US, which has recovered faster than the other large crisis-hit economies, gross domestic product has fallen consistently relative to the pre-crisis trend (see chart). In the second quarter of 2013, it was 14 per cent below that trend. In the UK, it was 18 per cent below trend."

NHO presenterte et oppdatert økonomibarometer for Norge i dag, der næringslivet uttrykke større pessimisme om fremtiden enn noen gang de siste to årene. Utviklingen i norsk økonomi de siste årene skyldes også en del særnorske forhold knyttet til blant annet oljeinntekter, men rapporten fra NHO viser samtidig at også norsk økonomi er kjennetegnet ved at økonomiene i mange land vi selger varer til fortsatt er i Lehman Brothers lange skygge.

Dagens soundtrack: Blue Monday

Når samtalene om grunnlaget for en ny Erna Solberg-ledet (blå) regjering starter på en mandag og det attpåtil foregår på et Radisson Blu hotell, inviterer det til noen assosiasjoner. For eksempel at dagens soundtrack må ha vært "Blue Monday":



Blue Monday ble gitt ut av New Order i mars 1983. Videoen over er imidlertid tatt fra den lettere remiksede 1988-versjonen "Blue Monday 88". Jeg velger den fordi den har en bedre video enn originalen. Og for de som er opptatt av slikt var det i juni 1983, mens "Blue Monday" herjet hitlistene, at Kåre Willochs rene Høyre-regjering ble erstattet av en borgerlig flertallsregjering med tre partier, fortsatt ledet av Kåre Willoch.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/a3003b77eee62cd1feb2df1d428773211b6ce5c7

Mest avhengig av staten

Som jeg nevnte da jeg blogget om hva som er de største statlige enkeltvirksomhetene, er det i alt omlag 236 000 sysselsatte i staten, noe som tilsvarer 10,4 prosent av all sysselsetting i Norge. Men disse arbeidsplassene er ganske ujevnt fordelt. Noen kommuner er veldig mye mer avhengig av staten enn andre.

Det kan være greit å ta livet av en myte med en gang. Det er ikke Oslo som har flest statsansatte i forhold til folketallet, til tross for at departementene, de fleste direktoratene, flere store sykehus, et stort universitet og en stor høyskole ligger i Oslo. Oslo har riktignok flest statsansatte totalt (58 000), men det er hele 18 kommuner foran Oslo på listen over kommuner med den høyeste andelen statsansatte. En liste Statistisk Sentralbyrå nylig har omtalt og oppdatert.

Flest statsansatte i forhold til folketallet er det i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane, der antall ansatte i staten tilsvarer 24,4 prosent av innbyggerne i kommunen. Deretter kommer Kvitsøy med 16,9 prosent, Bardu med 15,8 prosent, Førde med 13,8 prosent, Lørenskog med 12,9 prosent, Målselv med 12,7 prosent og Tromsø med 12,1 prosent. Oslo er på 19 plass på listen og har 9,4 prosent statsansatte blant innbyggerne, men ligger bak store kommuner som Lørenskog, Tromsø, Tønsberg, Lillehammer, Bodø og Hamar.

I motsatt ende av tabellen finner vi Karmøy, en stor kommune der bare 0,6 prosent av de 40 000 innbyggerne er ansatt i staten. Listen over kommuner der et antall tilsvarende mindre enn tre prosent av innbyggertallet er statsansatte inkluderer også store kommuner som Sandefjord, Larvik, Asker, Bærum, Oppegård, Nedre Eiker, Askøy, Sandnes, Sola, Ringsaker, Porsgrunn og Sarpsborg. (Nå må man imidlertid huske på at det er antall ansatte i statlige arbeidsplasser i kommunen som sammenlignes med innbyggertallet i samme kommune Noen av disse ansatte kan godt være bosatt i nabokommuner eller enda lenger unna, uten at det fanges opp.)

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har også sett på hvor stor staten er som sysselsetter i hvert enkelt fylke. Men her her de ikke sammenlignet med innbyggertallet slik de har gjort i kommunestatistikken, men de har sett på andelen av den totale sysselsettingen i fylket som er statlige arbeidsplasser. Her topper Troms listen. Av alle sysselsatte i Troms jobber 18 prosent i staten. Deretter følger Oslo med 15 prosent og Sør Trøndelag med 14 prosent. Rogaland har den laveste andelen statlige arbeidsplasser med bare 6,5 prosent.

Merkelvellianisme

Alt tyder på at Angela Merkel vinner sitt tredje valg på rad i Tyskland om en uke og fortsetter som regjeringsjef. Mye går bedre i Tyskland nå, blant annet er arbeidsledigheten den laveste på 20 år, og Merkel er populær. Og i motsetning til i Norge ser det ut som økonomiske resultater og personlig popularitet holder til valgseier. Merkels kristeligdemokratiske CDU vil få rundt 40 prosent av stemmene.

Det som ikke er helt klart er hvem hun skal regjere sammen med, dagens koalisjon med liberalerne i FDP eller i en storkoalisjon med sosialdemokratene SPD, slik det var i Merkels første periode som statsminister. I en briefing i denne ukens The Economist, "A safe pair of hands" beskrives det hvordan noe av suksessen til Angela Merkel skyldes at hun har beveget politikken inn mot sentrum og stjålet noen av opposisjonens kampsaker underveis. Hun har blant annet overtatt de grønnes motstand mot kjernekraft og venstresidens forslag om minstelønn. Merkelvellianisme har noen kalt denne evnen til å demontere opposisjonen ved å overta politikken deres i små skritt..

En interessant parallell til Norge er hvordan opinionen i landet og observatører utenfor landet kan vurdere samme partier og politikere nokså ulikt. I Norge ser vi det når det gjelder beskrivelsene av hva slags trussel Fremskrittspartiet representerer. Merkel er for mange i Sør-Europa selve symbolet på kombinasjonen av det handlekraftige og det onde, men blir oppfattet helt annerledes blant tyske velgere. The Economist skriver:

"Outside Germany, Mrs Merkel is identified above all with a particular stance in the euro crisis, one which says it can only be solved with “austerity” (meaning brutal budget cuts) on the part of formerly profligate governments and wider economic reforms to make the entire euro zone competitive again. Germans see things differently. (...) She has undertaken no big reform—the last one, liberalising Germany’s labour market, occurred a decade ago under her predecessor, Gerhard Schröder. Where she has made bold domestic changes, above all in deciding to give up nuclear power after the 2011 disaster at Fukushima in Japan, she has been adopting policies already favoured by the opposition parties. To Germans, therefore, Mrs Merkel is the opposite of ideological. She is a caregiver, like a Mutti, not a taskmaster, like her Irish or Greek caricatures."

Er det så slik at alt er i orden i Tyskland bare Angela Merkel får fortsette (og helst med sin nåværende koalisjon)? Nei, siker The Economist i sin lederartikkel "One woman to rule them all". Også Tyskland trenger reformer for å øke produktiviteten i arbeidslivet og vekstkraften i økonomien. Og ikke minst trenger Tyskland, i likhet ned Norge, investeringer i det som skal bygge fremtiden, utdanning, forskning og infrastruktur. The Economist skriver:

"Complacent Germans may be surprised to be told they need more reform. Yet despite today’s strength their economy has many underlying weaknesses. (...) The service sector should be opened to more competition. Higher education needs an overhaul: Germany has only one university in the world’s leading 50. More investment is required, especially in infrastructure and research and development. Energy prices must be cut. And the public sector needs to become more responsive and productive."

Her blogget jeg om forrige tyske valg i 2009. Merkel vant den gang tross finanskrisens herjinger, mens sosialdemokratene SPD gjorde sitt klart dårligste valg etter krigen og fikk bare 23 prosent av stemmene.

Holdninger i endring

Etter to jevne valg i 2005 og 2009, som ga et knappest mulig rødgrønt flertall, er årets valgresultat med et flertall på 53,9 prosent for de borgerlige mot 40,4 prosent for de tre rødgrønne et valgskred. Men hvorfor ble det slik? Et så stort stemningsskiftet kan umulig bare ha med et ønske om "nye ansikter" å gjøre. Jens Stoltenberg har tross alt vært personlig populær og endringene er for store til at det bare handler om at man er lei av noen ansikter.

Ser vi på selve valgkampen har det helt åpenbart hjulpet de borgerlige at Arbeiderpartiet ikke hadde noe nytt politisk prosjekt for de neste fire årene de ville snakke om, men brukte tiden på å snakke negativt om andre partier. En annen viktig årsak til at de borgerlige gjorde det så godt var at personkjemien på borgerlig side nå er bra. Erna Solberg kan åpenbart få til ting med Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som ikke var mulig med Carl I. Hagen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten.

Men dette dreier seg om mye mer enn valgkamptaktikk og personkjemi. En så stor bevegelse blant velgerne, som allerede hadde beveget seg før selve valgkampen startet, handler om noen mer grunnleggende holdningsendringer.Tre ferske undersøkelser som gir informasjon om befolkningens politiske holdninger tyder på at et flertall av velgerne rett og slett er blitt mer enige i de borgerlige partienes hovedprioriteringer enn før.

Første interessante kilde er Unios undersøkelse om befolkningens holdning til privatisering, som jeg blogget om her. Tallene, som var svært overraskende for de som bestilte undersøkelsen, viser at et stort flertall mener at at kommuner bør bruke private tilbydere av barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. 27 prosent svarer at kommunene "i stor grad" bør bruke kommersielle private tjenester innen helse- og omsorgstjenester, mens 31 prosent svarer "i noen grad". Det blir til sammen 58 prosent. Bare 16 prosent svarer "ikke i det hele tatt". Holdningen til private barnehager og private skoler er også positiv.

En annen interessant undersøkelse er Fafos undersøkelse om holdninger til velferd som viser at 51 prosent er villige til å redusere velferdsytelsene for å sikre økonomisk vekst. 40 prosent mener at sykelønnsordningen bør være mindre generøs enn i dag. Og undersøkelsen viser at hele 61 prosent er enige i påstanden om at: "folk ville lære å stå på egne bein hvis stønadsordningene var mindre sjenerøse". Tallene viser at oppslutningen om den nordiske modellen er god, men det forhindrer ikke at forbausende mange sier at vi må være villige til å redusere velferdsytelser hvis det er nødvendig for økonomien.

En tredje og svært interessant kilde til informasjon om endrede holdninger er Aftenpostens valgomat, der det under overskriften "Bli din egen valgforsker" er lagt ut grafer som viser svarfordelingen på alle spørsmålene. Nå er ikke dette en representativ undersøkelse som de andre, men til gjengjeld er det tall for hele 475 000 personer som har svart på 60 ulike spørsmål, der noen handler om klare ideologiske forskjeller.

På påstanden "Private firmaer bør i større grad slippe til i eldreomsorgen og sykehussektoren" svarer 55,6 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Alt i alt betaler vi for mye i skatter og avgifter i Norge." svarer et knapt flertall på 48,2 prosent at de er helt eller delvis enig. På påstanden "Markedskreftene bør i større grad slippes til i Norge. Det er for mye offentlig styring". svarer 50,3 prosent at de er helt eller delvis enig. Og 52,6 prosent svarer at de er helt eller delvis enige i at langt flere flere store samferdselsprosjekter bør finansieres gjennom et offentlig og privat samarbeid

Det kan virke som om disse tre undersøkelsene gir noe av svaret på hvorfor velgerne ikke har latt seg skremme av en intens svartmaling av private løsninger og mer konkurranse når det gjelder ulike velferdsoppgaver. Folk lar seg ikke skremme fordi de faktisk ønsker mer valgfrihet.

Borgerlig valgskred

VG: valgresultater

Etter to nokså jevne stortingsvalg, i 2005 og 2009, ble det et formidabelt borgerlig valgskred denne gangen, med et klart flertall på 96 mot 72 mandater i Stortinget. Den samlede oppslutningen om de fire borgerlige partiene ble 54 prosent mot de tre rødgrønnes 41,5 prosent. I 2009 hadde de tre rødgrønne partiene 47,6 prosent samlet, så man kan trygt snakke om det som på engelsk gjerne kalles "a landslide victory"

En annen interessant indikator på kraften i høyrebølgen er å se på oppslutningen Høyre og FrP har til sammen. I 2005 fikk de 36,2 prosent og i 2009 fikk de 40,1 prosent. Ved dette stortingsvalget fikk Høyre og FrP til sammen 43,1 prosent. Dette er fortsatt stykke fra et blåblått flertall, men det er nærmere enn noen gang. Et samarbeid med enten Venstre eller KrF er nok til å sikre flertall. Nå holder helt sikkert de to sentrumspartiene sammen, men hvis det i fremtiden skulle oppstå en situasjon som frister for eksempel KrF til å bytte side, er det greit å vite at det ikke er nok til å snu flertallet i Stortinget.

Ser vi på valget parti for parti er det mye å være fornøyd med på borgerlig side. Høyre har gjort sitt tredje beste valg siden krigen og sitt beste valg siden 1985. De får statsminister for første gang siden Syse-regjeringen gikk av i 1990, for snart 23 år siden. Ved Stortingsvalget i 2005, Ernas første valg som partileder, fikk Høyre bare 14,1 prosent. Oppturen etterpå har vært helt formidabel. Ved dette valget har Høyre den nest største fremgangen et parti har hatt mellom to stortingsvalg i etterkrigstiden. Bare Senterpartiets vekst ved EU-valget i 1993 på 10,2 prosent er høyere.

Fremskrittspartiet har gått tilbake fra 22,9 prosent til 16,3 prosent. De har likevel grunn til å være svært fornøyde, blant annet fordi dette er en oppgang fra bare 11.8 prosent ved kommunevalget i 2011 og de har et mye bedre resultat enn meningsmålingene viste for kort tid siden. Dessuten er FrP nå del av et borgerlig flertall som forbereder seg på regjeringsmakt. For et parti som tidligere har vært holdt utenfor samarbeid og valgt å være i opposisjon til alle regjeringer, er dette et langt skritt fremover.

Kristelig Folkeparti har gått ned ved hvert eneste valg fra toppnoteringen på 13,7 prosent i 1997. Resultatet på 5,6 prosent denne gangen er en liten oppgang og representerer derfor et brudd med en lang negativ trend. Det gir grunn til feiring. Et borgerlig flertall gir også mulighet til å få langt større innflytelse over politikken enn i forrige periode. Venstre er med 5,2 prosent over og ikke under sperregrensen slik de var sist. Som alle venstrefolk vet er det ikke opplagt at Venstre skal klare sperregrensen. Dette er bare tredje gang etter 1969 Venstre får mer enn fire prosent av stemmene ved et stortingsvalg og resultatet på 5,2 prosent nå er det nest beste resultatet (bare 2005 var bedre) siden Venstre ble delt i 1972. Da har man grunn ti å feire.

På rødgrønn side er det litt mindre å feire, men ikke alt er helt trist. Arbeiderpartiet ble tross alt det største partiet og kom over 30 prosent. Det er imidlertid ikke et veldig godt valgresultat, faktisk det nest dårligste i hele etterkrigstiden (i 2001 var det mye dårligere). Senterpartiets 5,5 prosent er det dårligste valgresultatet siden partiet stilte til valg for første gang i 1921 som Bondepartiet, men bedre enn flere meningsmålinger tidligere i år.

SVs 4,1 prosent er det dårligste siden stiftelsen i 1973, men når man har sett ned i avgrunnen er de syv mandatene SV får ved å være på rett side av sperregrensen en stor lettelse. Samtidig vil både Sentrerpartiet og SV slite med å synes de neste fire årene når oppmerksomheten rettes mot samspillet mellom de fire borgerlige partiene og mot et stort Arbeiderparti i opposisjonslederrollen.

Det blir kanskje også interessant å følge Miljøpartiet de Grønne fremover. Det virker som de har en entusiastisk organisasjon. En stortingsplass gir i tillegg mulighet til å lage en mer gjennomarbeidet politisk plattform. Om fire år kan det godt hende det er MDG som er over og SV som er under sperregrensen. Og når det gjelder Rødt burde det snart være på tide å ta konsekvensene av at de aldri kommer inn på Stortinget, uansett hva meningsmålingene sier på forhånd. Når kombinasjonen av europeisk finanskrise og et skadeskutt SV i regjering ikke ga noen gevinst for Rødt, kan de like gjerne innse at kommunismen er et sjanseløst prosjekt i Norge.

Men det store spørsmålet er hvordan de fire borgerlige partiene skal forvalte sitt nye flertall og starte samarbeidet på en slik måte at det ikke blir borte ved neste valg, men legger grunnlag for en annen politisk kurs i minst åtte år fremover.

Et kunnskapsvalg

Dagbladet: 355 grunnskoler er nedlagt

Et av denne valgkampens mindre imponerende øyeblikk var da NRK innkalte til debatt om varm skolemat og de borgerlige partienes talspersoner fikk så hatten passet både fra Kristin og Jonas. Det var en mur av rødgrønne partifolk på Twitter som hevdet at fordi noen foreldre prioriterer øl fremfor matpakker til barna så må staten bruke milliarder på varm mat til alle. Det kunne høres ut som en borgerlig regjering betyr at barn vil sulte ihjel på skolen, og i hvert fall ikke lære noe (med samme logikk kunne man jo også argumentere for varme statlige klær for å unngå at barn fryser så mye at de ikke lærer noe).

Hovedproblemet er at en veldig viktig debatt om kvaliteten i skolen helt plutselig bare handlet om varm mat. Og det er strengt tatt en ikke-debatt, for uansett hvor indignerte de rødgrønne høres ut så har de brukt åtte år i regjering på å ikke gjøre noen ting for å skaffe varm statlig mat. Studerer man hva de faktisk sier i partiprogrammene, slik NRK på nett har gjort, ser man at de rødgrønne slett ikke lover varm statlig mat, men vil "tilrettelegge for sunn mat i skolen". Det betyr at det lages mat på et storkjøkken, eventuelt på skolen hvis den har mulighet, men at det er foreldrene selv som må betale. Slik det er på Hundsund Ungdomsskole i mitt eget nabolag i Høyre-styrte Bærum og på flere andre skoler.

Problemet med ikke-debatten om statlig mat er at den skygger for noen enda viktigere debatter om kunnskap og kompetanse som burde vært hovedsaker i denne valgkampen. La meg nevne fire:

Det første og største problemet i norsk skole i dag er det høye og økende frafallet i videregående skole. På de yrkesfaglige programmene er det slik at bare 55 prosent av elevene fullfører i løpet av fem år. På de studieforberedende programmene fullfører 83 prosent, men et frafall på hele 40 prosent i høyere utdanning tyder på at det egentlig ikke står så bra til der heller. Hovedproblemet er sannsynligvis ikke videregående skole i seg selv, men at elever som har behov for mer individuelt tilpasset undervisning langt tidligere i skoleløpet ikke får det, man havner i en ond sirkel der de aldri får tilegnet seg grunnleggende ferdigheter. Og at mange lærere ikke har den kompetansen som kreves for å gjøre noe med dette, og heller ikke har et godt nok tilbud om faglig utvikling. Torbjørn Røe Isaksen skriver om konsekvensene av dette i sin meget gode bok "Den onde sirkelen":

"På begynnelsen av 2000-tallet droppet en av tre ut fra yrkesfag, og i 2007 hadde tallet økt til fire av ti. Det er flere enn i både Danmark, Sverige og Finland. Også når det gjelder dropout, kan vi se de systematiske sosiale forskjellene. Fem av 100 elever med høyt utdannede foreldre sluttet på videregående skole underveis i løpet, mens det gjaldt hele 36 av 100 elever i gruppen som hadde foreldre med bare grunnskole. Norske frafallselever har den største risikoen for å utenfor både utdannelsessystemet og arbeidslivet av alle elever i Norden. Hele fire av ti frafallselever står uten utdannelsesplass eller jobb syv år etter at de begynte på videregående skole. Havlparten av elevene som dropper ut, havner hos Nav. Der fortsetter den onde sirkelen for mange."

Det andre problemområdet er kvaliteten i høyere utdanning. Vi har stadig flere universiteter i Norge, men det ser ikke ut til å hjelpe på plasseringen på internasjonale rangeringer. Vårt beste universitet er på en global 69. plass på Shanghai-rankingen og de to neste ligger på plasseringer mellom 200 og 300. Men et minst like stort problem er at de nye universitetene også ser ut til å ha akkurat samme ambisjoner. Det betyr at vi vil få en stadig vekst i antall studieprogrammer, der det meste som tilbys allerede finnes mange andre steder, på i beste fall middels gode akademiske institusjoner som vil alt på en gang, men der ingen vil tilføre noe kvalitativt nytt eller bedre.

Vi trenger flere universiteter og høyskoler som rendyrker sin strategi og sin profil, slik at vi får en bedre arbeidsdeling. Noen få bør ha ambisjoner om å være verdensledende forskerskoler, andre bør rendyrke rollen som de beste til å utdanne til velferdsstatens økene behov for profesjonsutdannede, særlig i helse- og omsorgssektoren, noen bør har ambisjoner om å bli verdensledende på videreutdanning, gjerne i kombinasjon med fjernundervisning for folk som er i fulltids arbeid, og atter andre må ha ambisjoner om å være de beste innovasjonpartnerne for næringslivet eller offentlige tjenesteprodusenter. I dette bildet hører det også med at vi trenger en sterkere forskningsinstituttsektor som har rammebetingelser som gjør at de kan bli verdensledende på anvendt forskning på viktige områder for næringsliv og samfunn.

Et tredje problem er begrenset mangfold og valgfrihet når det gjelder skoletilbud. Vi har i stedet fått en fordummende diskusjon om privatisering der private tilbydere beskyldes for å ødelegge "fellesskolen". Trond Giske snakket i begynnelsen av valgkampen om at 350 offentlige skoler kan komme til å bli lagt ned med mer privatisering. Der er jo litt morsomt at han bruker akkurat dette tallet for, som man ser i bildet over fra et oppslag i Dagbladet i august, er det slik at 355 offentlige grunnskoler er lagt ned siden de rødgrønne tok over i 2005. Oppslaget er basert på et statistikknotat fra Utdanningsdirektoratet som viser at 421 skoler er lagt ned, mens det har kommet 66 nye, noe som netto blir 355. Utdanningsdirektoratet skriver:

"60 prosent av alle nye privatskoler ser ut til å erstatte offentlige skoler som er lagt ned. Mye tyder altså på at en stor andel av de private skolene ser dagens lys fordi offentlige skoler blir lagt ned. 65 prosent av de private skolene som erstatter offentlige skoler er montessoriskoler. Ved ti prosent av de nedlagte offentlige skolene er det blitt opprettet en ny privat skole i samme område. Det er altså ikke slik at det i hovedsak opprettes en privat skole når en offentlig legges ned. Dette er fordi det legges ned flere offentlig skoler enn det opprettes nye private."

Akkurat denne rekkefølgen kan det jo være nyttig å ha med seg hvis man er redd for at private skoler skal ødelegge den offentlige "fellesskolen". Med mulighet til å opprette flere typer private skoler enn steinerskoler og montessoriskoler vil valgfriheten for den enkelte og det pedagogiske mangfoldet øke.

Og for det fjerde er det viktig å minne om at handlingsregelen handler om to ting. Den handler både om å begrense den totale offentlige pengebruken til et ansvarlig nivå i den midlertidige perioden vi lever på høye oljeinntekter i Norge. Men den handler også om hvordan vi investerer disse pengene. Stortinget vedtok i sin tid at pengene ikke skulle spres utover til alle mulig formål, men brukes på "utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Politikkens utfordring er å gjøre utdanning, forskning og kompetansebygging til strategi, og ikke bare til nok et godt formål på statsbudsjettet. Høykostlandet Norge må ha høy omstillingstakt i næringslivet. Hovedstrategien for å oppnå dette er kunnskap, i form av høy kvalitet på forskning, utdanning og kompetanseutvikling.

Iron Erna

Jeg har ikke sett så mange artikler i utenlandske medier om det norske valget. Sett utenfra er valgene i Tyskland og Australia mer interessante, men noen analyser av Norge har det vært. Og det er ikke slik at utenlandske journalister strever med å forstå hvorfor velgerne vil kaste en en så vellykket regjering i et så vellykket land som Norge, slik noen norske medier antyder. I dagens Europa blir man jo ikke akkurat forbauset når en sittende regjering taper et valg.

De kommentarene jeg har lest om det norske valget viser faktisk en god forståelse av hvorfor det blir et norsk regeringsskifte etter valget på mandag. The Economist skrev i forrige uke i en artikkel om "A resurgent rigtht" at:

"Despite a brief recovery for the centre-left government earlier this month the polls point firmly to defeat for the prime minister, Jens Stoltenberg, in elections on September 9th. His likely successor will be Erna Solberg, whose Conservative Party favours tax cuts and more spending on infrastructure and education as opposed to extending the welfare state."

For et par dager siden hadde Financial Times en lengre artikkel om det forestående regjeringsskiftet i Norge i artikkelen "Erna Solberg syes victory in Norway elections" der Ernas vei til makten sammenlignes med Angela Merkels seier over Gerhard Schröder i det tyske valget i 2005. Der tapte også en sittende og personlig populær sentrum-venstre statsminister mot en sentrum-høyre utfordrer som kom fra et annet sted i landet enn den tradisjonelle makteliten. I intervjuet i Financial Times oppsummerer Erna hva en ny regjering i Norge vil gjøre når den tar over: 

“As long as we are one of the most expensive countries to produce in, we should focus on cutting costs that directly and indirectly weigh on business,” she says. Her priorities for her first 100 days will, she adds, be focused on education – in particular improving science and mathematics teaching – cutting queues in healthcare, and investment in infrastructure." (...) “The future of Norway isn’t about competing on being the cheapest but the most innovative. We have an expensive welfare state and the only answer to continue that way is to become more competitive, especially on knowledge,” she says.

Men, som Financial Times skriver er ikke "Iron Erna" lenger et dekkende kallenavn for verken den personlige profilen eller den politiske agendaen:

"But perhaps her toughest hour came after the last elections in 2009 when the Conservatives were relegated to third place and many expected her to resign. She faced her critics down and after big gains in 2011 local elections her nickname had changed to “Erna-Stjerna”, Erna the star"

LOs leder fusker med fakta

I et stort oppslag i Dagens Næringsliv i dag svarer LOs leder Gerd Kristiansen på et utspill fra NHO om behovet for å gjøre arbeidsmiljøloven mer fleksibel. Ikke helt uventet er hun imot enhver endring i loven (artikkelen i DN er ikke på nett, men en leder om saken, "LOs nakketak", er i DN på nett).

Jeg er uenig med LO og mener at det er behov for å gjøre noen justeringer i arbeidsmiljøloven for å la den enkelte ansatte selv kunne velge å jobbe mer fleksibelt uten at bedriften av den grunn bryter loven. Men det er ryddig at LO sier klart fra om hva de mener. Det som ikke er ryddig er LO-lederens beskrivelse av det hun tror om arbeidsmiljøet i it-bedrifter, en av de store og voksende kunnskapsbaserte næringene i privat sektor. Som en kommentar til et oppslag i DN i går om en it-bedrift som etterlyste en mer fleksibel arbeidsmiljølov, sier Gerd Kristiansen at:

"- DN-eksemplet var en bedrift fra ikt-bransjen. Den bransjen er spesiell og har knapt noe skille mellom arbeidstid og fritid. Folk jobber dag og natt for å være "flinkest i klassen". Men i ikt-bransjen blir mange liggende igjen som fullstendig utbrente, sier hun."

Hvis dette er representativt for Gerd Kristiansens innsikt i forholdene i it-bedrifter, konsulentvirksomheter og andre kunnskapsintensive tjenesteleverandører i Norge, er det grunn til å være nokså bekymret. Det er i hvert fall to store feil med analysen hennes:

For det første er det ikke bare folk i it-bedrifter som tar frem en bærbar pc eller et nettbrett på kvelden, i helgene eller på andre tidspunkter det passer å jobbe. Det er noe mange har muligheten til å gjøre. Ikke fordi ansatte flest kan legge hele arbeidstiden akkurat når en måtte ønske det, men fordi det for mange er slik at deler av jobben handler om å skaffe informasjon, gjøre analyser, skrive dokumenter, svare på epost eller rett og slett være kreativ, oppgaver som kan egne seg godt til å løse på andre tidspunkter og på andre steder enn på jobben. Og der en slik frihet og fleksibilitet er en stor fordel. Dette er ikke noe som er spesielt for ansatte i it-bedrifter, det er et kjennetegn i alle type jobber der it-verktøy har fått en sentral plass og gjør at oppgaver kan løses på nye måter, inkludert mange i offentlig administrasjon.

For det andre må det være fullstendig feil at det er en overhyppighet av utbrenthet i denne delen av næringslivet. Da ville vi sett det i sykefraværstallene for it-bransjen. Men tallene viser det stikk motsatte. Mens det gjennomsnittlige sykefraværet (egenmeldt og legemeldt) i Norge i følge SSB var 7,2 prosent i første kvartal 2013, er tallet for næringen informasjon og kommunikasjon bare 4,7 prosent, det laveste tallet noen næring har. I følge NHOs statistikk for medlemsbedriftene var det legemeldte sykefraværet  5,3 prosent totalt i NHO-området i første kvartal 2013. I Abelia-området i NHO, som omfatter forskning, undervisning, tele- og it-bedrifter, var det legemeldte sykefraværet 2,7 prosent i første kvartal. Det er et tall som tyder på at det er et sunt og godt arbeidsmiljø de aller fleste steder.

Skal man finne urovekkende høyre sykefraværstall må man lete helt andre steder. Høyest sykefravær av alle næringer har helse- og omsorgssektoren, som Gerd Kristiansen kjenner godt fra sin bakgrunn i Fagforbundet som organiserer ansatte i kommunal omsorg.. Den kommunale delen av helse og omsorgssektoren har i følge SSB et sykefravær på hele 11 prosent, et urovekkende høyt tall. Det legemeldte sykefraværet i helse og omsorg (både statlig og kommunal) er på hele 8,4 prosent, et veldig mye høyere tall enn de 2,7 prosentene vi finner hos ikt- og kunnskapsbedrifter i privat sektor.

Det ville være en fordel om debatten om mer fleksibilitet i arbeidstidbestemmelsene kan være basert på virkeligheten slik den er, og ikke på noen merkelige myter om hvordan ting foregår i private bedrifter.