Tøffere tider for "big oil"

The Economist spår i en lederartikkel i siste utgave, om "Yesterday's Fuel", at hverdagen for de store oljeselskapene blir betydelig tøffere i tiden som kommer. Nå kan det være grunn til å minne om at The Economist har tatt grundig feil før om oljepriser, blant annet da de spådde at oljeprisen skulle ned fra 10 dollar på den legendariske forsiden og lederen om "Drowning in oil" i 1999. Og i mai 2008, noen uker før finanskrisen slo til for fullt var de i lederen "Recoil" opptatt av at oljeprisen ville forbli høy og svært volatil i lang tid. På oljefatet som prydet forsiden stod det $135.

Men til tross for at de i begge disse tilfellene bommet på selve konklusjonen, er det verdt å lese det The Ecomomist skriver om den nye versjonen av "peak oil" i denne helgens leder:

"We believe that (...) oil is close to a peak. This is not the “peak oil” widely discussed several years ago, when several theorists, who have since gone strangely quiet, reckoned that supply would flatten and then fall. We believe that demand, not supply, could decline. In the rich world oil demand has already peaked."

Resonnementet er at det ikke lenger er tilbudssiden som stanger i taket fordi store oljefelt tømmes og få nye oppdages, slik mange hevdet for noen år siden, men det er etterspørselen etter olje som snart har nådd toppen. De to viktigste grunnene lederartikkelen trekker frem er for det første det store gassoverskuddet som har kommet som et resultat av ny teknologi ("fracking") for å frigjøre ukonvensjonell skiftergass. Resultatet de siste to-tre årene er at gassprisene i USA har stupt og at det foregår en storstilt konvertering av energiproduksjon, transportsektor og industri til naturgass, noe som reduserer behovet for olje og kull. 

For det andre kommer redusert etterspørsel som et resultat av teknologiske fremskritt i bilindustrien. Bilene bruker lettere materialer og forbrenningsmotoren er langt mer drivstoffgjerrig enn før. Selv ikke et stadig større bilsalg i Kina og India vil være nok til å motvirke dette. Dessuten vil overgangen til hybridbiler, el-biler og hydrogenbiler gradvis også få en effekt på etterspørselen etter olje.

Briefingen "Supermajordämmerung" går enda grundigere til verks og beskriver hvorfor de nevnte drivkreftene sammen med et par andre forhold skaper noen helt nye rammebetingelser for "Big oil", de store integrerte oljeselskapene som vi er vant til at topper listene over de største selskapene i verden målt i markedsverdi. Energibransjen opplever raskere endringer i dag enn på flere tiår på grunn av flere forhold. En viktig endring som har utviklet seg gradvis over flere år er at "big oil" ikke eier så mye olje som mange tror:

"In the 1950s the seven sisters controlled some 85% of global reserves. Today over 90% of reserves are under the control of national oil companies (NOCs) which are owned, at least in part, by the governments sitting on the oil in question. In the past the NOCs relied on the technological expertise, project-management skills and global reach of the big international oil companies to produce, refine and sell their oil. These days more and more NOCs are able to do without the supermajors’ help. This means the supermajors are increasingly reliant on oil which is hard to get at: either because of geology (oil buried deep underwater and far from any shore); or because of chemistry (oil mixed up in tar sands and the like); or because of politics (oil in countries politically difficult to deal with)."

Dette har i hvert fall to viktige effekter. Den ene et det skjer en forskyvning i verdikjeden når det gjelder hvor det er mulig å hente ut gevinster når de statseide oljeselskapene går direkte til teknologileverandørene og ikke til "big oil" for å hente ekspertise og teknologi. Det er bra for leverandørindustri, blant annet den norske, som har investert i verdensledende kompetanse på leting, boring, subsea, design, bygging, integrerte operasjoner og ikt-systemer, men ikke fullt så bra for de store private oljeselskapene. Dessuten investere de fem største statlige oljeselskapene nå mer i forskning og utvikling enn de største private integrerte selskapene, i følge The Economist.

Den andre effekten er at når oljen de ønsker å eie blir stadig mer utilgjengelig, må oljeselskapene bruke stadig mer penger på hver dråpe de får opp. The Economist skriver at over halvparten at "the supermajors" kapitalinvesteringer nå går inn i ukonvensjonell olje og gass og dypvannsprosjekter. Det gjør dem betydelig mer sårbare for prisendringer enn de statlige oljeselskapene som kontrollerer mesteparten av den konvensjonelle oljen.

Mange er opptatt av at naturgass er den fremtiden oljeselskapene er nødt til å satse på når sjansen for å få tilgang til store nye oljefelt reduseres. Det er åpenbart riktig, og mange gjør nå store investeringer i teknologi og nye arealer for å tilpasse seg. Men, som The Economist skriver, er naturgass annerledes. Det er et helt annet behov for store investeringer i rørledninger, LNG-fabrikker, gasskraftverk og infrastruktur frem til sluttkunden for å gå løs på utbygging av nye felt.Derfor er kontrakter og prismekanismer annerledes, og det er langt mer krevende å få til samme høye avkastning på investeringene som oljeskapene tidligere har vært vant til. 

Det er ikke bare oljeselskapene som blir påvirket av den nye situasjonen med billig naturgass (og langt mer konkurransedyktig fornybar energi), men også de store elektrisitetsselskapene møter plutselig en helt ny konkurransesituasjon. Jeg tror det kan bli turbulent i energibransjen fremover, men kjedelig blir det ikke. Og som alltid er det når endringstakten øker at mulighetsrommet for innovasjon og å se ting andre ikke ser er størst. 

Bill Bryson om Shakespeare

En bok som har ligget leseklar ganske lenge og som jeg endelig fikk tid til å lese nå i sommer, er Bill Brysons biografi om William Shakespeare som heter "Shakespeare - The World as Stage". Nå skal det sies at det er svært lite man egentlig vet om store deler av livet til Shakespeare, men Bryson gjør en helt utmerket jobb når det gjelder å få frem det vi faktisk vet og ellers klare å skille det sannsynlige fra det mulige. Og det mulige fra det spekulative og usannsynlige.

Litt av problemet når en så kjent person som William Shakespeare etterlater seg så få sikre spor etter seg er at det åpner for både spekulative teorier og ren diktning, noe også mange av hans biografer har gjort seg skyldige i. I mangel på sikre fakta om Shakespeares liv handler derfor en god del av Brysons bok om det andre har skrevet som ikke er spesielt sannsynlig, eller ren gjetning. Bryson dissekerer flere av teoriene som stadig dukker opp om at det må være noen andre enn Shakespeare som er forfatter av skuespillene. Her er Bryson på sitt beste.

Og så er Bill Bryson naturligvis også svært god når han bruker sin historiekunnskap og sine fortellerevner til å beskrive det miljøet der Shakespeare bodde og jobbet i London på slutten av 1500 og begynnelsen av 1600-tallet. Han beskriver de politiske og religiøse dragkampene under Elizabeth I og James Is regjeringstid og den sentrale plassen teatrene fikk i folkelivet i disse årene. Sånn sett var Shakespeare og de andre teaterfolkene heldige med tidspunktet de levde, for noen år etter at han døde i 1616 ble teatrene stengt og senere revet ned i Oliver Cromwells autoritære puritanske regime på 1640-tallet. De ble ikke åpnet igjen før etter gjeninnføring av monarkiet i 1660.

Det er også veldig interessant å lese om hvordan en såpass liten by som London omkring 1600 klarte å holde liv i flere teatre som fremførte skuespill mange dager i uken. Og det til tross for at byen hadde alle mulige plager i form av fattigdom, knapphet på mat, kriminalitet og helseproblemer. Med noen års mellomrom ble byen rammet av store pestutbrudd som var så alvorlige at teatrene måtte holde stengt i lange perioder av gangen. Men ved hjelp av ledende adelsmenn som sponset ulike teatertropper, på samme måte som Mediciene i Toscana sponset renessansens store kunstnere og bygget Uffizi-palasset, sørget de for at teatrene kom igjennom krisene og Shakespeare og andre forfattere kunne fortsette å skrive.

En ting jeg ikke var klar over før jeg leste denne boken var at Shakespeare i tillegg til å skrive skuespill også var skuespiller selv i egne og andres stykker og dessuten investor og medeier i teatret. Det at han hadde en brukbar inntekt skyldtes mest det siste. Manusforfattere ble ikke spesielt godt betalt og hadde mye lavere status enn for eksempel poeter. Det at stykkene hans i det hele tatt ble utgitt i trykt form skyldtes at et par av hans venner bestemte seg får å lage en bok med hans samlede verker rett etter hans død, ellers ville mange av skuespillene sannsynligvis vært tapt for alltid.

Det boken til Bill Bryson mangler er en gjennomgang av hva selve skuespillene til Shakespeare handler om. Skal man lese en analyses av innholdet og konteksten rundt skuespill som Henry VI eller Richard III må man gå til andre kilder, og det kan jo være en god ide uansett. Bryson skriver derimot glimrende om lengde og stil, om Shakespeares mange språklige nyskapninger i form av imponerende mange nye ord og uttrykk som fortsatt er i bruk i det engelske språket i dag, om hvordan ulike utgaver av stykker kan skape forvirring og hvordan senere redaktører noen ganger skapte problemer ved å gjøre endringer i teksten der de ikke var fornøyd med originalen til Shakespeare.

Boken er på omkring 200 sider og er både humoristisk og tettpakket med fakta, og derfor vel verdt å lese, selv om den som sagt godt kan suppleres med annet lesestoff om selve verkene. Er man veldig ambisiøs kan man jo i tillegg skaffe seg Shakespeares samlede verker i digital form hos Amazon til $ 4,99 og lese alt selv.

Arbeidsmarkedet 2. kvartal

Klikk på bildet for å forstørre

Hvert kvartal legger Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem nye tall om hvordan arbeidsmarkedet ser ut. Det kom nye tall på onsdag om status i andre kvartal 2013, ledsaget av en haug med tabeller om kjønn, alder, fylker, næringer, deltid, midlertidighet og andre forhold som er interessante. Tabellen til venstre viser for eksempel sysselsetting i ulike næringer i Norge.

I en annen tabell kan man se at antall sysselsatte i Norge har økt med 7000 personer fra 2. kvartal i 2012 til 2. kvartal 2013. Det totale antallet i jobb er da kommet opp i 2 611 000. I den grad vi skal bekymre oss for noe her må det være at sysselsettingsveksten på 7000 er lavere enn veksten i arbeidsstyrken, som økte med 17 000 personer. Og denne er igjen lavere enn befolkningsveksten siste år som var på 54 000 personer mellom 15 og 74 år. Noe som betyr at andelen yrkesaktive gikk litt ned.

Er man ikke fornøyd med de 24 tabellene SSB har laget kan man lage sine egne tabeller i statistikkbanken deres. Det er nødvendig hvis man vil se på utviklingstrekk og trender over tid, utover det som har skjedd det siste året. En ting det kan være interessant å se på er ulikheten i sysselsetting mellom menn og kvinner i et av verdens mest likestilte land. Lager man en slik tabell viser den at 66,2 prosent av kvinnene og 71,4 prosent av mennene i Norge mellom 15 og 74 år er i arbeid. Andelen kvinner i jobb har økt kraftig i tidligere tiår, men det siste tiåret har den vært helt stabil, mens andelen sysselsatte menn har falt litt, fra 73,2 prosent i 2003.

Den store kjønnsforskjellen ligger ikke i andelen yrkesaktive, men i hvor mange som jobber deltid. Ved å bruke statistikkbanken kan man lage en tabell som viser at menn har en gjennomsnittlig arbeidstid på 36,4 timer pr uke, mens kvinners gjennomsnittlige arbeidstid er 30,3 timer, fordi langt flere yrkesaktive kvinner jobber deltid. Statistisk sentralbyrå har funnet ut at 73 000 av de som jobber deltid er undersysselsatte i den forstand at de kunne tenke seg å jobbe flere timer. Men dette er et lavt tall sammenlignet med hvor mange som faktisk jobber deltid i Norge. Det er i dag 371 000 som jobber lang deltid (20-36 timer i uken) og 333 000 som jobber kort deltid (1-19 timer).

Når det gjelder utviklingen i antall sysselsatte i ulike næringer over tid er dette litt vanskeligere å sammenligne. Bransjer endrer seg og definisjonene av de ulike næringene ble forandret for noen år siden slik at man ikke kan lage så lange tidsserier . Men det er mulig å lage en ganske detaljert tabell over sysselsettingen i ulike næringer som sammenligner dagens tall med tallene for fem år siden. Da ser vi at de store sysselsetterne i Norge, som varehandel, byggenæringen og transportbransjene har vært nokså stabile de siste fem årene.

Bransjene som vokser er dels i en offentlig sektor som vokser, der særlig helse og omsorg har vokst kraftig (fra 499 000 til 530 000 sysselsatte), men også offentlig administrasjon vokser. I privat sektor er det en imponerende vekst i Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, en kategori som omfatter konsulenter av ulike slag, rådgivende ingeniører og anvendt forskning. Summen av disse har vokst fra 131 000 til 150 000 sysselsatte på fem år og er blitt en stor næring i norsk sammenheng.

Når det norske kostnadsnivået øker og gjør det vanskeligere å konkurrere i bransjer der andre land har langt lavere lønnskostnader, vil sysselsettingen falle i disse bransjene. Den vil også falle i bransjer som kan automatisere vekk store deler av arbeidsprosessene sine, blant annet gjennom mer bruk av roboter og informasjonsteknologi. Den nye veksten må da komme i næringer som tåler et noe høyere lønns- og kostnadsnivå fordi de er mer kunnskapsintensive, ,mer spesialiserte, mer innovative eller på annen måte kan håndtere kostnadsbildet. Veksten i konsulentbransjene er et eksempel på at denne omstillingen skjer i Norge. Det samme gjelder informasjonsbransjen, som inkluderer ikt-tjenester, og programvare, medievirksomheter og forlag, som har vokst fra 95 000 til 107 000 sysselsatte på fem år.

En annen litt interessant bransje er kultur, underholdning og fritid, som har vokst fra 38 000 til 54 000 sysselsatte, og er på nivå med finansnæringen. Man kan sikkert diskutere om denne veksten er et eksempel på denne vridningen over til mer kunnskapsintensive bransjer med høyere verdiskaping, eller om denne veksten mer er et resultat av at vi er blitt rikere og mer villige til å bruke penger på underholdning og fritid. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av begge deler.

Dingser på reise (7): Asus 6-in-1 ruter

Jeg har vært inne på hvordan man kan koble flere dingser til internett når man er på reise via en 4G-miniruter når man er i Norge eller via en miniruter fra Huawei, der man setter inn et lokalt SIM-kort, når man er utenfor Norge. Men det kan være dyrt å basere seg på mobilnettet. Vi vil helst ha en Wifi- eller kablet tilkobling.

Problemet er at når dette finnes, for eksempel på hoteller og flyplasser, så får man ikke mer enn en dings av gangen på nett uten å betale flere ganger. På hoteller kan man dessuten risikere at signalet er dårlig hvis rommet er langt unna senderen. Det å forberede seg på alt som kan skape utfordringer krever at man må dra med seg et lass av ekstra rutere, kabler og ladere for å være forberedt på alle eventualiteter. Eller?

Asus har laget en knøttliten, billig og ganske genial dings som kan løse flere av disse utfordringene. Den er vel omtrent så stor som en gammeldags tipakning sigaretter og veier bare 36 gram. I den lille boksen som heter ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Router  er det plassert tre kontakter, en mikro-USB inngang til strøm, en vanlig USB inngang til å koble til en 3G USB-stick og en inngang for en ethernet nettkabel, noe som er ganske uvanlig på en så liten dings. Den har ikke noe batteri, så den er avhengig av strøm, men kan drives med strøm fra en USB-port på en PC.

Det fantastiske med denne smarte lille dingsen er at den kan gjøre seks ulike ting som man i verste fall ville dratt med seg seks forskjellige dingser for å gjøre. Den gjør riktignok bare en ting av gangen. Hvilken av de seks rollene den settes i styrer man ved å kommunisere trådløst med boksen fra PC via et web-grensesnitt. Min erfaring var at dette var forholdsvis enkelt når man hadde fått opprettet den første kontakten med enheten, som må gjøres når man har koblet boksen til PCen med en ethernetkabel. De seks tingene denne lille Asus-boksen kan gjøre er som følger:

For det første har den en "router mode", som er den mest opplagte rollen. Da fungerer den som en vanlig trådløs ruter, slik man har i hjemmenettverket. Man kobler ganske enkelt inn en nettvkabel som har kontakt med internett. Denne muligheten kan også være svært nyttig når man er på et hotellrom der det finnes en nettverkskontakt i veggen, men der man mangler nettkontakt på det man vil koble til eller når man vil dele intenettforbindelsen mellom flere enheter.

Andre mulighet er "access point mode", hvilket ligner på den første, ved at man kobler en nettkabel til boksen, men her står det en trådløs eller kablet ruter i den andre enden. Hensikten er å kunne koble flere PCer trådløst til en eksisterende forbindelse som har begrenset kapasitet eller mangler Wifi. Fordi det er allerede er en ruter tidligere i kjeden trenger ikke Asus-boksen settes opp som en ruter med egen brannmur og annen ruter-funksjonalitet, men fungerer som et såkalt aksesspunkt.

Tredje modus er "repeater mode", hvilket vil si at man dropper kabelen og kobler seg trådløst til en eksisterende ruter og videresender signalet fra denne på samme kanal og med samme ID. For brukeren fremstår det som det samme Wifi-nettet. Hensikten er å utvide rekkevidden til et eksisterende signal slik at flere brukere, for eksempel i en annen del av et stort hus, kan koble seg til det trådløse nettverket.

Fjerde rolle er "Wifi account sharing mode", også kalt "hotspot mode", som er ekstremt nyttig på reise. Her kobler man seg også til et eksisterende Wifi-nettverk trådløst, men hensikten er å gi tilgang til et nett som krever autorisasjon, og kanskje betaling, til en begrenset gruppe. Det kan for eksempel være aktuelt på et hotell eller en flyplass som tar betalt for Wifi. Jeg brukte denne modusen på en litt annen måte i sommer i Spania. Leiligheten vi bodde i var i et leilighetskompleks med et felles gratis, men ganske svakt Wifi-signal. Man måtte helst være utendørs for å få kontakt med nettet, og det falt lett ut. Men ved å sette opp Asus-boksen ute på veggen der signalet var sterkest bedret det stabiliteten og personer innendørs kunne få tilgang til nettet.

Femte mulighet er "Ethernet adapter mode". Her er kobler man seg også trådløst til en wifi-ruter for å få tilgang til internett, men signalet videresendes via nettkabel til en PC eller annen dings. Retningen er med andre ord motsatt av den første rollen. Dette er veldig nyttig hvis man skal koble PCer, spillkonsoller, DVD-spillere eller andre enheter til nettet som mangler innebygget Wifi, men som har en kontakt for nettkabel.

Mest overraskende er kanskje sjette mulighet, "3G sharing mode", der man deler en mobil bredbåndstilkobling med flere via Wifi. Her er det ikke snakk om å sette inn et lokalt SIM-kort i boksen slik jeg beskrev når det gjaldt Huaweis miniruter, men om å koble til en 3G USB-stick i USB kontakten. Har man et USB-modem som man stort sett bruker selv, men der man av og til har behov for å dele forbindelsen med noen andre, er dette et godt alternativ til å kjøpe en egen mobilruter.

Jeg kjøpte min ASUS WL-330N3G 11n 6-in-1 3G Ruter hos Komplett. Den koster bare kr 399, inkludert nettkabel og strømledning. Det er ikke dårlig for en dings som kan brukes til så mange nyttige ting. Nå har jeg foreløpig litt begrenset erfaring og har bare brukt den som hotspot (fjerde rolle), men jeg synes det fungerte forbausende bra (og når ting ikke fungerte var det på grunn av et svakt Wifi-signal, og ikke Asus-boksen sin skyld).

Poenget med en dings som dette er ikke en daglige bruken. Til hverdagsbehovene må man velge "tyngre", mer spesialisert utstyr. Dette er en dings man har i tilfelle det oppstår et uforutsett behov når det gjelder tilgang til internett. Det uforutsett kan handle om behov for en trådløs ruter, behov for å sette opp et hotspot, mulighet for å koble seg til en kablet internettforbindelse, behov for å øke rekkevidden til et Wifi-signal eller behov for å dele en tilgang til mobilt bredbånd med flere. Fordi den er liten, lett og kan dekke så mange ulike behov blir dette en del av standardutrustningen jeg alltid har med meg på jobbreiser og ferieturer.

Dingser på reise (6): Huawei 3G miniruter

Jeg har nettopp kommet hjem fra en herlig ferietur til Spania og har derfor noen ferske erfaringer med dingser på utenlandsreise. Noen så kanskje litt rart på oss i sikkerhetskontrollen da familien på fem pakket ut fem bærbare PCer, to iPad mini, tre Kindler og et norsk lesebrett, samt noen spillkonsoller og smarttelefoner.

Nå er ikke poenget å bruke dette hele tiden i ferien, men hvis og når man bruker dem så er utfordringen veldig ofte tilgang til internett. På et hotell har man kanskje god tilgang til Wifi, men i mange sammenhenger er mangel på internett noe som skaper en del hodebry. Løsningen med en norsk 4G-ruter (som jeg blogget om her) er utmerket i Norge, men er ikke noe man kan basere seg på familieferie i utlandet. Til det er prisen alt for høy og datamengden i leverandørenes pakker alt for liten.

Er det så noen måte å få tilgang til internett via mobilnettet i utlandet, men til lokale og ikke norske roaming-priser? Det er fullt mulig, men det krever to ting. For det første må man ha en 3G-ruter som ikke er operatørlåst. men der du kan sette inn et SIM-kort fra en lokal teleperatør. Før avreise fra Norge kjøpte jeg en Huawei E5331 3G-ruter hos Komplett til kr 689. Den håndterer åtte samtidige brukere på Wifi, kan brukes i omkring fem timer uten lading og veier bare 82 gram. Meget praktisk på reise med andre ord.

Det andre man må ha er et internettabonnement hos en lokal teleoperatør. Det finnes sikkert flere ulike muligheter i Spania. Via et lokalt "business-senter" i Estepona fikk jeg kjøpt et Surf and Go-kontantkort hos leverandøren Hits Mobile . Jeg valgte den største pakken de hadde som var en måneds bruk med 1 GB inkludert. Det kostet 13,9 euro og SIM-kortet koster 5 euro, tilsammen rundet opp til 20 euro. Man kan kjøpe ekstra datapakker på nettet med kredittkort. For 30 euro får man ytterligere 2 GB. I forhold til vanlig familiebruk hjemme i Norge er ikke dette særlig mye,så det gjelder å holde nede videobruk og store nedlastinger. Rent ytelsesmessig fungerte det meget godt, så det er fort gjort å bruke mer enn man hadde tenkt.

Det er noen formaliteter knyttet til å få få kjøpt et SIM-kort i Spania. Man må ha med seg legitimasjon og så må man ha et lokalt telefonnummer. Men det siste viste seg å ikke være noe stort problem, Hits Mobile utstyrer deg med et nytt nummer når du får SIM-kortet hvis du ikke har et fra før. En annen fordel med Hits Mobile er at de har en egen nettside der du kan logge deg på og følge med på forbruket ditt, og eventuelt kjøpe ekstra surfekapasitet hvis det er behov for det.

Hans-Petter Nygård-Hansen i Geelmuyden Kiese har et veldig bra blogginnlegg om samme problemstilling, med eksempel fra ferie i Hellas i år. Han har valgt en ganske avansert 4G-ruter fra Zyxel som han er fornøyd med og kombinert det med et dataabonnement fra mobilselskapet Cosmote, der han betaler 40 euro for 5 GB. Det er ikke så galt. Men det er minst like interessant å lese oppfølgingsinnlegget til Hans-Petter om "Slik brukte jeg 4 GB med mobildata på 24 timer", som presist beskriver hvordan 4GB kan bli borte på et blunk slik vi setter opp dingsene våre med automatisk oppdatering av apper og programmer og automatisk sikkerhetskopiering i nettskyen.

Jeg skal i neste innlegg i denne serien fortelle om en spennende liten dings som kan være til hjelp om mobilnettet ikke er eneste mulighet, men du kanskje er i nærheten av et svakt Wifi-signal eller en nettverkskabel, og har behov for å dele signalet med flere dingser.

 Tidligere innlegg i serien "Dingser på reise":

1. Kindle Paperwhite
2. Telenor 4G Miniruter
3. Samsung Galaxy S4
4. Digitalkamera
5. iPad mini

Lang musikk til lange feriedager (25)

For et par år siden blogget jeg om CD-boksen til Rolling Stones som heter Singles Collection - The London Years. Det er en samling med alle Stones singler, a-sider og b-sider, som ble spilt inn mellom 1963 og 1971. Det er en helt fantastisk samling låter som hører hjemme i biblioteket til alle fans, for selv om man har alle albumene fra før er det mye på den samlingen man ikke finner på albumene.

The Rolling Stones - GRRR! er et helt annet sted. Jeg tenker at dette er den perfekte samleplaten for folk som ikke har hørt så mye på Stones fra før og som trenger en innføring. Den ble gitt ut i forbindelse med 50-års jubileet til bandet i 2012 og finnes i litt ulike versjoner. Den versjonen jeg eier er den mellomlange som har 50 låter (fordelt på 3 CDer i fysisk versjon) som ganske enkelt utgjør de mest kjente og populære sangene bandet har laget i løpet av disse 50 årene. Ingen sjeldenheter og rariteter, bare ren plankekjøring.

Nå mangler det ikke på noen måte "greatest hits"-samlinger fra Rolling Stones, de har holdt på i 50 år med det også. Fordelen med GRRR! er at den dekker hele karrieren, helt fra starten med "Come on" og frem til "Doom and Gloom" i 2012. Og bare halve platen overlapper perioden som er med på The London Years, der det naturligvis også er viktig å ha flere av albumene. For de av oss som liker det Stones gjorde de første 20 årene bedre enn de siste 30 tenker jeg at dette albumet gjør to ting:

Det er en grei måte å få samlet opp de låtene fra midten av 70-tallet og utover som tross alt er bra, som Beast of Burden, Start Me Up og nevnte Doom and Gloom. Men så er dette også nok en anledning til å høre rockeklassikere som The Last Time, Satisfaction, Under my Thumb. Let's Spend the Night Together, Paint it Black, Ruby Tuesday, Wild Horses, Angie og mange flere.

De 50 låtene i de luxe versjonen som koster kr 119,50 hos Platekompaniet. Pussig nok er den kortere 2 CD-versjonen dyrere.

-----------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Dingser på reise (5): iPad mini

Petter på stranden med iPad mini

Ja, jeg kjøpte en iPad da den kom. Min dragning mot nye dingser til både jobb- og underholdningformål gjorde at jeg måtte det. Men jeg var ikke blant de mest euforiske som mente at den introduserte en ny tidsregning, ganske enkelt fordi jeg var litt i tvil om hva jeg kom til å bruke den til. Jeg hadde jo allerede en Kindle til å lese bøker og en laptop til å gjøre alt det andre, særlig alt det som krever tastatur.

Når både første iPad og en senere iPad har blitt liggende mest hjemme og sjelden blitt med på reise er det imidlertid av litt andre grunner enn det jeg var i tvil om da den kom. Jeg synes nemlig en iPad er helt glimrende på mange viktige områder, særlig til å lese aviser, tidsskrifter, dokumenter med grafer og bilder, men også til å surfe nettet, se nett-TV, spille spill og mye annet.

Derfor har jeg nesten sluttet helt med å lese aviser og tidsskrifter på papir, fordi jeg har digitalt abonnement på blant annet The Economist, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Financial Times, New York Times, Rolling Stone Magazine, Harvard Business Review og Fast Company. En iPad er den klart beste måten å lese denne type innhold og det sparer verden for mye papir. Den gir deg også tilgang til mye godt (og ofte billig) lesestoff jeg ikke ville brukt tid på å finne frem til på den gamle måten.

At den til tross for disse viktige egenskapene ikke ble med på reise skyldes vekten. Når laptop og smarttelefon alltid er med og en Kindle pleier å bli med på jobbreiser og ferier, har det blitt litt for mye med en stor iPad i tillegg. Dessuten synes jeg den er litt for tung å holde i en hånd, noe som begrenser bruksområdene litt. Det å ligge og lese blir spesielt tungvint med en stor iPad. Den store iPaden fikk derfor en rolle som ligner på den en bokhylle eller TV i stuen har, som et nytte- og underholdningstilbud alle i familien har tilgang til, men ikke noe man tar med seg ut på tur.

Svaret på dette uløste behovet kom på slutten av 2012 og heter iPad Mini. Jeg kjøpte en nå i vår og har på kort tid opplevd at jeg bruker den langt oftere enn den gamle iPaden. Den er mye lettere (308 gram mot 652 gram), lett å holde med en hånd og mye mer praktisk å ta med seg. Man skulle kanskje tro at en betydelig mindre skjerm ville gjøre aviser, tidsskrifter og dokumenter vanskeligere å håndtere, men jeg opplever faktisk ingen stor ulempe med dette. Store ting måtte jo uansett krympes for å få plass på en iPad.

Det som er viktigere er at den fortsatt er så mye større enn skjermen på en smarttelefon at det blir en helt annen og mer behagelig opplevelse å lese et blad eller en avis. En fordel med en litt mindre skjerm er at batteriet holder mye lenger, i hvert fall opplever jeg at det er slik. Når man er på reise er det stor forskjell på noe som holder i 3-4 timer mellom hver lading og noe som holder en hel dag.

I vår familie har vi også en viktig tilleggsbegrunnelse for å ha ikke bare en, men to iPad mini. Det var min sønn Petter som var den første i familien som var den stolte eier av en iPad mini da han fikk en til jul i fjor. Petter er multifunksjonshemmet og har en hel del spesielle utfordringer som andre ikke har, men noe av det han er veldig glad i å gjøre både hjemme og på ferieturer er å se på filmer og høre på musikk. Særlig det med filmer har opp gjennom årene vært en liten ferieutfordring og vi har både slitt ut mange DVD-plater (de får lett riper) og små bærbare DVD-spillere med innebygget skjerm som har vært med på tur.

De bærbare DVD-spillerne hans hadde en del mekaniske deler og var aldri særlig glad i verken sandstrender eller en bruker som gjerne ville skifte film ofte. Det å dra med seg 10-15 dvd-plater på stranden er jo også litt upraktisk. En mye bedre løsning enn bærbar DVD-spiller kom for noen år siden i form av iPod Touch. Den er ypperlig til å ha all musikken sin på og kan også brukes til å se filmer man har lagret der, men det må innrømmes at det kan være litt krevende å se en hel film på en så liten skjerm utendørs i solen.

Derfor er iPad Mini blitt en viktig del av Petters liv. Hjemme er han blant annet aktiv også på PC og Apple TV , men på reise er iPad Mini blitt helt sentral. Her har han filmbiblioteket sitt og musikken sin. Han ser på bilder og tar også noen bilder selv. Er det tilgang til et bra trådløst nett liker han å bruke Netflix, finne videoer på YouTube, søke på Google og spille spill, men nett er ikke noe som alltid er tilgjengelig hverken på hyttetur eller i syden, så det er viktig å legge opp ting slik at man ikke er avhengig av nettilgang for å holde på med det man vil gjøre

Både Petters og min iPad mini er uten 3G. Jeg vurderte det, behovet er noen ganger der for å koble seg til mobilnettet for komme på nett, Men jeg har jo en 4G-miniruter som brettene kan kobles til via Wifi. Da er et eget SIM-kort i hver iPad unødvendig og dyrt. Petter sin iPad mini er den med størst lagringskapasitet fordi han bruker den til film og musikk som må ligge lagret lokalt. Jeg bruker den mest til innhold og tjenester som ligger i nettskyen og har derfor en modell med litt mindre lagringsplass. Musikken min tar derimot større plass enn det som finnes på en iPad mini, men den er på en iPod Classic, en dings jeg må komme tilbake og fortelle om i et senere innlegg.

Lang musikk til lange feriedager (24)

Da jeg blogget om The Essential Bruce Springsteen for et par uker siden varslet jeg at jeg ville komme tilbake med en omtale av "Tracks", en litt mer utfordrende 4CD-boks fra Bruce Springsteen med 66 låter. Skjønt så veldig utfordrende blir det jo ikke når en artist som Springsteen gir ut en samling med "outtakes", sanger ble spilt inn samtidig, men som ikke fikk plass på albumene. Mange av låtene på denne boksen fra 1998 er like bra, ja i noen tilfeller kanskje bedre, enn låter som endte på albumene.

I tillegg til outtakes er det noen ikke albumutgitte b-sider, samt et par låter, "Born in the USA" og "Stolen Car" som er på album, men i helt andre versjoner. Det er sikkert et problem å ha så mange gode låter å velge mellom, men man kan vel tillate seg å kalle det et luksusproblem. Og ekstra imponerende når vi i dag vet at det i tillegg var enda en haug med "outtakes" fra innspillingen av "Darkness on the edge of town" som ble gitt ut på det meget sterke dobbeltalbumet "The Promise" i slutten av 2010, sanger fansen hadde lurt i 30 år på hvor hadde blitt av.

Tracks følger en streng kronologisk rekke, der første halvdel er knallsterk og oser av energi, og resten ikke er så verst den heller. På første CD er det låter fra før og under "Born to Run"-perioden. Her er det spennende og gode låter på løpende bånd, som "It's hard to be a saint in the city", "Bishop danced", "Seaside Bar Song" "Rendevous" "Thundercrack"og "Bring on the Night".

Andre CD er minst like sterk og handler i all hovedsak om outtakes fra albumet "The River", der det i flere tilfeller er vanskelig å forstå hvorfor låter ble lagt til side og ikke kom med. "Loose Ends" må være noe av det aller beste Springsteen har skrevet noen gang. På garasjerockelåten "Where the bands are" høres han ut som The Clash. Og på rekke og rad kommer energiske rockere sammen med E-Street Band som "Restless Nights" "Roulette", "Dollhouse", "Living on the edge", "Be true" og mange flere, sanger som alene er et godt nok argument for å kjøpe hele boksen.

Tredje CD er litt mindre magisk, med det som ble til overs fra "Born in the USA". Det er mulig det er fordi det var mindre til overs og det beste fant veien til albumet. Men "This Hard Land" er et eksempel på at det har vært i hvert fall noen vanskelige valg. "Janey, don't loose your heart" er også en fin klassisk Springsteen-rocker.

Fjerde CD er litt uvjevn. Her er det mest materialet fra "Human Touch"-perioden på tidlig 90-tall. Så kan man lure på hvorfor "Seven Angels" og "Sad Eyes" ikke kom med på albumet. Og det er andre hørbare ting som for eksempel "Over the rise". Generelt er det flest rolige ballader her. Jeg liker Springsteen best med mer energi. Men det er jo lov å lure på hvorfor "Back in your arms" er en rolig låt med et utvilsomt hitpotensiale som ble utgitt i forbindelse med et Greatest Hits album i 1995 ikke ble gitt ut som singel.

En slik stor samling med Bruce Springsteen passer helt perfekt på en iPod en dag i solen på standen, uansett hvor man er. Låtene handler ikke alltid om positive ting, men man kommer gjerne i godt humør av Springsteens energi, optimisme og fine låter. "Tracks" i fysisk versjon på Platekompaniet koster kr 354. På iTunes koster den kr 215 i digital versjon.

--------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Dingser på reise (4): Digitalkamera

Å ta bilder er en viktig del av det å være på reise, enten det er ferie- og familiebilder eller bilder fra et bedriftsbesøk eller en konferansen jeg skal blogge om. Spørsmålet i dag er om man egentlig trenger å ha et eget kamera i tillegg til mobiltelefonen?

Når de tre mest populære kameraene som blir brukt på fotonettstedet Flickr er ulike iPhone-modeller tyder det på at kvaliteten på mobilkameraer er blitt veldig mye bedre på kort tid. Likevel tror jeg at jeg kommer til å eie et eget digitalkamera en stund til, selv om jeg ikke tar det med meg like ofte og den nisjen det skal fylle har blitt smalere. Da handler det ikke om et speilreflekskamera. Jeg har hatt det også, før den digitale fotoalderen, og har ingen problemer med å forstå de som mener det er helt nødvendig for å få bra nok bilder, men jeg synes det er for mye å dra med seg på reise.

I motsatt ende av skalaen har jeg også eid et knøttlite Casio kompaktkamera som lett kunne bli med over alt og tok såpass greie feriebilder at de tålte å bli vist frem. Men denne rollen klarer i dag mobilkameraet like godt og jeg vil tro enkle kompaktkameraer nå har problemer med å overbevise noen om at det behov for dem. Den interessante nisjen ligger et sted i mellom det helt enkle og speilrefleks. Det må være lett og mobilt, men kraftig nok ti å tilføre noe helt annet: I dette rommet det vel, litt forenklet, to hovedkonsepter når det gjelder kamera. Jeg har prøvd meg litt på begge og gjort noen erfaringer.

Det ene er det Komplett kategoriserer som "kompakt system", det vil vi kameraer med utskiftbar optikk, separat blitz, optisk søker osv, men uten speil. Der har særlig Panasonic, Olympus, Sony, Nikon og Samsung utviklet noen spennende nye, om ikke helt kompatible, kamerakonsepter. Jeg kjøpte en Samsung NX100 for noen år siden (som jeg antar omtrent tilsvarer Samsung NX300 i dag) som tar veldig mye bedre bilder enn et mobilkamera. Problemet er at det stort sett blir liggende hjemme fordi fordelene med denne kameratypen også er ulempene. Når man må dra med seg ekstra linser, blitz og lader hjelper det ikke at selve kamerahuset er lite. Så konklusjonen er at dette er et meget bra kamera jeg er fornøyd med, men dessverre ikke får brukt så mye.

Det andre alternativet er et det man kan kalle "avanserte kompaktkameraer" (Akam.no kaller det "entusiatklassen"), det vil si kameraer som er kompaktkameraer uten utskiftbar optikk, men som har massesvis av avanserte manuelle muligheter og som i tillegg kan ha optisk søker, mulighet for ekstern blitz osv. Men det som virkelig skiller disse fra de helt enkle kompaktkameraene er kvaliteten på optikk og bildebrikker. Tanken er at man skal komme så nær speilreflekskvalitet som mulig inne i et kompakt kamera. Høyere kvalitet preger prisen, som gjerne er fra rundt 2500 og oppover. En Sony RX-1 koster for eksempel 24 000 kroner.

For min del stod valget tidligere i år mellom en Sony RX-100 og en Canon Powershot s110, et kamera som vel må sies å være helt i den nedre enden av denne kategorien både når det gjelder funksjonalitet og pris. Når jeg under sterk tvil likevel valgte den siste var det to grunner til det. Den ene var at det er litt mindre og litt lettere (173 gram). Det andre er at det har innebygget Wifi, noe som gjør bildeoverføringer enklere, i hvert fall i teorien. Men i praksis har kameraprodusentene fortsatt et stykke å gå før de forstår hva internettilkobling gir av muligheter for koblinger og tjenester, og at dette ikke lenger bare handler om å flytte bilder mellom et kamera og en PC eller en printer.

Så mens elektronikken er helt strålende (blant annet en flott touch-skjerm) og bildekvaliteten er god nok til å forsvare at den blir med på tur noen ganger, har jeg fortsatt en kort, men viktig ønskeliste når det gjelder kameraprodusenters bidrag til en enklere verden. Den listen inkluderer for det første batterilading som ikke lenger bør kreve separat lader (når det fungerer med mobiltelefoner må man vel kunne slippe å dra med seg en separat lader til et lite kamera).

Listen min  inneholder for det andre et ønske om at et kamera med Wifi må kunne laste opp bilder dit man selv vil på nettet, for eksempel direkte til Flickr, Google+ Dropbox, Google Drive, blogg - og hvor man ellers måtte ønske, uten å gå veien om en PC eller en "bildeportal" hos kameraprodusenten der de mener at du skal oppbevare dine bilder. Canon har funnet ut at jeg kan laste opp bilder direkte fra kameraet til Facebook og Twitter når jeg er tilkoblet Wifi, i tillegg til egne og andres smartelefoner, nettbrett og PCer, men ikke direkte til andre sosiale medier eller lagringstjenester. Skal man flytte bilder til Flickr eller Google+ må man via PC eller smarttelefon.

Og siden smarttelefoner allerede har et kamera gjør kamerabransjen det unødvendig vanskelig for seg selv i konkurransen nettopp med en mobilbransje som skjønner at enkelt lagring i nettskyen og deling i sosiale medier er avgjørende for kundene. Kanskje blir det kameraprodusentene som også har en fot inne i mobiltelefoni (eller omvendt) som har fordelen når fremtidens kameratyper skal utvikles. Fordi de skjønner at et kamera ikke bare er elektronikk og optikk, men et verktøy som gjør det enklere for brukeren å kommunisere og dele.

The Box - om containerens historie

The Box

Det høres kanskje litt sært ut å lese en bok på 400 sider om containerens historie, men Marc Levinsons bok "The Box - How the shipping container made the world smaller and the world economy bigger" er faktisk en veldig god bok om et viktig og interessant tema. Vi hører ofte om hvordan kombinasjonen handelspolitiske endringer og lavere lønnskostnader i land som Kina har muliggjort en globalisering som har flyttet store deler av verdens produksjon av fysiske varer til Asia. Levinsons bok handler om at denne forflytningen ikke kunne skjedd om det ikke hadde skjedd noe radikalt med sjøtransportkostnadene i verden.

Før midten av 60-tallet ble varer stort sett transportert på båter som fraktet en blandet last med ikke-standardisert emballasje. Å flytte varer fra en båt til en jernbanevogn eller lastebil var en tidkrevende og komplisert jobb som havnearbeidere verden over hadde ansvaret for. Mesteparten av transportkostnadene når en vare skulle flyttes på handlet om lasting, lossing, ompakking og oppbevaring i havner.

Mark Levinsons bok forteller historien om hvordan trailerentreprenøren Malcom McLean på 50-tallet statet et rederi, Sea-Land Service, for å gjøre noe med ineffektiv sjøtransport. Han utviklet en container til å transportere varer i som bare krevde en brøkdel av tiden og kostnadene i havner. En del av boken handler faktisk om designet av selve containerne og de viktige debattene som pågikk i flere år om hvordan en standardisert container bør se ut. Det blir jo ingen gevinster hvis hvert rederi har hver sin størrelse og type. Og det var krevende å finne rett kompromiss mellom det som passer best på sjøen og i havnen og det som egner seg på jernbane og landevei.

Bokens hovedpoeng er imidlertid at det ikke er containeren i seg selv som er viktigst, men de endringene i organisasjoner, forretningsmodeller, og arbeidsdeling mellom land som containeren muliggjorde. Dette erdet globaliseringen handler om. Og fordi det naturligvis oppstår både hindringer og motkrefter når store endringer kommer, er det mest interessante i denne boken beskrivelsen av hvem som vant og hvem som tapte på det som skjedde, og hvordan de som fryktet at de hadde noe å tape forholdt seg til endringene.

Det kom motstand fra sterke og tradisjonsrike fagforeninger som var redd for at arbeidsoppgavene deres ville forsvinne. Og det var motstand fra politikere og havnemyndigheter i tradisjonsrike havnebyer som New York og London, med havner som ikke var spesielt godt egnet rent plassmessig verken på sjøsiden eller landsiden til å håndtere containere. En veldig interessant del av fortellingen handler om hvordan de store havnene som ikke ville omstille seg på kort tid ble helt utkonkurrert. New York Harbour (Manhattan og Brooklyn) prøvde å stå imot, men ble overkjørt av oppkomlingen Newark i New Jersey. På vestkysten tapte San Fransisco først mot Oakland og så mot blant annet Seattle. De offentlige havnene i London og Liverpool klarte ikke å tilpasse seg og ble utkonkurrert av den lille private havnen Felixstowe..

Det største hinderet mot å hente ut gevinstene i form av billigere transport og billigere varer for kunden var imidlertid offentlig byråkrati og reguleringer. Det er lett å glemme det i dag, men både nasjonal og internasjonal transport var veldig regulert og styrt av myndighetene, ofte i kombinasjon med bransjekarteller som fikk lov til å fastsette prisene. Internasjonal sjøtransport var styrt av karteller som helt legalt fikk fastsatte fraktprisene på ulike strekninger. Internt i USA hadde de separat prisregulering av lastebiltransport, jernbanetransport og sjøtransport. Hver transportform skulle beskyttes og det var ikke meningen at de skulle konkurrere med hverandre. Det bidro til at jernbanen slett ikke ville tilpasse vognene sine til containertrafikk.

The Box beskriver hvordan  utviklingen gikk trinnvis, fra de første containerne til McLean på 50-tallet, via at man midt på 60-tallet fikk en rask overgang til containere på sjøen, til at man først tidlig på 80-tallet under president Reagan endelig fikk fjernet reguleringer og byråkrati som hindret reell transportkonkurranse mellom båt, lastebil og jernbane. Det er to store vinnere. Den ene er produsenten som driver langt unna de store markedene, for eksempel i en fremvoksende økonomi, og som nå får transportert varene sine til en brøkdel av tidligere pris. Den andre vinneren er kunden som kan glede seg over langt billigere varer.

Lang musikk til lange feriedager (23)

Man ville vel normalt tro at et band som bare ga ut fire ordinære studioalbum, i rask rekkefølge i løpet av fire år, ville slite med å fylle en hel boks med minst 40 låter med "greatest hits" eller rariteter. Når det gjelder The Smiths er ikke det problemet. De var så ekstremt produktive den korte tiden de holdt på (1984-87)  at det nå er gitt ut langt flere samleplater enn ordinære album, men med mange av de samme låtene i ulike kombinasjoner. Utfordringen handler derfor mer om å finne ut hvilken av de mange samleplatene man skal velge.

Jeg mener man like gjerne kan gå for hele pakken og satse på "The Smiths Complete" et "box set" fra 2011 med hele katalogen deres fra den tiden de holdt på, det vil si fire studioalbum (The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come). I tillegg inneholder samlingen livealbumet Rank som ble spilt inn rett før de gikk i oppløsning og tre samlealbum (Hatful Of Hollow, The World Won't Listen, og  Louder Than Bombs), det vil si i alt 106 låter fordelt på åtte CDer.

Disse tre siste albumene er ikke samlealbum i vanlig forstand, men en slags blanding av "greatest hits" og et sted der The Smiths kunne samle sine singler og b-sider som ikke var med på de ordinære albumene, eller i et par tilfeller litt andre versjoner av sanger som var gitt ut før. Fordi mange av The Smiths låter som ikke kom ut på ordinære album er minst like bra som låtene på studioalbumene, er "Hatfull of Hollow", et samlealbum med 16 låter som kom bare noen måneder etter debutalbumet "The Smiths", helt der oppe på samme nivå. På de tre samlealbumene finner man låter som "Heaven knows I'm miserable now", "How soon is now?", "Panic" og "Ask" som som alle var høyt oppe på singellistene, men som ikke var med på noen av de fire studioalbumene.

Noen av låtene her er med flere ganger. Og det må naturligvis bli en del overlapp når det i samme boks er både studioalbum, livealbum og tre samlealbum, der de to siste for sikkerhets skyld også har 13 felles låter, fordi de i sin tid ble utgitt parallelt i hvert sitt marked, UK og USA. "Louder than bombs" var rett og slett en slags "greatest hits"-samling ment for USA og inneholdt hele 24 låter, der flere var låter var fra tidligere utgivelser som ikke hadde vært tilgjengelige i USA, men som også finnes på de andre albumene i denne boksen. I tillegg kommer livealbumet "Rank" som også består av låter som også er her i andre versjoner, men det gjør ingen ting når det rett og slett er et energisk og godt livealbum.

The Smiths dukket opp et par år etter min mest intense musikklytteperiode på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, så jeg fikk for eksempel aldri sett dem live, dessverre. For det er utvilsomt slik at dette var et stort band som veldig mye bra musikk. De hadde også noen fantastisk kreative tekster, ofte med tilhørende avanserte låtnavn. Kjøper man denne samlingen kan man gjenoppleve store låter som "This charming man", "Hand in glove", "What difference does it make?", "That joke isn't funny anymore", "Bigmouth strikes again", "The boy with the thorn in his side", "There is a light that never goes out", "A rush and a push and this land is ours", "Girlfriend in a coma" og "Shoplifters of the world unite". Bare for å nevne noen.

En viktig bonus ved The Smiths Complete er at den er remastret på en sånn måte at man skulle tro flere lag med skitt er fjernet fra opptakene. Lyden er rett og slett blitt mye bedre enn den var da disse platene kom. Derfor kan det være et godt poeng å kjøpe denne samlingen selv om man eier en del av innholdet fra før, rett og slett for å få oppgradert lydkvaliteten. I fysisk CD-versjon på Platekompaniet koster den kr 359. På iTunes Store er det en digital versjon til kr 300. Ikke galt for 106 låter.

Bandet kalte seg for øvrig The Smiths for å vise at de var vanlige folk, en slags motreaksjon til pompøse navn på synthpop-band som Spandau Ballet og Orchestral Manoeuvres in the Dark. Ellers er det lite ved vokalist Steven Morrisey som er helt vanlig. Han har ofte vært kontroversiell både i sangtekster og ellers, men i denne sammenhengen er det viktigste at The Smiths Complete tilbyr et helt utmerket alternativ når det gjelder musikkfordypning på badestranden eller et annet sted det passer.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Dingser på reise (3): Samsung Galaxy S4

Huskeregelen før i tiden da jeg skulle ut døren og ut på reise var vel noe sånn som "penger-pass-billett". I dag må jeg legge til mobiltelefon. Men det har egentlig blitt slik at mobiltelefon er det første man må passe på å ikke glemme, enten man skal på kontoret eller på reise. Det er den man må tilbake for å hente.

På arbeidsreiser har smarttelefonen for lengst blitt det viktigste arbeidsredskapet. Ikke først og fremst til telefonsamtalene, de tar man jo uansett hvor man er, men til alt det andre man kan gjøre, men som ikke lenger krever at man tar frem en pc: som å svare på mail, holde kalenderen oppdatert, følge med i sosiale medier, lese nettaviser, finne frem på et kart, betale en regning, finne et reisedokument som skal scannes i billettkontrollen, kjøpe en bok eller ta et bilde som kan brukes på bloggen. Bare for å nevne noe.

Og fordi den stadig smartere telefonen alltid er med, pågår det en konstant jakt på løsninger som utvider muligheten ytterligere. For eksempel et tastatur. Eirik Newth, en mann som kan stort sett alt om det å jobbe på reise, blogget for eksempel om jakten på et brukbart fysisk tastatur. Han har funnet One2Touch, et norsk NFC-tastatur som ikke krever noen ledninger, kan rulles sammen og puttes i lommen og veier ca 100 gram. Det er smart.

Jeg leser for øvrig med stor interesse at Eirik også har landet på Samsung Galaxy S4 som sin mobiltelefon. Vi hadde et slags felles utgangspunkt i den lille klubben av brukere av Psions håndholdte dingser på slutten av 90-tallet, blant annet fordi de hadde skjønt det med et ordentlig tastatur og skjerm, samtidig som den kunne tas med i lommen (telefon var den imidlertid ikke). Men utviklingen derfra tok noen nye retninger og vi valgte litt ulike veier, Eirik har i følge bloggen hans en historie med Nokias ulike smarttelefoner med tastatur, mens jeg hadde et par av forrige generasjons Windows-telefoner med tastatur (Qtek og HTC), med nokså blandede erfaringer, men er nå på min tredje Android-telefon. De to siste, en Samsung Galaxy S2 og min nåværende Galaxy S4 er de første jeg virkelig er fornøyd med, tross mangel på fysisk tastatur.

Hvorfor er jeg endelig blitt fornøyd? Jeg tror rett mobiltelefon handler om to ting: ytelse og kompromisser. Ytelse er det enkle. De blir stadig bedre fordi "Moores lov" gjør at ting som tidligere var ustabilt og langsomt blir raskt og bra En jobb som var tung blir lett. Problemet når man skal velge mobil er kompromissene. Jeg ville helst ha noe med stor skjerm, fullt tastatur og lang batterilevetid, men som er liten, lett og kan puttes i lommen. Det lar seg åpenbart ikke gjøre. Derfor jakter man i stedet på en balanse. Noe som er så bra som mulig på flest mulig områder.

Før var valgmulighetene slik at jeg prioriterte tastatur og stor skjerm fremfor liten, lett og god å snakke i. Det å knote tekst med et lite talltastatur har jeg aldri hatt sansen for. Men med stadig bedre touch-skjermer forandret balansen seg. Nyere skjermtastaturet virker såpass bra i det daglige at det ble viktigere med en tynn og lett telefon hvis den hadde bra skjerm. Etter å ha blitt vant til store tykke telefoner husker jeg at det jeg var mest redd for med Samsung Galaxy S2 var at den var så tynn at den kunne brekke. I dag opplever jeg at det er kombinasjonen av tynn telefon, stor skjerm og brukbar batterilevetid som er den store fordelen med denne telefonen.

Hva så med mobiltelefon og ferie? I utgangspunktet bør vel målet være å bruke den langt mindre enn ellers, særlig til telefonsamtaler og til å lese epost. Men å legge den igjen hjemme er helt utenkelig. Til det er den blitt alt for viktig både som kommunikasjonskanal og som praktisk verktøy i hverdagen. Man regner også med å kunne nå folk på mobilen i en krise, uansett hvor de er.

I en nokså fjern fortid, for omtrent 20 år siden, hadde de fleste av oss verken internett eller mobiltelefon. På ferie på et sted uten norske aviser (det vil si de fleste steder i verden) var det derfor helt umulig å være oppdatert på nyhetsbildet hjemme. NRK hadde noen kortbølgesendinger man kunne plukke opp hvis man var nyhetsnerd og kjøpte en kortbølgeradio, men det å få inn sendingene var ikke lett. Derfor var det normale å ikke være oppdatert på nyheter hjemmefra.

For omkring 10 år siden var kommunikasjonsvirkeligheten på reise og ferie blitt litt annerledes. Vi hadde med mobiltelefon. Noen steder fantes det internettcafeer man kunne besøke og hoteller hadde gjerne noen PCer koblet til internett man kunne låne for å surfe på nettet og lese epost. For mobilen fantes det noe som het WAP, et slags minimalistisk tekstbasert internett som lignet på tekst-TV, i hvert fall noen steder. På den måten kunne vi i hvert fall lese noen nyhetsoverskrifter og være en god del mer oppdatert, men likevel ganske utenfor.

I dag er kan man være påkoblet akkurat det samme som man bruker hjemme selv om man er på ferie. Man får nyhetene like raskt, man deltar i samtalen og man deler bilder i sanntid i sosiale medier. Det klart viktigste verktøyet i denne nye sosiale og digitale virkeligheten er smarttelefonen. Sannsynligvis vil det skje minst like store endringer de neste ti årene som de forrige ti årene, men det vil overraske meg mye om ikke en variant av en smarttelefon vil være minst like sentral som i dag. Den vil håndtere kompromissene enda mye bedre, slik at vi om ti år kan le litt av dingsene vi mente var så smarte i 2013.