TV og nettbrett samtidig

Fast Company om TV og nettbrett

Er det blitt slik at vi ikke nøyer oss med en skjerm lenger, men må bruke nettbrettet eller smarttelefonen samtidig som vi ser på TV? Ja, i følge en artikkel i Fast Company, basert på tall fra Nielsen i USA, er det nå slik at omtrent halvparten av alle som ser på TV oppgir at de bruker et nettbrett eller en smarttelefon samtidig.

"How People Really Use Tablets While Watching TV", er tittelen på artikkelen. Det er jo selve nøkkelspørsmålet, ikke minst for TV-kanalene som lurer på hva seerne deres egentlig gjør med sine nettbrett og smarttelefoner mens de ser på TV. Det er jo en hel liten industri der ute som lager apper og Facebook-sider med innhold relatert til TV-programmer. Men er det slik at vi bruker disse appene og  nettstedene som er relevante for det vi ser på skjermen? Eller leser vi nettaviser og kjøper sko og bøker, uten at det har noe med TV-programmene å gjøre?

TV-kanalene har god grunn til å være bekymret for at et TV-program reduseres til noe som foregår i bakgrunnen, mens oppmerksomheten vår er rettet mot det som skjer på nettbrettet. Når det gjelder den problemstillingen er svaret i Nielsens undersøkelse litt blandet. Langt over halvparten svarer at de daglig pleier å surfe nettet og eller søke etter konkret informasjon på nettet mens de ser på TV, og litt over halvparten er aktive i sosiale medier mens de ser på TV, men uten at noe av dette har med TV-programmet de ser på å gjøre. Det betyr at nettbrettene og smarttelefonene bidrar til at vi følger mindre med på TV-skjermen enn før.

Men samtidig rapporterer Nielsen at det også er forbausende mange som oppgir at de gjør ting på sine nettbrett og smarttelefoner som har med TV-programmet å gjøre. De finner fram til mer informasjon om skulespillere, idrettsstjerner og annen informasjon knyttet til det de ser på. De finner frem til produkter som det blir reklamert for og omkring 20 prosent av nettbrettbrukerne sier de følger med på diskusjoner om TV-programmet i sosiale medier:

"But that doesn’t mean no one is multitasking in the name of a deeper television experience: About 50% of tablet users (and 35% of smartphone users) will actually look up info related to the show they’re watching, and about 20% of tablet users (and 13% of smartphone users) will read social networks for updates about the show they’re watching."

Så vi må vel tolke tallene slik at nettbrett og smarttelefoner kan gjøre to ganske ulike ting med TV-opplevelsen. I mange situasjoner tar de oppmerksomhet bort fra tradisjonell TV-titting og reduserer TVen til en form for bakgrunnsaktivitet. Men i andre situasjoner er det slik at nettsteder og apper virkelig støtter opp om og forsterker den positive TV-opplevelsen. Mulighetene er med andre ord store for de som finner innovative og gode måter å få dette samspillet til å virke.

Amazon, Apple og de store forlagene

Lanseringen av Apples iPad var en stor mediemessig verdensbegivenhet. Boken "The Battle of $9.99" handler om hvordan en av tjenestene som ble lansert denne dagen i januar 2010 førte til at Apple har havnet på tiltalebenken i en føderal domstol i USA for ulovlig prissamarbeid om bokpriser med fem av de seks største forlagene. Ironisk nok med et produkt Apple ikke syntes det var så veldig viktig å kunne tilby brukerne.

Boken heter "The Battle of $9.99 - How Apple, Amazon, and the Big Six Publishers Changed the E-Book Business Overnight" og er en meget kort bok, en såkalt "Kindle Single" på litt over 50 sider, skrevet av Andrew Richard Albanese. Han er redaktør i Publishers Weekly og har skrevet en fascinerende liten fortelling om hvordan de store forlagene har forholdt seg til e-bøker generelt og til de store plattformene til Amazon og Apple spesielt.

Det store forlagene er i denne sammenhengen de seks største forlagene i USA i 2009, rett før lanseringen til iPad: Penguin, Hachette, Simon & Schuster, Macmillan, HarperCollins og Random House (senere har Random House og Penguin fusjonert). Av disse skrev alle unntatt Random House under på omtrent identiske avtaler med Apple og brukte lanseringen av iPad til å tvinge igjennom endringer i sine avtaler med Amazon. En helt umiddelbar og veldig synlig effekt var at bestselgere som tidligere hadde hadde kostet $9.99 som e-bøker over natten økte prisen til enten $12.99 eller $14.99.

Ikke overraskende syntes konkurransemyndighetene at dette var så påfallende at de gikk til sak, en sak som ble forlikt utenfor retten med alle forlagene, men ikke med Apple, som i følge forfatteren neppe vel ha føderale kontrollører som løper rundt og undersøker alt av avtaler og priser i sin app-store. Apple vil ha sin forretningsmodell i fred og bøker er tross alt en mikroskopisk del av Apples virksomhet, en liten butikk de ikke har til hensikt å la ødelegge for langt mer lønnsomme ting.

Er det så noen interessante fellestrekk mellom måten amerikanske forlag går frem for å sikre sine interesser og måten norske forlag forholder seg til ebøker? Den store forskjellen er naturligvis at USAs forlag i motsetning til norske faktisk gir ut sine nye bøker hos Amazon og Apple, noe forbrukerne nyter godt av i form av lave priser og stort utvalg. Men boken viser at dette samarbeidet ikke har foregått med noen stor entusiasme fra forlagene. Jeg synes særlig det er to forhold boken beskriver som er ganske illustrerende for forslagenes problem med å forstå og forholde seg til den nye digitale virkeligheten.

Det ene er at da Amazon lanserte Kindle i november 2007 var forlagene langt mer opptatt av å bekjempe Googles digitalisering av alle de gamle bøkene i verden  enn av å forstå hvor stor betydning Kindle ville få for salget av nye bøker. Forlagene bruke lite oppmerksomhet på å forhandle vilkår med Amazon og var da mer opptatt av DRM-teknologi og rettigheter, for å hindre at ebøkene deres kom på avveie, enn av å utforske offensive forretningsmodeller og prismodeller. Derfor ble resultatet en prismodell som var kopiert fra avtalene forlagene har med bokhandler om papirbøker. Boken omtaler disse slik:

"...at the time of the Kindle launch, Penguin (and, in fact, all the major US publishers) had set up their e-book businesses to work like their print book businesses. Known as "wholesale" or "reseller" model, it has many variations, but books in the US are generally sold like this: publishers set list prices of their books (the price printed on the cover and, theoretically, the price to the consumer) and then sell copies to retailers at a discount off the list price. The standard discount is usually around 50% for most popular consumer fiction and nonfiction. Retailers then sell their copies to the consumer at whatever price they deem reasonable".

Det som så skjedde var at Amazon satte utsalgsprisene sine mye lavere enn noen hadde regnet med, typisk $9.99 for en helt ny bok med en listepris på bortimot 30 dollar. Nå fikk ikke forlagene noe mindre penger av den grunn, de fikk sin pris minus rabatten de selv hadde gitt uansett, så dette var strengt tatt ikke noe problem. Men, som i Norge, liker ikke forlag at nye bøker blir solgt til veldig lave priser. De mener det gir et feil signal og hadde rett og slett ikke regnet med at Amazon ville selge bøker med tap, noe de likte så dårlig at de ga klart og tydelig uttrykk for at de ønsket å stoppe det de så på som "umoralsk" lave priser.

Det andre overraskende boken beskriver er at forlagene i følge boken valgte en avtalemodell med Apple som ga dem en lavere inntjening pr solgte bok enn de fikk hos Amazon, for å stoppe Amazon. For forlagene var det viktigere å bestemme ebokprisen kunden betaler enn selv å få så godt betalt som mulig pr. bok. Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer.

Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker. Da er det ikke så rart at konkurransemyndighetene blir interessert. Men det er jo slett ikke sikkert Apple blir dømt for å ha gjort noe ulovlig, de bruker tross alt den samme prismodellen som de bruker ellers i sine digitale butikker.

Forlagene har som nevnt inngått forlik, men på vilkår de kan leve greit med. Hovedmodellen i avtalene deres blir ikke reversert og tiden da $9.99 var vanlig pris for en ny bestselger er nok over. Men sett med norske øyne er jo ikke $12.99 eller $14.99, maksimalpriser Apple har insistert på, så mye å betale for en ny bok det heller.  "The battle of $9.99" koster for øvrig bare $1.99 og er vel verdt å lese for alle som er interessert i forretningsmodeller i en digital verden generelt og ebøker og forlag spesielt.

Fasongen på USAs stater

Har du noen gang lurt på hvorfor USAs delstater har den fasongen de har? Hvorfor grensene går der de gjør? Hvorfor statene er mer like i størrelse i vest enn i øst, men Texas og California er så mye større? Og hvorfor har så mange rektangulære stater med tilsynelatende rette grenselinjer merkelige avvik, blant annet har Oklahoma, Florida og Texas store "panhandles" som stikker ut?

How the States Got Their Shapes av Mark Stein er en bok for spesielt interesserte, men er man en geografi-nerd, eller er litt over middels opptatt av USAs historie er dette en flott bok. En slags håndbok i hver enkelt delstats yttergrenser. Av de 350 sidene i boken er mesteparten ganske enkelt en gjennomgang av grensene i nord, sør, øst og vest til hver enkelt stat - i alfabetisk rekkefølge fra Alabama til Wyoming.

Men selv om bokens form er enkel så er naturligvis historien, politikken, konfliktene og geografien som ligger bak det kartet vi ser i dag full av spennende fortellinger. Mens deler av USAs kart er et resultat av imponerende langsiktig planlegging, for eksempel høyden og bredden på mange av statene i vest, er noen grenser et resultat av tilfeldigheter, misforståelser og feilmålinger. Og mange grenser er et resultat av kriger og konflikter med England, Frankrike og Spania, eller konflikter internt i USA, blant annet om slaveri.

Mange viktige grenser, blant annet den lange rette grenselinjen mellom USA og Canada ble fastsatt etter The Lousisanna Purchase i 1803, mens Thomas Jefferson var president. USA kjøpte det franske Amerika og utvidet arealet sitt med et enormt område vest for Missisippi. Problemet var at ingen visste helt hvor stort dette området var og hvor yttergrensen gikk. Mark Stein skriver i boken at:

"In reality, France's American territories extended to the west as far as a Frenchman could go without getting shot by a Spaniard, and likewise to the north without getting shot by an Englishman".

Praktiske hensyn har alltid spilt en stor rolle. Grensen til England (Canada) ble fastsatt ved 49. breddegrad og ikke 50.breddegrad for at England skulle ha adgang til de store innsjøene. På samme måte måtte grensene mellom USA og spansk nord-Amerika fastsettes. I 1819 ble the Adams-Onis Treaty undertegnet med Spania, en avtale som fastsatte grensen mellom USA og spansk Mexico, og som forsatt i dag er den østlige og nordlige grensen til Texas mot nabostatene. Denne avtalen om en internasjonal grense er i dag den sørlige grensen til dagens Oregon, Idaho og deler av Wyoming mot California, Nevada og Utah, områder som dengang var på spansk side av grensen.

Det er mange spennende fortellinger her om de enkelte delstatenes historie også. Skal jeg trekke frem en spesielt må det være Maryland, en stat som ser helt merkelig ut på kartet, med en merkelig blanding av rette linjer og det helt motsatte, noe som gjør at Maryland nesten ikke henger sammen. Hvorfor er det slik? Maryland ble opprettet av den katolske engelske kongen Charles II i 1632 for å være et fristed for engelske katolikker. Dessverre for Maryland tapte de stort sett alltid grensekonflikter med naboene og var i tillegg offer for dårlig timing, flere misforståelser og feilmålinger som ytterligere krympet arealet.

Ser man på kartet ser man rakst at Delaware i vest rent logisk burde være en del av Maryland. Men Delaware var i 1632 en del av det nederlanske Amerika sammen med New York og New Jersey, og da Nederland ble lempet ut i 1672 var ikke puritanske nederledere interessert i å bli del av en katolsk delstat, så de ble i stedet leid ut av den engelske kongen til Pennsylvania, som ville ha adgang til Atlanterhavet. Marylands kongelige fastsatte nordlige grense ved 40. breddegrad viste seg også å være et stort problem, for den gikk tvers igjennom byen Philadelphia. Grensen ble derfor flyttet 15 miles lenger sør. Også i konflikten med Virginia om den sørlige grensen kom Maryland stadig til kort, en av disse disputtene ble avgjort i høyesterett i USA så sent som i 1910.

Så kan man si at disse grensene i dag ikke er så viktige i praksis, for USA er tross alt et land der mennesker, varer, tjenester og kapital kan flytte dit de vil, uten noen hindringer. Men da man sloss om hvor mange av disse grensene skulle gå var ikke det helt opplagt. Folk var vant til at ulike europeiske stormakter blandet seg inn, og det var heller ikke opplagt at en frivillig sammenslutning av stater ville holde sammen for evig og alltid.

Dessuten har noen av disse grensene hatt en stor politisk og kulturell betydning, for eksempel er grensen mellom Pennsylvania i nord og Maryland i sør som ble fastsatt av landmålerne Charles Mason og Jeremiah Dixon i 1767, the Mason-Dixon line er en grense som gjerne blir sett på som den kulturelle grensen mellom nordstater og sørstater i USA.

Denne må ikke forveksles med grensen ved 36°30′ nord, forlengelsen av grenselinjen mellom Tennessee og Kentucky, som ble kalt The Missouri Compromise line da den ble vedtatt i kongressen i 1820 som et forsøk på å begrense slaveriet til nye delstater i vest som lå sør for grensen, noe som blant annet gjorde at Texas ga fra seg areal som ble til "the Oklahoma panhandle".

Mer om dette og mye annen spennende historie finner man som sagt i boken How the States Got Their Shapes av Mark Stein.

Læringsteknologi

Forrige ukes The Economist hadde en lederartikkel om "E-ducation", med undertittelen "A long overdue technological revolution is at last under way". Og en special report med overskriften "Education technology - Catching on at last", som også handler om hvordan ny læringsteknologi kommer til å forandre skolen, etter å ha blitt snakket om ganske lenge.

Ser man på hvor mye som investeres i bedrifter som driver med læringsteknologi virker det definitivt som noe er i ferd med å skje. I følge en graf i artikkelen i The Economist ble det investert 1,1 milliard dollar i edtech-bedrifter i 2012, noe som i penger er på nivå med dotcom-toppen i 1999-2000. Antall transaksjoner er høyere. Nå er ikke dette første gang noen har påstått at ny teknologi vil skape revolusjon i skolen. Som The Economist peker på i sin leder var allerede Thomas Edison sikker på at han hadde laget teknologien som ville gjøre lærebøker overflødige:

"It is possible to teach every branch of human knowledge with the motion picture,” observed Thomas Edison in 1913, predicting that books would soon be obsolete in the classroom. In fact the motion picture has had little effect on education. The same, until recently, was true of computers."

Teknologi- og mediebedrifter har i mange tiår spådd slutten på tradisjonell klasseromsundervisning og lærebøker på papir. Det har vært investert i filmfremvisere, lysbildeapparater, fjernsynsapparater skolefjernsynsprogrammer, og i læremidler på CD-rom. I nyere tid har skolene kjøpt trådløse nettverk, bærbare pc-er, smarte tavler og nettbrett. Men den store forandringen har uteblitt. Skolen har i liten grad endret sine grunnleggende arbeidsprosesser som et resultat av teknologiinvesteringene, i motsetning til mange andre bransjer.

Hva er det så som er annerledes denne gangen? I følge The Economist handler det om pris og ytelse på selve teknologien: Hastigheten på mobilt internett, billige nettbrett med mye datakraft, online spillteknologi, software som forstår og tilpasser seg ti brukerens behov og prossesering og lagring av enorme mengder data til en lav kostnad. The Economist er ikke bare opptatt av hvordan disse teknologiene skaper nye kanaler for massedistribusjon av utdanning,  for eksempel ved å dele forelesninger på YouTube, men de er minst like opptatt av hvordan teknologiene åpner helt nye muligheter når det gjelder individualisering av læremidler og oppfølging fra læreren:

"For instance, new interactive digital textbooks with built-in continuous performance assessment can change in real time, depending on what and how much the pupil using it is learning (sometimes with the pupil being unaware that he or she is being tested). New data-mining software is able to predict when a pupil is likely to fail at reading or mathematics without special attention, allowing the teacher to intervene before it is too late."

Nå er det naturligvis både motforestillinger og motkrefter som må konfronteres når en skal ta i bruk ny læringsteknologi. Det inkluderer avklaringer når det gjelder personvern, innvendinger fra fagforeninger om at jobber forsvinner, uro om det øker forskjellene mellom ulike grupper osv. Den hindringen The Economist trekker fram som den mest utfordrende er det å ha skoleeier som kunde. Skoler er gjennomregulert og underlagt  lover, regelverk, læreplaner, finansieringssystemer og andre politisk vedtatte rammebetingelser som avgjør om man slipper til. Særlig for små bedrifter som utvikler nye produkter i dette markedet er dette en utfordring om reglene plutselig endres.

Skal vi tro The Economist er det et nytt stort globalt marked som åpner seg for innovative utviklere av læringsteknologi. Vi har spennende norske bedrifter som ligger langt fremme når det gjelder kompetanse og teknologi. Utfordringen er å sørge for at det å løse behovene i norsk skole bidrar til å gi disse bedriftene nye muligheter.

Venstre om gründere og kapital

Bergens Tidende om vekstbedrifter

Næringslivet vi skal leve av i fremtiden skal i stor grad bestå av bedrifter som ennå ikke er etablert. Derfor er det viktig at i hvert fall noen politikere interesserer seg for hvordan vi skal skape flere vekstbedrifter. Bedrifter som lykkes med å ta den krevende og risikofylte veien fra å være en idé eller et forskningsresultat til å bli en lønnsom bedrift i et internasjonalt marked.

Venstres nestleder Terje Breivik lanserte mandag en "kapitalreformpakke" med tiltak for å skaffe kapital og kompetanse til tidligfase gründerbedrifter. Et oppslag i Bergens Tidende om pakken har til og med tatt inn en illustrasjon som viser de ulike fasene i en bedrifts utvikling og de vanligste kapitalkildene i disse fasene.

Jeg opplever at det Venstre argumenterer for av virkemidler i sin pakke er helt i tråd med den forflytningen av de målrettede virkemidlene Abelia har argumentert for (og som jeg nylig blogget om ) fra modne bedrifter, der gode generelle rammebetingelser er viktigst, til vekstbedrifter i veldig tidlig fase. Begrunnelsen for dette er at målrettede ordninger som tilskudd og tilførsel av risikokapital bør flyttes dit det er markedssvikt og behov for risikoavlastning - i den tidligste fasen. Eller som Terje Breivik sier:

"- Flaskehalsen hjå gründerar i dag er tilgangen på risikokapital, spesielt i dei fyrste fasane av prosjekta. Men det manglar òg kompetanse om det å drive butikk, den forretningsmessige delen. Våre tiltak skal betre dette, seier nestleiar i Venstre, Terje Breivik."

Jeg har ikke sett hele pakken Venstre la frem, så jeg kan bare kommentere tiltakene som nevnes i oppslaget i Bergens Tidende. Det jeg synes er særlig positivt er forslaget om et "kapitalfunn", en skattefradragsordning for å risikoavlaste privatpersoners investeringer i unge gründerbedrifter. Å få privat kapital inn i denne fasen er vanskelig på grunn av kombinasjonen av høy risiko og lang vei til eventuell avkastning. Derfor har flere land innført skatteincentiver for investorer som investerer i slike små og innovative bedrifter for å få fart i nyskapingen. Sverige innfører en slik skattelette i september (noe jeg blogget om her). Venstre foreslår en skattelette på 20 prosent av en investering på opp til en halv million kroner. Langt mindre enn den svenske ordningen, men langt bedre enn ingen ting.

Et annet Venstre-tiltak rettet mot samme problem er et forslag om å forhåndskvalifisere noen "business angels" som får anledning til ha med seg offentlige såkornpenger inn i bedriftene som "matcher" det de selv investerer. Jeg går ut fra at tanken er at forhåndskvalifiseringen skal bidra til å øke treffsikkerheten. Om det er mulig og ønskelig å ha en egen ordning for "håndplukkede" engler ut over et mer generelt skatteincentiv tror jeg kan diskuteres. Det positive er at det tenkes og jobbes med ordninger som anerkjenner verdien av private forretningsenglers innsats.

Bergens Tidende nevner også et forslag om en ny måte å ordne såkornfond på slik at de går tidligere inn i bedriftene enn i dag. Det står ikke så mye konkret om hvordan dette skal skje i artikkelen, men jeg mener det er en helt riktig ambisjon. Abelia har tatt til orde for å se på den svenske såkornmodellen i Almi Invest. Norge har i dag to helstatlige investeringsselskaper som investerer i Norge, Investinor og Argentum, men Investinor investerer bare delvis i den fasen der det virkelig er en markedssvikt som begrunner en offentlig rolle mens Argentum bare investerer i fond. En ny ordning for såkorn- og pre-såkornkapital slik Venstre tar til orde for kunne derfor finne et bra hjem innenfor en offentlige virkemiddelorganisasjon som allerede finnes.

Et siste poeng som også må nevnes er at det ikke er noe mål i seg selv å hente inn ekstern kapital så tidlig som mulig. I fasen der teknologi, kundebehov og forretningsmodell skal tenkes ut er det en fordel om det finnes etablererstipend, inkubatorpenger og andre former for relativt små tilskudd som kan holde gründeren gående til selskapet er etablert og klart til å vokse. I Tyskland finnes det en ettårig variant av en slik stipendordning som heter EXIST - Gründerstipendium, eller på engelsk: EXIST - Business Start-up-Grant.. I tillegg er det viktig at Norge har gode virkemidler som støtter opp om forsknings- og innovasjonsprosjekter i bedrifter, som SkatteFunn, brukerstyrt innovasjon og forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU). En styrking av disse ordningene vil også bidra til å gjøre bedriftene bedre rustet til neste fase.

Helsekrise, homsekrise, matkrise og avisdød

Stakkars velgere. Det kan virke som om det nå har gått ut et direktiv til rødgrønne statsråder og stortingsrepresentanter om at de på hver sine områder må fortelle oss hvordan absolutt alt vil gå i grus hvis de borgerlige får styre landet. Eller som Gunnar Stavrum ironisk skriver på bloggen sin i Nettavisen: "Etter oss kommer syndefloden."

Ti uker med negativ valgkamp fra en sittende regjering kan bli ganske slitsomt. På den annen side er jo noen av disse rødgrønne kriseutspillene ganske morsomme. For eksempel virker tanken på at Jan Tore Sanner ikke vil følge handlingsregelen unektelig veldig rar. Eller som Kjetil Bragli Alstadheim skrev i en kommentar i Dagens Næringsliv om "Den nye trosbekjennelsen":

"De rødgrønne frykter at selv Høyre-nestleder og finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner vil la seg lede ut i fristelse og fortapelse av Frp. Jan Tore Sanner. En mann som sannsynligvis følger handlingsregelen selv når han blander en gin tonic en varm sommerettermiddag – og passer på at det ikke blir mer enn høyst fire prosent avkastning."

Minst like morsomt (og virkelighetsfjernt) er utspillet i VG fra Anette Trettebergstuen og Eskil Pedersen om at en homsekrise er under oppseiling. De slår fast at "det vil bli enda vanskeligere å komme ut av skapet med en borgerlig regjering" og at "Det vil på sikt føre til flere og ikke færre fordommer. Det vil bli vanskeligere å være homofil i Norge". Vi skal altså innbille oss at Per Kristian Foss, Bent Høie, Erling Lae og resten av Høyre jobber for et regjeringsprosjekt fra høsten som skal frata homofile deres rettigheter og gjøre det vanskeligere å stå åpent frem. Jeg har problemer med å tro på akkurat det.

Når Liv Signe Navarsete advarer mot de borgerlige partiene er det naturligvis matkrise som er trusselen, og for Navarsete er det landbruksvarer og ikke fisk som er mat. I følge et oppslag i Dagens Næringsliv er det slik at Norge kan blir rammet av en kombinasjon av borgerlig regjering og global matkrise som kan sørge for at at det ikke blir mat nok i landet. Kanskje ikke over natten, men i løpet av noen år vil det gå riktig galt. At det største omstillingsbehovet for landbruket neppe kommer på grunn av en borgerlig regjering, men skyldes at Norge må tilpasse seg (helt nødvendige) internasjonale avtaler om handel med matvarer, nevner hun ikke med et ord. Hun sier heller ikke hvordan hun vil møte konkurranseutfordringen med bedre virkemidler enn ostetoll og andre proteksjonistiske tiltak som har gitt forbrukerne dyrere mat.

Enda en krise vi blir advart mot hvis det blir et regjeringsskifte er en helsekrise. Sosialmedisiner Steinar Westin advarer mot større private innslag og sier til NRK.no at Norge egentlig ikke har helsekøer i dag. Alt snakk om helsekøer er i følge Westin "...like absurd som om vi skulle snakke om tannlegekøer. Vi venter alle på en time hos tannlegen." Sist jeg sjekket var tannleger private næringsdrivende som må skaffe seg kunder selv. Kundene kan skifte tannlege når de måtte ønske det, for eksempel hvis ventetiden blir for lang. Det bidrar til kort kø. Helsekøer kan ha flere årsaker, men en av dem er at avtaler om behandling ikke fungerer som tannlegetimer der du har valgfrihet til å velge en privat tilbyder. Når over 350 000 personer i Norge har tegnet en privat helseforsikring, og dette vokser raskt, må det være fordi det faktisk finnes en helsekø.

Og i dag bruker Hadia Tadjik E24 til å advare oss mot avisdød dersom det blir borgerlig regjering. Nå skulle man kanskje tro at en kulturminister var klar over at det allerede under de rødgrønne har gått veldig dårlig med norske papiraviser, ikke minst de som står de rødgrønne partiene nærmest. Jeg kan jo nevne at Nationens opplagstall har falt fra 17 000 i 2005 til 12 000 i 2012, i følge nettsiden MedieNorge. Dagbladets opplag har falt fra 162 000 til 88 000 siden 2005. Og Dagsavisen har falt fra 34 000 til 23 000. Det er vel grunn til å tro at nedgangen vil fortsette helt uavhengig av valgresultatet, ganske enkelt fordi internett har skapt nye medievaner. Derfor er det nok også slik at svaret på utfordringen ikke er flere støtteordninger for avispapir (som ikke har fungert særlig godt til nå), men en politikk som tar innover seg at medieverden har endret seg og krever noen nye virkemidler, som å fjerne en antikvarisk medieeierkapslov som hindrer norske mediehus i konkurrere på lik linje med andre.

Et interessant fellestrekk ved flere av utspillene de siste dagene, rent bortsett fra at de svartmaler, er at de advarer mot konsekvensene av mer valgfrihet og økt konkurranse. For et par tiår siden mente noen at nye private TV- og radio-kanaler ville undergrave kulturlivet. Noen mente at butikker som var åpne på kvelden ville ødelegge arbeidsmiljøet for de ansatte. Kritikerne av konkurranse om å levere strøm og telefoni mente at det ville bidra til større forskjeller og rasering av distriktene. I dag vet vi at alt dette er områder der konkurranse har bidratt til fjerning av køer, gitt lavere priser og sørget for mer innovasjon. Ikke fordi alle private er uten byråkrati eller alltid holder det de lover, men fordi valgmuligheter gir mulighet til å erstatte noe dårlig med noe som er bedre.

Voksnes læring

I 2012 deltok 61 prosent av Norges voksne befolkning på utdanning eller opplæring, i følge ny statistikk fra SSB. Det er en økning fra 55 prosent i 2007. Det er omtrent like mange kvinner og menn som deltar men det er flere yngre enn eldre og det er en langt høyere andel deltagere blant personer med høyere utdanning enn blant personer med bare grunnskole.

Det er viktig å være klar over at det er forskjell på utdanning og opplæring i denne sammenhengen. Med utdanning menes en formell utdanning som resulterer i en offentlig godkjent kompetanse, som grunnskole, fagbrev, studiekompetanse, poenggivende høyere utdanning eller spesialistutdanning innen en profesjon. Statistikken viser at 9 prosent av den voksne befolkningen deltok i formell utdanning i 2012.

Opplæring, eller ikke-formell utdanning handler om kurs, seminarer, forelesninger, privattimer og organisert veiledning som ikke leder direkte til en offentlig godkjent kompetanse, men som naturligvis kan være avgjørende for å kunne utføre en jobb likevel. 57 prosent av befolkningen deltok i en eller flere slike aktiviteter i 2012. I et arbeidsliv i rask endring og der kompetansebehovet stadig endrer seg, er det ikke så overraskende at mange av de som deltar i utdannings- og opplæringsaktiviteter er personer som samtidig er i betalt arbeid. SSB skriver på sin nettside at:

"En stor andel av opplæringen var jobbrelatert og foregikk i arbeidstiden. Ni av ti deltakere i opplæring her i Norge oppga at hele eller deler av opplæringen hovedsakelig var jobbrelatert og åtte av ti arbeidstakere hadde tatt hele eller deler av opplæringen sin i betalt arbeidstid. Blant den norske befolkning i alderen 25-64 år har deltakelse i betalt arbeidstid økt fra 39 prosent i 2007 til 46 prosent i 2012. Bare blant personer med høyere utdanning var det registrert en nedgang i deltakelsen i opplæring i betalt arbeidstid. Andelen ble redusert fra 54 prosent i 2007 til 41 prosent fem år senere."

Statistikken som viser deltagelse i ikke-formell opplæring i betalt arbeidstid viser at 46 prosent av de som er i betalt arbeid har deltatt i en eller annen aktivitet, en økning fra 2007 men bildet er spriker litt når det gjelder hvor veksten har kommet. For personer med høyere utdanning har det faktisk vært en nedgang i fra 54 prosent i 2007 til 41 prosent i 2012 når det gjelder ikke-formell opplæring. Statistikken gir ikke noe fullstendig bilde når det gjelder hvor omfattende den opplæringen er og innenfor hvilke fagområder den foregår. Et spørsmål det ville være interessant å vite mer om er om flere av de voksne i arbeid som benytter uformelle opplæringstilbud ville valgt et formelt utdanningstilbud dersom det var lettere å kombinere studiene med en betalt jobb. 

Tallene for deltagelse i ulike bransjer viser i hvert fall at deltagelsen i formell utdanning er klart høyest innen undervisning og helse og omsorg, de store sysselsetterne i offentlig sektor, med en deltagelse på rundt 20 prosent. I teknisk tjenesteyting, finansnæring og informasjonsteknologi i privat sektor ligger deltagelsen på rundt 10 prosent. Og en omtrent like lav andel kombinerer formell utdanning med betalt arbeid innenfor industri, varehandel og bygg og anlegg,

Så kan man jo lure på hvorfor ikke andelen som tar mer formell utdanning mens de er i betalt arbeid er like høy i privat sektor som i offentlig sektor? Skyldes det at det er en for dårlig tilrettelegging av utdanningen rent praktisk, slik at det er vanskelig å kombinere med arbeid? Eller er de økonomiske gevinstene for bedriften for svake? I et samfunn der behovet for omstilling stadig øker blir dette en stadig viktigere politisk debatt.

Rockens mest giftige splittelser

10 messiest band breakups

En av de bra tingene med nettstedet til bladet Rolling Stone er listene. Her finner man listen med de 500 beste sangene i rockehistorien, de 500 beste albumene, de 100  beste gitaristene. de 100 beste Beatles-sangene og mye annet for de liste-frelste.

Da jeg leste om at The Pixies har sluppet sin første singel på ni år, og lurte på om ikke de ble oppløst i krangel for mye lengre siden, fant jeg listen "The 10 messiest band breakups", et forsøk på å kåre de mest grisete splittelsene av noen virkelig store band. Noen ganger etter heftig krangel, gjerne over flere år, og av og til etter rene slåsskamper.

På Rolling Stones liste finner vi kortversjoner av noen fantastiske band-krangler, med lenker til mer dyptgående intervjuer der minst av en av partene forklarer seg. I tillegg til The Pixies finner vi The Police, The Clash, Smashing Pumpkins og The Eagles, som alle skilte lag under nokså grisete omstendigheter. Og naturligvis Oasis, som etter å ha kranglet kontinuerlig i 18 år kom til veis ende på en konsert i Paris i 2009. Rolling Stone skriver:

"It is with some sadness and great relief to tell you that I quit Oasis tonight," Noel Gallagher wrote shortly after the canceled show. "People write and say what they like, but I simply could not go on working with Liam a day longer." According to witnesses, the brothers were arguing fiercely backstage when Liam smashed one of Noel's guitars. Then they started pummeling away at each other. They haven't spoken to each other since."

Og med på listen er naturligvis også Guns'n'Roses, der orginalbesetningen skilte lag i 1993, men der det slett ikke virker som tiden leger alle sår. Rolling Stone skriver:

"Whatever happened, when the Use Your Illusion tour ended in late 1993, the group members went their own separate ways. Since then, things have only gotten worse between the original crew. Axl called Slash a "cancer" and refused to even attend the Rock and Roll Hall of Fame induction because his ex-bandmates would be in the room."

Er det noen som mangler på denne listen? Jeg ser at flere i kommentarfeltet etterlyser et par helt åpenbare kandidater til å være de mest grisete skilsmissene i rockehistorien; The Beatles og Pink Floyd, som ikke akkurat skiltes som venner og sannsynligvis burde vært øverst. I tillegg kan man jo trekke frem Beach Boys, Genesis, The Runaways, Sex Pistols, New Order og The Smiths. Bare for å nevne noen legendariske konflikter..

Så kan man jo lure på om det at så mange bra band har opplevd så mye destruktivt i samarbeidet med hverandre er helt tilfeldig. Er det slik at noen mennesker blir mer kreative og produktive av konflikt? Eller er sammenhengen motsatt: at små grupper med flere veldig sterke og kreative personligheter, som er nødt til å samarbeide ekstremt tett, er spesielt utsatt for å bli revet i stykker av konflikter.

Et smartere Rogaland

www.smartly.no

I dag var Daniel Ras-Vidal, som jobber i Abelia med velferdsteknologi, og jeg på besøk hos Lyse Energi i Stavanger. Det var et veldig spennende  besøk der vi traff Eirik Gundegjerde, Torill Nag, Ove Jølbo og Herbjørn Tjeltveit, som fortalte oss om Lyses satsing på smarte hjem og på velferdsteknologi. Vi fikk også prøve ut teknologien i en ny demonstrasjonsleilighet de har laget for å vise frem mulighetene.

I en brosjyre om Smartly skriver Lyse dette om sitt nye tjenestetilbud for "smarte hjem", under overskriften "Et smartere Rogaland":

"Smartly skal bidra til å gjøre Rogaland til det tryggeste og teknologisk mest avanserte stedet å bo i Europa. Som kunde skal du kunne styre hele boligen med en fjernkontroll. Det skal være lett å være miljøbevisst, det skal være lett å spare tid, det skal være lett å sikre hjemmet og det skal tilbys til en folkelig pris."

Nå er ikke dette første gang et norsk energiselskap satser på et smarthuskonsept, men tidligere har det gjerne vært knyttet enten til bygging av helt nye boliger eller det har vært så dyrt og så krevende å installere at det ikke har blitt noen suksess. Nå gjør nettbrett og smarttelefoner, og langt lavere priser på ikt-utstyr generelt, at man kan lage gode løsninger til en langt lavere pris enn før. Vi fikk demonstrert noen løsninger for lysbrytere og varmestyring som er meget lett å installere og virker helt fint i kombinasjon med det utstyrt du allerede har i hjemmet ditt, slik at du også slipper å investere masse penger i nye panelovner og lyssystemer. Styringen foregår via et nettbrett eller fra brytere på veggen som kommuniserer trådløst.

Lavere priser på ikt-utstyr, trådløs teknologi, sensorer, programvare osv. er forutsetningen for at dette i det hele tatt er mulig. Men det er tre mer konkrete ting ut over dette som gjør at jeg tror Lyses satsing på smartere hjem har gode forutsetninger for å bli en suksess. Det ene er at alle hjem i Norge uansett må bytte til toveis strømmålere i løpet av noen år. Det skal vi gjøre for å få en bedre og riktigere måleravlesning, men det gir også noen helt andre muligheter. Sammenkoblingen av måleravlesning i sanntid med tilkobling til internett muliggjør smarte tjenester på et helt annet nivå enn før. Og selve utskiftningen av måleren gir Lyse en god anledning til å komme i dialog med kundene og vise frem hvilke nye muligheter som finnes..

Det andre er at en slik plattform for smarte hjem passer helt perfekt til den økende etterspørselen etter velferdsteknologi. Mange eldre vil heller bo hjemme lenger hvis de får hjelpemidler hjemme som ivaretar behovet for sikkerhet, trygghet og kommunikasjonsbehov med familie og kjente. Norske kommuner får en viktig mulighet til å møte eldrebølgen på en positiv måte, ved å tilby tjenester og oppfølging som er bedre tilpasset den enkelte. Bedre selvbetjeningsløsninger vil også frigjøre ressurser til de som virkelig trenger mye tilsyn og omsorg og er avhengige av institusjonsplass. Det er også grunn til å tro at det er et privatmarked for velferdsteknologi, der eldre og pårørende selv investerer i løsninger som gjør at hverdagen blir enklere, tryggere og mer sosial.

Og for det tredje er dette en spennende satsing fordi det viser at Lyse fortsetter å være et innovativt selskap. De var har lang historikk som leverandør av bredbånd via fiber og av innovative innholdstjenester via Altibox. Lyse har jevnlig utvidet produktporteføljen til nye tjenester som kan supplere rollen som tradisjonell energileverandør. For å gjøre dette til en hyggelig pris og slik at det er enkelt for kundene, vil Lyse tilby tjenestene som standardiserte "produktpakker" med litt ulikt innhold der kunden vet akkurat hva hun får og ikke får, tilbudt gjennom portalen Smartly.no og organisert av Lyse Smart.

Det er fra kommende høst at Smartly skal tilbys de første kundene på ordentlig. Det blir spennende å se hvordan responsen i markedet blir og om Smartly etter hvert dukker opp flere steder enn i Rogaland, på samme måte som Altibox har blitt tilbud som innholdspakke av andre fiberselskaper enn Lyse. Men dette krever fremoverlente nettselskaper som ønsker å ta en rolle når det gjelder smarte hjem og ser på seg selv som en del av løsningen når det gjelder å tilby velferdsteknologi.

Noen tanker om Education at a Glance

OECD har nettopp publisert en ny indikatorrapport som sammenligner ulike sider av utdanningssystemene i OECD-området, det vil si forholdsvis velstående land, inkludert Norge. Rapporten heter Education at a Glance 2013 og er på totalt 435 sider, proppfull av tabeller og grafer. Her er mye materiale å ta tak i for de som er spesielt interesserte, men det er også lett å miste helheten i alle detaljene.

På de fleste områder er det ikke slik at Norge skiller seg kraftig ut, verken i positiv eller negativ retning. Men etter å ha lest raskt i gjennom synes jeg i hvert fall det er tre problemstillinger som dekkes her som er politisk utfordrende for Norge.

Første utfordring er frafall i høyere utdanning. Jeg har blogget om det høye frafallet tidligere. Som forventet er frafallet i Norge i den høye enden av skalaen også sammenlignet med stort sett alle andre land. Nå er det naturlig at ikke alle som starter et studieprogram fullfører det de har begynt på. Noen velger å bytte studier, andre får seg jobb. Men et totalt frafall på over 40 prosent vitner om både dårlig rådgivning og ressurssløsing samlet sett. OECD-rapporten sier på side 66:

"On average across the 18 OECD countries for which data are available, some 32% of tertiary students did not graduate from a programme at this level of education. In Hungary, New Zealand, Norway, Sweden and the United States, more than 40% of those who enter a tertiary programme do not graduate at the tertiary level of education (either tertiary-type A or tertiary-type B) in contrast to their counterparts in Denmark, Finland, France and Japan, where less than 25% do not graduate."

Andre utfordring er hva slags avkastning høyere utdanning gir den enkelte og samfunnet. Her har OECD gjort et omfattende stykke arbeid for å finne ut hvor lønnsomt det er å ta utdanning, og hvordan dette varierer mellom ulike land (begynner på side 126 i rapporten). Slik jeg leser grafene kan det virke som det i Norge er slik at yrkesfaglig utdanning i videregående skole gir forholdsvis høy privatøkonomisk gevinst, særlig for menn (noe som sikkert har med kjønnsforskjeller i valg av yrkesutdanninger), mens den privatøkonomiske ekstragevinsten ved å ta høyere utdanning er lavere i Norge og i andre land med forholdsvis sammenpressede lønnssystemer, som Danmark og Sverige.

I følge en tabell på side 132 i rapporten er nåverdien av høyere utdanning for en mann i Norge 62 000 dollar utover verdien av å ta videregående skole. I Tyskland er den ekstra nåverdien av høyere utdanning 140 000 dollar. En interessant diskusjon rundt dette er om vi går glipp av noen samfunnsøkonomiske gevinster som kommer når flere tar høyere utdanning (fordi utdanning bidrar til lavere ledighet og høyere skattebetaling) fordi for eksempel et høyt skattenivå og progressivt skattesystem begrenser de privatøkonomiske gevinstene. 

Tredje utfordring er lønn og arbeidstid for lærere i grunnskole og videregående skole. I følge de tre tabellene på side 399 er norske lærere blant de som underviser færrest timer i OECD. I barneskole og ungdomsskole underviser lærere litt over 40 prosent av den totale arbeidstiden, i videregående skole rund 30 prosent. I noen OECD-land er denne prosentsatsen som brukes til undervisning dobbelt så høy.

Samtidig viser det seg at norske lærere ikke er så veldig godt betalt sammenlignet med lærere i andre land (tabellene på side 388-392). Jeg synes dette må være et godt utgangspunkt for en diskusjon med lærerne og deres organisasjoner om en pakkeløsning. En pakke som innebærer høyere lønn for lærere, men der forutsetningen for dette er en ny arbeidstidsavtale som åpner for større fleksibilitet og at mer at tiden kan brukes til undervisning av elever. Så kan man jo begynne å fundere på hvordan en slik pakke må se ut for at den skal oppnå målsettingen.

Om å kunne telle til 2100

Lørdag hadde Maria Berg Reinertsen en kommentarartikkel i Morgenbladet av den typen som gjør det verdt å betale abonnementet. Kommentaren er et eventyr basert på Alf Prøysens gamle fortelling om Geitekillingen som kunne telle til ti, men den er modernisert innholdsmessig og har fått navnet: "Verdien av deg og av meg - Historien om samfunnsøkonomen som kunne telle til 2100".

De innvidde skjønner da at dette handler om hvordan man beregner verdien av en arbeidsinnvandrer. I stedet for ulike dyr er båten fylt av ti karakterer med mer eller mindre menneskelige trekk:

"Nå har årene gått, sosialøkonomen har skiftet tittel til samfunnsøkonom, og de andre dyrene har, takket være utdanningsrevolusjonen, fått mer menneskelige trekk. I dag er båten, i tillegg til samfunnsøkonomen, befolket av en tannlege, en syk og pleietrengende, en hjelpepleier og en gjennomsnittsnordmann, en asylsøker fra Afrika, en polakk, en amerikanerinne, en aksjemegler bosatt på Tjuvholmen og en økonom fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD)."

Fortellingen står støtt på egne ben, og trenger i grunnen ingen ytterligere forklaring fra meg, men det er naturligvis litt fristende å å kommentere et par ting likevel. Jeg mener det må være helt legitimt å diskutere strategier for hvordan vi kan skaffe den kompetanse til Norge som det er etterspørsel etter i norske virksomheter. Ikke alle som vil til Norge har en slik kompetanse som er anvendbar i et land med veldig høyt kostnadsnivå og der det er få muligheter for de som bare har grunnskole. Det må vi ta konsekvensen av i innvandringspolitikken.

Det er derfor fullt mulig å diskutere hvordan arbedisinnvandring på kort sikt kan bidra til større samfunnsøkonomisk  lønnsomhet ved å stimulere til at det kommer flere med utdanning og kompetanse som bidrar til å øke norsk produktivitet og ikke redusere den. Men som Maria Berg Reinertsen så elegant påpeker går det noen grenser for hva man kan regne seg frem til. Å beregne lønnsomheten til en gruppe tredjegenerasjons arbeidsinnvandrere i år 2100 tilhører definitivt det spekulative.

Maria Berg Reinertsen er også innom et annet viktig poeng i sin lille fortelling. Det er at det til flere bransjer i Norge hentes arbeidskraft utenfra som ikke tjener mer eller betaler mer skatt enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det jo fristende å tenke at de bidrar til at den gjennomsnittlige levestandarden øker mindre enn den ellers ville gjort. Problemet med et slikt resonnement er at det forutsetter at alternativet er at jobben i stedet blir tatt av en norsk person som tjener mer. I praksis henter bedrifter arbeidskraft utenfra fordi det ikke er mulig å få tak i kvalifisert arbeidskraft i Norge, i hvert fall ikke til en kostnad som gjør det mulig å fortsette å drive lønnsomt. Eller som Maria Berg Reinertsen skriver i sin fortelling:

"- Hva med polakken?, spurte passasjerene. - Heller ikke han var lønnsom, sa samfunnsøkonomen. For arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa har lavere lønn enn nordmenn generelt. – Ja, er ikke det hele poenget?, sa aksjemegleren. – For bedrifter lønner det seg kanskje å ha folk med lav lønn, men ikke for staten, for mindre lønn gir mindre skatt, svarte samfunnsøkonomen. Og så hev de polakken over bord."

Arbeidsinnvandring bidrar i noen bransjer til at den norske lønns- og prisveksten skjer litt langsommere enn den ellers ville gjort. Det er positivt. Dessuten gjør arbeidsinnvandring det mulig å bygge flere boliger og bedre veier, og løse flere oppgaver i helse-, omsorg- og tjenestesektoren. Å kalle dette ulønnsomt for samfunnet er nokså meningsløst når alternativet for mange virksomheter er enten langsommere vekst, at oppgaven ikke løses i det hele tatt eller, i verste fall, at virksomheten må legges ned. 

Rødgrønn nedtur i Danmark

Berlingske barometer

De skandinaviske landene er ikke like, men vi har noen interessante fellestrekk når det gjelder partimønster og politiske blokker. Selv om de politiske vindene ikke alltid blåser samme vei samtidig i Norge, Sverige og Danmark, er det ofte lett å kjenne igjen sakene som fører partier sammen og konfliktene som skaper slitasje.

For tiden er det i alle tre land en kamp mellom en variant av en rødgrønn koalisjon og et sentrum-høyre alternativ. I både Norge og Danmark er det nå rødgrønn regjering og uavklart hvilke borgerlige partier som vil overta hvis de vinner neste valg. I Sverige har det vært borgerlig regjering siden 2006 og det er uavklart hvilke rødgrønne partier som vil overta hvis de vinner valget om et år.

Sett med norske øyne er det interessant å se på hva som har skjedd i Danmark etter at landet, etter tre borgerlige valgseire på rad, fikk en rødgrønn regjering i 2011. Den har et meget knapt flertall bak seg i Folketinget og er ledet av et sosialdemokratisk parti som med 24,8 prosent gjorde sitt dårligste valg siden 1905. Også SF, søsterpartiet til norske SV, gjorde et svakt valg.

En forskjell mellom de rødgrønne i Danmark og Norge er at Danmark ikke har flertallsregjering. Enhedslisten, partiet som samler kommunister og venstresosialister ytterst til venstre, fikk hele 6,7 prosent ved valget i 2011 og er en del av et rødgrønt flertall i folketinget, men valgte å ikke delta i regjeringen. Med i regjeringen er derimot Radikale Venstre, et sosialliberalt parti som også gjorde et godt valg. De tre partiene som gikk sammen i regjering hadde en oppslutning på 43,5 prosent på valgdagen.

Hvordan har så denne nokså sprikende koalisjonen klart seg i sine første to år med makten? Ikke særlig godt skal vi tro meningsmålingene. I det Berlingske barometeret i juni kan vi se at den rødgrønne blokken har 43,4 prosent oppslutning, mens de borgerlige har 56,6 prosent. Omtrent som i Norge med andre ord, men styrkeforholdet mellom partiene på venstresiden er ikke helt som i Norge. I Danmark har Socialdemokraterne falt videre nedover og har nå 17,7 prosent, det svakeste på 110 år.

SF har det ikke lettere. De har gjennomlevd en mer eller mindre sammenhengende krise i to år, med skifte av flere statsråder, partilederavgang, åpen strid rundt valget av ny partileder og et generelt og vedvarende internt bråk. De er nå nede i 4,9 prosent, mens noen målinger har vist en oppslutning på nivå med det dårligste valgresultatet i partiets historie. Radikale Venstre holder seg derimot på respektable 8,5 prosent. Og venstresidens vinnere er stadig Enhedslisten som nå nesten har doblet oppslutningen siden valget og klatret til 12,3 prosent. Med det har Enhetslisten blitt Danmarks 4. største parti på målingene, ikke veldig langt bak Socialdemokraterne og Dansk Folkeparti.

På borgerlig side ligner Danmark mer på situasjonen i Norge. Det store liberal-konservative partiet Venstre har 30,8 prosent, mens det mer populistiske og innvandringskritiske Dansk Folkeparti har 15,7 prosent oppslutning. I tillegg har Danmark et lite konservativt parti som har 4,5 prosent og et liberalt parti (Liberal Alliance) som har 5,1 prosent. Til sammen gir dette et solid utgangspunkt. Valgoppslutningen til de tre rødgrønne partiene i regjering på 43,5 prosent har krympet til 31,1 prosent. Det er fortsatt to år til det er valg i Danmark, og mye kan skje, men det blir åpenbart en veldig tung oppoverbakke for det rødgrønne prosjektet.