Ti uker med negativ valgkamp fra en sittende regjering kan bli ganske slitsomt. På den annen side er jo noen av disse rødgrønne kriseutspillene ganske morsomme. For eksempel virker tanken på at Jan Tore Sanner ikke vil følge handlingsregelen unektelig veldig rar. Eller som Kjetil Bragli Alstadheim skrev i en kommentar i Dagens Næringsliv om "Den nye trosbekjennelsen":
"De rødgrønne frykter at selv Høyre-nestleder og finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner vil la seg lede ut i fristelse og fortapelse av Frp. Jan Tore Sanner. En mann som sannsynligvis følger handlingsregelen selv når han blander en gin tonic en varm sommerettermiddag – og passer på at det ikke blir mer enn høyst fire prosent avkastning."
Minst like morsomt (og virkelighetsfjernt) er utspillet i VG fra Anette Trettebergstuen og Eskil Pedersen om at en homsekrise er under oppseiling. De slår fast at "det vil bli enda vanskeligere å komme ut av skapet med en borgerlig regjering" og at "Det vil på sikt føre til flere og ikke færre fordommer. Det vil bli vanskeligere å være homofil i Norge". Vi skal altså innbille oss at Per Kristian Foss, Bent Høie, Erling Lae og resten av Høyre jobber for et regjeringsprosjekt fra høsten som skal frata homofile deres rettigheter og gjøre det vanskeligere å stå åpent frem. Jeg har problemer med å tro på akkurat det.
Når Liv Signe Navarsete advarer mot de borgerlige partiene er det naturligvis matkrise som er trusselen, og for Navarsete er det landbruksvarer og ikke fisk som er mat. I følge et oppslag i Dagens Næringsliv er det slik at Norge kan blir rammet av en kombinasjon av borgerlig regjering og global matkrise som kan sørge for at at det ikke blir mat nok i landet. Kanskje ikke over natten, men i løpet av noen år vil det gå riktig galt. At det største omstillingsbehovet for landbruket neppe kommer på grunn av en borgerlig regjering, men skyldes at Norge må tilpasse seg (helt nødvendige) internasjonale avtaler om handel med matvarer, nevner hun ikke med et ord. Hun sier heller ikke hvordan hun vil møte konkurranseutfordringen med bedre virkemidler enn ostetoll og andre proteksjonistiske tiltak som har gitt forbrukerne dyrere mat.
Enda en krise vi blir advart mot hvis det blir et regjeringsskifte er en helsekrise. Sosialmedisiner Steinar Westin advarer mot større private innslag og sier til NRK.no at Norge egentlig ikke har helsekøer i dag. Alt snakk om helsekøer er i følge Westin "...like absurd som om vi skulle snakke om tannlegekøer. Vi venter alle på en time hos tannlegen." Sist jeg sjekket var tannleger private næringsdrivende som må skaffe seg kunder selv. Kundene kan skifte tannlege når de måtte ønske det, for eksempel hvis ventetiden blir for lang. Det bidrar til kort kø. Helsekøer kan ha flere årsaker, men en av dem er at avtaler om behandling ikke fungerer som tannlegetimer der du har valgfrihet til å velge en privat tilbyder. Når over 350 000 personer i Norge har tegnet en privat helseforsikring, og dette vokser raskt, må det være fordi det faktisk finnes en helsekø.
Og i dag bruker Hadia Tadjik E24 til å advare oss mot avisdød dersom det blir borgerlig regjering. Nå skulle man kanskje tro at en kulturminister var klar over at det allerede under de rødgrønne har gått veldig dårlig med norske papiraviser, ikke minst de som står de rødgrønne partiene nærmest. Jeg kan jo nevne at Nationens opplagstall har falt fra 17 000 i 2005 til 12 000 i 2012, i følge nettsiden MedieNorge. Dagbladets opplag har falt fra 162 000 til 88 000 siden 2005. Og Dagsavisen har falt fra 34 000 til 23 000. Det er vel grunn til å tro at nedgangen vil fortsette helt uavhengig av valgresultatet, ganske enkelt fordi internett har skapt nye medievaner. Derfor er det nok også slik at svaret på utfordringen ikke er flere støtteordninger for avispapir (som ikke har fungert særlig godt til nå), men en politikk som tar innover seg at medieverden har endret seg og krever noen nye virkemidler, som å fjerne en antikvarisk medieeierkapslov som hindrer norske mediehus i konkurrere på lik linje med andre.
Et interessant fellestrekk ved flere av utspillene de siste dagene, rent bortsett fra at de svartmaler, er at de advarer mot konsekvensene av mer valgfrihet og økt konkurranse. For et par tiår siden mente noen at nye private TV- og radio-kanaler ville undergrave kulturlivet. Noen mente at butikker som var åpne på kvelden ville ødelegge arbeidsmiljøet for de ansatte. Kritikerne av konkurranse om å levere strøm og telefoni mente at det ville bidra til større forskjeller og rasering av distriktene. I dag vet vi at alt dette er områder der konkurranse har bidratt til fjerning av køer, gitt lavere priser og sørget for mer innovasjon. Ikke fordi alle private er uten byråkrati eller alltid holder det de lover, men fordi valgmuligheter gir mulighet til å erstatte noe dårlig med noe som er bedre.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar