EU: nytt langtidsbudsjett, CSF og Horizon 2020

EU-kommisjonen la for noen dager siden fram sitt forslag til nytt syv års langtidsbudsjett for perioden 2014-2020. Nå skal det krangles og forhandles i omtrent 18 måneder før budsjettet skal vedtas endelig, og ting kan bli forandret i den prosessen, men mye av retningen i det kommisjonen foreslår blir nok stående. Derfor er dette et viktig dokument.

Det som har ført til flest negative kommentarer allerede er kommisjonens forslag om at EU skal skaffe seg egne skatteinntekter i form av en egen moms og en avgift på finansielle transaksjoner for å skaffe penger til EUs programmer. Jeg tipper dette ikke kommer til å skje, og at EU enten må finne andre inntekter eller redusere budsjettet noe.

Det som kanskje burde vekke flere negative reaksjoner er mangelen på nytenking som ligger i at EUs to klart største utgiftsområder fremdeles er den felles landbrukspolitikken med et budsjett på 387 milliarder euro og regionalpolitikken med et budsjett på 376 milliarder euro. Når totalbudsjettet i syvårsperioden er litt over 1000 milliarder euro (her er en god beskrivelse av innholdet budsjettet) blir det begrenset med plass til andre satsinger, ting som burde være langt viktigere når Europa skal hevde seg bedre i kampen med USA og Asia om fremtidens næringsliv og arbeidsplasser..

Noe plass til fremtidsrettede ting er det likevel. Til forskning og innovasjon er det foreslått 80 milliarder Euro i syvårsperioden, en kraftig økning i forhold til dagens 7. rammeprogram (FP7) for forskning. Riktignok er det ikke helt riktig å sammenligne slik, for det nye Common Strategic Framework (CSF) inneholder ikke bare det gamle rammeprogrammet for forskning, men også Competitiveness and Innovation Framework Programme (CIP), og the European Institute for Innovation and Technology (EIT).

Det er med andre ord tre satsinger på forskning og innovasjon som nå skal sees i sammenheng innenfor rammen av CSF, eller Horizon 2020 som det skal hete i følge Máire Geoghegan-Quinn, kommisjonær for science, research and innovation. Hun likte ikke de gamle forkortelsene og arrangerte en navnekonkurranse for å finne et friskere navn tidligere i vår. Resultatet ble at EUs finansiering av forskning og utvikling skal hete Horizon 2020. Av en eller annen grunn bruker ikke kommisjonen denne betegnelsen i sine budsjettdokumenter, men den dukker vel opp etter hvert.

Det som er mer interessant enn navnet på satsingen er EU-kommisjonens begrunnelser for hvorfor satsing på forskning og innovasjon er avgjørende for Europas fremtid. Her er det en argumentasjon i budsjettdokumentet  som gir satsing på forskning og innovasjon en langt mer sentral rolle enn det jeg synes vi ser fra den norske regjeringen og i norske budsjettdokumenter der forskning og innovasjon befinner seg i bakgrunnen. EU-kommisjonen begrunner satsingene på forskning og innovasjon slik innledningsvis i budsjettdokumentet:

"Europe needs cutting-edge research and innovation that goes beyond national boundaries, combines different scientific disciplines, technologies and business competences, and attracts talent from all around the world. Research and innovation is essential to support the EU's position in today's rapidly evolving globalised markets and to meet the challenges of the future."

Om Europas konkurranseposisjon i forhold til USA, Brasil og Asia sier EU-kommisjonen at:

"Yet despite its fundamental importance, Europe's performance in research and innovation lags behind that of the US and Japan, and China, Brazil and India are rapidly catching up. To reverse the current trend, the Europe 2020 Strategy sets a target of raising spending on R&D to 3% of GDP by 2020. A particular priority is to increase business-driven research and innovation through, for example, the use of public funding to leverage private investments."

EU-kommisjonen er med andre ord helt tydelige på at utfordringen handler om å Europas evne til å øke sin næringsrettede forskning og innovasjon. Nøkkelen til fremtidig vekst og sysselsetting ligger i å bruke forskning og innovasjon som basis for å få til modernisering og strukturendringer i næringslivet.

Det er mye "eurospeak" i slike overordnede dokumenter, og ikke alltid lett å få øye på hva som er ny substans og hva som bare er nye begreper, men her er det i hvert fall helt tydelig at EUs forsknings- og innovasjonspolitikk framover skal ha tre ben å stå på. Det kommisjonen kaller three distinct but mutually reinforcing blocks. Det er for det første det de kaller excellence in the science base, som handler om å investere i verdensledende forskningsinfrastruktur, trekke til seg verdens beste forskere og ha som mål å ligge i front innenfor grunnforskningen. 

For det andre handler det om å bruke forskning og innovasjon til å gå løs på de store samfunnsurfordringene, som klima, helse og eldrebølge. Her kan smarte og innovative løsninger stimuleres gjennom blant annet offentlig sektors innkjøpspolitikk og innovasjonsprogrammer. Og for det tredje handler det om å skape et næringliv som tar ledelsen globalt på sentrale teknologi- og kunnskapsområder. Det skal gjøres blant annet gjennom strategiske forskningssatsinger innenfor en del nøkkelteknologier:

"Priority actions will cover: increasing strategic investments and leadership in current and future enabling and industrial technologies and services, with dedicated support for ICT (including micro/nanoelectronics and photonics); nanotechnology, advanced materials, advanced manufacturing systems; industrial biotechnology; space research and innovation and low carbon and adaptation technologies."

Det er som sagt noen svært ambisiøse mål i budsjettet for Horizon 2020, men for 80 milliarder euro burde det være mulig å få til en hel del resultater også. Det endelige forslaget til rammeprogram for forskning og innovasjon vil i følge Forskningsrådets nettsider bli lagt fram i november.

Tour de France 2011

Så er årets Tour de France i gang, veldig bra dekket av TV2 som vanlig, inkludert fantastiske TV-bilder i HD med store doser severdigheter og fransk natur langs ruten. Kvaliteten på TV-bildene har utviklet seg mye de siste par årene. Skal man på sydentur i løpet av juli finner man neppe et like bra bilde på en hotell-TV, da handler det om å finne en tysk eller spansk kanal som dekker løpet, men det sentrale er at man får med seg de avgjørende øyeblikkene.

Årets løp har 21 etapper totalt og har som alltid en stor variasjon når det gjelder løypeprofiler. Det er en blanding av flate etapper for spesialsprinterne, mange tøffe fjelletapper, noen halvkuperte etapper som oppmuntrer til tidlige brudd, en tempoetappe og en lagtempoetappe. Både Pyreneene og Alpene får som vanlig besøk. I år skal syklistene også tilbringe en del tid i nord-vest, i Vendee og Bretagne, og i Massif Central, samt en tur innom Italia. Det er en tradisjon at touren er innom minst et annet land, og i anledning Italias 150-årsjubileum i år skal målgang for den 17. etappen og starten på den 18. etappen foregå i Pinerolo litt vest for Torino.

Etter å ha sett litt på etappeprofilene på de 21 etappene synes jeg det ser ut som årets løp, litt forenklet, kan deles i to faser. De 11 første etappene er ganske varierte, med noe flatt og noe kupert, men uten noen virkelige fjelletapper. De 10 siste etappene som sykles fra 14. juli er dominert av fjell og hele syv av disse etappene går over høye fjell. Sprinterne har bare to sjanser i siste halvdel av løpet, til Montpellier 17. juli og sisteetappen til Paris 24. juli. Eneste individuelle tempoetappe i år er i Grenoble på løpets nest siste dag.

Hva betyr så dette for forventningene til årets løp? På de 11 første etappene vil det være etappeseire som gjelder, samt hvem som får "låne" den gule trøyen en stund. Noen etapper, som etappe 3, 5, 7 og 11 er som skapt for spesialsprintere som Cavendish, Pettachi og Boonen. Andre etapper er mer eller mindre kuperte, eller har en brattere stigning på slutten, og passer for de litt sterkere og allsidige rytterne, og er også ypperlig egnet til lange brudd. Kanskje det er her både Hushovd og Boasson Hagen vil ha sine best muligheter til å vinne etapper i år. Jeg tipper begge vil sykle offensivt og prøve å bli med på brudd.

Fra etappe 12 begynner det egentlige Tour de France, som handler om å vinne sammenlagt. Det er nå vi får se de store navnene markere seg og kjempe om sekunder. Først skal de over blant annet Tourmalet, Luz-Ardiden, Col de Abuisque og Plateau de Beille i Pyreneene. Så skal de til Alpene, der særlig etappe 18 til Galibier, med målgang på rekordhøye 2645 m.o.h, og etappe 19 som skal opp Col du Telegraphe og Col du Galibier (en gang til), og ender på klassiske Alpe d'Huez vil være viktige. Det er ikke usannsynlig at det er disse to monsteretappene på slutten som vil avgjøre det hele. Spennende blir det helt garantert.

Og for de som er opptatt av mer enn selve sykkelsporten, for eksempel andre viktige særtrekk ved områdene løpet går igjennom, kan jeg anbefale bloggen til Olav Torvund som vil ta for seg Le vins de Tour de France 2011 de neste dagene. Det er ikke like mange klassiske vindistrikter som i fjorårets Tour de France, da gikk løpet gjennom både Champagne, Rhone og Bordeaux, men det er mye annet interessant av viner fra kjente og litt mindre kjente distrikter å få med seg også i år. Olav Torvund skrev også om I vini del Giro d'Italia 2011, vindistrikter i nærheten av årets Giro de Italia, noe som ga anledning til å skrive om både Barolo og Brunello di Montalcino. Sykkelløp er en bra anledning til å lære mer om Europas vindistrikter.

Ferie, mobilt bredbånd og WiFi

Jeg synes ikke det er så mange år siden familiens utenlandsturer i sommerferien gikk til steder der vi var nokså skjermet fra nyheter hjemmefra. Ikke var det norsk TV eller radio, og de fleste steder heller ikke aviser. Det forandret seg ikke da internett kom heller, for internett var det i praksis umulig få kontakt med i ferien. Noen steder fantes det kanskje en sliten internettcafe, men de innbød ikke til mye nærkontakt.

Var man tilstrekkelig nyhetsjunkie kunne man kjøpe en kortbølgeradio, og drive intens leting etter NRKs utenlandssending. Så kom WAP for en del år siden, mobiltelefonens svar på tekst-TV. Det innbød ikke akkurat til tung bruk, men det var mye bedre enn ingentig. De siste par årene er alt dette helt forandret. Med nettbooks, iPads og ikke minst smarttelefoner har vi tilgang til internett over alt og hele tiden. Ferie betyr fri fra jobben, ikke fri fra nettet.

Men nettbruk i utlandet kan by på noen ubehagelige overraskelser når det gjelder priser. Det man er vant til å gjøre med smarttelefonen hjemme er ikke særlig smart utenfor Norge. Morten Ågnes, markedsdirektør i Nextgentel, har blogget om om dette og kommer med en hel del råd og tips for folk som skal reise ut av Norge i ferien.

Hans viktigste råd er å lære seg forskjellen på bruk av internett over mobilnettet, såkalt mobilt bredbånd, og bruk av internett over trådløse soner, såkalt WiFi. Det første er tilgjengelig stort sett over alt det er mobildekning, men koster penger pr megabyte og blir fort veldig dyrt. WiFi er stadig mer vanlig på hoteller, flyplasser og cafeer, og er gjerne gratis eller priset med en fastpris uavhengig av datamengde, noe som gjør det langt billigere. Morten Ågnes skriver:

"Vi anbefaler på det sterkeste at du benytter deg av WiFi-baserte trådløse soner, og da spesielt utenlands. Dette gir oftest best kapasitet, og du vil som oftest ha en kontrollerbar kostnad. Prisen for tilgang til trådløse soner varierer i forhold til hvem som eier sonen. Er det en lukket sone vil du alltid få opp en åpningsside som informerer om dette. Du blir da bedt om å taste inn kredittkortnummer og så har du tilgang innenfor bestemte tidsrammer." 

Min erfaring de siste par årene fra noen land litt lenger sør i Europa er at det på mange hoteller, også typiske feriehoteller, er kommet opp WiFi, gjerne drevet at en større operatør som tar en fastpris, for eksempel for en ukes fri bruk. Man betaler med kredittkort. Et problem jeg har opplevd et par steder er at det ikke er dekning i alle rommene, men for eksempel bare i resepsjonsområdet. Det kan være litt upraktisk, så det kan være lurt å sjekke litt på forhånd rundt hva slags dekning det er snakk om,

Grafen øverst er hentet fra bloggen til Morgen Ågnes og oppsummerer en undersøkelse Nextgentel og Infact har gjort om folks kunnskap om forskjellen på mobilt bredbånd og WiFi. Den viser at over halvparten av befolkningen ikke er klar over eller er usikre på forskjellen. Det er en type kunnskap det kan bli dyrt å mangle, spesielt med noen av de nyere smarttelefonmodellene som fortløpende synkroniserer epost, Facebook og Twitter, oppdaterer apps og gjør masse annet man ikke er helt klar over. En del av de tingene telefonen gjør til vanlig kan det være lurt å slå av i ferien, eventuelt bare oppdatere den når man er tilkoblet WiFi.

Her kan man lese om hvordan Telenor hjelper kundene unngå å få astronomiske regninger. Og her er tilsvarende oversikt fra Nextgentel og fra Network Norway. Passer man på å følge disse rådene så holder man kontroll over kostnadene, og kan nyte godt av å være på nett selv om man er langt hjemmefra.

Hvorfor ville noen kjøpe et annet brett enn iPad?

Det har etter hvert kommet noen alternativer til iPad når det gjelder nettbrett, men tallenes klare tale viser at konkurrentene har beskjeden suksess hos kundene så langt. En ny undersøkelse viser at hele 97 prosent av internetttrafikken fra brett i USA skjer fra en iPad.

Hva skyldes så iPadens totalt dominerende posisjon? I en god oppsummerende analyse av Harry McCracken på bloggen Technologizer slår han fast at det ganske enkelt skyldes at den så langt er best på alle vesentlige områder. Og ganske billig i forhold til flere av konkurrentene. Skal andre ha en sjanse til å lykkes må de finne på noe som er vesentlig bedre, ikke bare mer av det samme.

McCracken lister opp 13 mulige områder der noe kan gjøres bedre enn på iPad, men der ingen foreløpig har gjort det. Først og kanskje viktigst er tilgangen til applikasjoner fra tredjeparter. Dette var viktig da PCer med Windows i sin tid fikk et overtak på Apple Mac. Apple har lært og det er nettopp her Apple i dag har det klart beste tilbudet for nettbrett i sin app-store.

De tre neste områdene McCracken tar opp handler om hardwareytelse, hardware-funksjonalitet og skjermstørrelser. Her vil vi framover se flere eksempler på brett som annerledes enn  iPad og på noen områder har flere kontakter og bedre funksjonalitet, men det spørs hvor avgjørende dette er. Femte område handler om å differensiere seg gjennom en annerledes software enn iOS. Her er det i dag flere eksempler på dårligere alternativer. Det blir spennende å se om Android laget for brett og ikke for mobiler kan tilføre noe nytt og spennende. Eller om Microsoft eller HP kan få til noe som er annerledes og innovativt med sine nye operativsystemer.

De neste punktene handler om tjenester og differensiering. Om å tilby mer spennende underholdningstjenester enn man får på iPad. eller om å satse på en helt annen målgruppe enn Apple, for eksempel businesskunder. Foreløpig er det igjen som har lykkes spesielt med en slik strategi. Når det gjelder tilgang til ulike underholdningstjenester er Apple svært godt posisjonert gjennom iTunes, men også ved å tilby andre tjenester for film, TV, bøker, tidsskrifter og andre.kultur- og underholdningsprodukter.

 En annen strategi for å utkonkurrere iPad ville være om konkurrentene tilbyr en bedre og mer fleksibel plattform for å støtte bestemte tredjepartsapplikasjoner eller plattformprogramvare som Apple har bestemt seg for å ikke støtte. Dette er en høyst reell problemstilling og brettene som kjører Android er i prinsippet mye mer fleksible. Problemet er som McCracken sier at dette ikke er spesielt merkbart i praksis. Det er ikke slik at Android Markeds er full av masse "killer apps" som man bare må ha og som man ikke får til iPad. Forskjellen er foreløpig ikke så stor, men den kan bli større.

Harry McCracken nevner også et par spennende ting som er på gang og som kan bidra til at iPad ikke lenger vil være fullt så dominerende. Det vil komme brett med Windows 8, men neppe før i 2012. Men får Microsoft til et operativsystem som er bra på brett og ikke bare en variant av noe som passer for mus og tastatur, ja da vil det kunne få stor betydning. Aller mest spennende på kort sikt synes jeg signalene fra Amazon er om at de skal lage nye nettbrett. Og kanskje er det slik at det må en innholdsleverandør til for å se klarere hva som må gjøres for å tilføre noe som virkelig er nytt. Ryktene sider at det jobbes med en skjerm som håndterer både farge LCD som på iPad og e-ink som på Kindle. Får de til noe slikt ville det virkelig tilføre noe nytt og interessant.

Politisk lederskap i krisetider

Politisk ledelse er mye vanskeligere i dårlige tider enn i gode tider. Og i mange land, blant annet i USA, er det nå dårlige tider. Kostnader må kuttes raskt og store omstillinger må til. Lederutfordringene er enorme. Det har fått David Brooks i New York Times til å reflektere over hva slags lederstil som lykkes best når det må kuttes og spares. Han mener han ser tre ulike modeller for ledelse.

Den første lederstilen kan man kanskje sammenligne med generalen på slagmarken. Det er modellen guvernør Chris Christie bruker i New Jersey der kan holder en serie folkemøter for å forklare og begrunne, og driver igjennom sine forslag til budsjettkutt. Ikke uten støy og konflikter naturligvis, men med en kraftfull og tydelig kurs. "- No retreat, no surrender", som Brooks skriver.

Den andre lederstilen er det man kan beskrive som den hyperaktive reformatoren, som tar så mange initiativer at folk har problemer med å følge med på alt, og derfor ikke helt finner ut av hva de skal protestere mot. Et dagsaktuelt eksemplar er nyvalgt borgermester Rahm Emanuel i Chicago. Brooks skriver: "- At any given moment there seems to be six Mayor Emanuels announcing six different initiatives".  Nøkkelen til suksess i denne type ledelse ligger i å holde oppe tempoet, sende ut prøveballonger, vurdere motkreftene og velge hvilke kriger man ønsker å ta.

Den tredje lederstilen er den Barack Obama litt overraskende har slått inn på og som Brooks kaller Convener in Chief. En slags administrerende fascilitator, der lederen ikke stiller seg i første rekke selv, men legger til rette for å skape arenaene der andre er med på å ta ansvar for å komme opp med svarene. En konsensuspreget lederstil, veldig annerledes enn det Kennedy-inspirerte lederskapet mange trodde Obama hadde som sitt forbilde. Men det at Obama ikke er Kennedy synes Brooks er en stor fordel:

"In 1961, John F. Kennedy gave an Inaugural Address that did enormous damage to the country. It defined the modern president as an elevated, heroic leader who issues clarion calls in the manner of Henry V at Agincourt. Ever since that speech, presidents have felt compelled to live up to that grandiose image, and they have done enormous damage to themselves and the nation. That speech gave a generation an unrealistic, immature vision of the power of the presidency. President Obama has renounced that approach. Far from being a heroic quasi Napoleon who runs the country from the Oval Office, Obama has been a delegator and a convener. He sets the agenda, sketches broad policy outlines and then summons some Congressional chairmen to dominate the substance."

I vår hjemlige debatt vil noen kanskje kalle dette for curlingledelse, der lederen koster vekk hindringer i veien og legger til rette for at andre kan treffe målet. Det er i hvert fall en flatere og mer konsensuspreget form for ledelse enn den man forbinder med presidenter. Mens noen ledere mobiliserer troppene sine til store slag som skal vinnes ved at de blåser i trompetene, har Obamas lederstil en annen virkning i følge David Brooks:

"Being led by Barack Obama is like being trumpeted into battle by Miles Davis. He makes you want to sit down and discern."

Hvilken av disse tre modellene som er best når det gjelder å få til resultater vet ikke jeg. Svaret på det får vi ikke på en stund, i hvert fall ikke når det gjelder resultatene av Obamas innsats som president. Svaret er kanskje litt sammensatt også, en langsommere og mer konsensuspreget modell kan ha den ulempen at den bruker for lang tid på å nå målet. Fordelen med den er at den skaper et større eierskap til prosessen og kan bygge mer tillit på lang sikt. Og det å bygge en kultur for at flere tar ansvar for å løse store kriser sammen er ikke noen dum investering.

Flukten fra Nettby og Myspace

Noen sosiale medier har opplevd helt spektakulære vekstkurver. I perioder har man hatt følelsen av at "alle" man kjenner er der, eller i hvert fall all ungdom. Det eneste som er enda mer spektakulært enn veksten til disse nettsamfunnene er hastigheten på fallet fra toppen. Tiden som går fra alt de gjør blir til gull til alt de gjør blir til gråstein er skremmende kort.

For fire uker siden beskrev Morgenbladet (artikkelen har også funnet veien til nettet) hvordan Nettby gikk fra å være Norges største nettsted med over 800 000 brukere våren 2009 til å bli lagt ned ved utgangen av 2010. I 2010 kranglet VG og Dagbladet om millionbeløp knyttet til rettigheter til kildekode. Det ble gjort verdivurderinger som priset selskapet til 200 millioner kroner på det meste. Bare noen måneder senere var det helt slutt.

Bloomberg Business week har i siste nummer en artikkel om Myspace, et nettsamfunn som har opplevd akkurat det samme, men i enda større målestokk. The Rise and Inglorious Fall of Myspace, handler om hvordan verdens kuleste nettsted ble det minst kule av alle. Jeremy Jackson, en av reality-TV-stjernene som blir sitert i artikkelen sier:

"I tried to cling to Myspace for a long time, hoping that someone there would come up with some idea to keep it alive," says Jackson, 30. "But my assistants and business partners finally beat it into my head that it was a dead horse. It's done. It's a joke. If you do stuff on Myspace, you just look sad."

Myspace inntok den sosiale medietronen da Friendster kollapset, etter å ha blitt uvenner med brukerne sine. Myspace ble kjøpt av Rupert Murdoch for 580 millioner USD i 2005. På toppen i slutten av 2008 er det beregnet at Myspace hadde 76 millioner unike brukere i måneden i bare i USA. I dag er brukertallet halvert og en million nye brukere forsvinner hver måned. Selskapet er til salgs og vil neppe koste i nærheten av det Murdoch betalte i 2005. Spørsmålet er om det kan reddes i det hele tatt.

Fellesnevner for både Nettbys og Myspaces fall er naturligvis Facebook. Facebook er mer ordentlig, et sted der folk opererer med reell identitet, og sjansen for å bli lurt av eldre menn som later som de er småjenter er mye mindre. Men begge artiklene peker på at dette ikke bare handler om Facebook, men om en del bakenforliggende ting i valg av forretningmodeller og hvordan presset for å omgjøre besøk på nettsiden til inntekter kan føre til at man gjør ting med nettsidene som irriterer brukerne. 

Negative brukere av sosiale medier, et fenomen Tor Wallin Andreassen, professor på BI, har blogget om her, kan utløse et voldsomt ras når stemningen først snur. Det er derfor ingen naturlov som sier at Facebook må fortsette å vokse. Basert på erfaringene fra Nettby og Myspace er det mer sannsynlig at det som går raskt opp går enda raskere ned igjen. På den annen side har Facebook nå hatt rikelig mulighet til å lære av andres feil. Kanskje klarer de å håndtere suksessen på en klokere måte.

Konjunkturbarometer for kunnskapsnæringen

Abelia la for noen dager siden fram det vi kaller Konjunkturbarometer for kunnskapsnæringen, en gjennomgang av hvordan omsetning, sysselsetting og investeringer har utviklet seg de siste månedene, og hva bedriftene nå sier om utsiktene for 2011 og 2012.

I tillegg er det en beskrivelse av de mer langsiktige trendene over at par tiår, fra 1990-2011.  Kunnskapsnæringene har ikke samme lange tradisjon for å lage slike konjunkturrapporter som for eksempel industrien, og det er derfor greit å minne om hvor stor og viktig del av norsk arbeidsliv de kunnskapsintensive bedriftene er blitt. Det er et sted mellom 400 og 500 000 sysselsatte totalt, litt avhengig av hvor man trekker yttergrensene for hva som er kunnskapsnæringer. Det er en oppgang fra omlag 250 000 i 1990.

En kunne inkludert enda flere bransjer i definisjonen av kunnskapsnæringene. I Norge er store deler av leverandørindustrien til oljesektoren og den maritime næringen svært kunnskapsintensive, like kompetanseintensive og høyteknologiske som flere av de bransjene som er med i tallene, men vi har i denne omgang valgt å holde oss til EUs definisjon av kunnskapsnæringer. Det gjør at denne teknologiindustrien er holdt utenfor, mens private helse- og omsorgstjenester er tatt med.

Det som har vokst spesielt kraftig de siste 20 årene når det gjelder sysselsetting er det SSB kaller faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting, en kategori som inkluderer både anvendt forskning og en rekke ulike typer konsulenttjenester innenfor ulike fagområder innenfor både tekniske, kreative og andre fagområder. Abelia skriver i rapporten:

"Den faglige, vitenskapelige og tekniske tjenesteytingen har også mer enn doblet seg de siste 20 årene. Dette er en høy vekst, særlig gitt at utgangspunktet var relativt høyt. Sysselsettingen innenfor helse og omsorg har også vokst betydelig de siste 15-20 årene. Det samme har sysselsettingen innenfor informasjon og kommunikasjon. Veksten innenfor informasjon og kommunikasjon kan i stor grad knyttes til "IKT-revolusjonen” som kom med introduksjonen av Internett og mobiltelefoni på 90-tallet. Den kapitalintensive operatørvirksomheten innenfor telekommunikasjon kan trolig forklare hvorfor veksten ikke har blitt enda høyere i denne næringen."

Som det sies her så har nok ikt og telekom vokst aller mest når det gjelder verdiskaping, men telekom og delvis ikt er svært kapitalintensive næringer der store investeringer i automatiseringsteknologi gir høyere verdiskaping, men lavere sysselsetting. Dessuten tas en veldig stor del av gevinsten ut hos kundene. Disse finnes i de aller fleste bransjer både i privat og offentlig sektor.

Rapporten reflekterer også litt rundt hvordan både bemanningsbransjen og sikkerhetsbransjen endrer karakter og bli mer kunnskapsintensive enn før, i hvert fall i deler av verdikjeden. Bemanningsbransjen utvikler høyt spesialiserte nisjer, virksomheter som er eksperter på å skaffe akkurat den spisskompetansen andre kunnskapsbedrifter trenger. Sikkerhetsbransjen blir mer automatisert, teknologiintensiv og spesialisert, og utvikler nye kunnskapsintensive nisjer, på samme måte som industrien. Det at tradisjonelt arbeidsintensive bransjer endrer seg bidrar også til et mer kunnskapsintensivt næringsliv.

Hvordan er så de mer kortsiktige trendene og utsiktene fremover? Noe av hovedpoenget i rapporten er at norsk næringsliv har klart omstillingen til kunnskapsøkonomien ganske godt. Ingen ønsker nye kriser, men når neste krise kommer - og det gjør de med jevne mellomrom - er vårt kunnskapsintensive næringsliv bedre rustet enn et næringsliv som henger igjen i gårsdagens bransjer og forretningsmodeller. Derfor må næringspolitikken stimulere modernisering, innovasjon og kunnskapsutvikling, ikke beskytte mot forandring.

Abelias medlemsbedrifter er i gjennomsnitt mer positive til fremtiden enn gjennomsnittet av NHO-bedrifter. Abelia-bedriftene forventer en vekst i sysselsettingen på 3 prosent i 2011 og 4 prosent i 2012. Tilsvarende tall for hele NHO er 2,3 prosent i 2011 og 1,7 prosent i 2012. Også når det gjelder vurderingen av markedsutsiktene de neste to årene og forventninger til investeringer er Abelia-bedriftene mer positive enn på lenge. Noe som betyr at det vil være knapphet på hoder som for veldig mange vil være den store utfordringen i tiden som kommer, ikke mangel på oppgaver å holde på med.

Debatt om hjemmekontor i 1987

VamPus tipset via bloggen sin om dette herlige historiske TV-klippet fra 1987 der Fremskrittspartiets Pål Atle Skjervengen og Petter Myhre deltar i en valgutspørring foran kommunevalget. Overfor to indignerte utspørrere forsvarer de folks rett til å innrede hjemmekontor. Den gang var begrepet "snikkontorisering" og var noe som måtte bekjempes. Et høydepunkt er når Skjervengen erklærer at "- Det sjenerer ikke naboen om man skriver på en skrivemaskin på dagtid, eller bruker sin egen leilighet til kontor", hvorpå programlederen svarer: "- Ja, men da blir det sånn at man håndhever noen lover veldig strengt, men ikke andre lover". Det er godt å konstatere at ting har gått framover, i hvert fall på noen områder.

Mer eller mindre anonym på internett?

Kritikken mot internett har vært at nettet er et sted der det er lett å gjemme seg bort og gjøre ting man ellers ikke ville våget å gjøre, anonymt. Ja, i noen tilfeller så lett at nettet blir en slags lovløs underverden, et sted der mobbing, hetsing og konspirasjonsteorier blomstrer, og der vanlige spilleregler for god oppførsel er satt til side. Men hva hvis dette endres? Hva skjer hvis den underliggende dynamikken i nettbruken gjør at det blir vanskeligere enn før å være anonym? Brian Stelter i New York Times tror det er den veien det går, og  skrev i en kommentar i går at:

"Not too long ago, theorists fretted that the Internet was a place where anonymity thrived. Now, it seems, it is the place where anonymity dies."

Det som har aktualisert diskusjonen er de merkelige opptøyene i Vancouver etter at de lokale heltene, Vancouver Canucks tapte Stanley Cup-finalen mot Boston Bruins. Da gikk ungdommer i det ellers fredelige Canada totalt berserk, og knuste og tente på byen, som om de var demokratiforkjempere i Egypt eller Syria. På et ikonisk bilde av opptøyene ligger det et par og koser seg på bakken, midt mellom steinkastende demonstranter og politi i opprørsutstyr, som om de var helt alene i verden. Hvem kunne det være? Vel, det tok ikke mange timer før noen som kjenner paret avslørte identiteten deres på Facebook. Siden har de vært omtalt ved navn i media over hele verden.

Nå virker det som dette paret ikke har så mye mot omtalen, litt verre er det nok for vandaler som kaster stein på politiet, setter fyr på biler og knuser butikkvinduer, og opplever at deres venner kjenner dem igjen og tagger dem på Facebook. En egen Facebookside er opprettet for å identifisere demonstrantene i Vancouver, samt en nettside og en blogg. Sosiale medier kan brukes til mye, i dette tilfellet er det til stor hjelp for politiet når de skal straffe pøbler som trodde de var anonyme i den store mengden og kunne gjøre som de ville. 

En annen som nettopp har opplevd at anonymiteten brått kan bli borte på nettet er bloggeren "Gay girl in Damascus", tilsynelatende en ung, lesbisk demokratiforkjemper i Syria som det ble avslørt at egentlig var Tom MacMaster, en 40 år gammel mannlig skotsk student, for tiden bosatt i USA. Det var noen bloggere og medier som fattet mistanke til at noe var galt, og ved å sammenligne bilder, følge ulike åpne elektronsiske spor, blant annet på Facebook, ble MacMaster avslørt.

Kvinner som var venner av kongressmedlem Anthony D. Weiner på Twitter og Facebook fikk også oppleve hvordan noe de trodde var skjult for andre i livene deres kan bli ekstremt synlig ekstremt raskt den dagen det eksploderer. Flere nettsteder har publisert lister over Weiners women. Og lister over hvem han fulgte på Twitter. Det er ikke lett å gjemme seg på nettet når det er to milliarder nettbrukere som kan finne ut at de vil lete etter et svar. Og når veldig mange leter etter det samme samtidig, tar det ikke lang tid før det gir resultater, New York Times skriver:

"The collective intelligence of the Internet’s two billion users, and the digital fingerprints that so many users leave on Web sites, combine to make it more and more likely that every embarrassing video, every intimate photo, and every indelicate e-mail is attributed to its source, whether that source wants it to be or not. This intelligence makes the public sphere more public than ever before and sometimes forces personal lives into public view."

En annen variant av noe av det samme er når kjente personer plutselig blir mistenkt for kriminelle handlinger. Selv om vanlige medier normalt ikke vil omtale personen med navn i slike situasjoner, men opererer med begreper som "TV-kjendis siktet", er det ofte så mye detaljer i slike artikler at et raskt søk på internett gir svar på hvem det er. Uten at vi vet om vedkommende egentlig har gjort noe straffbart.

Så på spørsmålet om internett gjør det lettere eller vanskeligere å være anonym er svaret sammensatt, men at det på mange viktige områder er blitt mye vanskeligere enn før. Blant annet har Facebook sitt krav om bruk av reell identitet, sammen med den helt enorme mengde persondata i form av tekst, taggede bilder, videoer og posisjonsdata, gjort det mye vanskeligere å gjemme seg. 

Er så dette bra eller dårlig? Jeg tror det er mye positivt knyttet til at folk i større grad opptrer åpent på internett. Og at i den grad folk deltar i debattfora eller sprer ting på nettet anonymt, så er det en stor risiko for at lovbrudd og trakkasering vil bli sporet tilbake til avsender. Problemet er hvis vi opplever at vår helt legitime rett til privatliv blir innskrenket ved at nesten alt vi gjør kan dukke opp på nettet. Noen ganger i en annen kontekst enn det egentlig skjedde. Noen ganger i form av fragmenter, slik at det vi tror vi ser ikke er hele bildet. Dette vil stille oss overfor noen nye ufordringer, blant annet når det gjelder å vise varsomhet og ikke trekke forhastede konklusjoner.

Bøker en presidentkandidat bør lese

Amerikanske presidentkandidater har vel i beste fall vært opptatt av å lese seg opp på noen innenrikspolitiske saker før de går i gang med nominasjonskampen. Utenrikspolitikk og kunnskap om verden er et stykke nede på listen over hva man prioriterer å bruke tid på å lære noe om. Dette synes tidsskriftet Foreign Policy er trist, de har derfor spurt et lite knippe eksperter om hva USAs presidentkandidater burde lese for å oppdatere seg på internasjonale spørsmål. Foreign Policy skriver:

"According to the New Yorker, Barack Obama boned up on international affairs to prepare for the presidency by reading Thomas Friedman. For foreign-policy cognoscenti, this is like reading John Grisham novels to study for the bar exam. With most of the Republican 2012 wannabes, like Obama, having spent their careers focused on domestic issues (or in the case of Donald Trump, the Miss USA pageant), it seemed only fair for FP to help these international relations neophytes. So we asked an array of seasoned foreign-policy professionals and general smart folks to provide reading suggestions for our aspiring leaders."

Foreign Policy har derfor spurt Joseph S. Nye, Robert Gallucci, Liesl Schillinger, Philip D. Zelikow, Steven Pinker, Robert Dallek, Vali Nasr, Heather Hurlburt, John Arquilla og Andrew Kohut om komme opp med navnet på tre viktige bøker om internasjonal politikk hver. Personene i dette panelet representerer for øvrig en stor faglig og erfaringsmessig bredde, her er det både praktikere og akademikere fra litt ulike fagområder, så det er blitt nesten 30 ulike boktitler på listen.

Noen få boktitler og forfattere er nevnt av flere. Joseph S. Nyes bok The Future of Power som kom tidligere i år nevnes av tre stykker, mens Soft Power av samme forfatter også er er med. Joseph Nye selv mener også at man bør lese Henry Kissingers bok Diplomacy, og da særlig kapittel 2 om arven etter Woodrow Wilson og Theodore Roosevelt..

Et par av ekspertene anbefaler boken Thinking in Time av Richard Neustadt og Ernest May om hvordan man bør forholde seg til historien når man skal løse kompliserte og dagsaktuelle problemer.  Flere andre kjente bøker er nevnt, som for eksempel Monsoon av Robert D. Kaplan og The Best and the Brightest av David Halberstam. Det er mange bøker på listen jeg ikke har lest, flere har jeg aldri har hørt om før, men det er mye som ser interessant ut. Om ikke presidentkandidatene har tid til å lese dem alle, kan det likevel være noen noen gode tips til oss andre her.

 Her er som sagt hele boklisten med bøkene Foreign Policys ekspertpanel mener man bør lese om utenrikspolitikk før man kaster seg ut i en presidentvalgkamp. For de som synes det blir for mye å lese hele bøker har FP også en liste over de 100 personene man bør følge på Twitter hvis man er opptatt av internasjonal politikk.

Dobbel humanistisk konfirmasjon

Denne søndagen har handlet om konfirmasjon. Først en humanistisk konfirmasjons-seremoni i Kulturhuset i Sandvika på ettermiddagen, og så en flott konfirmasjonsfest med over 40 gjester på Radisson Blu Park Hotel på Fornebu. Og siden det var dobbelt konformasjon - vi har tvillinger - så var dette en bra anledning til å samle en del personer som har betydd noe for en eller begge tvillingene de siste årene.

Dette gir meg også en mulighet til å skryte av og reklamere for den humanistiske konfirmasjonsseremonien her i Bærum. Jeg var en gang for mange år siden taler i en slik seremoni i Rådhuset i Sandvika, da var det vel allerede blitt middels stort, jeg tror Bærum alltid har vært langt framme når det gjelder det vi den gang kalte borgerlig konfirmasjon. Men nå er det blitt mye større, det er så mange konfirmanter at de er fordelt over flere puljer pr dag over to dager i juni. Og det hele foregår i det store Kulturhuset.

Selve seremonien hadde en svært stilfull ramme, med gode kulturinnslag, en klok tale for dagen av forfatter Guri Sibeko og flotte refleksjoner fra to av konfirmantene. Innholdsmessig er budskapet at vi alle må ta ansvar for våre egne valg og handlinger. Et bra budskap naturligvis, men jeg tror også de ytre rammene er veldig viktige for at den humanistiske varianten av viktige seremonier i livet skal ha samme status som de religiøse. Det er derfor godt å se at Human Etisk Forbund får til en veldig god ramme som gjør at humanistiske konfirmasjoner fremstår som helt på høyden.

Fem ting Facebook kan lære av IBM

IBM feirer i disse dager 100- årsjubileum. For-gjengeren, The Computing-Tabulating-Recording Company, ble stiftet 16. juni 1911. Mer om denne historien kan man lese på egne nettsider om jubileet hos IBM. Det høres jo nesten rart ut at et IT-selskap kan være så gammelt, og det er godt gjort å komme helskinnet gjennom alle de teknologiske sprangene som har skjedd.

Selskapet er ved forbløffende god helse, skriver Jan Omdahl i Dagbladet. Og det er sant. Men unntak at en periode tidlig på 90-tallet da det holdt på å gå helt galt, så har IBM vokst og tjent penger hele veien, og har i dag en markedsverdi på rundt 200 milliarder USD.

Kan andre og yngre bedrifter lære noe av denne 100-åringen? Ja, mener Fortune, både Google,  Facebook og mange andre kan lære noe av IBM. Og særlig kan de lære noe av Thomas Watson Sr som styrte IBM fra 1914 til 1952. I artikkelen 5 lessons from IBM's 100th anniversary skriver Forbes at det i hvert fall er fem ting andre bedrifter kan lære av IBM:

1. At the start, convince the troops you're a company of destiny, even if that seems crazy. Man må sette seg mål som er langt større enn seg selv. Helst visjon om å bety nye for samfunnet. Det er ikke lett å få det til i en liten virksomhet, men klarer man å få med seg alle medarbeiderne på at slik visjon er realistisk, ja da er det også mye det blir lettere å få til.

2. Build a cult-like culture that people either buy into, or run away from. Mange suksessrike it-bedrifter kan virke ganske sære og nerdete. De har sine spesielle ritualer og særtrekk som kan skremme bort noen, men som skaper en sterk felles kultur for de som trives med særheten. Ikke alle passer inn, men de som passer utvikler en sterk lagfølelse.

3.  Bet the company once in a while. I en bransje hvor ting alltid er i rask endring kan man ikke bare gjøre som alle andre. Man må noen ganger våge å gå motstrøms og satse på helt andre ting enn konkurrentene, selv om det kan sette hele bedriftens eksistens i fare hvis man ikke lykkes.

4. Make people talk about you. Når man driver med maskiner og programvare som gjør usynlige ting som folk stort sett ikke forstår så gjelder det å finne på noe som gjør at man blir lagt merke til. IBMs maskiner har spilt sjakk og vunnet mot Garry Kasparov. Og nylig har de konkurrert og vunnet i Jeopardy på TV.

5. Hand off to a successor who is better than you. Et godt råd til gründere i mange bransjer, også de i Google, Apple og Facebook. Vellykkede bedrifter er ofte grunnlagt og ledet av en svært sterk personlighet som kan komme i skade for å dytte vekk andre sterke personligheter. Den som overtar skal helst være en enda dyktigere leder enn gründeren.

IBM har for øvrig laget en del gode historiske artikler i anledning 100 årsjubileet sitt, der hver artikkel er utstyrt med et spesielt designet 100-års ikon. Hele listen over artikler er her, det er både spennende saker som utforsker ulike teknologier og artikler om viktig områder der ikt brukes til å løse ulike utfordringer.