Politisk lederskap i krisetider

Politisk ledelse er mye vanskeligere i dårlige tider enn i gode tider. Og i mange land, blant annet i USA, er det nå dårlige tider. Kostnader må kuttes raskt og store omstillinger må til. Lederutfordringene er enorme. Det har fått David Brooks i New York Times til å reflektere over hva slags lederstil som lykkes best når det må kuttes og spares. Han mener han ser tre ulike modeller for ledelse.

Den første lederstilen kan man kanskje sammenligne med generalen på slagmarken. Det er modellen guvernør Chris Christie bruker i New Jersey der kan holder en serie folkemøter for å forklare og begrunne, og driver igjennom sine forslag til budsjettkutt. Ikke uten støy og konflikter naturligvis, men med en kraftfull og tydelig kurs. "- No retreat, no surrender", som Brooks skriver.

Den andre lederstilen er det man kan beskrive som den hyperaktive reformatoren, som tar så mange initiativer at folk har problemer med å følge med på alt, og derfor ikke helt finner ut av hva de skal protestere mot. Et dagsaktuelt eksemplar er nyvalgt borgermester Rahm Emanuel i Chicago. Brooks skriver: "- At any given moment there seems to be six Mayor Emanuels announcing six different initiatives".  Nøkkelen til suksess i denne type ledelse ligger i å holde oppe tempoet, sende ut prøveballonger, vurdere motkreftene og velge hvilke kriger man ønsker å ta.

Den tredje lederstilen er den Barack Obama litt overraskende har slått inn på og som Brooks kaller Convener in Chief. En slags administrerende fascilitator, der lederen ikke stiller seg i første rekke selv, men legger til rette for å skape arenaene der andre er med på å ta ansvar for å komme opp med svarene. En konsensuspreget lederstil, veldig annerledes enn det Kennedy-inspirerte lederskapet mange trodde Obama hadde som sitt forbilde. Men det at Obama ikke er Kennedy synes Brooks er en stor fordel:

"In 1961, John F. Kennedy gave an Inaugural Address that did enormous damage to the country. It defined the modern president as an elevated, heroic leader who issues clarion calls in the manner of Henry V at Agincourt. Ever since that speech, presidents have felt compelled to live up to that grandiose image, and they have done enormous damage to themselves and the nation. That speech gave a generation an unrealistic, immature vision of the power of the presidency. President Obama has renounced that approach. Far from being a heroic quasi Napoleon who runs the country from the Oval Office, Obama has been a delegator and a convener. He sets the agenda, sketches broad policy outlines and then summons some Congressional chairmen to dominate the substance."

I vår hjemlige debatt vil noen kanskje kalle dette for curlingledelse, der lederen koster vekk hindringer i veien og legger til rette for at andre kan treffe målet. Det er i hvert fall en flatere og mer konsensuspreget form for ledelse enn den man forbinder med presidenter. Mens noen ledere mobiliserer troppene sine til store slag som skal vinnes ved at de blåser i trompetene, har Obamas lederstil en annen virkning i følge David Brooks:

"Being led by Barack Obama is like being trumpeted into battle by Miles Davis. He makes you want to sit down and discern."

Hvilken av disse tre modellene som er best når det gjelder å få til resultater vet ikke jeg. Svaret på det får vi ikke på en stund, i hvert fall ikke når det gjelder resultatene av Obamas innsats som president. Svaret er kanskje litt sammensatt også, en langsommere og mer konsensuspreget modell kan ha den ulempen at den bruker for lang tid på å nå målet. Fordelen med den er at den skaper et større eierskap til prosessen og kan bygge mer tillit på lang sikt. Og det å bygge en kultur for at flere tar ansvar for å løse store kriser sammen er ikke noen dum investering.