"Not too long ago, theorists fretted that the Internet was a place where anonymity thrived. Now, it seems, it is the place where anonymity dies."
Det som har aktualisert diskusjonen er de merkelige opptøyene i Vancouver etter at de lokale heltene, Vancouver Canucks tapte Stanley Cup-finalen mot Boston Bruins. Da gikk ungdommer i det ellers fredelige Canada totalt berserk, og knuste og tente på byen, som om de var demokratiforkjempere i Egypt eller Syria. På et ikonisk bilde av opptøyene ligger det et par og koser seg på bakken, midt mellom steinkastende demonstranter og politi i opprørsutstyr, som om de var helt alene i verden. Hvem kunne det være? Vel, det tok ikke mange timer før noen som kjenner paret avslørte identiteten deres på Facebook. Siden har de vært omtalt ved navn i media over hele verden.
Nå virker det som dette paret ikke har så mye mot omtalen, litt verre er det nok for vandaler som kaster stein på politiet, setter fyr på biler og knuser butikkvinduer, og opplever at deres venner kjenner dem igjen og tagger dem på Facebook. En egen Facebookside er opprettet for å identifisere demonstrantene i Vancouver, samt en nettside og en blogg. Sosiale medier kan brukes til mye, i dette tilfellet er det til stor hjelp for politiet når de skal straffe pøbler som trodde de var anonyme i den store mengden og kunne gjøre som de ville.
En annen som nettopp har opplevd at anonymiteten brått kan bli borte på nettet er bloggeren "Gay girl in Damascus", tilsynelatende en ung, lesbisk demokratiforkjemper i Syria som det ble avslørt at egentlig var Tom MacMaster, en 40 år gammel mannlig skotsk student, for tiden bosatt i USA. Det var noen bloggere og medier som fattet mistanke til at noe var galt, og ved å sammenligne bilder, følge ulike åpne elektronsiske spor, blant annet på Facebook, ble MacMaster avslørt.
Kvinner som var venner av kongressmedlem Anthony D. Weiner på Twitter og Facebook fikk også oppleve hvordan noe de trodde var skjult for andre i livene deres kan bli ekstremt synlig ekstremt raskt den dagen det eksploderer. Flere nettsteder har publisert lister over Weiners women. Og lister over hvem han fulgte på Twitter. Det er ikke lett å gjemme seg på nettet når det er to milliarder nettbrukere som kan finne ut at de vil lete etter et svar. Og når veldig mange leter etter det samme samtidig, tar det ikke lang tid før det gir resultater, New York Times skriver:
En annen variant av noe av det samme er når kjente personer plutselig blir mistenkt for kriminelle handlinger. Selv om vanlige medier normalt ikke vil omtale personen med navn i slike situasjoner, men opererer med begreper som "TV-kjendis siktet", er det ofte så mye detaljer i slike artikler at et raskt søk på internett gir svar på hvem det er. Uten at vi vet om vedkommende egentlig har gjort noe straffbart.
Så på spørsmålet om internett gjør det lettere eller vanskeligere å være anonym er svaret sammensatt, men at det på mange viktige områder er blitt mye vanskeligere enn før. Blant annet har Facebook sitt krav om bruk av reell identitet, sammen med den helt enorme mengde persondata i form av tekst, taggede bilder, videoer og posisjonsdata, gjort det mye vanskeligere å gjemme seg.
Er så dette bra eller dårlig? Jeg tror det er mye positivt knyttet til at folk i større grad opptrer åpent på internett. Og at i den grad folk deltar i debattfora eller sprer ting på nettet anonymt, så er det en stor risiko for at lovbrudd og trakkasering vil bli sporet tilbake til avsender. Problemet er hvis vi opplever at vår helt legitime rett til privatliv blir innskrenket ved at nesten alt vi gjør kan dukke opp på nettet. Noen ganger i en annen kontekst enn det egentlig skjedde. Noen ganger i form av fragmenter, slik at det vi tror vi ser ikke er hele bildet. Dette vil stille oss overfor noen nye ufordringer, blant annet når det gjelder å vise varsomhet og ikke trekke forhastede konklusjoner.
Gode refleksjoner!
SvarSlettOg spørsmålet om retten til, og behovet for, å kunne opptre anonymt (på nett eller i andre medier), er ganske prekært i våre dager. Mange, inkludert våre myndgheter i Norge og Europa, synes å fokusere på kriminelles (underforstått; manglende) rett til å opptre anonymt på nett. Det blir både for enkelt og snudd på hodet. Det er nemlig åpenbart at viktige funksjoner i et liberalt demokrati - og for så vidt desto mer i samfunn hvor dette ikke er oppnådd ennå - inkluderer varslere, dissidenter og andre motkrefter til makten, som vi er avhengige av, for at maktem ikke skal konsolideres i retning av korrupte, totalitære strukturer. Disse menneskene må ha kommunikasjonskanaler som ivaretar anonymiteten deres. Uten den muligheten, vil stemmene deres og den informasjonen de bærer i seg, bli borte fra den offentlige debatt. Slik forvitrer demokratiet. Uavhengig av folks bevissthet med hensyn til disponering over egne personopplysninger, er det i et slikt perspektiv essensielt at myndightene ikke umuliggjør anonymitet, under påskudd av å "ta" flere av en realativt sett meget begrenset gruppe kriminelle. Slik tenker imidlertid ikke våre myndigheter i dag. I dag blir, som du er inne på, den frie kommunikasjonen som nettet tillater, nærmest anses som en trussel. Det er et dårlig tegn i et samfunn, når kommunikasjonsfrihet blir ansett som en trussel. Men det er slik det blir fremstilt, når man skal overbevise befolkningen om at det gitt tiltak er nødvendig for å beskytter flertallets "friheter" (les: trygghet).
Det står mange debatter for døren fremover, med hensyn til kommunikasjonsnettenes reelle tilgjengelighet for dem som virkelig trenger dem - og som demokratiet er avhengig av.
Jon Wessel-Aas http://uhuru.biz
Jeg mener du har rett i din konklusjon av Internetts mulighet til anonymitet eller ikke, er sammensatt. Jeg er også enig med deg i at det er mye positivt knyttet til at folk i dag opptrer åpent på nettet, og at problemet nok ligger i at våre privatliv utfordres i større grad enn tidligere. Og jeg er også enig i det du sier om å utvise varsomhet for best mulig å forhindre og bli avslørt eller uthengt på nettet.
SvarSlettNå er det imidlertid stor forskjell på om det er kjendiser eller ukjente som ufrivillig eller uten samtykke eksponeres på nettet. Det unge paret i Canada som tilfeldig ble foreviget i sin hyrdestund på Internett sammen med steinkastede demonstranter. Og ironisk sett vil vel dette intermessoet i ettertid bil husket som en motdemonstasjon av type; ”Make love, not war.”
Som forelskede og oppegående studenter kan det virke som om det unge paret raskt konkluderte med at den ufrivillige og pikante publiseringen, ikke innebar særlig fare for dem selv eller deres fremtidige karrierer. Sex og samleie mellom ungdom er jo bare vakkert og derfor tok paret fornuftig nok heller imot ”berømmelsen” og fikk en form for kortvarig lokal kjendisstatus over natten. Og for verdenspressen er det stadig opptøyene som står i sentrum, mens studentenes hyrdestund bare er blitt en parentes.
Hadde derimot dette paret vært offentlige personer som var ute og venstret med sin elsker/elskerinne. Ja da hadde nok verdenspresse vært mer opptatt av dette, enn opptøyene i tiden fremover.
Hva er så konklusjonen. Jo at ungdom som har vokst opp med Internett, i langt større grad enn ”godt voksne” forstår farene og klarer å takle dem. Internett er ikke et gode eller onde, men et åpent og liberalt forum der folk selv må ta ansvar for sine private publiseringer, så vel som ”offentlige” handlinger.
Alle burde nemlig vite at det fare for å bli oppdaget (og filmet) om de parer seg i en godt besøkt park, badestrand eller sådant.
Internett er også liberalisme i ytterste forstand som krever at mennesker flest tar ansvar for egne publiseringer og handlinger.
Internett forespråker altså frihet under ansvar, fremfor ufrihet uten ansvar. Og det gleder en gammel liberal berserk som meg.
Jeg har i årevis debattert anonymitet på internett, og det er interessant å se hvilken vei debatten tar, samt hva som er trenden på nettet.
SvarSlettInternett må være en arena hvor alle kan ferdes anonymt. Hvilke nettsteder jeg besøker og hva jeg leser er personlig og ikke forbeholdt andre.
Samtidig må vi ha en kultur som oppfordrer til identifisering i nettdebatter, så får man heller akseptere unntakene der det er naturlig, f.eks. i debatter om personlig helse, sykdommer, etc.
Anonymitet og personvern er sterke rettigheter som tas fra oss hvis de misbrukes.
Sjølv om aukande grad av identifisering er positivt i mange samanhengar (meir siviliserte debattar), er det svært viktig at anonymitet framleis er muleg på nettet. Det er nok å nemna dei arabiske revolusjonane.
SvarSlettMe har ofte ein tendens til å fortapa oss i vår eigen andedam (Vesten) og gløyma behova til storparten av menneska i verda.
Av en eller annen uforståelig grunn ble innleggene til Jon Wessel-Aas og Martin stoppet av bloggens innebygde spamfilter. Og ble liggende der i tre uker fordi jeg ikke er vant til at det pleier å være noe problem og derfor ikke er vant til å sjekke om noe er stanset. Det var jo synd, for det er gode innspill i debatten.
SvarSlettDet bør vel kanskje skilles på anonymitet idet man logger seg på internett og hvordan internett opptrer som en global kunnskapsdatabase som kan brukes som et verktøy for å avdekke identiteten til mennesker som blir observert på en eller annen måte i "virkeligheten".
SvarSlettNår man logger seg på i dag er man i praksis faktisk tvunget inn i anonymitet. Det finnes ingen standardisert metode for å unikt identifisere seg selv som person. Det er lett å utgi seg selv for å være en annen på sosiale medier og nettsamfunn.
Inntil vi implementerer en nøye gjennomtenkt prosedyre for å logge seg på med identitet så forblir vi anonyme som nettbrukere.
Jeg ser for meg en løsning hvor man kan velge å identifisere seg når man er online. Kanskje ved bruk av en biometriløsning (fingeravtrykk avlesning på en USB dongel utgitt av staten som et elektronisk pass) pluss et passord. Man kan da opprette en sone i internettet hvor alle påloggede personer er identifisert og all trafikk kan logges lovlig. I et slikt nett ville man enkelt kunne eliminere spam og svindel og netthandel ville kunne forenkles ved at man slipper å registrere seg på nytt i hver butikk, man må kunn verifisere sin identitet kanskje ved checkout for eksempel.
Problemet er kanskje at mange vil se på dette som en trussel mot anonymiteten fordi vi vil av komersielle interesser bli i økende grad tvunget inn i det identifiserte nettverke for å bruke nettjenester.
Ståle R. Sæbøe