søndag 11. januar 2015

Terroren i Frankrike

Hvis det stemmer at omkring to millioner mennesker møtte frem til markeringen i Paris søndag må ha vært en av de største politiske markeringene i europeisk historie. Og handlingen som utløste det fortjener naturligvis også en slik unison fordømmelse, der alle politiske og religiøse retninger som opererer innenfor rammen av demokratiet stiller opp.

Som The Economist skriver lederartikkelen i helgens nummer er det ingenting som kan gjøres med en blyant eller et tastatur som rettferdiggjør gjengjeldelse med et maskingevær:

"The magazine had the right to publish everything it did, and French law is right to allow it to. There can be no “but” in that sentence. Even when a picture or opinion is imprudent or tasteless, unless it directly incites violence it should not be banned. Charlie Hebdo lampoons all religions, not just Islam—but it would have the right to single out that faith if it wanted to, just as Islamists in Europe are entitled to denounce Western decadence if they so choose. In any case, there is a world of difference, and several centuries of liberal political thought, between giving and taking offence and killing people over it. Nothing can be done with a pencil or a keyboard that warrants a reprisal with a Kalashnikov."

The Economist har også en bra artikkel, "A blow against freedom", om den franske innenrikspolitiske konteksten terroraksjonene foregår i. Og i nettutgaven har de en leseverdig artikkel som stiller spørsmålstegn ved hvor lenge den brede mobiliseringen for ytringsfrihet vil vare. Det er jo åpenbart grupper, på svært ulike sider av debatten, som kan ha interesse av at det ikke mobiliseres en bred og samlet front for ytringsfrihet og demokrati, men som har interesse av en mer polarisert debatt om forholdet mellom "oss og dem".

En av de interessante diskusjonene som har kommet i kjølvannet av terroraksjonene mot tegnerne i Charlie Hebdo er hvorfor det tilsynelatende er svært mye større støtte til de som nå publiserer islam-kristiske karikaturer enn det var i 2006 da blant annet Jyllandsposten og Dagen gjorde det. Redaktør Nils August Andresen i Minerva har en interessant analyse av dette i artikkelen "Vi er Charlie Hebdo" der han blant annet skriver:

"Vi har kommet et stykke i Norge siden den gang: Min opplevelse er at langt flere anerkjenner betydningen av å kunne publisere slike karikaturer, også når noen opplever seg krenket på religiøst grunnlag. Også flere muslimer har fått økt forståelse for hvorfor slike ytringer finnes. Det er positivt. Og jeg tror det også innebærer at færre opplever seg dypt krenket, nettopp fordi man forstår konteksten bedre."

Dette er nok en riktig analyse, og er en positiv utvikling. Noe annet som har skjedd siden 2006 som er langt fra like positivt, og som Minervas redaktør også nevner, er at vi også i Norge har fått organiserte radikale grupper som helt åpent støtter bruk av vold og terror for å oppnå viktige politiske mål, som for eksempel å stanse karikaturtegnere. Det kan skremme flere fra å bruke ytringsfriheten. Nettopp derfor er det så viktig med store og brede markeringer som forsvarer ytringsfriheten som et grunnleggende demokratiske prinsipp som skal forsvares, også i et mer mangfoldig og flerkulturelt samfunn.