tirsdag 10. april 2012

Christopher Tyerman: God's War

Jeg har lenge tenkt at jeg burde kunne mer om korstogene. Hva som skjedde, hvem som deltok, hvilken betydning de fikk - og om denne delen av historien egentlig har noen betydning i dag? Til tross for en brukbar interesse for historie, jeg har til og med et grunnfag i historie fra UiO i 1989, har akkurat denne biten av historien vært et stort svart hull hos meg.

Behovet for mer kunnskap om akkurat korstogene forsterkes av at de er et tema det av og til kan bryte ut intense diskusjoner om, som her hos Minerva høsten 2010 der det er hele 134 kommenterer til et bokessay og der man friskt diskuterer bruk og misbruk av korstogene i dagens debatt om kultur, innvandring og fundamentalisme. Og tidligere i år ble det arrangert "Saladindager" på Litteraturhuset, et nokså merkelig påfunn, men det sier en del om betydningen av historiske politiske symboler i dagens debatter.

Men skal man delta i debatter må kan ha mer fagkunnskap, og da må man lese seg opp. I mitt tilfelle har det i første omgang handlet om å lese Christopher Tyermans "God¨s War - A new history of the Crusades" fra 2006, en murstein av en bok på over 1000 sider. Det tok tid å komme igjennom den, den er ikke akkurat lettlest og går ganske dypt ned i detaljene. Men det er en bok det definitivt er verdt å pløye igjennom hvis man orker denne type historieskriving der de store linjene er der, men må trekkes ut av alle lagene med faktainformasjon.

Christopher Tyerman har valgt et vest-europeisk perspektiv på fortellingen i den forstand at det er de aktørene han kan mest om og som beskrives mest inngående i boken. Samtidig er alle parter med, og boken er bevisst "nøytral" i forhold til mange andre beretninger om korstogene, i den forstand at han ikke flagger sterke sympatier med vestens ledere, men heller ikke gjør det motsatte ved å hevde at den muslimske og arabiske verden var mer avansert eller mer humanistisk i denne tidsepoken enn vest-Europa. Tyerman er opptatt av å finne ut hva kildene faktisk sier om de ulike aktørenes motiver og handlinger og konkluderer vel med at både ondskap, grådighet, egoisme og andre laster både var nokså utbredt og jevnt fordelt på denne tiden.

Rent kronologisk starter denne spesielle historiske epoken i Europa med Konsilet i Clermont i 1095 der pave Urban II som respons på en henvendelse fra den øst-romerske keiseren i Konstantinopel om hjelp mot de fremrykkende muslimene, tok til orde for å organisere et militært korstog. Paven var naturligvis også opptatt av kampen mot kongemakten, dette var midt under "investiturstriden" (keiser Henrik IV hadde gått til Kanossa i 1077, men uten at det løste problemet), som handlet om hvem som skulle utnevne biskopene, konger eller paven. På samme måte som dagens politikere trenger gode saker for å vinne oppslutning trengte også den katolske kirken det. Og det å mobilisere til korstog for å redde Konstantinopel og frigjøre Jerusalem fra muslimene, som hadde holdt byen siden år 638, var ingen dum taktikk.

Noe av det som slår en sterkest når en leser denne boken er hvor annerledes kristendommens posisjon i Europa var i middelalderen. Religion hadde en vanvittig stor betydning både for individer og på samfunnsnivå, den var over alt både i dagliglivet og i politikken. Ressursmessig var det et helt gigantisk løft å organisere og finansiere korstogene, hele samfunnet måtte mobiliseres. Det var den sterke troen på at man kunne oppnå frelse gjennom deltagelse i hellig krig, eller betale for at andre kunne delta, som gjør det mulig å få det til. For mange riddere og yngre sønnner i adelige familier ble korstogene en karrieremulighet. Og for personer med mange synder på samvittigheten var det mulig å bli tilgitt og få en ny start dersom de deltok i et korstog. Slike ting kunne kirken garantere.

Det første korstoget endte forbløffende bra sett med vestlige øyne. Gjennom en kombinasjon av dyktighet og flaks klarte en multinasjonal hær, dominert av franske adelsmenn, å innta Jerusalem i juli 1099, etter en lengre beleiring. Det ble en fryktelig massakre, men etter dette ble byen ble styrt av en kristen konge frem til 1187 da Jerusalem ble inntatt av Saladin. Det første korstoget var også årsaken til at de to militære ordenene, Johanitterordenen og Tempelridderordenen, ble etablert. De skulle beskytte pilegrimer fra vesten som ville besøke Jerusalem. men ble etter hvert en betydelig privat militær maktfaktor i regionen og en stor eiendomsbesitter i hele Europa.

Så fortsatte det med stadig nye korstog utover 11- og 1200-tallet. Litt forenklet kan man si et mens det første korstoget gikk bra for den kristne siden, gikk alle de påfølgende korstogene dårlig, og i noen tilfeller spektakulært dårlig. En kombinasjon av dårlig planlegging, knappe ressurser, konkurrerende kongelige egoer og en meget krevende logistikk gjorde det også veldig vanskelig å lykkes med korstog. Det å flytte tusenvis av soldater, våpen og forsyninger mange tusen kilometer var svært krevende. Enten det gikk sjøveien via Atlanterhavet og Middelhavet eller landeveien via Balkan og Tyrkia måtte man regne med store tap underveis. Og når lederne heller ikke var enige om verken når de skulle møtes eller hvilken by de skulle frigjøre, er det ikke så rart at det som oftest gikk galt.

Det tredje korstoget (1188-92) er, på grunn av den høye kjendisfaktoren, det mest kjente korstoget, selv om heller ikke det gikk særlig bra. Bakteppet var at Saladin, sunnimuslim, kurder og sønnen til en leiesoldat som jobbet for tyrkerne, meldte seg på banen. Han viste seg å være en glimrende hærfører og politiker som samlet seg et stadig større muslimsk rike. Den direkte foranledningen til korstoget var at Saladins hær vant det legendariske slaget ved Hattin i 1187, noe som ganske raskt førte til at Jerusalem ble beleiret og etter hvert overga seg. Da bestemte både Richard I "Løvehjerte", Filip II av Frankrike og tysk-romersk keiser Fredrik I "Barbarossa" seg for å lede gjenerobringen av Jerusalem.

Fredrik Barbarossa druknet på veien ned da hæren hans skulle krysse en elv i Tyrkia. Richards flåte ble tvunget til Kypros av en storm, da bestemte han seg like godt for å erobre Kypros først (Kypros forble kristent til tyrkerne erobret den i 1571). Så giftet han seg med Berangaria av Navarra. Det tredje korstoget kom etter hvert frem dit det skulle og  endte opp med å erobre Akko og Jaffa etter noen voldsomt brutale slag, Richard marsjerte så mot Jerusalem, men forsøkte aldri å ta byen militært. Saladin prøvde så å ta Jaffa tilbake, mens mislyktes. Det hele endte "uavgjort" og det ble avtalt mellom Saladin og Richard at pilegrimer fritt skulle kunne besøke hellige steder på tvers av grensene . Det skulle for øvrig gå helt til 1917 før en vestlig erobringshær igjen kom så nær å innta Jerusalem som Richard I hadde vært.

 Etter dette ble det stort sett verre. Det fjerde korstoget (1202-1204) skulle også frigjøre Jerusalem fra muslimene, men skiftet plan og endte med å erobre og plyndre Konstantinopel i stedet, et nokså mørkt øyeblikk i europeisk historie. Og da det femte korstoget (1213-21) skulle til Jerusalem ombestemte de seg og sendte hovedstyrken til Egypt. Der måtte de overgi seg til Sultanen etter at det viste seg at de slett ikke var godt forberedt på krigføring i Nil-deltaet. Og slik fortsatte det en stund til utover 1200-tallet, med blant annet korstoget til keiser Fredrik II i 1228 som ble gjennomført uten pavens godkjenning fordi Fredrik II var ekskommunisert, men der han via diplomatiske midler faktisk fikk kontroll over en del av Jerusalem en periode.

Og så kom det totalt mislykkede korstoget ledet av den franske kong Ludwig IX, ofte kalt det syvende korstoget, som skulle erobre Egypt i 1248, men endte med at kongen selv ble tatt til fange og måtte kjøpes fri. Dette skulle vise seg å bli det siste vestlige erobringsforsøket i det østlige Middelhavet helt frem til Napoleon dukket opp der i 1798, over 500 år senere. Men Ludwig IX ga seg ikke helt. I 1270 prøvde han seg med et nytt korstog til Tunis, med denne gangen døde kongen av en magesykdom og store deler av hæren døde eller ble syke, slik at prosjektet måtte oppgis.

Det er lett å glemme at Europa på samme tid var preget av noen andre religiøst og politisk motiverte militære aksjoner som fikk langt større betydning enn korstog i land langt borte. God's War beskriver ganske inngående "de indre korstogene" i Europa, som inkluderer krigene mot katarene i Languedoc i de såkalte Albignesiske korstogene (1209-29), gjenerobringen av Spania og Portugal fra de islamske kalifatene, som strengt tatt kke var et korstog, men en svært lang prosess som pågikk mellom 722 og 1492, og de nordlige korstogene, tysk og skandinavisk ekspansjon inn i de hedenske vendiske, baltiske og slaviske områder på 11- og 1200-tallet. Litauen overlevde interessant nok som et ikke-kristent kongedømme i Europa helt til 1386. og da var det en union med Polen som var årsak til konverteringen og ikke et militært nederlag.

Som en skjønner av dette forsøket på et slags sammendrag, er det et veldig stort tema. Men er man virkelig interessert i europeisk historie og opptatt av å finne ut i hvilken grad hendelser for 8-900 år siden kan forklare politiske argumenter og handlinger i dag, så kan dette være en bok det er verdt å bruke tid på. Men hovedkonklusjonen min er nok likevel at vi ikke finner svaret på så mange av dagens utfordringer i middelalderens hellige kriger.