lørdag 20. april 2013

Om Mali, grenser og konflikter

Landet Mali i Afrika, et enormt og ganske spredt befolket land uten kyststripe som strekker seg fra Sahel og inn i Sahara i Vest Afrika, har, litt overraskende, blitt arena for en konflikt som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra stormaktene i vesten.

Bakgrunnen for krigen som har brutt ut har delvis dype historiske røtter, som at dette historisk er grenseområdet mellom islam og kristendom i Afrika, men også at den nordlige delen av Mali befolkes av tuareger som lenge har kjempet for et uavhengig Azawad i Sahara. Grensene i denne delen av verden ble nokså vilkårlig fastsatt av kolonimaktene, og tar ikke hensyn til etniske grupper, språk og religion. Men Mali har likevel vært et påfallende fredelig sted til ganske nylig, til tross denne arven og noen svært brutale konflikter i land i nærheten som Elfenbenkysten, Liberia og Sierra Leone.

Når forholdene i Mali endret seg dramatisk i negativ retning utover i 2012 hadde det både ytre og indre årsaker. Tungt bevæpnede tuareger kom hjem fra krigen i Libya, der mange kjempet som leiesoldater for Gaddafi, og vendte våpnene mot regjeringen i Mali i stedet. Da denne nye krigen gikk stadig dårligere for regjeringen i Mali gjennomførste en gruppe misfornøyde unge offiserer et militærkupp i hovedstaden Bamako, med det resultat at krigen mot tuaregene i nord gikk enda dårligere.

Så meldte flere grupper islamister seg på banen, først som allierte med tuaregene mot Malis regjeringshær, før de etter hvert gikk til krig mot tueregene også. Islamistene, som blant annet omfattet al Qaida i det islamske Maghreb, var ikke interessert i å opprette staten Azawad som et hjemland for tuaregene, men ønsket et islamsk kalifat i hele Nord Afrika. Da de først hadde tatt Timbuktu og de andre byene i nord og begynte å komme faretruende nær Bamako, fant Frankrike ut at verden ikke trenger verken et nytt Afghanistan eller et nytt Somalia, så de gikk inn med militære styrker sammen med en gruppe afrikanske land. Og ser ut til å ha løst det akutte militære problemet, i hvert fall foreløpig.

Som en slags kort innføring i hvordan denne delen av verden ser ut på bakken kan Peter Chilsons bok We Never Knew Exactly Where - Dispaches from the lost Country of Mali anbefales. Han har reist i området både tidligere og i 2012, frem til like før den franske militæraksjonen og snakket med folk i grenseområdene. Han skriver både om landegrenser, som ikke nødvendigvis betyr så mye her, og de langt viktigere, men noen ganger flytende grenseområdene mellom partene i den pågående konflikten i Mali.

En interessant del av boken tar en avstikker sørover til grensen mellom Mali og Elfenbenskysten, en fredelig grense mot det som da var en opprørskontrollert del av et land delt i to og herjet av borgerkrig. Mens Mali stort sett har vært fredelig, var Elfenbenskysten fylt av konflikt, før opprørerne i nord, som Chilson skriver mye om, etterhvert tok politisk makt i hele landet gjennom et valg og en litt humpete demokratisk prosess. Mens Chilson får anledning til å se Elfenbenskysten fra opprørenes perspektiv får han aldri mulighet til å komme inn i områdene som er kontrollert av de islamistiske opprørerne eller av tuaregene i Mali.

Det kunne naturligvis tilført boken enda en dimensjon, men jeg synes likevel denne korte boken på under 100 sider gir en grei innføring i hva folk nå opplever i denne delen av verden, hvilke lange røtter som kan bidra til forklare hvorfor tilsynelatende nye konflikter og nye grenser ikke er så helt nye likevel, men også den nye og uheldige miksen av ingredienser som forklarer hvorfor mer enn før har gått galt i det siste.