Produktivitetskommisjonens andre rapport

I dag kom produktivitetskommisjonens andre rapport. Den har fått tittelen "Ved et vendepunkt - Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi". Det er et viktig politisk dokument som fortjener å bli lest av mange, av flere grunner. Blant annet fordi sannsynligheten for at mye av det som står der blir fulgt opp og gjennomført er enda større nå enn da forrige rapport ble lagt fram for et år siden. Grunnen til det er at Norges mulighet til å betale seg ut av alle utfordringene med oljepenger har krympet betraktelig det siste året og behovet for å finne gode måter å omstille oss til en ny virkelighet har økt.

Lav oljepris og høy flykningetilstrømning til landet gjør at jeg tror at enda flere ser behovet for å diskutere og gjennomføre tiltak for å øke produktiviteten i norsk økonomi. Vi må få mer ut av de skattekronene vi setter inn i offentlige tjenester og vi må lage rammebetingelser for et enda mer kunnskapsbasert og innovativt næringsliv.

Det er et år siden jeg blogget om hva produktivitetskommisjonen skrev i første rapport at den ønsket å jobbe videre med. Og det er nettopp de tre utpekte områdene kommisjonen har tatt for seg nå, etter innledningsvis å ha beskrevet utsiktene i norsk økonomi og konsekvensene for velferdssamfunnet vårt av langvarig lav produktivitetsvekst. Når Aftenposten og andre medier skriver om at "Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent" er det ikke fordi produktivitetskommisjonen ønsker en skatt på 65 prosent, eller tror det er bærekraftig med en skatt på 65 prosent, men fordi alternativet til å ikke øke produktiviteten er mye høyere skatter. I hvert fall dersom vi skal ha skole, eldreomsorg, helsetjenester og samferdsel på dagens nivå.

Det første av de tre temaene som behandles særskilt er i overskriften kalt "Forskning, innovasjon og adopsjon", og handler særlig om hvordan kvaliteten på norsk forskning kan økes og hvordan det kan bygges sterkere koblinger mellom universitetene og næringslivet. Kapitlet ser også på organiseringen av forskningsrådet, på instituttsektoren og på ulike innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet. Jeg tror både analysene og anbefalingene som antydes kan vekke en del debatt.

Det andre temaet som behandles av produktivitetskommisjonen er "Arbeidsmarkedet i omstilling". Det handler både om arbeidsinnvandring, om effekten av automatisering og teknologibruk, om kompetansebehov og om arbeidsmarkedsreguleringer og om utstøting. Om hvordan det aller viktigste for å øke produktiviteten i norsk økonomi er at flest mulig er i arbeid, samtidig som vi også legger til rette for å ta i bruk ny teknologi, smartere arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller der det er mulig og lønnsomt for næringslivet.

Det tredje temaet som tas opp i et eget kapittel har overskriften "Økt effektivitet i offentlig sektor", og ser både på veksten i offentlig sysselsetting, på mål- og resultatstyring. på driverne for økt ressursbruk, på rammebetingelsene for ledelse, på arbeidskraftbehovet fremover, på offentlige anskaffelser og på digitalisering. Her er det både gode oppsummeringer av tiltak som er gjennomført, analyser av hva det er viktigst å gjøre noe med fremover og noen konkrete forslag til tiltak.

Jeg opplever at det regjeringen allerede har gjennomført og satt i gang for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er helt i tråd med det produktivitetskommisjonen anbefaler. Flere eksempler på ting regjeringen har gjort er også nevnt i teksten som tiltak som peker i riktig retning. På noen punkter er det slik at produktiviteteskommisjonen mener at regjeringen bør gå enda lenger i for eksempel strukturendringer, samordningstiltak og dereguleringer. Dette er gode og nyttige innspill som helt sikkert vil bli diskutert fremover som svar på et omstillingsbehov som i hvert fall ikke ser ut til å bli mindre i tiden som kommer.